Victorias verden

Marit og jeg på Høgsmåsan

2012-02-13T16:29:00.001+01:00

Noen ganger når jeg går på ski over Høgsmåsan, suser jeg så fort av gårde at jeg nesten er Marit Bjørgen. Skiene sklir metervis framover for hvert fraspark, stavtakene treffer akkurat der de skal, knærne gynger og rytmen i kroppen er helt perfekt. Alt jeg hører er min egen pust, stille vind rundt ørene, svisjet fra skiene og knirkingen når stavspissene spidder snøen. Minusgradene biter i kinnene og nesa, men på ryggen er jeg svett. Å, som det går unna!

Da gjør det ingenting at jeg blir tatt igjen og forbigått av bestefedre som er på formiddagstur i marka. De smiler og nikker i forbifarten, før de med lange, seige tak forsvinner meter for meter. Når jeg er ved enden av måsan og kan begynne på nedoverbakkene, er de ikke å se. Da puster jeg dypt, strekker ryggen litt før jeg krummer den igjen og setter meg i hockey. Fortsatt kan jeg ligge i sporet en stund før bakken blir for bratt for meg og jeg må ut av sporet for å ploge. Det gjør sikkert Marit Bjørgen også, når ingen ser henne!

Høgsmåsan er en stor myr som ligger noen kilometer oppi marka fra der jeg bor. Skiløypene mellom Skedsmokorset og Gjerdrum krysser måsan. Om våren kan man oppleve orrhaneleik (og kanskje tiurleik hvis man er riktig heldig) der. Høgsmåsan er vernet.

Dagen derpå

2012-02-12T20:07:00.000+01:00

Jaja, så ble det ikke Nora som skal reise til Baku for å forsvare vår ære. I stedet ble det Tooji, som med sangen "Stay" forhåpentlig kan innkassere en del internasjonale poeng. Og la oss innse det: i valget mellom en fantastisk melodi framført av ei jente med en sjelden god stemme og en sang som gir mulighet til å sjarmere landene i det tidligere Øst-Europa til å gi oss poeng - hva velger vi? Hmmm.... Norway, twelve points!

Misforstå meg ikke, det virker som Tooji er en flott fyr. Jeg har hørt ham bli intervjuet et par ganger i dag, og han virker som han har begge beina på jorda. Opptredenen hans er flott, og han kommer med sikkerhet til å gjennomføre Grand Prix-eventyret med god stil. Jeg kommer jo selvfølgelig til å heie på ham i den internasjonale finalen i Baku, Aserbajdsjan i mai.

Dessuten øyner jeg håp om en god norsk plassering - fordi "Stay" på mange måter minner om sangen svenskene deltok med i fjor, "Popular" med Eric Saade. Den kom på tredjeplass!

Her kan du sammenligne selv, hør først Tooji med "Stay":

Ok, har du den i øret? Hør nå på fjorårets svenske bidrag, Eric Saade med "Popular":

Samme technodunk-dunk, begge er unge, mørke og pene. Kan dette føre til at NRK må punge ut for en internasjonal finale nok ett år? Jeg sier ikke mer.

Heia Nora!

2012-02-11T11:06:00.003+01:00

Jeg heier på 16 år gamle Nora Foss Al-Jabri i den norske finalen i Melodi Grand Prix i kveld. Hør og se henne her:

Hun synger helt fantastisk, og sangen høres ut som noe fra en Disney-film, synes jeg. Ser for meg en Pocahontas-aktig tegnefilmheltinne som svever over fjell og hav... Absolutt det beste vi kan sende til den internasjonale finalen i år.

Sangen er skrevet av Christian Ingebrigtsen og Eivind Rølles. Husker du dem fra henholdsvis A1 og 80-tallsgruppa Monroes?

Hvem er din favoritt?

Pokerklubben på Eataly

2012-02-10T16:06:00.000+01:00

Nok en gang har jeg vært på treff med mine gode venninner i pokerklubben. Her er det Helen og jeg som tar en skål, Helen med sine trofaste bobler i glasset, mens jeg nyter en god rødvin.

Tove koser seg bak flaskene. Til høyre for henne skimtes skulderen til Else, men hun er ikke glad i å bli fotografert så skulderen og litt av skjerfet er alt jeg viser av henne.

Vi spiste på restauranten Eataly på Aker Brygge. Som du sikkert forstår, er Eataly en ordlek med "spise" og "Italia". Begge ordene er som musikk i ørene til damene i pokerklubben! Vi delte noen forretter: focaccia med tre forskjellige diper, et fat med skinke, pølse og ost og en skål med oliven (den synes ikke på bildet). Perfekt å kunne småspise litt av disse godsakene mens vi skravlet og nippet til glassene.

Etterpå ble det pasta på alle fire. Jeg valgte en variant med gorgonzola og sprøstekt parmaskinke, og den smakte nydelig! Dog var den veldig mektig, så jeg orket ikke spise opp alt. Da kan man sette kryss i taket, for stor sett klarer jeg fint å spise opp og tar gjerne dessert også.

Men i går var det ingen som orket dessert, kun kaffe. Da fikk vi se ved selvsyn at det er forskjell på folk - for se på disse koppene: Til høyre er Helens cappucino, til venstre er min kaffe latte. Se så lekkert mønster det er på Helen sin, mens min... vel - ikke fullt så vellykket...

Kelneren vår var en hyggelig og kvikk svenske, som var utrolig kjapp i kommentaren. Morsomt! Da han kom med kaffen utbrøt Helen spontant "Nei, så fint mønster!". Kelneren gliste mens han satte min kopp på bordet, og sa "...dessverre ikke fullt så fint på denne...". Det gjør seg med litt selvironi. Og smaken var kjempegod.

Vil du vite mer om Eataly, finner du hjemmesiden her.

Kurs i smertemestring, om livskvalitet

2012-02-09T09:19:00.000+01:00

Hva er det som gir deg god livskvalitet? For meg kan det for eksempel være å se en vakker solnedgang, som denne jeg fotograferte i gamle Skagen i Danmark da jeg var der på fotokurs for noen år siden. Å la livet stoppe opp en stund, mens jeg nyter fargespillet på himmel og hav, lytter til bølgene og vinden og ellers ikke tenker på noe som kan stresse eller uroe meg. Det er deilig, det!

I går var livskvalitet tema på den tredje samlingen i kurset i smertemestring på Ahus. Det ble en fin samling, med mange gode innspill. Jeg må virkelig si at etter den litt haltende starten på kurset, hvor jeg syntes det ble for mye negativt prat, har det bare gått oppover. Hvilket bevis på at man ikke skal henge seg for mye opp i førsteinntrykket! Vi som går på kurset begynner å kjenne hverandre litt, blir mer trygge på hverandre og har mye å tilføre hverandre alle sammen.

Psykolog Johan Siqveland innledet om temaet livskvalitet. Han er en veldig troverdig person når det gjelder å snakke om det å finne livskvalitet i en vanskelig livssituasjon, for han ble født med ryggmargsbrokk og har vært lammet i beina hele livet. Han må stort sett bruke rullestol, og kan bare gå noen få skritt. Det var naturlig for ham å bruke seg selv som eksempel på hvordan man kan tilrettelegge for god livskvalitet. For eksempel fortalte han at han hadde forsøkt å være med familien på tur fra Sognsvann til Ullevålseter. Det er en strekning på cirka 5 kilometer, for det meste oppover hele veien til Ullevålseter. I utgangspunktet hadde han ikke lyst til det, for han visste hvor slitsomt det ville bli for ham i rullestolen - men kona hans hadde så lyst til at familien skulle gjøre det sammen, så han ville prøve.

Opplevelsen ble bare negativ for ham, han ble sliten og sur og verken han, kona eller barna deres fikk noe særlig positivt ut av det. Da bestemte han seg for at han ikke skulle gjøre det mer, men heller finne ut hva han kunne gjøre som ville gi en god opplevelse for familien og ham selv. Så nå velger han å dra på badeland i stedet, og hvis kona vil gå turen til Ullevålseter tar de med seg ett barn hver og har gode opplevelser på hver sin kant.

Da han fortalte denne historien, tenkte jeg på min egen avgjørelse når det gjelder å gå skitur. Den kan du lese om her, men kort fortalt går det ut på at jeg er så glad i å gå på ski at jeg vil legge mye til rette for å få gjort det. Det betyr at jeg må velge bort andre aktiviteter den dagen jeg skal gå på ski - og kanskje dagen etter også, fordi jeg blir så sliten. Men det er verdt det!

Jeg tror at det er kjempeviktig for alle mennesker å finne ut hva som gir god livskvalitet, enten man sitter i rullestol, har kroniske smerter eller er frisk. Å ikke gå på autopilot og bare fortsette med det man alltid har gjort, hvis man kanskje føler at det ikke er det man virkelig ønsker. Jeg mener ikke at man skal være super-ego og bare gjøre det man vil selv - livet består jo av plikter og tilpasning til mennesker rundt oss også. Men man kan allikevel være bevisst på å sørge for å gi sitt eget liv en passende mengde av innhold som gjør at man føler at det stort sett er godt å leve.

Lett lest, men også lett glemt?

2012-02-06T16:19:00.000+01:00

En tidlig tanke da jeg skulle skrive litt om "Vestens hjerte" av Penelope Williamson, var å si noe om at den er like lett å glemme som den er å lese. Men da jeg tenkte litt mer på det, fant jeg ut at det kanskje ikke stemmer. For selv om boka ved både første og andre øyekast minner sterkt om "hjerteromanene" jeg leste massevis av i tenårene, så har den tross alt litt mer dybde.

Joda, boka har vakre kvinner og tøffe cowboyer i massevis, men i motsetning til hjerteromanene fordriver ikke kvinnene i denne boka tiden med å bade og "børste de lange lokkene til de skinner" mens de venter på at den utvalgte helten skal finne det for godt å stikke innom for litt kos. Neida, kvinnene i denne boka tar ansvar for sitt eget liv og er ikke redde for å brekke en negl eller to. Selvfølgelig er de svake for de barske karene, men det er det jo lov å være. Boka er full av klisjeer, og den grenser rett som det er opp mot god gammel husmorporno i beskrivelsene av kjønnslig omgang mellom nevnte kvinner og helter. Men verre enn bladet "Romantikk" (som jeg også leste mengder av, husker du spalten "Mitt første kyss"?) blir det aldri.

Jeg plukket med meg boka fra biblioteket, uten å ha hørt om den før. Den så ut til å være passende avslappet underholdning, noe jeg var ute etter. Og underholdning er nettopp hva den er. Du er absolutt ikke nødt til å lese den, jeg vil påstå at du klarer deg fint uten å gjøre det. Men hvis du er ute etter lettlest, og forholdsvis koselig, tidsfordriv - vær så god og les!

Smaken er viktigst!

2012-02-04T15:55:00.001+01:00

I dag hadde min kjære med seg en overraskelse hjem. Jippi, lørdagskake! Men ... hvis du ser nøye på bildet er det noe som ikke stemmer...

Slik så det ut da esken ble åpnet. Den hadde vært utsatt for et uhell, men heldigvis hadde pappen stått imot så napoleonskremen bare hadde fått seg en trøkk.

Men ingen fare! Dandert på de fineste asjettene tar kakene seg strålende ut uansett. Og smaken? Joda, den var like god!

En tur til söta bror

2012-02-02T18:35:00.000+01:00

I går ble litt av en prøvelse for meg, siden jeg har selvpålagt kjøpeforbud for tida. HP og jeg dro til Charlottenberg for å handle, først og fremst for hans behov, men selvfølgelig også for kjøleskap, fryser og vinkjeller (hvis jeg skal være så dristig å kalle hyllene i matboden for det...). Jeg var veldig flink, og sto imot fristende plakater om REA i alle butikkene. Hvorfor er forresten svenskene flinke til å bruke sitt eget ord for salg, mens norske butikker skriver SALE på sine plakater?

Men - jeg må innrømme - at da jeg så disse vinterstøvlene på rea hos Eurosko, slo jeg til. Jeg hadde lov, for strengt tatt gjelder kjøpeforbudet klær. Sko er ikke klær. Vinterstøvler er i alle fall ikke klær! Og akkurat disse har jeg bare så vidt klart å la være å kjøpe meg tidligere i vinter, og da til full pris i norsk valuta. Nå var de til halv pris, i svenska kronor. Drøyt 400 norske! Lykke!

Mat må man også ha! Denne paninien med kylling og bacon smakte godt og ga nye krefter som ble brukt på Maxi mat og systembolaget.

Såpass sent ble det at vi fant ut at vi skulle slå oss løs med middag på Sanngrund kafeteria på Skarnes.

Pølser og flesk med kålrotstappe. Nam!
For øvrig en veldig koselig kafeteria, langt over vanlig veikrostandard. Det er også muligheter for overnatting der, både i hytter og på campingplass. Dessuten kan man ha selskap, eller bestille mat fra catering. De har sin egen hjemmeside, her.

I tillegg til vinterstøvlene, kjøpte jeg litt pleieprodukter og to magasiner. Det er jo så mye billigere med magasiner i Sverige, jeg fikk to for bare noen få kroner mer enn jeg måtte betalt for ett her hjemme.

Nå gleder jeg meg til å teste shampo og balsam fra den nye økologiske serien Ecorganic. Jeg er veldig opptatt av økologiske produkter, og synes det er gøy å teste nye saker. Denne serien hadde jeg ikke hørt om før. Det er svenske Pernilla Rönnberg som står bak, og det finnes også hudpleie, dusjsåpe, bodylotion, håndkrem, lip balm og mor og barn-produkter. Siden jeg er komplett avhengig av håndkrem, kjøpte jeg det. Den har jeg prøvd, og kan trygt anbefale den! Og jeg skal skrive hva jeg synes når jeg har vasket håret med dette et par ganger.
Vil du lese mer om produktene fra Ecorganic, kan du klikke her.

Skitur med tilpasninger

2012-01-31T10:22:00.001+01:00

Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med dette innlegget... Jeg hadde laget det klart i går, så det skulle publiseres i dag. Men jammen ble det publisert i går, men bare med tittel - ingen tekst, ingen bilder. Og med datoen i dag. Underlig... og kjedelig å måtte skrive på nytt, dette er jeg jo på en måte ferdig med. Men ok:

Saken var altså at jeg i går var på vinterens andre skitur. Jeg har ikke villet gå på ski, fordi jeg har hatt mye vondt i armen og vært redd for at skigåing skal trigge enda mer vondt. I tillegg tok jeg det litt for hardt på noen skiturer forrige vinter, og resultatet ble at jeg fikk veldig vondt og ble utrolig sliten. Så sliten vil jeg ikke være...

Men så har jeg tenkt litt, og funnet ut at for det første trenger jeg ikke å gå det forteste jeg klarer selv om jeg går på ski. For det andre er jeg såpass glad i å gå på ski, at jeg vil gjøre det litt. Da må jeg bare passe på at jeg gjør det på dager hvor jeg bare kan ta det med ro etterpå - og altså at jeg holder igjen så jeg ikke overbelaster armen (og nakken).

I går lå alt til rette for skitur; det var cirka 5 minusgrader, skyer men lite vind - og jeg hadde hele dagen til rådighet. Så jeg satte av gårde hjemmefra. Vi kan ta på oss skiene på gårdsplassen, skli over dette jordet og bort til skogen. Der er det oppkjørte løyper.

Jeg gikk - forholdsvis rolig- til Ringdalshytta, en tur på cirka 5 km.

Da var det bare å legge fra seg staver og hansker...

... drikke vann og spise noen rosiner for å få ny energi til hjemturen.

Hjemover fra Ringdalshytta går det ganske fort, for det er for det meste nedover. Jeg har litt skrekkblandet fryd for nedoverbakker, og liker å kunne ploge så jeg kan ha full kontroll. Men den store skrekken er denne korte, men bratte bakken. På grunn av trærne er den jo ganske uoversiktlig, og jeg har ramla mange ganger her. Egentlig har jeg lyst til å ta av meg skiene og gå til fots ned. Men jeg kvinner meg opp og setter utfor, og i går gikk det bra!

Og når den bakken er unnagjort kan jeg se huset vårt! Da gjenstår det bare å kravle seg opp den siste kneika før jeg med god samvittighet kan slappe av.

Hjemmekoselig lørdagsmiddag

2012-01-29T11:28:00.001+01:00

Denne helga er rolig og avslappende. Hjemmekosen demonstreres herved med dette bildet fra gårsdagens kosemiddag. Til høyre skimtes hånda til JE, mens HP sitter til venstre. Koselig når alle tre spiser sammen. I helgene inntar vi som regel maten foran tv'en. Man kan si mye om tv - også en del negativt - men jeg må innrømme at i passelige porsjoner synes jeg det er ganske greit å titte på boksen. I går var det delfinale i Melodi Grand Prix som var trekkplasteret for min del.

Gårsdagens meny var marinert svinekjøtt, stekt under lokk i panna, hjemmelagde fløtegratinerte poteter, blandet salat og saus. En sikker vinner! Det er ikke ofte vi lager gratinerte poteter, men du verden så godt det er! Slik gjør du det:

Fløtegratinerte poteter
Poteter
Kremfløte
Revet ost (bruk en gulostvariant du liker godt)
Kremfløte
Salt, pepper og evt. hvitløkskrydder

Velg gjerne store poteter, så slipper du å skrelle så mange!
Begynn med å skrelle potetene, skyll dem så i kaldt vann. Skjær dem i løvtynne skiver, jeg bruker rett og slett en ostehøvel til det. Legg et lag potetskiver i en ildfast form, strø over salt, pepper og evt. hvitløkspulver + et tynt lag med revet ost. Legg et nytt lag med potetskiver, strø med krydder og litt ost igjen. Fortsett sånn til du har brukt opp alle potetene.
Hell over kremfløte, den renner ned mellom potetskivene og fyller formen. Det gjør ingenting om fløta ikke dekker alle potetene, det "utvider" seg litt når det stekes. Strø over med revet ost.
Gratineres på 20 grader til potetene er myke. Prøv å stikke i dem med en gaffel. Det tar ganske lang tid, beregn minst 45-60 minutter.

God appetitt!

Kurs i smertemestring, om angst og depresjon

2012-01-26T12:36:00.001+01:00

I går var det ny samling på kurset i smertemestring på Ahus. Jeg var spent, for forrige gang ble det - etter min mening - altfor mye negativt prat. Som jeg skrev i innlegget mitt om det (som kan leses her) hadde jeg bestemt meg for å si noe om det hvis det gjentok seg. Heldigvis ble ikke det nødvendig, det virket som de som hadde behov for det hadde fått blåst fra seg forrige gang. Samlingen i går var hyggelig og positiv, og jeg ser fram til neste gang!

Temaet i går var smerte, angst og depresjon. Selv har jeg kjent mye på negative tanker i forbindelse med smertene mine og den innvirkningen de har på livet. Kroniske smerter tapper deg for energi, de stjeler konsentrasjon og oppmerksomhet, frarøver deg søvn og endrer på mange måter livet. Det er ikke lett å forholde seg til, og i tunge stunder har det vært vanskelig å se lyst på livet og framtida. Jeg tenker at fordi angst og depresjon er et eget tema på kurset, sier det meg masse om hvor vanlig det er å ha negative tanker. I går fikk jeg også bekreftet at alle på kurset i større eller mindre grad har slitt. Det er vanlig å føle seg mislykket, mindreverdig, at man ikke duger lenger, at man er til overs, at man bare er en byrde osv., osv.

En av legene ved smerteklinikken holdt et foredrag om sammenhenger mellom smerte, angst og depresjon. Hun hadde ganske knapp tid til et så stort emne, derfor ble det litt kjapt i svingene. Men vi fikk utdelt power point-presentasjonen hennes så vi kan se mer på den. Dessuten kan man søke fram mye på nett, i tillegg til å lese bøker.

Etter foredraget hennes, var ordet fritt i en times tid. Det var jo i den sammenhengen jeg syntes alt ble så negativt forrige gang, men i går var den timen det som ga mest. Å høre hva andre i samme situasjon som deg selv har følt, opplevd og tenkt, er fint.

Dessverre finnes det ingen fasit på hvordan man skal komme seg gjennom de tunge stundene. Det er en lang prosess, og man kan bare jobbe med seg selv, ta et skritt om gangen og forsøke å tenke positivt. Og noe av det viktigste jeg skal ta med meg videre, er en kort liten setning som smertelegen sa helt på tampen av foredraget sitt: Det er ikke din feil. Tenk på det: Det er ikke din feil! Ok, det høres kanskje ikke så revolusjonerende ut, men alle dere som ikke har kroniske smerter skal vite at vi som har det ganske ofte klandrer oss selv. Man tenker at det sikkert er noe man har gjort galt, noe man skulle gjort annerledes, en eller annen behandlingsform man ikke har forsøkt (selv om man har forsøkt så mange ulike former behandlinger at man ikke husker alle engang), at man ikke tenker positivt nok, at man ikke er flink nok til å bite tenna sammen... Ja, hjernen er veldig oppfinnsom når det gjelder å finne argumenter til "det er din egen skyld"-lista. Men nå har jeg det altså svart på hvitt i power point-en fra i går: Det er ikke din feil!

Gardiner med forviklinger

2012-01-24T12:16:00.000+01:00

Jeg fikk meg en overraskelse da jeg tok ned julegardinene og hengte opp - ja, skal jeg driste meg til å kalle det vårgardiner? Det er jo veldig vinter ute, men samtidig begynner det å bli så lyst at jeg får litt vårfornemmelser. Men altså, her er det jo noe som ikke stemmer. Enten har huset vokst, eller så har gardinene blitt kortere...!?

Hmm, ikke veldig pent dette, da!

For så vidt greit nok her oppe, men hva er det som har gått galt??
Jeg husket at jeg hadde blogget om disse gardinene, så jeg bladde meg bakover i bloggen, og...

... da fant jeg feilen! Jeg pleier jo å bruke gardinringer til disse gardinene. Eureka!

Dette ser jo mye finere ut!

Nå kan lyset flomme inn så vårfornemmelsene brer seg i kropp og sjel!

Aktiv helg

2012-01-22T16:09:00.000+01:00

Jeg må innrømme at jeg er litt sliten nå, fordi jeg har gapt over litt mye i helga. Snart bør jeg lære hvor mye jeg orker - men når det er flere hyggelige ting som skjer er det så lett å glemme. Vel, jeg har kost meg, og da er det også verdt det.

Fredag møtte jeg denne robot-typen. Kanskje noen kjenner ham igjen fra Star Wars-filmene?

Anledningen var at HP og jeg var i Konserthuset, som du ser på dette bildet. Lett gjenkjennelig foaje, som er som en bru over veien. Fint når det er opplyst om kvelden.

Her sitter Filharmonien, eller Oslo-Filharmonien som det vel egentlig heter. På programmet sto musikken fra Star Wars-filmene, av komponisten John Williams. Vi er ikke ofte på konserter, men da vi så denne annonsert hadde begge lyst til å gå. Ikke fordi vi er spesielt glad i Star Wars, men fordi musikken er veldig fin. Nå skjønner du jo også hvorfor robot-typen var der. Mange andre karakterer fra filmene var også der, som en gimmick fra arrangørens side. Det var tydelig at det var en del Star Wars-fans i salen, for det var spontane tilrop og jubel underveis etter hvert som dirigent Lucas Richman presenterte musikken.

I går gikk jeg lang tur med min venninne Else. Som vanlig ville ikke hun fotograferes (eller; jeg spurte ikke engang, jeg bare ba henne fotografere meg). Her er jeg på Huk, med Oslofjorden i bakgrunnen. Vi gikk kilometervis i skikkelig snøføyke.

Etter den strabasiøse turen, spanderte Else lunsj på meg. Og ikke minst kake til dessert, nam nam! Dermed ble dette ukas lørdagskake.

Og nå venter vi svigermor og kavaleren hennes til middag. Vi skal servere kalkunbryst med tilbehør, og huset er fullt av deilige dufter. Fortsatt god søndag til alle!

Tid for fyring

2012-01-19T18:40:00.000+01:00

Det er en tid for alt. Nå om dagen er det tid for å fyre i ovnen. Ute er det i skrivende stund 10 minusgrader. Jeg har vært ute og fylt opp med mat til småfuglene. Dessverre er det mest skjærer som forsyner seg, men plutselig er det noen småtasser der også. Ja ja, skjærene skal vel også leve.

Kvelden faller på. Jeg er alene i huset og skal nyte noen timer egentid. Så jeg fyrer, tenner noen stearinlys og har det ganske bra.

Knausgårds lange kamp

2012-01-17T18:36:00.000+01:00

Da Karl Ove Knausgårds første bind av "Min kamp" (her representert med et bilde av bind 2) kom ut, var jeg ikke blant dem som løp til bokhandelen. Tvert imot syntes jeg hele "Min kamp"-prosjektet fikk så mye oppmerksomhet at jeg i det stille boikottet det. I tillegg kjøper jeg så å si aldri bøker, i alle fall ikke nye bøker til full pris. Jeg låner dem på biblioteket, eller kjøper til nød pockeutgaver eller andre billigutgaver. Man kan vel si at det er et paradoks, siden jeg er så glad i å lese. Kanskje jeg burde begynne å kjøpe bøker for å yte min skjerv til forfatternes lønn, slik at vi også i framtida kan ha gode forfattere?

Uansett. Knausgård ga ut "Min kamp" 1, 2, 3 og 4 - og kanskje 5 også, men det husker jeg ikke helt. Jeg leste dem ikke. Ikke før jeg fikk bind 1 som en del av et innmeldingstilbud i en bokklubb. Selvfølgelig var dette tilbudet så billig at det nesten var som å få bøkene, jeg tror det var fem bøker for under 150 kroner. Da leste jeg "Min kamp 1", og jeg ble hekta. Jeg ble dratt inn i stemningen i boka. Det var som å lese en annen persons dagbok, og samtidig følte jeg at det tidvis kunne vært min egen dagbok - fordi jeg kjente meg så godt igjen i jeg-personens følelser, tanker og handlinger. Hvorvidt det sier mest og meg eller om Knausgård får være opp til andre å bedømme, men jeg har snakket med andre også som ser seg selv i disse bøkene.

Nå har jeg lest til og med bind 4. Jeg leser dem ikke rett etter hverandre, fordi jeg dras så inn i bøkene at jeg må ta pauser. Men så langt har jeg fått kjennskap til ganske mye om Knausgård selv, hans oppvekst, ungdomstid og mye av voksenlivet. Han deler også villig hemmeligheter om sine nærmeste, familie og venner. Det er jo også noe han er blitt kritisert for, og jeg har lest at kona hans - som har bipolar lidelse - har blitt sykere på grunn av at hun blir så utlevert i bøkene. Samtidig har jeg også lest at hun selv ville at han skulle skrive ærlig, at hun ser bøkene hans ut ifra sitt eget forfatterperspektiv.

Selv må jeg innrømme at jeg ikke tenker så mye på at bøkene er biografiske. Jeg tror noe av det som gjør dem så fascinerende, er at de skildrer min tidsalder gjennom livet; en oppvekst på 70-tallet, ungdomstid på 80-tallet og en skrivende hovedperson som strever for å gi skrivingen stor nok plass i livet. Nå er tida snart inne til å låne bind 5 på biblioteket. Jeg har lest at den tar for seg tida som ung mann med stort skrivebegjær, kombinert med skrivesperre. Det er jeg klar for å lese om!

Prøver ny smertestillende

2012-01-14T11:39:00.000+01:00

Nå skal jeg prøve om Sarotex kan ha smertestillende effekt på meg. Det er antagelig ikke veldig interessant for "vanlige" folk, men jeg tenker at det kan være noen der ute som er på internettsøk etter andres erfaringer - og som kan ha nytte av nettopp mine erfaringer. Selv har jeg søkt en god del etter tips og råd angående min situasjon. Faktisk har jeg de siste dagene søkt på nettopp Sarotex, og funnet ut at mange skriver at de har god smertestillende effekt av det. Da vil jeg prøve også!

Det er lenge siden jeg fikk resepten, men jeg har vært skeptisk fordi det står i pakningsvedlegget at det er et antidepressiva. Ops, tenkte jeg - jeg vil ikke gjøre meg avhengig av medisin som tuller med hjernen min (veldig forenkelt skrevet, da - jeg tenkte jo mer enn det). Derfor ble pillene bare stående i skapet. Men da jeg var på kurs i smertemestring tidligere denne uka, ble det snakk om Sarotex. Sykepleieren sa at mange stusser på å få Sarotex mot smerter siden det er et antidepressiva. Men det er altså sånn at at i lave doser har det vist god effekt mot smerter. Hvis det skal brukes mot depresjon, er startdosen 25 mg, med økning opp til 150 - 225 mg per dag. Mot smerter starter man på 10 mg og øker til 50 eller maks 100 mg. Dermed gikk jeg hjem, leste pakningsvedlegget på nytt, tenkte en del, snakket med fastlegen min og - ja, i går kveld tok jeg den første pillen.

Legen advarte meg om at man oftest merker mest bivirkninger de første tre ukene. Deretter kan man begynne å kjenne virkningen. Så nå er jeg spent på hvor sterke bivirkninger jeg får. Blant de vanligste er munntørrhet, forstoppelse, kvalme, endret smaksoppfatning, økt svette, vektøkning, søvnforstyrrelser, forsvirring... ja, lista er lang. Men det heter jo at vondt skal vondt fordrive, og det er ikke verre enn at hvis bivirkningene er sterkere enn virkningen, slutter jeg bare igjen.

Mens jeg sitter her og skriver, synes jeg allerede at jeg er veldig tørr i munnen... hmmm... Men jeg har kjøpt inn tyggegummi, og er forberedt på å pusse tenner oftere enn jeg pleier, siden tørrhet i munnen øker risikoen for hull i tennene. Hvis jeg kan få mindre smerter, er det nok verdt det!

Kurs i smertemestring

2012-01-12T18:56:00.000+01:00

I går begynte jeg på kurs i smertemestring på smerteklinikken på Ahus. Det er, som navnet sier, et kurs i hvordan man best mulig skal mestre det å leve med kronisk smerte. Jeg er spent på hva kurset vil gi meg, og håper at jeg kommer til å lære noe jeg ikke allerede vet fra før.

Kurset går over seks ganger, fra 9.45 til 14.30 onsdag annenhver uke. Jeg var spent på hvordan kroppen ville reagere på å sitte mer eller mindre stille i såpass mange timer. Når jeg er hjemme kan jeg hele tida tilpasse meg hva kroppen har behov for; jeg går tur, ligger på sofaen, tøyer og strekker litt, sitter i en stol eller rusler rundt. Men det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Sykepleierne som holder kurset, understreket at vi måtte reise oss, strekke oss eller rusle litt rundt i rommet etter behov. Når alle er i samme situasjon er det ingen som stiller spørsmål når du reiser deg og står og tøyer en stiv nakke.

Nettopp det at alle på kurset er i samme situasjon, kan være positivt. Vi er cirka ti stykker, som alle har kroniske smerter og har hatt det i mange år. Dermed har alle også mye erfaring med helsevesenet og med NAV. I går ble det dessverre mye negativt prat om dårlige erfaringer, uforstående leger og uvettige saksbehandlere i NAV. Det likte jeg ikke. Selv har jeg også negative erfaringer, men jeg ønsker ikke at dette kurset skal bli en arena for kos med misnøyen. Jeg sa ingenting, men tenkte at jeg vil se an til neste kursdag. Hvis det gjentar seg, vil jeg si noe om det da. Jeg blir ikke oppkvikket av å sitte og høre andre klage, da kan jeg heller prøve å tenke positive tanker på egen hånd.

Men, når det er skrevet; tema for kursdagen i går var kommunikasjon. For oss som er smertepasienter (og sikkert generelt for alle som er pasienter...), er det viktig å kommunisere godt, spesielt med helsevesenet, leger og andre spesialister - og også med familie og andre som står oss nær. Hovedbudskapet fra kursholderne, var hvor viktig det er å være konkret, ikke gå rundt grøten men si tydelig fra. Vi skal huske at legene er der for oss, og ikke omvendt. Akkurat det er lett å si, men ikke fullt så lett å holde fast ved når man sitter overfor en lege som har det travelt og som lirer av seg mange faguttrykk som du overhodet ikke skjønner. I en slik situasjon skal vi spørre, spørre og spørre - sa sykepleierne som holder kurset.

Visste du forresten at den viktigste kommunikasjonsferdigheten er å lytte? Tenk på det selv, når du snakker med noen om litt alvorlige emner - hører du ordentlig etter, eller sitter du og tenker ut et svar allerede lenge før den andre er ferdig med å snakke?

En annen interessant side ved kommunikasjon, er at hele 50 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom kroppsspråket. Det er mye, det! Tenk bare på hva du signaliserer hvis du står med armene i kors foran kroppen, eller ser en annen vei hele tida mens noen snakker med deg.

40 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom stemmekvaliteten. Akkurat hva det innebærer, fikk jeg visst ikke helt med meg... men det må jo være noe med hvordan stemmen høres ut sammenlignet med hva man sier.

Dermed er det bare 10 prosent igjen - og det er ordene vi sier. Hmm... liten grunn til å stole utelukkende på det noen sier, altså - med mindre de uttrykker det samme med kroppen og stemmekvaliteten.

Om to uker er temaet smerte, angst og depresjon. Det blir interessant, for det er ikke tvil om at det å ha kronisk smerte drar med seg en del annen grums som negative tanker, lav selvfølelse og tunge dager. Om ikke annet, er det godt å få bekreftet at det er helt vanlig å ha det sånn.

Årets første tur med Hege og Kira

2012-01-10T18:19:00.000+01:00

I går var jeg på tur i Østfolds dype skoger med Hege og Kira (Hege er til høyre på bildet ;-)
Hege bor i Tomter i Østfold, cirka en times kjøretur fra meg. Hun trenger ikke gå langt for å kunne gå tur i skogen, og det er bra - for hun er minst like glad i naturen som jeg er.

Kira er også veldig glad i å gå tur, hun var tidvis helt vill. Her kommer hun mot oss i full fart, det ser nesten ut som hun er en spøkelseshund.

Hege disket også opp med deilig formiddagsmat; rundstykker med pålegg og nydelig kaffe latte. Nam nam!

En reise over land og sjø

2012-01-07T12:57:00.001+01:00

I denne fristende oasen av salgsplakater tilbrakte jeg to timer i går. Tror du jeg gikk ut derfra uten noe nytt? Hmmm.....

Dagen begynte tidlig; jeg forlot hjemmet kl. 9, tok bussen til Helsfyr, byttet til T-bane til Nationaltheatret, gikk ned til Aker Brygge - hvor neste framkomstmiddel var Nesoddbåten

Da båten gikk hadde jeg vært på farten i nesten halvannen time, og enda lenger var det siden frokost. Jeg lot meg friste av kioskens tilbud om kanelbolle og kaffe. Koselig å se på utsikten mens jeg tygget i vei.

Etter båtturen gikk jeg på en ny buss, som jeg bare skulle ta tre stoppesteder, til Tangenåsen. Der ligger Tangen nærsenter, som var målet for den nesten to timer lange reisen min.

På Catch i senteret jobber min venninne Kari. Her er hun i full sving med å ordne med varene til en kunde som hadde handlet på salg. Hvem kunne det være, tro?

Kari og jeg har kjent hverandre siden vi gikk i småskolen. I tenårene var vi helt uadskillelige, og vi holdt nær kontakt langt opp i voksen alder. Dessverre skled vi fra hverandre for en del år siden, men nå har vi fått kontakt igjen. Det er jeg veldig glad for! I går hadde vi avtalt at jeg skulle komme til henne, men hun måtte uventet jobbe noen få timer. Ikke noe problem, jeg besøkte henne på jobben og slo i hjel tida med å kikke, prøve litt klær og skravle når det var mulighet til det mellom kundene.

Her er et mer nærgående bilde av Kari, hjemme hos henne. Vi gikk jo dit etterpå, spiste formiddagsmat og skravla mer før jeg tok fatt på min to timers hjemreise.

Og selvfølgelig handla jeg, tro ikke annet. Dette er et elendig bilde, helst skulle jeg jo tatt på meg klærne for å yte dem full rettferdighet, men det har jeg ikke orket. Det er altså en tunika, som er kjempefin på meg, en basic genser til å ha under og en mønstret tights - det har jeg hatt lyst på en stund.

Kanskje dette bildet viser tunikaen litt bedre? Vel, uansett - det var en koselig dag. I dag kjenner jeg godt på kroppen at jeg ikke tok det med ro i går, er mørbanka og stiv i nakken. Men det får gå, jeg kan ta det mer rolig i dag.

Og; nå har jeg selvpålagt kjøpestopp på klær fram til tidligst 15. februar. Selv om jeg ikke har vist det fram her, så har det blitt noen kjøp både før og etter jul. Skapene er fulle (og det har de egentlig vært lenge...)! Nå må jeg være flink og bruke det jeg har, selv om det er fristende å putte på seg helt nye klær. Basta!

Hverdagen sniker seg innpå

2012-01-04T10:28:00.000+01:00

Nå som hverdagen innhenter oss igjen, er det viktig å ikke bli for oppjaget. Jeg tenner et lys og roer meg med kaffe og avislesing etter frokost. Juleduken ligger fortsatt på bordet, og det røde lyset er ikke brent opp. Vi har bestemt at til helga er det slutt; da skal all julepynt fjernes.

Rart at det er sånn at det er kjempekoselig å finne fram pynten, og så - noen få dager seinere - kan man ikke vente med å fjerne den igjen. Er jula over, så er den over.

Men, altså - jeg skal prøve å beholde litt ro over tilværelsen, så godt jeg kan. Benytte pusterommene til å - nettopp - tenne et lys, puste skikkelig med magen og tenke litt på ... ingenting.

Stille og fredelig nyttårsaften

2012-01-01T17:45:00.000+01:00

Overgangen til 2012 gikk stille og rolig for seg her på Heimtun.

HP og jeg koste oss med prosecco mens vi forberedte middagen.

Her er den ferdigstekte kalkunen, som ble kjempegod. Før vi stekte den, gned vi den inn med salt, pepper og persille. Utenpå penslet vi den i tillegg med litt smør.

Alt er klart for innhugg. Tilbehøret er mandelpoteter, saus, stuffing og waldorfsalat.

Stuffingen steker vi i en form ved siden av. Den lages av 400 gram medisterdeig, 150 gram bacon skåret i strimler, 1 dl kremfløte, 2 egg, litt salt og pepper. Bland det hele sammen. Du kan selvfølgelig stappe det inn i kalkunen, men vi har alltid stekt det i en brødform ved siden av. Smaker fantastisk!

Waldorfsalaten lages av 2-3 grønne epler, 2-3 stangselleri, 2 ringer ananas, noen blå druer og eventuelt valnøtter (jeg er allergisk mot valnøtter, så vi droppet dem). Kutt alt i små biter. Visp 1,5 dl fløte til krem og bland det med 1,5 dl majones. Hell oppi 2-3 spiseskjeer av saften fra ananasboksen. Bland alt sammen.

Sausen er HP mester for. Han tar utgangspunkt i vanlig sausbasis i terninger, og smaker det til med fløte, brunost og krydder.

Et skikkelig herremåltid!

Desserten tok vi veldig lettvint: is og småkaker. Når jeg i tillegg får vispet krem på isen, er jeg i mathimmelen - jeg synes det er over staur og vegger godt med krem, men spiser det ikke ofte. Da smaker det desto bedre!

Ønsker alle et fantastisk år i 2012!

En ekstra gave i år

2011-12-29T15:20:00.001+01:00

Jeg har både fått og gitt mange fine gaver til jul. Selv om både jeg og alle jeg kjenner har alt de trenger, og mer til, er det alltid koselig å utveksle gaver. Samtidig kan jeg ikke hjelpe for at jeg kjenner litt på samvittigheten overfor alle millionene mennesker i verden som mangler mye av det de trenger. For å bøte litt på det svarte uhyret som henger over sjelen min, fulgte jeg et råd jeg hørte på radioen en av de siste dagene før julaften. Jeg kjøpte en verdensgave fra Unicef, 4 myggnett som gis bort til barn som trenger dem.

Anbefalingen jeg hørte på radioen var å gi denne gaven til en jeg kjenner, i stedet for en vanlig gave. Det gjorde jeg ikke, for jeg synes ikke at vi er så slepphendte med gaver i vår familie. Men jeg er så heldig (som de fleste nordmenn) at det er helt uproblematisk for meg å betale 144 kroner for denne gaven i tillegg til de andre gavene jeg ville gi. Tenk på det - 144 kroner, det blir 4 myggnett som kan redde livet til 4 utsatte barn.

Unicef skriver i sin informasjon: "Hvert 30. sekund dør et barn av malaria i Afrika. Det er når barna sover at de er mest utsatte for stikk. De nye myggnettene har insektsgift bakt inn i fibrene og gir derfor ekstra trygghet i mange år. De stenger malariamyggen ute og reduserer sjansen for å få malaria."

Denne gaven kjøpte jeg på http://www.verdensgaver.no/. Verdensgavebutikken er altid åpen, døgnet rundt - og du når den hjemme fra din egen stue!

2011-12-24T14:25:00.002+01:00

Tid for den røde duken

2011-12-23T16:42:00.000+01:00

Jeg får virkelig julefølelsen når vi dekker bordet med den røde juleduken. Den har jeg hatt i - tja, ca 20 år tenker jeg - og bare synet av den gir meg julestemning. I går kom den fram, fordi vi fikk besøk av pappa og Grete (kona hans). Faktisk var det dem som ga meg duken, så det passer fint at den legges på når de kommer. Vi serverte pinnekjøtt, mandelpoteter og kålrotstappe - og selvfølgelig masse øl og akevitt.

Etter en kort synkepause for magen, fylte vi bordet med kaker (he he, hvem skulle tro det, kaker her i huset...?).

Juletreet er ferdig pynta...

... og nissene har årsmøte på framskapet. Nå kan jula komme!

Årets mørkeste dag

2011-12-21T19:49:00.000+01:00

I dag snur det! Altså; fra i morgen av blir dagene lengre og lysere. Det er fint å tenke på når mørket sniker seg innpå før man har fått i seg middagen. Faktisk har denne mørke dagen vært ganske så lys og fin her hos meg. Sola har skint, men du ser jo at den henger så lavt på himmelen at den ikke kommer over tretoppene.

Ser du hvor lange skyggene er? Bildet er tatt midt på dagen, når sola står høyest på himmelen - men det ser jo ut som det er langt utpå ettermiddagen.

I dag har vi forresten hatt kakefest for 70-årsjubilanten, mamma'n min. Jeg klarte å glemme kameraet hjemme, så det blir dessverre ikke noe bilde av kakebordet... Heldigvis hadde jeg med kameraet på tur i dag så jeg fikk disse bildene i stedet.

Festdag da mamma fylte 70

2011-12-19T19:05:00.000+01:00

I helga slo vi på stortromma og feiret at mamma'n min fyller 70 år! Her er jubilanten med krone på hodet.

Vi overrasket henne med en tur til Operaen med hele storfamilien, dvs. barn, stebarn, svigerbarn og barnebarn. Også samboeren hennes, selvfølgelig. Til sammen var vi 18 stykker.

Vi så balletten Nøtteknekkeren. Her er scenen sett fra 3. balkong der vi satt. Det var første besøk i Operaen for alle sammen, og for min del må jeg bare si - praktfullt!

Det var selvfølgelig ikke lov å fotografere under forestillingen, men her er to bilder fra Operaens hjemmeside - og der kan man lese følgende:

"Nøtteknekkeren er juletradisjon for mange tusen store og små. Og ikke uten grunn: Denne klassiske balletten er fylt av magi, eventyr, skjønn musikk og dans av beste merke. Vi møter lille Clara som etter familiens juleselskap legger ut på en drømmereise. Sammen med Nøtteknekkerprinsen besøker hun blant annet snødronningens og blomsterfeens land. Her er dans fra alle verdenshjørner, store og små ballerinaer og fargerike kostymer, alt til Tsjajkovskijs fantastiske musikk. Velkommen inn i Nasjonalballettens eventyrverden!"

Jeg er ikke noen kjenner av ballett, men syntes det var nydelig å se på. Klassisk ballett er så mykt og vakkert, og jeg blir mektig imponert over hvordan danserne bruker kroppen sin. Scenedekorasjonene var stemningsfulle og - ja, litt magiske.

Etter forestillingen spiste vi i brasseri Sanguine, som ligger i foajeen i Operaen. Vi hadde skikkelig langbord, og her er jubilanten sammen med broren og lillesøsteren min + to av barna til broren min. Maten var nydelig, men jeg glemte helt å fotografere den, da... Får skylde på at jeg var for opptatt med å spise, drikke og hygge meg.

Barnebarna (ikke mine, altså - mamma sine barnebarn...) koste seg også. Her har de fått varm sjokolade etter maten. Gyda syntes det var stilig at sjokoladen satt fast på pinnen...

... og når den hadde smeltet i den varme melka, var pinnen tom. Henriette og Rebecka følger med .

Før vi dro hjem, så min niese Sara sitt snitt til å være heltinnen Clara en kort stund. Synd det ikke var noen i nærheten som kunne være prinsen.

Men de andre hadde allerede satt seg i bussen, som vi hadde leid for anledningen. Veldig praktisk når de fleste i familien bor 5-6 mil utenfor Oslo. Det var veldig deilig å gå rett inn i en varm buss i stedet for å vente på rutebuss eller tog.

Før vi kjørte hjemover, tok bussjåføren en sightseeingrunde og viste oss Oslo by night. Her er utsikt fra Ekebergåsen. Over alle lysene fra byen, kan man se flomlysene i Holmenkollen og Midtstubakken.

Ungene syntes det var gøy å ha bakerste del av bussen for seg selv. Høye på sukker og oppildnet av hverandre, herjet de rundt mellom setene - og var sikkert ikke enkle å få i seng den kvelden. Men - alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Og vi er ikke helt ferdige med å feire mamma ennå. Så glade som vi er i kaker i vår familie, blir det kakefest på selve dagen - som er den 21.

Utflukt til ... Kløfta!

2011-12-16T11:35:00.004+01:00

Noen ganger blir ikke ting slik man har planlagt. Sånn ble det i går, da Trine og jeg møttes for vår årlige førjulslunsj på restauranten Jekyll and Hyde i Lillestrøm. Hvis du lurer på hvordan det kan føre til at vi her står foran Romerikssenteret på Køfta, så følg med!

Vi gikk jo til Jekyll (som vi for enkelthets skyld kaller det for å spare tid - opptil flere mikrosekunder), men der hadde de bare buffet. Det ville vi ikke ha, så vi stakk derfra og gikk til Klimt, som er et annet spisested / pub i Lillestrøm. Der spiste vi, koste oss og ante fred og ingen fare og planla at vi jammen skulle skeie ut med kake også. Jeg tenkte at nå skal jeg passe på å få tatt bilde av oss ved bordet - men da fikk Trine en melding som raskt endret på det. Hun fikk vite at hvis hun kunne være på Kløfta om en drøy halvtime, kunne hun slippe å kjøre til Drammen dagen etterpå (altså i dag) for å hente kameraet til datteren sin som hadde blitt liggende igjen i en leid buss da hun (altså datteren) var på juleball forrige uke. Det hadde hun veldig lyst til (altså Trine; lyst til å slippe å kjøre til Drammen) så vi betalte i en fei og kastet oss ut på E6 nordover.

Brum brum, så feide vi til Kløfta, Trine fikk kameraet og alle var glade. Vi bestemte oss for å ta kaffe og kake på Romerikssenteret - ja, god ide! Men på veien mellom inngangen og kafeen var både den ene og den andre butikken med fristende innhold, så vi tittet litt her og litt der og vips var klokka så mye at vi egentlig ikke hadde tid til den kaffen. Så da kjørte vi hjemover igjen.

Men Trine slapp å kjøre til Drammen, da. Og vi fikk også sett...

... Ullersmo fengsel! Verdt en tur til Kløfta, det!

Pokerklubbens juletreff

2011-12-15T10:52:00.001+01:00

Tradisjoner er viktige i jula. En fin tradisjon er det årlige juletreffet med pokerklubben min. Her er den harde kjernen, Else, Helen og jeg, på restaurant Druen på Aker brygge. Vi prøvde å huske hvor mange år vi har truffet hverandre på Druen før jul, og kom til at det er i hvert fall mer enn ti.

Maten er alltid god på Druen. Nøyer meg med å vise desserten jeg tok; en chevre med toast, olivenolje og aioli. Nam, nam - ost er veldig godt!

Dessverre var ikke juleværet til stede... Litt trist med regnvær over Aker brygge ti dager før julaften, men lite man kan få gjort med det.

Etter maten innførte vi en ny ingrediens i pokern's juletreff - nemlig et kulturelt innslag. Vi så på Herborg Kråkeviks kabaret "Kjære landsmenn" på Det norske teatret. Kråkevik har bodd i Danmark i mange år, og med det som utgangspunkt tar hun for seg oss nordmenn med både humor, alvor, musikk og sang som virkemidler. Jeg synes kabareten var både morsom og tankevekkende. I tillegg hadde den flere gode musikalske innslag. Hun synger nydelig, og har med seg tonekunstneren Kjetil Bjerkestrand som musikalsk ansvarlig. Han var ikke selv en del av orkesteret denne kvelden, siden han alternerer med Tove Kragset på tangenter. Men hun gjorde en god jobb, hun. Utrolig at én musiker på tangenter og én på gitarer kan låte som et fullt orkester. For øvrig er det Bernt Rune Stray og Kjetil Steensnæs som bytter på å spille gitarene.

Bursdagsfeiring for tantebarn

2011-12-12T19:02:00.000+01:00

I helga slapp vi å bake kaker selv, for da feiret vi fødselsdagene til to av tantebarna mine. Her er Sigurd, som fylte 11, sammen med sin yngste lillesøster Idunn - som ikke var en av dem som hadde bursdag nå men som gjerne ble med på kakefesten.

Og her er begge bursdagsbarna: Sigurd og Gyda. Gyda ble ni år 1. desember, og Sigurds 11-årsdag var 29. november. De hadde stort familieselskap da HP og jeg var i København, men vi syntes det var koselig med noen lørdagsettermiddagstimer alene med familien, vi.

Idunn var ikke så ivrig etter å være med på bilder, men jeg snek meg til å fotografere henne mens hun koste seg i sofaen. Disse tre er altså barna til broren min, Ketil.

Min svigerinne Anne Gunhild hadde lagd hjemmelagd lasagne og bakt kaker. Her pisker hun kremen til en færøyisk kokoskake, som smakte alldeles herlig. Helt ærlig: jeg spiser ganske ofte kake, men så god kake som denne er det lenge siden jeg har smakt.

Sigurd hadde tatt gradering til grønt belte i tae kwon do tidligere den dagen. Klart han måtte vise fram det nye beltet! Han trener tae kwon do ved Øvre Romerike Budo Senter, i Letohallen på Dal i Eidsvoll. Vil du vite mer om Øvre Romerike Budo Senter eller om kampsporten, kan du gå til http://www.budosenteret.no/

Joda, det var lussekatter

2011-12-11T16:24:00.000+01:00

Jeg bakte lussekatter i går, nøyaktig som flere av dere gjettet. Her ligger de og avkjøles, før jeg skal fryse dem ned. På den måten er de like gode som nybakt når jeg tiner dem i stekeovnen om morgenen 13. desember. Det er en koselig tradisjon jeg har med meg hjemmefra, som omfatter kakao og lussekatter til frokost på Luciadagen. Alltid populært!

Her kan du se bilder fra Luciafrokosten i fjor. Og vil du bake selv, er det fortsatt tid til det.

Lussekatter

50 g gjær
150 gram smør
1/2 liter melk
2 egg
ca. 1 gram finstøtt safran eller 1 ts gurkemeie
2 dl sukker
1 ts salt
ca. 1 kg hvetemel

rosiner til pynt
egg til pensling
Smelt smøret, hell i melken. Pass på at væsken er omtrent 37 grader, løs ut gjæren i den. Visp sammen eggene og ha oppi. Bland sammen safran / gurkemeie, sukker, salt og mesteparten av melet og ha det oppi. Elt det sammen til en passelig deig, bruk resten av melet til å tilpasse deigens konsistens. Hev deigen til dobbelt størrelse.

Bak ut lussekattene. Jeg har lært meg to forskjellige måter å forme dem på, men de er ikke så enkle å forklare. Det enkleste er å trille ut en pølse som du former til en S. Trykk det ganske tett sammen så det ikke sklir fra hverandre.

Når kattene er formet, skal de heve en gang til. Deretter skal de pensles med sammenvispet egg og pyntes med rosiner på passende steder (f.eks. i skjøtene der S-formen møtes). Stek dem på 225 grader i ca. 10 minutter, midt i ovnen.

Og kos deg!

Vi har smør!

2011-12-10T11:45:00.000+01:00

Jeg har jo helt glemt å fortelle at vi faktisk har smør! Ekte meierismør fra Tine; ikke margarin, ikke importert, ikke mottatt som mild gave fra våre venner i nøden, danskene, som visstnok har donert masse smør til Norge. Eller var det svenskene? Uansett - vi behøver det ikke! HP fant en hel kartong på vår lokale Kiwi - til stor overraskelse for alle som jobbet i butikken. De hadde visst oversett den. Han kom til kassa med 4 pakker smør, og kassadamen satte store øyne og sa "Men vi har da ikke smør!?!?". Sannsynligvis er de tomme igjen for lenge siden.

Selv om vi altså ikke trenger det, har allikevel HP for moro skyld lagd hjemmelagd smør. Sånn ser det ut, og godt smaker det! Han pisket kremfløte til den ble helt stiv, mye mye lenger enn hvis du skal piske krem. Så måtte den renne av seg, med god hjelp fra HP som klemte og knadde den mens han vekselsvis helte av vannet som skiltes ut. Jammen måtte det skylles også, i litt lunka vann. Til slutt ble det saltet, og nå er det helt ok smør.

I dag baker jeg, med - bare for å gni det inn - ekte meierismør. Kan du gjette hva jeg baker ut ifra ingrediensene?

Førjulsmoro fra Toten

2011-12-08T12:59:00.000+01:00

Je lo og je lo - og det trur je du kommer tell å gjørra å, hvisatte du tæk deg en tur på Julelatter me'n Gustav Nilsen og'n Paul Håvard Østby. Dom har dri inn tell Oslo med mange av go'bitene fra Urbane Totninger sitt sommershow på Kapp. Skrekkelig morosamt!

... jeg klarer ikke å gjennomføre et helt innlegg på totensk, men du har vel forstått budskapet nå. To av Totens morsomste menn har sitt eget førjulsshow på Latter på Aker brygge. HP og jeg var der i går, og fikk trent lattermusklene godt.

Siden Gustav Nilsen og Paul Håvard Østby ikke er rikskjendiser (ennå...), var det mange i salen som tydeligvis ikke visste noe om dem. Det virket som mange i publikum var på showet som en del av julebordet sitt, og at de bare hadde fått billettene i hånda av arbeidsgiveren. Rundt oss kunne jeg høre spredte kommentarer av typen "Jeg veit ikke hva detta er for noe..." og "I salen ved siden av er Thomas Giertsen, dét blir sikkert morsomt i hvert fall...". Men fra øyeblikket totningene entret scenen, kokte latteren i salen, og den varte nesten uavbrutt til applausen på slutten ga seg.

Jeg må ikke glemme å nevne de to fantastiske musikerne som var med på å gjøre det til en musikalsk opplevelse også. Torbjørn Dyrud og Lewi Bergrud er selvfølgelig også fra Toten. De tryller med flere instrumenter, og når samtlige fire også synger godt - ja, da blir det bra, da.

Den årlige København-turen

2011-12-06T18:41:00.001+01:00

København er en koselig førjulsby. I helga var HP og jeg der på førjulshelg for fjerde gang.

Uheldigvis var det skikkelig møkkavær på lørdag. Det regna og blåste og minnet overhodet ikke om desemberstemning. Flaks at vi hadde bestemt oss for å besøke Carlsberg bryggerier - hvor vi blant annet drakk øl.

Ved inngangen til Carlsberg står disse gamle ølbilene. Hvis du stusser på at det står Tuborg på den ene, kan jeg fortelle at Carlsberg og Tuborg fusjonerte i 1970 (hvis jeg husker riktig...). Det er altså ikke Tuborg som har parkert der for å drive smugreklame.

Vi gikk rundt i de gamle lokalene hvor det er blitt brygget øl i over 150 år. Artig med sånne gamle bygninger, og det var noen massive takbjelker der.

Og her - midt i nåtidens lavkarbodebatt - en plakat som viser næringsinnholdet i en flaske øl. Du kan altså drikke en øl i stedet for å spise et eple, en bit fisk eller kjøtt, egg, melk, rundstykke, poteter eller smør. Nyttig kunnskap!

Etter besøket på Carlsberg, lettet heldigvis været. Vi satte kursen mot Tivoli.

Det er jo ganske pent med lysdekorasjonene, selv om det ikke er snø på bakken.

En del god mat ble fortært i løpet av helga, så klart. Representert ved denne anda, som smakte nydelig. Ikke ofte jeg spiser and, men det er jo så saftig og godt.

Vi liker oss godt på Grand hotel, så vi bodde der. Denne gangen hadde vi unnet oss en minisuite, og den ligger på hjørnet her - du ser ett av vinduene rett over skiltet med hotellnavnet.

Dermed hadde vi litt større rom enn vanlig, og det viktigste er at vi hadde denne sittegruppen. For at jeg ikke skal bli altfor sliten på reiser, trenger jeg å hvile mye. Da er det greit å ha det komfortabelt på rommet - og her kunne jeg legge meg på sofaen og slappe av. Jeg synes det er fint å slippe å ligge på senga hele tida.

Grand et et gammelt, ærverdig hotell. Riktignok begynner det også derfor å bli litt slitent, blant annet kunne badet godt vært modernisert og blant annet fått varmekabler i gulvet. Men det er flott med gamle, stilfulle bygninger, da. Se på en detalj som taket - som for øvrig er minst tre meter høyt - med denne lysekronen. Vakkert å hvile øynene på det også!

Litt mer om krumkaker

2011-12-05T19:45:00.000+01:00

Jeg har fått spørsmål om å skrive litt mer om mengden av de forskjellige ingrediensene i krumkakerøra. Som jeg skrev, kan man veie eggene man skal bruke og måle opp samme vekt i sukker, smør og mel. For eksempel hvis du vil bake med 3 egg så veier du dem. Mine 3 egg veide ca. 200 gram, og da brukte jeg 200 gram sukker, 200 gram smør og 200 gram mel.

Jeg fant en annen oppskrift som ser så å si helt lik ut(bortsett fra antall egg), og der står det:
4 egg
200 gram sukker
200 gram smør
200 gram hvetemel
3/4 ts malt kardemomme

Pisk egg og sukker til eggedosis. Tilsett smeltet og avkjølt smør. Bland mel og kardemomme og rør det inn. La røren svelle - og sett i gang og stek.

Jeg er for øvrig enig med M, som skriver at faren med å få dreisen på å bake krumkaker er at man kan fristes til å bake dem året rundt. Det er jo så godt!

Julebaksten er i gang

2011-12-03T14:55:00.049+01:00

Man skulle tro vi bare spiser kaker og søte saker her i huset, å dømme ut ifra bloggen min. Sannheten er at hverdagskostholdet er forholdsvis sunt og nøkternt - men, ja - vi er glade i kaker. Nå i førjulstida er det jo virkelig lov til å kaste seg ut i kakebakingsorgier, og jeg er i gang! Først ut er krumkaker.

Krumkakejernet har jeg fått av moren min. Det er nok fra 70-tallet, men fungerer helt supert.

Krumkakerulleren (jeg vet ikke om det heter det, men det er jo det den er...) har jeg kjøpt på jernia. Den er ganske fiffig å bruke til å lage kremmerhusfasong med.

Oppskriften har jeg også fått av mamma. Hun har sikkert ikke noe imot at jeg deler den med dere, så her kommer den:

Krumkaker

egg

sukker

smør

mel

2-3 ss vann per egg

Jeg leste i en annen oppskrift at det er godt med kardemomme i røra, så jeg tok i en teskje. Anbefales!

Bruk 2-3 egg. Vei eggene og ta samme mengde av de andre ingrediensene (f.eks. brukte jeg 3 egg, de veide drøyt 200 gram - NB! veies med skallet på - da tok jeg drøyt 200 gram smør, 200 gram sukker og 200 gram mel).

Visp egg og sukker til eggedosis. Smelt smøret og ha det i. Rør i melet og til slutt vann til passe tykkelse. Røra skal være litt tykkere enn pannekakerøre. La den svelle minst 20 minutter.

Bruk en skje til å legge røra i jernet, man trenger ganske lite røre - prøv deg fram! De blir fort ferdigstekt, mine lå i jernet bare noen få sekunder. Vær forsiktig når du tar dem ut med krumkakerulleren, man brenner seg lett. Rull dem med en gang mens de er myke, de stivner fort.

Unn deg en smakekake eller to før du legger resten i boks og gleder deg til jul.

Lykke til!

Klar, ferdig - advent

2011-11-30T18:42:00.001+01:00

Nå begynner en veldig koselig tid, synes jeg. Advent har allltid vært en tid jeg liker godt, med så mye forventning og håp om fine dager. Jul er jo også veldig stas, men jeg må si at det er noe eget med adventstida. Da er det lov å snike til seg noen kosestunder innimellom all ordning og fiksing. Aldri smaker vel julebaksten så godt som når man tar en hvil fra forberedelsene en ettermiddag midt i desember.

Her i huset er vi også veldig hekta på julekalendere. I dag har jeg hengt opp pakkekalender hvor HP og JE får gaver. Jeg skal være ekstra snill i år, og fylle kalenderen hver dag. Tidligere år har det vært gaver kun på helgedager, i tillegg til 1. og 24., men da jeg begynte å handle inn i år bestemte jeg meg bare for at tallet er 24.

I tillegg til pakkekalenderen, er denne bamsekalenderen med sjokolader i kommet i hus. Kjenner jeg oss rett, dukker det nok opp enda flere kalendere.

Fra i morgen er det også lov til å spille julemusikk, og det gleder jeg meg til. Jeg har mange favoritter, på bildet ser du noen av dem. Utvalget spenner fra gamle klassikere som "White Christmas" til Vazelina Bilopphøggers Hjulkalender. Kun få timer igjen nå før de første tonene klinger i stua!

Her er kakebordet

2011-11-28T18:17:00.000+01:00

Jeg lovte jo å vise fram kakebordet fra HPs bursdagsfeiring. Ikke dårlig, eller hva? Vi tro til med marsipankake, kransekake, sjokoladekake og totenkringler - alt hjemmebakt. I tillegg litt smågodt som pepperkaker (kjøpte), twist og after eight-sjokolade. Vinflaskene i bakgrunnen var gaver til HP, og ble altså ikke fortært i går (bortsett fra et par små glass HP og jeg koste oss med etter at vi hadde ryddet opp).

HP hadde bakt marsipankaka og kransekaka. Marsipankake har han jo lagd mange ganger før, men kransekake er ganske nytt for ham. Dette var bare andre gang han har bakt den, og den ble veldig bra!

Dermed skjønner dere at det var jeg som bakte sjokoladekaka og totenkringlene. Totenkringler har jeg skrevet om før, det kan leses her. Sjokoladekaka er bakt etter en oppskrift jeg har fått av tanta mi. Hennes sjokokake var min favoritt da jeg var liten, og for lenge siden fikk jeg oppskriften. Jeg har ikke bakt den på lenge, men kom på at jeg hadde den da jeg skulle velge hvilken kake jeg ville bake. Den var like god som jeg husket!

Sjokoladekake Ingrid
2-3 egg (avhengig av størrelse)
3 dl sukker
150 gram smør, smeltes
4,5 dl mel
3 ts bakepulver
2 ss kakao
1,5 dl melk

Visp egg og sukker til eggedosis. Ha i smøret litt etter litt. Bland sammen de tørre ingrediensene og bland det i. Til slutt tilsettes melka litt etter litt.
Stekes i rund form ca. 30 minutter ved 170 grader.

Glasur
3,5 dl melis
4 ss smeltet smør
44 ss sterk kaffe
2 ss kakao
2 ts vaniljesukker

Jeg synes det ble lite glasur, så jeg doblet mengden for å få nok til et lag glasur inni kaka også.

Lykke til!

Bursdagshelg

2011-11-25T09:16:00.000+01:00

I dag er det bursdagen til mannen min, HP. Når han kommer hjem fra jobb skal han få denne pakka (nei, jeg kan ikke fortelle hva det er - hvem vet om han er innom bloggen min før han får den...) og seinere skal jeg ta ham med på restaurant. Resten av helga blir det baking og forberedelser til kakefest med familien hans på søndag. Gled dere til å lese om kakebordet!

Helt Harry

2011-11-22T19:51:00.000+01:00

I går satte HP og jeg kursen østover, til søta bror. Målet var Volvo-verkstedet i Arvika, siden det er mye billigere å ta service der enn her hjemme.

Mens mekaniker-Svensson skrudde på bilen, ruslet vi de cirka to kilometerne til Arvika sentrum for å gå på Nordells konditori.

Der har de skikkelig ferske og gode tekaker med pålegg, og kaffe med påfyll.

God var kaffen også! Vi vurderte å unne oss en liten tårta etterpå, men avgjorde at vi fikk være flinke siden det var mandag. Derfor ruslet vi tilbake mot verkstedet og antok at bilen straks ville være klar.

Men nei du, der inne står den fortsatt på bukker. Det viste seg at det vi trodde skulle være en liten justering av noe med bremsene (ehh... mer presist kan jeg dessverre ikke beskrive det...) var en litt større operasjon.
"Den är nog inte klar för om et par timmar," sa damen i mottaket.
Dermed var det ikke annet å gjøre enn å rusle tilbake til sentrum igjen - de samme to kilometerne tilbake. Har du fulgt med i timen, vet du nå at vi da var oppe i seks kilometer + at vi skulle gå to til tilbake igjen. Ikke at det er så voldsomt langt da, men litt oppmuntring fant vi ut at vi trengte...

... og da ble det tårta på Nordells allikevel. Og mer kaffe med påfyll.

Da vi til slutt kunne rulle hjemover, med supergode bremser, orket jeg ikke å fotografere Harry-handlingen på senteret i Charlottenberg - men her er bagasjerommet med posene fra Systembolaget og Maximat. Hej då!

Shopping og kakekos

2011-11-20T18:48:00.001+01:00

Jeg har vært på utflukt med moren min igjen. Vi koste oss med shopping og lunsj på Ask antikk og interiør, som er en skikkelig koselig butikk med kafé. Den ligger i Gjerdrum sentrum (som heter Ask). Der har de utrolig mange søte saker å kjøpe. Dessuten byr de på gratis lunsj hver fredag - og det er den vi nyter på dette bildet.

Når lunsjen er gratis. kan pengene brukes på kake og kaffe i stedet! Jeg koste meg med denne himmelske brownien med bær og krem. Utrolig god! Siden jeg visste at begge gutta mine kom til å være så opptatt i helga at det ikke ville bli noen lørdagskake hjemme, passet det ypperlig å spise kake i Ask.

Mamma valgte ostekake og latte. Den var også god, ifølge henne.

Nå er det like før adventstida er over oss, og det bar butikken preg av. Masse fristende julevarer.

Søte servietter!

Og selvfølgelig en del andre varer også.

Her betaler mamma for tingene hun kjøpte...

... og blant annet kjøpte hun denne skåla med rosemønster som jeg fikk som julegave på forskudd. Jeg hadde veldig lyst på den, for tidligere har jeg kjøpt meg kaffekopp med skål og sukker- og fløtesett i samme mønster. Mens jeg gikk og vurderte om jeg skulle kjøpe den til meg selv, bestemte altså mamma seg for at jeg skulle få den. Snill mamma, altså!

Siden det bare er til én person, er det blitt et skikkelig egoservise som jeg bare bruker når jeg er alene hjemme. Tenk når jeg fyller opp skåla med godsaker - bare til meg selv!

Jeg kjøpte meg blant annet denne gradestokken til å ha på soverommet.

Og dette skiltet - ja, som også passer best på soverommet, synes du ikke det?

Dessuten kjøpte jeg litt annet også, men det er jo snart advent og jul så jeg kan ikke røpe mer i tilfelle feil person titter på bloggen...

Vakker frost

2011-11-18T08:59:00.001+01:00

Verden har skrudd ned temperaturen og kledd seg i sort og hvitt. Ta deg tid til å stoppe opp og se hvor vakkert det er.

Trærne har iført seg brudestasen.

Selv lyset som skimtes mellom trærne ser kaldt ut.

De få fargene som trosser kulda, er dempet og duse.

Ser du klovneansiktet i isen på vanndammen?

En enslig trestamme står som et glassert kunstverk.

Ikke veldig fristende å sette seg på benken ved tjernet og hvile nå.

Fiskene kan svømme i fred. Men det må da være veldig kaldt for dem?

Utflukt til storbyen

2011-11-17T20:41:00.000+01:00

I går tok jeg meg en tur til Oslo. Jeg trengte sårt litt avveksling fra å bare være hjemme, for dessverre er det sånn at selv om kroppen har best av rolige dager så lengter sinnet etter litt mer påfyll innimellom. Da har jeg valget: Å kaste meg ut i verden og bli sliten i kroppen, eller holde meg hjemme og bli matt i topplokket. I går valgte jeg det første - og kunne konstatere at de første julegatene er tent.

Jeg hadde bestemt meg for å gå på Litteraturhuset. Der har jeg aldri vært, så det var fint å bare stikke innom og se hvordan det ser ut. Det ble ingen fotografering inne, enkelte dager blir jeg for sjenert til å trekke fram kameraet over alt... Men jeg koste meg med croissant og latte på kafeen!

Etterpå gikk ferden videre til Nasjonalgalleriet! Der rusla jeg rundt og så på malerier jeg har sett mange ganger før, og som det er koselig å se igjen. Heller ikke der ble det fotografering - men det var fordi jeg trodde det var forbudt. Først etter en god stund så jeg et skilt hvor det sto at det ikke var lov å fotografere Munch-bildene, og det tolket jeg slik at da er det tillatt å fotografere andre bilder. Jaja, da vet jeg det til neste gang.

Når jeg først var i Oslo, gikk jeg innom Zara - siden det er en butikk som ikke finnes i nærheten av meg. Mye fint, selvfølgelig - men jeg fant ikke noe jeg virkelig måtte stålsette meg for å ikke kjøpe. Flink jente!

Her, derimot, trakk jeg kortet. Det vil si; først trakk jeg gavekort, som jeg i et anfall av "snill mamma"-modus har kjøpt av sønnen min, som igjen hadde fått det i gave for et par år siden. Nå trengte han hard cash, og hvem kan vel motstå en 16-årings bedende blikk. Ikke jeg, i alle fall!

Steen og Strøm var drømmesenteret da jeg var liten. Når vi en sjelden gang reiste de seks milene til Oslo sammen med mamma, gikk vi ofte innom her. Lukten når man kommer innenfor dørene, er den samme: parfyme og duft av den store verden. Og rulletrappene! Du ser dem så vidt til venstre på bildet. Vi tok dem alltid hele veien opp til toppen. Og der var det kafé, hvor de hadde rekesmørbrød. Å lykke for lille meg fra landsbygda.

Men i går tok jeg bare rulletrappene opp til dameavdelingen i 3. etasje og handlet noen nye klær på salg. Jeg trengte dem egentlig ikke. Eller, det vil si, kroppen min trengte dem ikke. Men sinnet trengte dem sårt. Med fratrekk av gavekortet (som jeg har betalt for lenge siden) ble det bare noen få hundrelapper - og det synes jeg sinnet kan koste på seg innimellom. Kanskje jeg får ånden over meg og viser fram det nye antrekket en dag. Imens kjenner jeg på alle inntrykkene fra i går, og lar kroppen hvile ut etter strabasene.

Hjemmelagd fiskesuppe med vin til

2011-11-14T18:28:00.000+01:00

Joda, jeg vet at det er mandag i dag, og da pleier jeg sjelden å ha vin til maten. Men i dag ble det bare sånn at jeg brukte litt hvitvin i maten, og det er jo rett og slett fare for at den blir dårlig hvis den bare blir stående. Altså...

Jeg tro til med hjemmelagd fiskesuppe. Det har jeg hatt lyst til å lage lenge, og den skulle være rød (altså det man kaller tomatisert, tror jeg... i motsetning til kremet, som er med melk eller fløte...)

Oppskriften på rød fiskesuppe fant jeg i bladet Kamille i helga - som jeg kjøpte fordi det reklamerte med å være fritt for lavkarbo (jeg er så luta lei alt lavkarbopratet). Også fordi jeg har lest det før og vet at det er ok, da.

Vil du også lage rød fiskesuppe? Her er oppskriften fra Kamille:

Rød fiskesuppe
til 4 personer
Tilberedningstid ca. 25 minutter

Du trenger
3 ss olivenolje (jeg brukte rapsolje, for det er det jeg pleier å ha i huset)
400 gram torsk, gjerne frossen (jeg kjørte på med 400 gram laks også, begge deler fra frysedisken) delt i store terninger
2 stangselleri i biter
1 løk, hakket
3 fedd hvitløk, hakket
1 liter fiskebuljong (erstatt et par dl med hvitvin hvis du har - og det hadde jeg!)
1 boks tomater, hele eller hakket
nykvernet pepper
bladpersille, hakket

Slik gjør du:
Varm opp olje i en kjele på middels varme og ha i hakket løk, hvitløk og stangselleri. La det surre noen minutter til det er blankt. Ha i kvernet pepper og la det surre i ett minutt. Hell over buljong og tomat, og la det hele småkoke i ti minutter. Skru ned varmen og legg i fiskestykkene. La dem trekke i 5-8 minutter til de er gjennomkokt og alt er varmt. Server med et dryss bladpersille eller de grønne bladene på stangsellerien.

Jeg fant ikke bladpersille i butikken jeg handlet i, og stangsellerien var beskåret for grønne blader... Men det gikk helt fint uten!

Dessuten puttet jeg i en god skje med seterrømme og lot det koke opp før jeg la i fisken - bare for å gi det litt tykkere konsistens og smak. Nam nam!

En bok med undertoner av katastofe

2011-11-11T12:22:00.002+01:00

Jeg plukket med meg "Din nestes hus" av Jette A. Kaarsbøl da jeg tuslet rundt på biblioteket og kikket etter bøker som så fine ut. Med det samme jeg fikk øye på den, husket jeg at min venninne Hege hadde fortalt at hun leste den for en stund siden - og at hun likte den. Det at folk jeg kjenner og har noe til felles med, anbefaler en bok, er ofte et godt tips. Det var det denne gangen også!

Boka handler om arkitekten Laus. Faren hans, som han har et dårlig forhold til, dør og Laus bestemmer at han skal begraves i den lille byen St. Randing. Han får god kontakt med presten som begraver faren, og forvirret og i oppløsning etter farens bortgang, velger han å bosette seg i St. Randing en periode. Det er et valg som skal komme til å endre livet hans.

Underveis i boka er en undertone av en katastofe som kommer til å skje. Etter hvert som Laus vikler seg inn i livene til presten, hans unge kone og datteren deres - og til flere andre av St. Randings innbyggere, begynner det å skje hendelser som etter hvert gjør det umulig å snu. Den bibelske tittelen "Din nestes hus" er lett å forstå etter hvert som handlingen utvikler seg. Du husker vel De ti bud? Og hva er det med din nestes hus? Er det ikke det du ikke skal begjære...?

Klar for vår

2011-11-08T18:40:00.000+01:00

Utpå dagen i dag brøt sola igjennom tåka, og været ble perfekt til å sette krokusløk. Lenge har jeg planlagt å gjøre nettopp det i disse bedene. På sensommeren gravde jeg opp her, fjernet alt det gamle som var der og plantet klematis (som jeg fikk kjøpt til halv pris siden det var så sent i sesongen). Klematisene er ikke så store ennå, men jeg håper de overlever vinteren og kommer fint neste år. Kanskje de må dekkes til litt, det må jeg finne ut av...

Kurven du ser på bildet, er pusle i hagen-kurven min. I den har jeg hansker, hagesaks og vanlig saks, et par små spader og et lite greip til å karve i jorda med, et hyssingnøste og andre saker som kan være lurt å ha med seg rundt i hagen. Jeg synes det er veldig koselig å tusle rundt i hagen med kurven min, spesielt på varme sommerkvelder, selvfølgelig.

Bedene er på forsiden av huset. Her er det lett å se hvor de er i forhold til inngangspartiet. Veldig koselig å komme hjem til nydelig blomstring - som nå bør kunne skje allerede tidlig på våren, når krokusene (50 løk) kommer.

Traktoregg i tåke

2011-11-05T17:58:00.000+01:00

Inspirert av et spørsmål om hva de hvite flekkene i bakgrunnen på bildet til forrige innlegg er, bestemte jeg meg for å følge et enkelt journalistisk prinsipp: Don't tell it, show it! Mine damer og herrer, jeg gir dere: traktoregg!

Vi er omringet av dem. Her er egget som er nærmest huset. De andre er (foreløpig) på behørig avstand, men vi skal visst passe oss ifølge Ikkepedia (som jeg aldri har hørt om før jeg googlet traktoregg...). I denne informative artikkelen om traktoregg kan man blant annet lese at det "siden 1999 har vært dokumentert flere tilfeller av traktoregg som sett fra luften danner bokstaver og ord, eller tegninger. Reisende journalister har hatt en tendens til å fremstille dette som kjennetegn på at traktorene har utviklet intelligens og nå prøver å stoppe oss før det er for sent."

Bak huset vårt danner disse eggene fortropp. Mon tro om de får ligge så lenge at de klekkes - altså at det faktisk kommer levende små traktorer ut av dem.

Dette må jo være første tegn på at klekkingen er i gang?

Her, i ly av trærne, er visst selve redet. De andre eggene må ha falt ut, eller blitt utstøtt på et eller annet vis. Man kan visst spise dem (igjen ifølge Ikkepedia) og det anbefales da å koke eller steke dem. I artikkelen hvordan koke eller steke et traktoregg, står følgende oppskrift:
"1.Legg egget i en innsjø.

2.Kok opp hele innsjøen. Den letteste måten å gjøre dette på er å legge store mengder med radioaktivt avfall i sjøen.
3.La egget (og sjøen) småkoke i to til fem dager.
4.Ta ut egget. Pass på at du ikke brenner deg når du gjør dette."

Skulle tro at ett traktoregg er nok til frokost?

Det suser i rørene

2011-11-03T17:24:00.030+01:00

Denne knallgule bilen prydet gårdsplassen vår en times tid i går formiddag. Grunnen var at vi i etterkant av avløpstrøbbelet nylig fant ut at det var lurt å høytrykksspyle avløpsrøret med varmtvann - for å fjerne ansamlinger av fett og annen moro som kan tette igjen røret. Mannen som kjører denne bilen, ordner slikt.

Siden jeg er oppnevnt til avløpsansvarlig her i huset, foretok jeg en ringerunde til aktuelle firmaer som driver med avløp (og det er ganske mange!) for å sammenligne priser - tross alt er vi ikke interessert i å betale skjorta for dette her.

Firmaet KLM Miljø kom best ut av min prissammenligning, ble bestilt, og i går formiddag kom den gule spylebilen trillende. Kort tid etterpå romlet det litt i huset da avløpsrøret fikk gjennomgå. Ifølge spylemannen satt det en solid propp et par meter innover i røret, som kom fykende ut da han skrudde på vanntrykket...

Vi er egentlig ganske påpasselige med å ikke spyle ned fett i vasken. Allikevel blir det altså tydeligvis en del grums som skylles ned i rørene. Men nå håper jeg det renner unna som det skal i lang tid framover...

Høst i hagen

2011-11-01T11:45:00.003+01:00

Tenk at det er blitt november! Jeg synes tida går så fort, det virker ikke lenge siden det var sommer - men nå er det skikkelig høst i hagen. Egentlig er det ganske fint med løvet som ligger på bakken. Men allikevel tok jeg en sjau og raket litt i går - i sol og deilig vær.
I fjor snødde det forresten 22. oktober, det skrev jeg om her.

Det er heldigvis bare to steder i hagen det ligger løv: rundt epletreet på det øverste bildet, og under en stor bjørk (som er på naboens tomt). Raking er veldig tungt for meg, så jeg holder ikke på lenge av gangen. Men det er koselig å pusle litt ute nå om høsten også, det gir meg så mye glede at det er verdt å bli litt sliten av.

Noen få roser blomstrer fortsatt.

Men de synger nok på siste verset, denne har kastet kronbladene og gitt seg helt over.

I dette "rotebedet" som bare klarer seg selv, er det fortsatt mye liv. Her gjør jeg stort sett ingen ting, det vokser jevnt og trutt mange høye stauder som jeg ikke vet navnet på.

Hmm... nå mener jeg å huske at mamma har fortalt meg at dette er en type asters. Noen som kjenner den igjen og kan bekrefte det?

Tomatene har virkelig gjort sitt for i år, nå er det bare visne kvaster igjen. Komposthaugen neste stopp!

Lørdagskake med noe attåt

2011-10-30T18:38:00.000+01:00

I går ble lørdagskaka inntatt på Strømmen storsenter.

Vær snill og overse griseriet på kaffekoppen min... Vi ble stående en stund og vente på bord, og det ble litt skvalping på brettet. Lærdom: se etter bord før vi kjøper kake. Min kake er nærmest, det var nesten sjokolademousse med en tynn kake i bunnen. God! Kaka i bakgrunnen er HP sin, med jordbær. Hans dom var: Helt ok kake, men ikke som hjemmebakt. Selvfølgelig - ingenting slår hjemmebakt. Men vi hadde en grunn til å spise kake ute, vi skulle på konsert.

Her er bandet Made in Corea, for anledningen sammen med en strykekvartett. Utydelig bilde - beklager - men sånn blir det uten blitz. Til gjengjeld kommer lyssettingen på scenen godt fram, da.

Dette bandet spiller så å si utelukkende komposisjoner av den amerikanske jazzpianisten Chick Corea. Så gode er de at mister Corea er fan av dem. Chick Corea har 70-års jubileum i år, og han har faktisk invitert Made in Corea til å komme til New York og delta i feiringen hans. Samtidig er Made in Corea 10 år, så de feiret seg selv med en festival i helga. De gjennomførte fire konserter på tre dager. På hver konsert hadde de med seg gjester, for på den måten å vise bredden i Chick Coreas musikk.

Jeg har ikke noe forhold til Chick Corea, egentlig, men har så vidt hørt dette bandet før. Det var spennende å høre dem sammen med strykere. Konserten var fin!

Etter konserten dro vi hit, til restauranten Casa Mia i Lillestrøm. Den er det nyeste italienske tilskuddet på matfronten i vår lille by, og vi har ikke spist der før.

Vi begynte med forrett. Nærmest er min bruschetta med mozzarella, i bakgrunnen HPs parmaskinke, også med mozzarella. Kjempegodt, om enn litt mektig... De hadde vært veldig rause med mozzarellaen, vi klarte rett og slett ikke å spise alt. Dessuten ville vi sørge for å ha appetitt til...

... pizza! Jeg valgte kylling og bacon, mens HP slo til med biff og bacon. Dette skal jeg love er saftige saker! Veldig godt, også så lekkert å se på! Hit kommer vi nok tilbake!

Etter maten dro HP på den siste konserten i Made in Corea-festivalen. Og jeg - jo, jeg dro hjem for å hvile kroppen min og se på Skal vi danse.

Bamsenes brødbakst

2011-10-27T20:21:00.000+02:00

Det var en gang en flokk bamser som bodde på Heimtun. Bamsene hadde det godt, og oppførte seg stort sett rolig og greit, men en gang i året brukte de å slå seg løs - og det var på den internasjonale bamsedagen 27. oktober. Kloke av skade etter fjorårets markering av dagen, bestemte de seg for å ta det rolig i år. De ville bake brød!

Alle sammen samlet seg rundt kokeboka for å bestemme hvilken oppskrift de ville prøve.

Noen av de mellomstore bamsene fant fram ingrediensene.

Og høna (som er assosiert medlem av bamsegjengen) meldte seg frivillig til å passe deigen.

Samme hvor mye bamsene maste, fikk de ikke lov å bake ut deigen selv. Matmor nektet å få så mye bamsepels i brødene. Men de passet godt på at deigen kom på plass i formene før siste heving.

Da brødene var ferdig stekt, satte noen av bamsene seg til å vente på at de skulle bli avkjølt.

Og så kunne endelig en utvalgt bamse få skjære den første skiva.

Festen kunne begynne!

Vil du se hva bamsene gjorde på bamsedagen i fjor, kan du ta en titt her.

Den internasjonale bamsedagen markeres hvert år 27. oktober. Det var fødselsdagen til den amerikanske presidenten Theodor "Teddy" Roosevelt. Grunnen til at Roosevelt assosieres så sterkt med bamser (eller teddybjørner - selvfølgelig oppkalt etter Theodore) er at han en gang han var på jakt viste stor omtanke for en bjørn. Ifølge noen historier nektet han å skyte en bjørnunge, mens andre kilder hevder at han i medfølelse avlivet en skadet bjørn. Uansett - presidentens sans for bjørner, inspirerte kjøpmannen Morris Michtom til å begynne å lage lekedyr som han kalte "Teddy's bear". Det var lurt av ham!

Fleip eller fakta?

2011-10-25T18:47:00.000+02:00

Gudskjelov at jeg var ferdig med denne kolossen av en bok før kloakken tok kontroll over kjelleren. Ellers hadde jeg rett og slett ikke hatt tid til å ordne avløpet, for disse drøyt 900 sidene måtte leses i et vanvittig tempo. Lånefristen utløp, og det var ikke lov å forlenge den. Altså var det bare en ting å gjøre; beinhard lesejustis i de to ukene jeg hadde til rådighet! (Og kom nå ikke her og si at jeg bare kunne ha kjøpt den, eller lånt den på nytt seinere - da blir det jo ikke morsomt... Den måtte leses! Fort!)

Heldigvis var det veldig meningsfyllt å tilbringe tid i Shantarams verden, så de gjennomsnittlig 64 sidene jeg måtte lese daglig var på ingen måte noen negativ opplevelse. Boka heter altså "Shantaram", som er det indiske navnet hovedpersonen får etter å ha bodd i India i flere måneder. Og hovedpersonen, det er forfatteren: Gregory David Roberts. Boka er selvbiografisk, og handler om Roberts' (eller Shantarams, om du vil) opplevelser mens han bodde i India i flere år. Han hadde flyktet fra fengsel i Australia, og var ettersøkt i mange land.

En venn av meg, som anbefalte boka, tror ikke på at Roberts virkelig kan ha opplevd alt han skriver om. Selv synes jeg også det er utrolig at én mann kan ha vært med på så mye. Hør bare her (et lite utdrag): han bodde seks måneder i en liten landsby i India, hvor han lærte å snakke marathi; etterpå bodde han lenge i slummen i Mumbai (Bombay), der drev han en klinikk for slumboerne; han satt i indisk fengsel i fire måneder; jobbet for den indiske mafiaen; deltok på en ekspedisjon til Afghanistan for å forsyne en mujahedin-gruppe med våpen, ble såret og evakuert til Pakistan før han kom seg igjen og dro tilbake til Mumbai for å gjenoppta samarbeidet med mafiaen; etablerte et casting-byrå for utenlandske statister i Bollywood-filmer, og spilte også filmer selv... Innimellom alt dette etablerer han vennskap, forelsker seg, filosoferer mye og fortoner seg egentlig som en veldig følsom person (til tross for at han synes det er helt ok å banke opp folk). Og dette er bare noen av hendelsene han forteller om i boka. I tillegg lister han opp mye mer på sin egen hjemmeside http://www.shantaram.com/

Men, sant eller ei - det samme kan det egentlig være, så lenge boka fenger og lånefristen holdes. Så får heller konklusjonen være at hvis det ikke er sant, så er det jammen godt jugi.

Basseng i kjelleren?

2011-10-22T14:51:00.001+02:00

I går hadde vi plutselig basseng i kjelleren, men dessverre ikke den typen basseng man gjerne skryter av... I tro på at leserne har sterk mage, tar jeg sjansen på å vise fram hvordan det så ut i vaskerommet etter at kloakkvann hadde flommet opp gjennom sluket. Vår private septikktank ble plutselig proppfull, og - ja, kloakken hadde rett og slett ingen annen vei å gå enn opp gjennom dette sluket. Ganske sørgelig syn, legg merke til tørkestativet med våre nyvaskede klær midt oppi alt sammen.

Heldigvis fikk vi hjelp raskt. Firmaet som normalt skulle ha kommet for å tømme tanken vår, har slitt med sykdom i høst. Derfor har de ikke kommet for å tømme ennå, og de har heller ikke gitt oss beskjed om at tømmingen blir forsinket. Hadde de gjort det, ville vi nok sagt at de måtte prioritere oss allikevel, for vi har merket at det begynte å bli fullt. Vel, til deres forsvar skal det sies at de handlet raskt da det ble krise. De bestilte rett og slett Høytrykksvakta, som var på plass i løpet av en time.

En veldig hyggelig mann sørget for å tømme kummen, før han høytrykksspylte i røret som går inn mot huset for å løse opp i det som hadde proppet seg der. Stor var gleden min da bassengvannet i kjelleren stille og rolig rant ut gjennom sluket. Riktignok etterlot det seg mange uhumsheter og spor av gammel moro - for å si det sånn (uten å gå i detaljer...). Jeg gjøv løs med gummihansker og rikelig klorinvann.

Nå er gulvet (og et lite stykke opp på veggen) skrubbet tre ganger med klorin. I morgen blir det siste innspurt med en grundig vask med vanlig såpe. Da kan jeg slå meg til ro med at det er rent og desinfisert.

Tørkestativet som sto som en øy i det grumsete bassenget, er også desinfisert - og jeg vasket klærne på nytt, jeg...

Ønsker alle en god helg uten avløpsproblemer!

Definitivt ny favorittforfatter

2011-10-20T18:53:00.001+02:00

Nå er det offisielt: Margaret Forster er en ny favorittforfatter! Etter at jeg ble anbefalt å lese henne, og var så fornøyd med "Isa and May", gikk jeg løs på "Keeping the world away". Som du skjønner er også den på engelsk (og jeg spør igjen: hvorfor er hun ikke oversatt til norsk?).

Jeg er hektet, rett og slett. Nå har jeg akkurat begynt på "Min kamp 2" av Karl Ove Knausgård, og har en annen bok på vent - men det spørs om ikke neste kvinne ut da må bli Forster. Jeg vet alt hvilken jeg har lyst til å lese i neste omgang, men det røper jeg ikke nå...

"Keeping the world away" handler om kvinnelige kunstnere og hvor vanskelig det kan være for dem å være fokusert på kunsten sin. Bokas hovedkarakter er et maleri, som vi følger gjennom mange år; fra hun som maler det og via den ene eieren etter den andre. Alle er kvinner, alle har en kunstnerisk tilknytning og alle har det til felles at de velger å holde verden, livet, andre mennesker og kjærligheten på avstand for å ikke bli distrahert fra kunsten sin.

For meg, som kan være litt av en "loner" selv, var det mye gjenkjennelse i tankene og opplevelsene kvinnene i boka har. Det var fint å lese en tekst som - slik jeg forsto den - hyller det å trekke seg litt unna verden for å gi seg selv ro og rom. Man trenger ikke være kunstner for å ha behov for det!

I pilegrimenes fotspor

2011-10-17T19:01:00.000+02:00

Har du sett dette merket før? Det er et skilt som viser at Pilegrimsleden går her. HP og jeg har flere ganger snakka om å gå tur langs Pilegrimsleden når vi er på hytta. Ikke fordi vi er spesielt religiøse akkurat, men fordi Pilegrimsleden går rett forbi hytta.

I helga satte vi av gårde fra Einavoll, som er i sørenden av Einafjorden.

Vi gikk oppover her, i retning Høgkorset. Vi var godt forberedt på å forsere nesten 300 høydemeter fordelt på cirka 3,5 kilometer.

Da vi begynte å komme litt oppover, lå det jammen litt spredt snø her og der i skyggepartiene.

Dette er første gang HP er ute på snøføre denne vinteren.

Islagte vanndammer kan se ut som rene kunstverk!

Belønningen for å gå oppover, oppover, oppover er (foruten en stram og fin bakende...) veldig god utsikt.

Og medbrakt matpakke; rundstykke med ost og bacon - nam nam! Slett ikke verst å være pilegrim denne dagen i alle fall.

Litt info om Pilegrimsleden, fra Wikipedia:
Pilegrimsleden eller Pilegrimsleia er et fellesnavn på flere turveier, som fører fra forskjellige deler av Norge til Trondheim og enkelte andre hellige steder.

Veiene forsøker å gjenskape rutene brukt av pilegrimene på vei til Nidaros i middelalderen. Arbeidet med merking av rutene begynte i 1994, og den første pilegrimsleden, Oslo-Trondheim, ble åpnet i 1997. Denne ruten er 926 km lang. Tilsammen teller pilegrimsledene nå over 2 000 km. merkede turveier. Pilegrimsleden Oslo–Trondheim er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.

Årets minste tomat

2011-10-15T14:30:00.004+02:00

Ikke alt må være størst og sterkest hele tida. Et bevis på det er denne søte lille tomaten som er blitt moden hjemme hos meg. Faktisk er den egentlig blitt overmoden før jeg fikk måka meg til å fotografere den - du ser hvor skrukkete den er i skinnet... Men godt smakte den, den ble fortært straks den var foreviget.

De siste tomatene ligger nå til modning i vinduskarmen. Hvis du begynner å bli lei av å lese om tomatene mine i tide og utide, kan jeg trøste deg med at nå er det slutt for i år... Men bare vent til neste år......!!

Pushwagner og rosevin til lunsj

2011-10-13T20:28:00.000+02:00

Kjenner du igjen mannen som pryder disse bokforsidene? Joda, det er kunstneren Hariton Pushwagner, som i virkeligheten heter Terje Brofos.

Pushwagner har sitt eget galleri på Tjuvholmen ved Aker brygge. Der var jeg i går sammen med alltid blide Helen.

Helen følte seg raskt som hjemme da hun så dette bildet, hvor mannen sier "Ciao!" Hun er nemlig vilt forelsket i Italia, og tilbringer store deler av året der. Det kan du lese om på hennes blogg.
Legg for øvrig merke til bilderamma. Den er håndlagd i ekte bladgull av eksperter på det faget i Riga. Man kan tydelig se at det er håndgjort på grunn av små uregelmessigheter, og her og der er det skrapet bort litt på steder hvor publikum har kommet borti ramma.

Disse bildene er typisk det jeg forbinder med Pushwagner: sterke farger og litt skremmende motiver som sier noe sånt som "vi er alle identiske maskiner, ingen vil skille seg ut".

Men dette bildet av en pianist som virkelig koser seg, gir meg en helt annen stemning. Det heter "Boogie woogie" og er et motiv jeg godt kunne hatt på veggen.

Her studerer jeg Pushwagners forslag til et underjordisk museum i det gamle renseanlegget ved Akershus festning. Visstnok er det lite trolig at han får det som han vil, for den svenske kinogiganten SF kino vil bygge kinoanlegg der - og det er visst mer interessant ifølge en som jobber i Pushwagners galleri. Jeg synes denne modellen ser spennende ut, jeg.

Til en god kunstopplevelse, passer det med en velsmakende lunsj. Vi gikk på Bølgen og Moi, og bestemte at det absolutt var på sin plass med et glass rosevin til maten selv om det var en onsdag formiddag.

Her satt vi et par timer, gitt... Men vi var veldig flinke; det ble med det ene glasset vin!

Andre kino på én uke

2011-10-11T15:02:00.001+02:00

Litt ukronologisk blir det nå; dette innlegget skulle egentlig vært lagt inn før forrige innlegg... Men det ble litt nedprioritert før helga, og siden vi feiret høykarbodag lørdag ville jeg fortelle om det mens det var helt ferskt. Nå, derimot, er tida inne for å fortelle om min andre kinoopplevelse sist uke. Da så jeg "Sønner av Norge" sammen med sønnen min, JE.

Før filmen spiste vi på Pizza da Mimmo i Behrens gate på Frogner.

Pizza da Mimmo er en forholdsvis liten, veldig koselig pizzarestaurant.

Interiøret minner om steder jeg har vært på i Italia.

Jeg spiste pizza con tutti, altså pizza med alt. Nam nam, både skinke og pepperoni, rød løk, sjampingjong og ananas.

Her koser jeg meg!

Filmen så vi på Gimle kino i Bygdøy Alle. Den kinoen er så koselig!

Se på det lekre inteirøret inne på kinoen. Lysekronene er litt uskarpe, siden jeg ikke brukte blitz.

Filmen, altså "Sønner av Norge", var fin. Vi ble litt overrasket begge to fordi vi ventet at den skulle være mer komedie. Det er det jeg har oppfattet at den er blitt markedført som, men vi var enige om at den er mer drama. Filmen handler om en tenåringsgutt med opprørstrang, og hans forhold til faren sin. Faren spilles av Sven Nordin, og gutten spilles av hittil ukjente Åsmund Høeg . Begge spiller veldig godt. Filmen er tidvis ganske trist, innimellom veldig morsom - og alt i alt engasjerende.

Ta en titt på traileren:

Høstferien rundet av med høykarbodag

2011-10-09T12:51:00.000+02:00

I går tro vi til med en solid runde lørdagsettermiddagskake igjen. Som en lokal protestaksjon mot alt snakk om lavkarbo, avgjorde vi at det skulle være høykarbodag. Da holder det ikke med en kake, vi ville ha to. Det ble marsipankake og eplekake med pisket krem ved siden av.

Ingen bursdag altså, men rett og slett: Høykarbodag!

Min lillesøster Tone og eldstedatteren hennes Sara spiste kake hos oss. Tone kom for å hente Sara, som hadde overnattet siden fredag.

Sara var med og bakte kakene, og gjorde en spesielt god innsats for å dekorere marsipankaka. Her lager hun en kanin i marsipan.

Før vi gaflet innpå hadde både HP, Sara og jeg vært på tur i skogen. HP løp en lang tur, mens Sara og jeg tok en roligere - og kortere - runde.

Ser du henne oppå knausen? Hun liker godt å være i skogen, og kanskje ekstra godt å klatre opp på høye steder.

Vil du bake kakene vi spiste i går? Her er fremgangsmåten:

Marsipankake
Kjøp et ferdig sukkerbrød (eller bak selv hvis du vil det...)
Dynk bunnen med solo og legg på pisket, sukret krem. Legg på neste bunn, dynk den også med solo. Nå er det tid for vaniljekrem (vi brukte ferdigkjøpt). På halve kaka tok vi også på jordbærsyltetøy. Resten var det bare vaniljekrem og vanlig krem på, til glede for dem som liker det alle best.
Legg på toppen. Smør ut resten av kremen (den vanlige). Kjevle ut marsipan, og dander marsipanlokket. Pynt kaka med hva du vil.

Eplekake
Vi lagde en variasjon av to forskjellige oppskrifter, fordi vi ville ha en kake mer bare moset eple i.

Deigen lagde vi slik:
1 egg
2 dl sukker

vispes til eggedosis

Bland sammen
3,5 dl mel
1 ts vaniljesukker
2 ts bakepulver

og ha det vekselsvis i røren med

1,5 dl melk.

Hell deigen i en smurt, rund form.

Eplefyllet:
Skrell 1 kg epler og del det opp i båter. Kok det med 0,5 liter vann og 75 gram sukker til det er mykt. Hell av overflødig vann og mos det godt. Fordel det utover kakerøra. Strø over litt kanel. Knus noen havreflarn og strø over. Hakk evt. valnøtter (eller andre nøtter) og strø over (vi tok det på halve kaka, av hensyn til allergier og at noen ikke liker det).

Stekes midt i ovnen på 200 grader i 20-25 minutter.

Smaker aller best litt lunken - og gjerne med pisket krem på.

Ha en god høykarbodag!

Lett og morsom film

2011-10-06T10:51:00.001+02:00

Jeg synes jeg har blitt flink til å gå på kino i det siste! På tirsdag så jeg komedien "Friends with benefits", som handler om et vennepar som bestemmer seg for å ha ukomplisert sex sammen. Det går jo selvfølgelig ikke bra... På veien mot å oppdage akkurat hvor vanskelig det er å holde følelsene utenfor en slik avtale, har filmen massevis av morsomme replikker og lattervekkende episoder. Historien er typisk romantisk komedie; vi vet hvordan det går - men filmen ga fin underholdning, den.

Med meg på kino denne gangen var pokervenninnene Else og Helen, her foreviget foran Vika kino. For en gangs skyld ble det ikke drukket verken prosecco eller annet alkoholholdig drikke, he he... Derimot ruslet vi litt rundt før vi gikk på filmen. Koselig det også, da!

Helen er også blogger, og mye ivrigere enn meg! Her fotograferer hun Konserthuset, som er nabo med Vika kino. Kanskje kommer det i et innlegg i bloggen hennes?

Og så; aldri et kinoinnlegg uten trailer. Her er'n:

Trygghet og trivsel

2011-10-03T17:18:00.000+02:00

Jeg liker et rolig liv. Forutsigbarhet og trygghet. Derfor gjør det ingenting om det ikke skjer så mye. Jeg har det godt med min hverdagsrytme, som stort sett består av hjemmebaserte dager, en tur på butikken, gå en tur i skogen, lese og ta det rolig. Jeg er heldig, i og med at kroppen min også krever at jeg tar det rolig. Tenk hvor mye verre det hadde vært å avfinne seg med det hvis jeg trengte mye liv og røre for å trives!?

Det tenkte jeg på i dag, da jeg igjen gikk tur i skogen og lurte på hva jeg kunne finne på å skrive på bloggen min - siden det ikke har skjedd så mye de siste dagene. Men det trenger altså ikke å skje så mye.

Når det er sagt, skal det skje litt de nærmeste dagene. Den som følger med, får nok lese om det også.

Høst i skogen

2011-09-29T10:14:00.000+02:00

Det er ingen tvil; høsten er her. I går gikk jeg en lang, deilig tur i skogen og jaktet på høstfargene. Men - hmm... - det er ikke så mange løvtrær i skogen min... Det du ser på bildet var det eneste jeg klarte å få tatt et brukbart bilde av i det skarpe solskinnet som faktisk har klart å skyve regnet unna for noen dager. At sola skinner skal jeg i hvert fall ikke klage på, for den har ikke akkurat jobbet overtid i sommer.

På grunn av alt regnet som har kommet i år er det ganske vått i skogen også. Her må jeg balansere på stokkene i vannet for å komme tørrskodd over. Utrolig nok går det veldig greit, jeg blir sjelden våt på beina når jeg bare tar det rolig over de våteste stedene.

Her er det en liten en som har mistet sokken sin... Det spørs vel om han (regner med at det er en gutt, jeg - siden det er fotballsokk...) leter etter den langt ute i skogen.

Under noen trær ligger fortsatt trerota jeg har lyst til å frakte med meg hjem. HP og jeg la den her i vår for at den skulle få ligge i fred til vi hentet den hjem. (Kan ikke bare ta den under armen, for den er ganske tung.)Vel... den ligger jo fortsatt her, i alle fall. Kanskje det rett og slett er meningen at den skal få bo i skogen, siden vi aldri klarer å måke oss til å hente den.

Om krig og kjærlighet

2011-09-26T16:51:00.001+02:00

Nå er det på tide med et lesetips igjen, denne gangen "Brente skygger" av forfatteren Kamila Shamsie. Det er en bok jeg fikk anbefalt for lenge siden, og som jeg har sett fram til å lese. Med andre ord hadde jeg store forventninger, noe som ikke alltid er av det gode. Men denne gangen var det ingen fare.

Boka starter med at hovedpersonen, japanske Hiroko, står på verandaen sin i Nagasaki, lykkelig over at kjæresten hennes nettopp har fridd. Idyllen blir på grusomt vis revet i stykker da atombomben treffer byen. Hiroko overlever, men finner aldri igjen kjæresten sin, tyske Konrad. Alt hun finner er en fettskygge på en stor stein ved stedet der han sist ble sett. Bomben har smeltet bort hele kroppen hans, og bare kroppsfettet er igjen - i form av en skyggefarging på steinen. Det samme har skjedd med alle andre som befant seg ved sentrum av der bomben slo ned.

Da jeg leste dette, lurte jeg på om det er noe forfatteren har funnet på, eller om det var slik i virkeligheten. Jeg har ikke funnet det ut, men egentlig spiller det ingen rolle - atombombens grusomme virkninger (og ettervirkninger) er uansett helt ufattelige.

Senere oppsøker Hiroko kjærestens søster og familien hennes, som bor i India. Hun får et nært forhold til søsteren, og ikke minst til familiens tjener, indiske Sajjad. De gifter seg, men må raskt flykte ut av landet for at ikke Sajjad som er muslim skal risikere å bli drept. Det er like før Pakistan opprettes, og konfrontasjonene mellom forskjellige religiøse grupper er mange. Etter hvert kan de vende tilbake til Pakistan, og finner seg en forholdsvis rolig tilværelse i en urolig verden. Etter mange år får de også en sønn, til Hirokos store glede - hun var sikker på at hun var blitt steril av strålingen fra bomben.

Hiroko opprettholder et tett vennskap med søsteren til sin drepte forlovede. Sønnene deres deler også skjebne på mange måter, ikke minst når det gjelder hvordan de flykter fra nærhet og kjærlighet til krig. Handlingen i boka knyttes tett opp mot virkelige hendelser, fra bombingen av Nagasaki via krigen i Afghanistan til terroraksjonene i USA 11/9 2001.

Joda, siden det er en bok som handler mye om krig er den jo trist. Men den er også veldig vakker og rommer både kjærlighet, vennskap, klokskap og håp. Ikke minst er Hirokos måte å forholde seg til alt hun har opplevd, noe å lære av. Hun har opplevd det verste - atombomben - og etter den kan ingen ting ødelegge henne. Selv 9/11 er ikke noen stor sak for henne, hun ser det i perspektiv til hvor mange som ble drept av bomben.

Dette er en bok man ikke glemmer med en gang. Det er vel unødvendig å understreke at jeg anbefaler den - men det gjør jeg altså!

Mange inntrykk på Høstutstillingen

2011-09-22T12:22:00.000+02:00

I går var jeg i Oslo og besøkte Høstutstillingen. Som du ser av dette bildet, var plutselig jeg selv en del av utstillingen i dette speilet som er en del av et av kunstverkene. Litt artig det, da!

Høstutstillingen er en fast, årlig utstilling på Kunsnernes Hus. Jeg har vært på den noen ganger før, og synes det er mye rart der men også en del som gir impulser til ettertanke og inspirasjon.

Jeg gikk forbi Slottet på veien. Det ser jammen ut som Harald og Sonja pusser opp!

I hagen sin holder de også på med noe, se bare på denne jordhaugen.

Før jeg kunne ta fatt på kunstopplevelsene, krevde kroppen oppmerksomhet. Rettere sagt magen. Er det ikke ganske kunstnerisk å spise cæsarsalat og drikke et glass cava (den spanske varianten av prosecco som vi ofte nyter når pokerjentene møtes...)?

Så til kunsten. Hva med denne baderomsinstallasjonen? Hmm... For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at døra og skiltet i bakgrunnen er - rett og slett - en helt vanlig nødutgang.

Dette verket i utskåret filt var ganske fint, synes jeg.

Og her er en vegg malt i rent gull. Jeg passet på når skoleklassen på bildet fikk guiding, og tyvlyttet. Guiden fortalte at dette verket er det eneste som er påvirket av hendelsene 22. juli (siden juryeringen til Høstutstillingen skjer tidligere på året). Denne kunstneren hadde imidlertid fått antatt verket sitt, som altså er en vegg malt i gull med et ord uthevet i gullet. Da han ble antatt hadde han ikke bestemt hva det skulle stå ennå. Etter terroraksjonene bestemte han at det skulle stå "relief", altså lettelse. Det skal symbolisere at man kan bruke denne veggen som en slags klagemur og få utløp for tanker, sorger, frustrasjoner... og gjennom det få lettelse.

Dette minner meg om indianere.

Her har jeg fotografert en videofilm, hvor disse to kvinnene står og puster i hverandres lunger gjennom røret de har mellom seg. Ganske sprøtt å se på. De begynte å puste helt stille og rolig, men etter hvert virket de mer og mer desperate (naturlig nok siden de bare pustet inn hverandres karbondioksyd...).

Dette minner meg om - en mopp som henger opp-ned.

Her er det to kunstverk. Legg merke til det på veggen. Klarer du å lese speilskriften? "No one is illegal". Jeg tenkte i hvert fall umiddelbart på Maria Amelie.

Her er også et bilde som favner flere verk. Selv om jeg ikke skjønner så mye av absolutt alt, blir jeg ganske imponert over hva det går an å finne på å lage og sende inn...

Til slutt viser jeg dette verket, som hang som en portiere på tvers av rommet. Fin gammelrosa farge, synes jeg. Man kunne gjemme seg litt bak den og føle at man var i en egen, rosa verden. Det tenkte i alle fall jeg. Kanskje kunstneren har en annen tanke, men noe av det jeg liker med kunst er at det er fritt fram for hver enkelt å tolke og tenke som man vil.

Nydelig høstvær på hytta

2011-09-19T17:20:00.000+02:00

Fredag så det slik ut ved Einafjorden. Og ikke bare så det deilig ut, det var også utrolig godt og varmt i sola. HP og jeg dro på hytta tidlig på dagen, og kunne nyte en lang ettermiddag i sola - inkludert en spasertur ned til Einafjorden. Vi ser vannet så vidt fra hytta, gjennom trærne, men det tar ikke mer enn 5-10 min. å rusle ned til vannkanten.

Bildet er tatt fra sørenden og rett nordover. Her ser vi en mil av gårde. Utrolig at vann kan se så blått ut? Hvis du fyller litt av det i et glass er det jo helt gjennomsiktig...

Vi var på hytta til søndag. Lørdag dro HP til Lillehammer for å løpe Birken, mens jeg koste meg på hytta. Dessverre var ikke været så fint da, men jeg gikk en lang tur og satt foran peisen og leste etterpå.

Da vi kom hjem i går, ventet dette synet oss i vinduskarmen. Wow! Selvfølgelig måtte vi smake på en tomat i salaten vi lagde til en sen middag. Alldeles fantastisk smak på den også!

Rødmende tomater

2011-09-16T11:59:00.013+02:00

Jeg har ikke prøvd meg på stekte grønne tomater ennå. I stedet har jeg plukket et knippe tomater og lagt dem lunt og godt i vinduskarmen for å bli modne.

Her er det både vanlige tomater og cherrytomater - og som du ser; den ene lille cherrytomaten har blitt rød! Bildet ble tatt onsdag ettermiddag, og torsdag delte HP og jeg den røde tomaten til frokost. Den smakte helt utrolig godt, kan ikke sammenlignes med kjøpte tomater. Klart den suger til seg smak og aroma gjennom en så lang vokseprosess som den har vært igjennom (+ masse omsorg fra meg...).

Nå blir det spennende å se hvor lang tid det tar før flere av tomatene blir røde.

Valgkake

2011-09-13T10:53:00.000+02:00

I går koste vi oss med valgkake mens vi hadde vår egen lille valgvake. Dermed ble det kake for tredje dag på rad, siden vi hadde lørdagskake (kjøpt marsipankake) og var på burdagsfeiring på søndag med kakebord med både bløtkake, sjokoladekake, ostekake og mer til. Jammen var det grunn til å kose seg med alle disse kakene også, for valgresultatet gikk den veien vi ønsket. Her i Skedsmo kommune får Ap fortsatt ha ordføreren, som seg hør og bør etter 101 sammenhengende år med Ap-ordfører! Hurra for det!

Minst like gledelig er det at Fremskrittspartiet gikk tilbake med over 10 prosent. Dobbelthurra for det!

Men! Det er et stort men! Valgdetakelsen i min kommune er på bare litt over 60 prosent. Det betyr av fire av ti personer gir blaffen i å bruke stemmeretten sin. Og det i et år hvor "alle" har ropt etter mer demokrati og høyere valgdeltakelse. Jeg kan ikke forstå at det går an å ikke stemme, for meg er det en høytidelig handling som er like naturlig som å feire julaften.

I noen land kan man bli drept for å våge å gå til valglokalet og stemme. Det er noe å tenke på for dem som sitter altfor godt i sofaen og klager over udugelige politikere.

Bomullsbryllupsdag

2011-09-11T11:50:00.000+02:00

I morges fikk jeg bomullsklær i gave av min superfantastiske mann. Det passet jo kjempebra, siden vi har bomullsbryllupsdag i dag = 2 år! Han ga meg en fleecevest og en t-skjorte, begge deler perfekt å bruke på turene mine og ellers når jeg bare skal surre rundt her hjemme.

I flere dager har vi snakka om å sjekke hva 2-års bryllupsdag heter, men først i går kveld sjekket jeg det. Nå mistenker jeg at han har sjekket det på egen hånd, før han var ute og handlet. Hmm...

Han kjenner meg godt, og visste at jeg ville sette pris på en t-skjorte i økologisk bomull!

På fronten av t-skjorta er det instruksjoner for hvordan man skal ta vare på jorda.

Skikkelig bra! Sånne instruksjoner står jo på alt mulig annet, som det egentlig ikke er så farlig om man tar godt vare på. Bra gjort av Bergans!

I anledning dagen vår, har jeg fått litt pepper også - prydpepper. En morsom plante med små pepperfrukter i flere forskjellige farger. Jeg har aldri hatt en sånn plante før. Fruktene kan nok ikke spises, tror jeg - har søkt litt på nettet uten å finne det ut. Men uansett er den fargerik og kjempefin.

Kjempefine var vi også på dagen for to år siden. Stakkars HP var syk, og hadde dopa seg med haugevis av Paracet. Han mener selv at han ser sløv ut i øynene på alle bildene fra dagen, men jeg synes han er flott, jeg!

Hva jeg har gitt ham? ... må innrømme at jeg ikke har ordnet noen ting... Får skylde på forkjølelsen som forsatt holder hodet mitt i et fast grep - og skjerpe meg neste år!

Forkjølelse og bestemorstudier

2011-09-08T12:43:00.000+02:00

Forkjølelsen min er seiglivet, men heldigvis begynner jeg å bli bedre nå. I går var jeg ute og gikk tur for første gang siden lørdag. Det høres kanskje ikke så ille ut, men for meg er tre dager uten å gå tur - ja, det hender egentlig ikke... Sola tittet fram noen timer i går, til en forandring, og det gjorde det enda triveligere å gå i skogen. Vått var det jo, jeg har nok aldri sett lysløypa så gjennombløt - men det var jeg jo forberedt på. Med riktig skotøy går det bra = goretex!

En av de få fordelene med å være syk, er at jeg kan bruke enda mer tid på å lese. Jeg har lyst til å fortelle om en bok jeg avsluttet før jeg ble forkjølet, men som jeg raskt bestemte meg for at jeg måtte blogge om. Nemlig...

... "Isa and May" av Margaret Forster. Og først må jeg si tusen takk til M som skriver så mange koselige kommentarer til meg, og som anbefalte denne forfatteren for lenge siden. Hvis denne boka er representativ for hvordan hun skriver, har jeg mye å glede meg til. Allerede er en ny bok bestilt på biblioteket!

Som dere skjønner av tittelen, er boka på engelsk. Jeg har ikke funnet noe av Margaret Forster som er oversatt til norsk, (akkurat slik du trodde, M) men jeg klarer fint å lese henne på engelsk.

Boka handler om en ung kvinne, Isamay og hennes forhold til bestemødrene sine, Isa og May (ja, hun er oppkalt etter dem begge...) Samtidig som Isamay har masse, og til tider ganske ambivalent, kontakt med Isa og May, holder hun på med en hovedoppgave om forholdet mellom bestemødre og "granddaughters" (har vi noe eget norsk ord for kvinnelige barnebarn, foruten datterdatter og sønnedatter?). Ute i kulissene svever Isamays noe eksentriske samboer. Hvorfor han er forholdsvis vanskelig å forstå seg på, blir klarere mot slutten av boka.

Underveis i lesingen, begynte jeg selv også å tenke på mitt eget forhold til mine bestemødre. Det var nesten ikke mulig å unngå, med en hovedperson som filosoferer rundt temaet hele tida. Men det var ålreit, altså - ikke noe traumatisk over det! Jeg liker bøker som forteller en god historie samtidig som de får meg til å tenke litt selv.

Nå ser jeg fram til å lese neste bok av Margaret Forster - og forundrer meg litt over hvorfor hun ikke er oversatt til norsk. Hmm....

Film og forkjølelse

2011-09-05T12:59:00.000+02:00

Joda, det var selvfølgelig Hodejegerne jeg så i går, som både Tove og Helen tippet. Men jenter, dere får ingen premie for det - det var nok for åpenbart at det var den som sto på planen.

Før jeg sier hva jeg synes om filmen, vil jeg sutre enda mer over denne forkjølelsen min. Den blir ikke bedre, og i natt våknet jeg klokka 4 av et voldsomt trykk i panna og sår hals. Sto opp og tok paracet + ibux, og så litt på tv for å prøve å bli trøtt. Det er veldig mye rart på tv midt på natta, altså. For eksempel Svisj, som er en speeda programleder som sitter og tar imot sms fra andre folk som heller ikke får sove (kanskje de også er forkjøla), spiller musikk og gir quiz-oppgaver som er så enkle at spillet Ludo virker komplisert i forhold.

Vel, jeg ble ikke trøttere, fikk bare enda mer vondt i hodet av tv-lyden, så jeg gikk og la meg igjen og hørte på pusten til HP i stedet. Etter hvert virket dopet jeg hadde tatt, og jeg sovnet igjen. Nå er dessverre virkningen over, og dermed er det en usynlig person som står og presser noe hardt mot panna mi igjen... Tid for en ny dose tabletter rett etter dette.

Så til filmen: Med beklagelse til alle som mener at dette er årets norske film, må jeg innrømme at jeg ikke synes den var så god. Den var ikke dårlig heller, men ganske intetsigende. Joda; gode actionscener og tidvis spennende - men jeg synes den hadde brent kruttet midtveis. Selv om jeg ikke er noen fan av actionfilmer, må jeg si at jeg likte actionscenene bedre enn de mer følelsesmessige dialogene som overtok etter hvert. Dem trodde jeg ikke på i det hele tatt, det ble for overfladisk. Jeg har ikke lest boka, men det er mulig at den inneholder flere detaljer som gjør historien mer troverdig - slik jeg har sett i andre filmatiseringer av bøker.

Så sånn er det med den saken. Her er uansett traileren; jeg går til medisinskapet!

Velsmakende juks

2011-09-04T12:08:00.000+02:00

I går var jeg alene hjemme mesteparten av dagen. Jeg trives i mitt eget selskap, så innimellom er det veldig koselig å ha en hel dag alene. Er småforkjøla om dagen, så tida ble for det meste brukt på sofaen - vekselsvis med tv-titting og lesing. Og selvfølgelig; litt godt å spise. Når jeg har alene-dager, gjør jeg det ofte veldig enkelt. Derfor ble det kjøpekake med vispet krem til. Jeg er veldig glad i krem, så i grunnen kunne jeg sikkert spist bare en porsjon med krem... Men denne kaka er utrolig god til å være masseprodusert!

I dag er jeg fortsatt ikke helt i toppform, og ikke HP heller. Det blir en rolig innedag, kanskje med litt kake som er igjen fra i går? Dessuten skal vi komme oss på kino. Hva vi skal se? Ja, det blir det ratt et innlegg om en av de første dagene.

God søndag!

Eplegele og glade husmortips

2011-09-02T09:43:00.000+02:00

I serien Kjersti boltrer seg med frukt og grønt, er vi i dag kommet til eplegele! Oppildnet av voldsom skryt både på bloggen og i virkeligheten, er jeg nå ustoppelig når det gjelder å foredle grøde fra hagen. Og se på denne lekre geleen! Se på fargen! Konsistensen! Og jammen smaker det godt også!

Utgangspunktet var - naturlig nok - epler fra hagen. I år har vi fått en del epler som faktisk klarer å bli noenlunde modne før de a) detter ned fra treet og straks blir angrepet av insekter som begynner å spise på dem, eller b) råtner på treet. Jeg synes ikke de er så gode å spise som de er, enten litt for sure eller melne. Altså må de brukes på annet vis.

Jeg kuttet opp en hel haug epler, kokte dem med vann og helte guffa oppi denne avrenningsposen. Da blir det klar, fin saft. Den kokes opp på nytt med sukker, helles på glass - og vips: gele!

Fremgangsmåten fant jeg i denne gamle boka, som jeg har fått av pappa og kona hans. "Saft og sylt" i 5. opplag fra 1954! Boka er morsom og full av oppskrifter og tips til alt fra jordbærsyltetøy via blåbærvin til bronkittmikstur av egg og sitroner. Helt fremst i boka er et kapittel som understreker at man må ha godt renhold, være godt forberedt i utstyrsveien og ha høy moral for at alt skal bli vellykket. Blant annet finnes der Ti bud, som jeg sakser et par av:
- Ta vare på levninger.
- Lev ikke over evne! Sus og dus gir tomme krus!
Husk dette nå som helga står for dør!

Og vil du lage eplegele, kommer her en redigert versjon av fremgangsmåten:

Eplegele
1 kg epler
5-7 dl vann
ca. 750 gram sukker per liter saft

Velg epler som ikke er altfor modne. Vask dem godt, kutt dem i biter og legg i en kjele sammen med vannet. Kok opp og la det småkoke til eplene er møre og fylte, men hele (mine epler ble ganske mye grøt etter hvert, men det gikk bra, det...). Løft kjelen av varmen og la den stå i 10 minutter for å klarne.

Hell det i avrenningspose (jeg kjøpte min på Jernia). La det renne godt av, gjerne i flere timer.

Mål saften før du heller den i en (ren) kjele. Mål opp sukker etter hvor mye saft det ble, og hell sukkeret oppi saften. Kok opp og la det småkoke i 15-20 minutter med jevnlig røring. Skum godt underveis.

Sjekk at den blir stiv, f.eks. gjennom å helle bittelitt på en skål og la det avkjøles. Når du er sikker på at det blir stivt, helles det på rene, kokte glass. La det avkjøles, og belønn deg selv med en skive med deilig, søt eplegele.

Sushi og kake

2011-08-31T11:16:00.000+02:00

I går var jeg ute og spiste med Anne-Brit for første gang etter sommeren. Dette er kanskje ikke det mest flatterende bildet av oss, men sånn kan det gå når man tar bilde av seg selv. Anne-Brit er en utrolig sprek dame som trener ustanselig og forteller om det i bloggen sin Treningsiver. Det siste året har vi vært ganske flinke til å møtes med noen ukers mellomrom, og har tenkt å fortsette med det.

Hver gang vi møtes, spiser vi sushi her på Sakura i Lillestrøm. En gang vi kom dit var det stengt, fordi det var mandag. Da er alltid Sakura stengt, men det visste ikke vi siden vi aldri har vært der på mandag. Krise! Vel, vi fant et annet sushisted i Lillestrøm, men det var ikke det samme... Så nå styrer vi unna mandager.

Etter sushi og et glass vin er det tid for kake og kaffe! Men det får vi ikke på Sakura, så da forflytter vi oss til Køh kafe. Der har de en disk full av kaker, nam nam. Vi kjøper hvert vårt stykke...

... og låner en kniv så vi kan dele. Da blir det jo to kakebiter på hver! I går ble det suksessterte og snickerskake. Snickerskaka var litt tørr, men kan ikke si annet enn at det var godt. Fint med en koselig venninnekveld.

Sykling, gjørme og campingturister

2011-08-28T20:19:00.001+02:00

I løpet av året inneholder livet noen faste begivenheter. Etter at jeg ble sammen med HP, har Birkebeineren i forskjellige varianter vært en årlig milepæl. I går handlet det om Birkebeinerittet, et 94,6 kilometer langt terrengsykkelritt fra Rena til Lillehammer. Her ligger sykkelen til HP, ferdigtråkket mens tråkkeren selv er i dusjen. Jeg står i fullt regntøy, under en paraply og under et tre og passer på sykkelen.

De som ikke har koner (eller menn, cirka 20 prosent av dem som sykler er damer) som kommer og passer syklene deres mens de dusjer, kan parkere dem her. I går var det 18.000 påmeldte deltakere, men ifølge nyheter jeg har hørt var det 3000 som ikke stilte på grunn av dårlig vær og føre. Og ja; det regnet, men det var ikke kaldt slik det var i fjor. Løypa var ifølge HP stedvis gjørmete, men på langt nær så ille som i fjor.

Også parkeringsplassen preges av været. Slik så det ut på store deles av parkeringsområdet. Å kjøre gjennom denne gjørma var som å kjøre på skikkelig glattis, bilen sklei i alle retninger. Jeg kjørte til Lillehammer for å se HP komme i mål og ta ham med hjem. (Han hadde busstransport til start på Rena tidlig på morgenen.) Men da jeg var noen få meter fra innkjøringa til parkeringa, stoppet trafikken opp. Og ble stående, og stående og stående. Etter ti minutter begynte jeg å bli engstelig for å ikke rekke å komme meg ned til mål før HP passerte. Jeg vurderte å kjøre ut fra køen og finne et annet sted å parker, men hvor? Man kan ikke bare sette fra seg bilen hvor som helst uten å risikere bot eller borttauing - så jeg ble stående i køen.

Etter 20 minutter kom parkeringsvakten gående langs køen. Hun fortalte at det var en bil med campingvogn som skulle ut fra parkeringa, og som ikke hadde sett skiltinga om at utkjøring var en annen vei enn innkjøring. Dermed hadde føreren sperret all trafikk inn til parkeringa, og vi måtte fortsatt vente til han kom seg ut.

Etter ytterligere flere minutter kom bilen med campingvogna bak, og passerte meg på vei nedover. Sjelden har jeg følt meg så fristet til å vise noen fingeren ut gjennom vinduet, men jeg klarte å dy meg. Til slutt kunne vi endelig kjøre inn på parkeringa, etter en halv time i kø - på grunn av en - ja, jeg vet faktisk ikke hvilket ord jeg skal bruke uten å være skikkelig ufin - altså en campingturist som ikke klarte å forstå at han ikke måtte beynne å kjøre opp til innkjøringstraseen i all den gjørma. Lurer på om han overhodet tenkte over alle de menneskene som ble stående i kø så lenge på grunn av ham. Jeg ville vært så flau at jeg ikke hadde kjørt nedover langs køen...

Tror du jeg rakk å se HP komme i mål? Neida. Akkurat da jeg parkerte, kom meldingen fra resultatservice om at han hadde syklet i mål. Grrr...

Men men, ingen vits i å gråte over slikt. Han var uansett kjempeglad for å bli hentet. Og dette var hans tiende deltakelse i Birken totalt sett; seks på sykkel, to på ski og to til fots. Stolt av ham, jeg!

Grønne, fine tomater

2011-08-25T18:53:00.000+02:00

Joda, på tomatplantene mine er det en god del grønne tomater. Har lenge tenkt å fortelle om dem, men fikk et spark bak av Helen her om dagen, så da var det bare å fyke ut og fotografere... he he.

Her er altså mesteparten av avlingen. Plantene begynner å se triste ut, men det gjør de alltid når tomatene begynner å få litt størrelse. Trolig gir de all næring og kraft til tomatene og blir ganske pjuskete selv. I grunnen på samme måte som å være mor noen ganger...??....!!

Her er de største tomatene. Hvis de nå bare kunne få litt god sol og varme, hadde de kanskje til og med blitt modne. Men i grunnen tror jeg nok det ender med samme metode som i fjor, og alle år før det: Plukke dem grønne og modne dem inne i vinduskarmen.

Husker du filmen "Stekte grønne tomater"? Jeg liker den godt, og hvert år når tomatene ser slik ut som dette, tenker jeg på den. Hvert år spekulerer jeg også i om jeg skal prøve å steke noen skiver grønn tomat og sjekke om det er godt. Hmm....

Villig rhododendron-vekst

2011-08-23T10:45:00.000+02:00

Jeg er så fornøyd med rhododendron-bedet! Det er ganske nyanlagt, en av de tre rhodo'ene ble plantet i fjor, og de to andre i sommer. De har fått plass rundt en stamme som står igjen etter en tuja som vi fjernet i fjor fordi den var så gammel og sliten, stakkar. Hele sommeren har jeg pleid dem som små babyer, gitt rikelig med vann og surjordnæring. Belønningen er at de vokser som bare det. Til våren blir det spennende å se hvordan de blomstrer.

Et par meter unna rhodo-bedet, står også en enslig rhododendron - midt ute på plenen. Den sto her da vi kjøpte huset, og har hele tida sett veldig trist ut. Vi trodde den var død, men tidlig på sommeren oppdaget vi noen bittesmå skudd som kom fra rota. Dermed klipte jeg ned alt som så dødt ut, ga den litt frisk rhododendronjord og satte i gang med livredning (= samme behandling som rhodo-bedet har fått; masse vann og næring). Og se på den nå!

Her er den samme planta i mai. Det er ikke rart jeg regnet med at den var død. Men naturen ordner jammen opp noen ganger, gitt!

Fotball - foran og bak kulissene

2011-08-20T12:12:00.000+02:00

Mange av dere som leser bloggen vet - eller har gjettet - at hovedmålet med turen til Blackburn var fotballkamp. Blackburn Rovers er det engelske favorittlaget til sønnen min, JE. Han så sin niende kamp denne gangen. For meg ble dette den femte kampen! Jeg må innrømme at det ikke er like viktig for meg å se kampene som det er for ham. Men det som virkelig er viktig er at vi to reiser på tur sammen, har god tid og hygger oss. Så lenge han gidder å reise sammen med meg, kommer vi til å ta minst en årlig tur på tomannshånd.

Når det er sagt: Jeg synes det er gøy med fotballkamp når lagene spiller bra og det er litt fart på banen. Motstanderne denne gangen var Wolverhampton (i orange). Forrige sesong klarte både Blackburn og Wolverhampton på hengende håret å berge plassene sine i Premier League (britisk tippeliga), derfor var det ekstra spennende å se dem spille mot hverandre i sesongåpningskampen.

... og i perioder hvor spillet er litt mer kjedelig og stillestående, er det alltids spillere å hvile øynene på. Når man sitter på tribunen bak mål, blir det mye utsyn til keeperens bakside. Dessverre har denne (Wolverhampton sin) litt for posete shorts etter min mening.

JE og jeg har lenge snakket om at vi må bli med på en omvisning på Ewood Park, Blackburns hjemmestadion. Tidligere har det ikke passet, fordi vi enten har bodd i Manchester eller Liverpool - og da blir det upraktisk å reise til Blackburn to dager på rad. Men denne gangen bodde vi jo rett utenfor byen, så vi hadde meldt oss på omvisning dagen etter kampen!

Ewood er en stor stadion etter norsk målestokk, med plass til drøyt 30.000 tilskuere. I England er den ikke så stor, siden de mest populære lagene har plass til både 60.000 og 70.000 mennesker. Allikevel er det så mye som skjuler seg i rom og ganger inne på stadionområdet, at jeg velger ut noen få bilder. Ovenfor er spillerinngangen. Den er jo ekstra stas å se og å kunne gå gjennom. Jeg er en lettrørt person, så da guiden satte på lydbånd med opptak av jubel fra en fullsatt stadion og ba de to yngste deltakerne på omvisningen om å løpe ut og hilse på publikum - ja, da måtte jeg svelge noen ganger...

Se på de to stolte småtassene!

Spillergarderoben er også stas å se. Den var heldigvis grundig vasket etter kampen dagen før, det luktet kun klor og rent. Jeg klarte ikke å motstå dette motivet av far og sønn på Blackburn-opplevelse sammen. Og legg merke til de oppmuntrende ordene spillerne kan lese på veggen: Score more goals! Jepp, det er det man skal!

Her er det ikke like stas å være; dette er fengselscellene. Guiden fortalte at det havner folk her på hver eneste kamp. Det er tre celler, en for hjemmefans, en for bortefans og en for damer. Av det kan vi tolke at det ikke er så farlig om damer fra rivaliserende lag havner i celle sammen... Hmm, mon tro om det ikke kan bli skikkelig catfight...?

Kontrasten til fengselet må jo være dette VIP-rommet. Her kan man altså sitte og spise en bedre middag, ta to skritt til siden og ha praktfull utsikt over kampen, for så i pausen sette seg igjen og ta en øl eller to før andre omgang. Høres bra ut.

Blackburn hadde nok ikke vært der laget er i dag uten sin aller største supporter, Jack Walker. For ordens skyld; statuen er Jack Walker, siden han døde i 2000. Han var en lokal fyr som ble milliardær på stålindustri og luftfart. Som enorm fan av Blackburn, kjøpte han laget og brukte flere hundre millioner på å utvikle klubben med spillerkjøp og stadionanlegg. Takket være det, rykket Blackburn opp fra å være en middelmådig klubb til å hevde seg i toppen av Premier Lague på 90-tallet. I 1995 vant de ligagullet.

Jack Walker var nok en spesiell fyr, noe dette bildet viser. Det synes litt dårlig, for bildet er tatt gjennom vinduet fra rommet ved siden av - men i enden av rommet er det innredet en kopi av stua til Walkers mor. Han var veldig knyttet til henne, og hadde alltid drømt om å kunne sitte hjemme i stua hennes og se favorittlaget sitt. Da han eide laget, kunne han jo gjøre hva han ville. Selv om han har vært død i over 10 år, står rommet fortsatt slik.

Nylig ble Blackburn kjøpt opp av indere. Mange er misfornøyd med det, for de er visst ikke genuint opptatt av laget, men mest av hvilken status det gir dem å eie et fotballag.

Vel, uansett - jeg har fått en helt ny forståelse for hva fotballaget betyr for Blackburn. Mange tusen (titusener?) fotballfans besøker byen hvert år, og legger igjen penger i overnatting, mat, drikke, taxi osv. osv. Det gir utrolig mange mennesker arbeid. Ikke rart at det under hvert eneste byskilt som forteller deg at du er kommet til Blackburn, henger et annet skilt hvor det står: The proud home of Blackburn Rovers.

Hotell med historisk sus

2011-08-18T20:24:00.001+02:00

Dette hotellet er som tatt ut av en britisk historisk tv-produksjon, synes jeg. Det heter Dunkenhalgh hotel og ligger rett utenfor Blackburn i England - og jeg bodde på det i helga.

Tenk deg å komme kjørende opp denne innkjørselen for 100 år siden, uten de moderne bilene. Ganske staselig syn!

Inngangspartiet vitner om gammel prakt. Den eldste delen av hotellet er 700 år gammel.

Her er The courtyard. Det betyr vel rett og slett gårdsplass, tror jeg. Her går man rett inn i rommet sitt fra gården. Vi hadde ikke rom her, men det kunne jeg godt tenke meg en gang - det hadde vært stemningsfullt.

Her er inngangen til hotellets spa-avdeling. Der kan man få behandlinger, plaske i bassenget, bruke en av de fem forskjellige badstuene, bli sprek i treningsrommet eller brun i solariet - eller rett og slett bare slappe av med noe å drikke.

Dette er spa-avdelingen fra utsiden. Er det kjølig kan man sitte i glassverandaen.

Dette bildet er tatt fra "baksiden", det vil si i et område gjestene vanligvis ikke trenger å være. (Men det var ikke forbudt å gå der, altså...)

Huset har vært i privat eie i mesteparten av de 700 årene. Noen av rommene er godt bevart, som dette "Portrait room" hvor det henger malte portretter av noen av husets eiere på 1600- og 1700-tallet.

Portrait room fra en annen vinkel.

Dette er inngangen til festsalen. Lørdag var det bryllupsfest her. Søndag feide de ut alle spor etter den og dekket opp til barnebursdag med flere hundre gjester og et stort banner fremst i rommet der det sto "Happy birthday" med bilde og navn på en liten indisk jente.

Her i baren spiste vi stort sett middag hver dag. Menyen var den samme som i restauranten, men omgivelsene mye mer avslappet. Dessuten kunne vi spise når vi ville. Menyen var rikholdig, fra kalde og varme smørbrød via pasta og burgere til biff - og det var ikke dyrt.

Rommet var stort og fint, dog enkelt. Det lå i en av de nyere fløyene.

Som du ser hadde vi en liten sittegruppe. Jeg synes det er ok å ha såpass med plass når man er flere døgn på et hotell. Jeg er avhengig av å kunne hvile en del på rommet, og da er det fint å ha litt plass rundt seg. Rommet var heller ikke dyrt, jeg betalte 3000 for to personer i fire netter, inkludert frokost og internett.

Til slutt må jeg bare vise fram utsikten fra rommet. Ingen tvil; vi er langt ute på landet.

Lurer du på hvem jeg var på tur med? Det var sønnen min JE på 16 år. Og hva vi gjorde kan du lese mer om i et annet innlegg.

Hel vill orkide

2011-08-14T10:23:00.000+02:00

Jeg synes det er utrolig morsomt når orkideene mine setter ny stengel og blomstrer på nytt. De trives nok ganske godt her i huset, for jeg har flere som blomstrer på nytt og på nytt. Men denne er noe helt for seg selv.

Her ser du godt hvorfor. Planten har rett og slett satt avleggere oppe på avblomstrede stengler. Og ikke nok med det: Den ene babyplanten blomstrer!

I tillegg til avleggeren som blomstrer, er det to avleggere til på den andre avblomstrede stengelen. Er det ikke fantastisk? Jeg har kjøpt orkidejord og skal skjære løs babyplantene når de har nok røtter til å kunne klare seg selv. Men da jeg så at den ene gjorde seg klar til å blomstre lot jeg den sitte fast på mamma'n sin. Der får den bo til den har avblomstret.

Men du tar feil hvis du tror at morplanten nå skal lene seg tilbake i en bestemortilværelse. Hun er helt ellevill og har satt en ny blomsterstengel selv. Snakk om sprudlende ordkide!

Pokertreff med prosecco

2011-08-12T22:17:00.001+02:00

Sånn kan det ta seg ut når pokerjentene er samlet; sjenking på høyt nivå! I går kveld var vi hos Tove (hun som står) og drakk mengder med prosecco (italiensk sprudlevin). Helen (hun som sitter) har lært oss å drikke det. I vår var vi jo hos Helen i Italia, og da avtalte vi dette treffet hos Tove. Else, som er den fjerde pokerdama, slipper å bli vist fram på bilde denne gangen.

Tove serverte oss nydelig spekemat, som hun bare hadde fått litt hjelp av stesønnen sin til å forberede. Tusen takk, Robin!

Og se på den desserten - pannacotta! Også italiensk selvfølgelig, og servert med biscotti som Tove hadde tatt med seg hjem fra Italia-visitten vår i mai. Biscotti er kjeksene på tallerkenen - sprøtt og godt!

Tusen takk, Tove!

Hysterisk morsom film

2011-08-10T15:38:00.000+02:00

Jeg går altfor sjelden på kino. Derfor er jeg veldig fornøyd med at jeg nå har vært på kino for andre gang på en uke! Denne gang på en skikkelig latterbombe, nemlig "Bridesmaids" - som jo betyr brudepiker. Jeg trodde filmen skulle være litt tragisk ut ifra det jeg hadde lest om den - nemlig at hovedpersonens venninne skal gifte seg, hun velger sin beste venninne (hovedpersonen) som forlover, men forloveren er utrolig mislykket i livet og går på den ene smellen etter den andre til hun holder på å ødelegge alt både for seg selv og andre. Slik var det - men det jeg ikke hadde fått med meg var at historien fortelles med enorme porsjoner galgenhumor og selvironi på den stakkars hovedpersonens vegne. Hun setter seg selv i så mange håpløst ydmykende situasjoner at seeren normalt sett ville krympe seg i stolen på hennes vegne. Men humoren vinner - og jeg for min del lo mesteparten av tida. Og jeg lo ikke alene, for å si det sånn.

Selvfølgelig byr filmen på litt romantikk også, Hollywood fornekter seg ikke. Vil du se en koselig film som får deg i godt humør, er denne et godt valg!

Bildet er hentet fra filmens hjemmeside: http://www.imdb.com/title/tt1478338/

Og traileren kan du se her:

Så ble det ripsgele

2011-08-08T15:11:00.000+02:00

Søt og syrlig ripsgele er godt på den siste skiva til frokost. Ekstra godt er det når det er hjemmelaget av rips fra egen hage. I fjor kom jeg aldri så langt at jeg kokte gele. Bærene ble plukket og fryst ned til en dag det passet bedre å koke dem. Jammen ligger de i fryseren fortsatt, gitt.

I år ble det seks kilo rips! Hele familien tok en sjau sammen (ja, 16-åringen ble også med en stund, gitt!) og da var det plukket på et par timer. Klok av innholdet i fryseren satte jeg over syltekjelen og kokte gele med det samme. Som vanlig hadde jeg glemt at det alltid tar lenger tid enn jeg husker fra forrige gang... men så er jo det også to år siden. Neste år husker jeg det kanskje bedre! Og nå har vi mange glass med ripsgele i kjellerboden.

Slik lagde jeg det:

Ripsgele
Kok bærene med ca. 2-3 dl vann per kilo rips. De skal koke til bærene faller sammen, altså til de ser skrukkete ut og har gitt fra seg safta - maks 30 minutter.

Sil safta og mål den opp. Kok den opp igjen og la den småkoke et par minutter før du tilsetter sukker, 800-900 gram per liter saft. Rør ut sukkeret og la det koke i ca. 15 minutter.

Så kommer tålmodighetsprøven; du må sjekke om det stivner til gele! Hell en dråpe på en asjett og la det kjølne litt før du trekker en kniv gjennom dråpen. Hvis den ikke trekker seg sammen igjen etterpå, er geleen klar. Hvis den ikke stivner, må du koke opp på nytt og tilsette mer sukker.

Hell geleen på kokte glass og gled deg til en smak av sommer langt utover høsten og vinteren.

Lørdagskake igjen!

2011-08-06T18:16:00.000+02:00

Etter en sommerferie med fri flyt av lørdagskaker både hverdag og helg, er vi nå tilbake på den smale sti. Det innbærer sunn kost i uka, og utskeielser fortrinnsvis på lørdager. Som en hovedregel, da...

Dermed går dagen i dag over i historien som gjenoppstandelsen av lørdagskaketradisjonen etter ferie. Siden vi har hytte på Toten, passer det jo utmerket at vi tro til med totenkringler.

Her er den nystekte haugen. Hvis du synes det ser ut som vanlige boller med en liten krøll på, tar du så feil så feil. De er uendelig mye bedre enn boller.

Nam nam! Jeg tror de kanskje heter totenkringler fordi de bare er dødsgode! Toten betyr jo død på tysk, he he.

Oppskriften sto i et bilag til Hjemmet, "Sommerens herlige kaker". Den er litt tidkrevende. Lurer du på om det er verdt tida og innsatsen er svaret ja, dobbelt- og trippetlja fra oss tre på Heimtun.

Totenkringler
Ca. 40 biter (Jeg lagde dem større. Til gjengjeld lagde jeg dobbel deig og fikk da rett under 30 kringler. De er litt bløte i midten, så det er mulig det er lurt å lage dem mindre så de blir ordentlig gjennomstekt på de anbefalte 5 minuttene. Vi løste det ved å steke dem litt lenger.)

125 gram smør
2,5 dl melk
50 gram gjær
125 gram sukker
500 gram hvetemel
1 ts malt kardemomme
1/2 ts hornsalt
1 egg

Pensling:
1 sammenvispet egg

Pynt:
melis
eggehvite (eller vann)

- Smelt halvparten av smøret og tilsett melka. Pass på at det er passe lunkent og rør gjæren ut i smør-/melkeblandingen.
Rør inn sukkeret blandet med kardemomme og hornsalt. Visp inn egget. Bland inn mel til en svært løs deig (jeg brukte drøyt halve melmengden). Sett deigen til heving ca. 1 time.
- Rør inn resten av smøret, halvsmeltet, og tilsett mer mel til deigen nesten slipper bollen. Deigen skal fortsatt være løs.
- La den heve igjen ca. 1/2 time. Del den i 40 emner og trill hver bit til en ca. 15 cm lang pølse. Form hver pølse til en knute eller kringle og sett dem på smurt stekebrett. Etterhev.
- Pensle kringlene to ganger slik at de blir flotte og blanke (jeg pensla bare én gang...).
- Stekes i ovnen på midterste rille ved 250 grader i ca. 5 min. (eller noen minutter lenger hvis du lager dem større, og da kan de godt stekes lenger ned i ovnen).
- Server dem gjerne lunkne med melisglasur på toppen.

De er ypperlige å fryse, tenk så deilig å ha noe på lur i fryseren til en kveld du er fysen!

En nydelig film

2011-08-04T20:40:00.000+02:00

I går så jeg filmen "Midnight in Paris" på kino. Sukk, den var så nydelig at jeg ikke ville at den skulle være slutt... Løp og se!

Handlingen kort fortalt: Gil Pender er i Paris med sin forlovede og foreldrene hennes. Ikke skjønner jeg hvorfor han vil gifte seg med den dama, for det er klart for meg (og antagelig de fleste som ser filmen) at de er så forskjellige som salt og sukker. Men bra er det, for det får Gil til å utforske Paris på egen hånd. Han er en uforbederlig romantiker, og besatt av 1920-tallets Paris som han drømmer om og regner for å være den beste tidsepoken noensinne. Og - jammenmei - havner han i en tidsreise og befinner seg plutselig i Paris på 1920-tallet, sammen med berømtheter som Cole Porter, Ernest Hemingway, Pablo Picasso, Salvador Dali og mange, mange andre.

Det er alt du får vite. Eller nei, to ting til: Det ene er at filmen får deg til å lengte etter å reise til Paris, snarest mulig - helst i natt. Det andre er at den er regissert av ikoniske Woody Allen. Men ikke la det skremme deg, den er overhodet ikke spesielt dyp, sær eller vanskelig tilgjengelig.

J'aime Paris!

Bildet er hentet fra filmens hjemmeside http://www.imdb.com/title/tt1605783/

Og her kan du se traileren.

Trolsk solnedgang

2011-08-02T19:56:00.000+02:00

Etter en dag med både hete og regn, slår naturen seg løs ved solnedgang. Kombinasjon av lav tåke og høy himmel, lyst opp av solas siste stråler - uslåelig vakkert og trolsk.

Bildet ble tatt søndag kveld, fra terrassen i 2. etasje - Oasen.

Søkkblaut i nødhavn

2011-08-01T17:34:00.000+02:00

Det er ikke alltid alt går sånn som man har tenkt, eller har lyst til at det skal gå. Så også i går, da båtturen vår på Øyern endte med at vi i full fart måtte gå i land på en liten øy på grunn av tordenvær. Vi hadde vært på en koselig tur til Gansvika og spist, sola skinte og det var deilig å være utpå i bare shorts og singlet - og flytevest! Men akk, mens vi satt i Gansvika begynte det å blåse opp og skye til. Vi studerte skyene for å prøve å finne ut hvilken vei uværet gikk, og bestemte oss for at det burde gå greit å sette skuta hjemover.

Den gang ei. Ganske raskt kjørte vi rett inn i et skybrudd. Vi dro på oss regnfrakker over flytevestene, men på kort tid var begge gjennombløte i shortsene. Husker du følelsen av å være så blaut i bukserompa at du føler at den sitter som klistret? Ikke deilig... Men regn er nå en ting - torden når du er i småbåt noe annet. Da vi så det første lynet var vi fortsatt et stykke unna land... Denne lille øya var første mulige nødhavn, så på den ble vi stående under et tre til det verste været ga seg. Å stå under et tre er vel heller ikke det smarteste i tordenvær, men har du valget mellom småbåt ute på vannet eller ly under et tre, velger du det minste av to onder...

Mens jeg sto der, småfrøs og ventet, tenkte jeg: dette kan det bli gøy å tenke tilbake på! For sånn er det jo alltid; episoder du synes er ganske fæle mens du opplever dem, kan være morsomt å gjenfortelle når de først er over.

Vis solidaritet - gi penger til de sultrammede

2011-07-30T12:37:00.000+02:00

I Dagsavisen i dag leste jeg en artikkel om noe jeg selv også har tenkt på de siste dagene. Det var et intervju med barnebokforfatter og illustratør Ingunn Mosberg. Hun mener at vi bør bruke sorgen vi alle føler til å skape et engasjement for dem som ennå ikke er døde - konkret alle de millioner av mennesker som er rammet av hungersnøden i Afrika. Jeg kunne ikke være mer enig!

Ifølge Flyktninghjelpen er 11 millioner mennesker i dyp akutt nød på grunn av den omfattende tørken i det østlige Afrika. Verst er situasjonen blant flyktningene i Somalia. Der er Flyktninghjelpen en av svært få organisasjoner som forsøker å hjelpe. Andre organisasjoner forsøker å hjelpe til, blant annet Redd Barna, Plan og SOS-Barnebyer.

Men alle har for lite penger, og mange mener at det ser ut til at Europa ikke bryr seg. NB: Den siste formuleringen er mine ord, jeg tror ingen fra hjelpeorganisasjonene har sagt det rett ut. Men når det er slik at vi ser mennesker på randen til å dø av sult på nyhetene hver dag, når vi får vite at hver eneste dag dør mellom 10 og 20 barn av sult - når vi ser dette uten å gripe til lommeboka - da bryr vi oss ikke.

Med fare for å virke moraliserende våger jeg å si at alle jeg kjenner har råd til å gi 200 kroner til de sultrammede. For oss tilsvarer det, tja - en helg uten alkohol, kanskje - eller en genser som vi egentlig ikke trenger fordi vi har skapet fullt fra før. Og sannheten er vel - helt ærlig - at vi kan gi den 200-lappen og fortsatt ha råd til både helgekosen og nye klær.

Det er lett å gi penger, du går bare inn på hjemmesidene til den organisasjonen du vil gi til og trekker kortet. Tenk hvor mye bedre du vil føle deg neste gang du ser nyheter fra Afrikas Horn når du vet at du har gitt et lite bidrag. Hvis alle gir litt blir det mye til sammen!

Her finner du noen av organisasjonene:
Flyktninghjelpen
SOS Barnebyer
Redd Barna
Plan

Dagen som ble annerledes

2011-07-29T20:52:00.000+02:00

I dag hadde jeg planer om å legge ut et innlegg om hagen. Det er så deilig vær om dagen, utrolig varmt og solfylt - og samtidig som hodet mitt er i en boble skapt av unntakstilstanden i landet vårt, så kjenner jeg en fantastisk glede over å leve. De siste dagene har jeg begynt dagen med en kaffe ute i sola før frokost. Og avsluttet dagen med en tur rundt i hagen for å vanne og nyte synet av alt som vokser. Noe av det som vokser hadde jeg altså tenkt å vise fram i dag. Men det var før jeg tok en tur ut for å gjøre noen ærend.

Først skulle jeg farge øyebrynene mine. En forholdsvis triviell affære, men da jeg var ferdig og ville avtale ny tid fortalte hudpleieren at hun skal slutte. Det viser seg at hun - som er forholdsvis ung - har fått ryggproblemer og senebetennelser i armene på grunn av yrket sitt. Hun må finne på noe annet å gjøre. Brått sto vi der og vekslet noen ord om hvor viktig det er å lytte til kroppen sin, og jeg ønsket henne selvfølgelig lykke til før jeg gikk videre. Jeg hadde god tid, for neste post på programmet - frisøren - var over en time senere. Derfor ruslet jeg litt på senteret, og oppdaget en plakat med 70 % utenfor en klesbutikk som åpnet for noen måneder siden. Da ante jeg jo muligheten for et kupp, og ganske riktig; der fant jeg en lekker rød topp til kun 60 kroner. Skjerf til 30 kroner stykket, og i tillegg 3 for 2, tok jeg også med meg.

"Skal du gi deg?" spurte jeg innehaveren - som jeg aldri har snakket med før.
"Ja. Du skjønner, jeg har fått vite at jeg har lymfekreft. Mannen min og jeg fant ut at det er lurt at jeg kan bruke mest mulig krefter på behandlingen og barna våre - og snart kommer det jo en til også," sa damen og pekte på magen sin. Jeg vil tippe at hun skal føde om maks to-tre måneder. Det viste seg at hun har to barn fra før.
Jeg ble paff, må jeg innrømme. Hun fortalte så åpent og ærlig om kreften til meg som hun overhodet ikke kjente. Vi snakket en stund, og jeg fikk vite at hun hadde bestemt seg for å være ærlig og fortelle om kreften dersom kunder spurte om hvorfor hun skulle legge ned butikken. Hun vil ikke at noen skal tro at hun har gått konkurs.

Jeg fortalte henne at stefaren min også har lymfekreft, og at så vidt jeg har forstått er det "gode prognoser"... og idet jeg sa nettopp de ordene tenkte jeg at det er på en måte helt ubetydelige ord. I klartekst betyr det jo at hun har stor sjanse for å ikke dø... Hun virket så rolig, men innrømmet at hun er engstelig og gruer seg til cellegiftkurene.

Etter å ha snakket en stund, endte det med at jeg ønsket henne også lykke til.

Med toppen og skjerfene i en pose, gikk jeg videre. Bestemte meg for å kjøpe en is og sette meg på en benk ute i finværet. Der satt en mann fra før, han var godt voksen som det heter (ja, i 60-åra et sted, tipper jeg). Han nikket og smilte da jeg satte meg, dermed lot jeg falle en bemerkning om det fine været. I løpet av et par minutter var vi i gang med en hyggelig samtale om hvor viktig det er å ta vare på øyeblikket og enkle gleder - for man vet jo aldri; plutselig kan det være slutt.

Jeg spiste opp isen min, takket for praten og gikk videre til frisøren mens han fortsatte med sitt liv. Og nå dveler jeg ved disse tre menneskene jeg kom litt inn på i dag, fordi jeg tilfeldigvis var der jeg var og sa de ordene jeg sa. Det var ikke noe mer enn det, men jeg synes det var ganske fint - og dermed må dere vente til en annen dag med å lese om alt som vokser i hagen.

Fin minnemarkering i Nannestad

2011-07-26T11:46:00.001+02:00

Aldri før har jeg følt at jeg bare er nødt til å være med på en markering. Selv om jeg er en engasjert person har jeg aldri gått i demonstrasjonstog eller på lignende måter vist hva jeg mener. Men i går måtte jeg bare ut og delta i fellesskapet rundt sorgen vi alle føler. Jeg dro til Nannestad, kommunen jeg vokste opp i.

Her er lillesøster Tone og datteren hennes, Sara. Mamma var også med. Sammen med - tja, det er vanskelig å telle en stor folkemengde, men kanskje cirka 300 andre, gikk vi i et rose- og fakkeltog i Nannestad sentrum.

300 mennesker er kanskje ikke så mange, men hvis du tenker på at det bor omlag 11.000 mennesker der så er det jo en del som møtte opp. Dessuten var markeringen veldig spontan, beskjeden gikk for det meste på sms og telefon.

Vi la ned blomster og tente lys på to steder, ett for de rammede i Oslo og ett for dem på Utøya. Her er det Sara som tenner lys.

Ordfører Anne-Ragni K. Amundsen sa noen ord på trappa til kommunehuset.

Det var en fin og rolig stemning blant de som hadde møtt fram. Til slutt var det anledning til å skrive i en kondolanseprotokoll, og de som ønsket det kunne snakke med representanter for kommunen eller helsepersonell.

Det var fint å være med på. Jeg føler at jeg fikk plassert noen av alle forskjellige tankene og følelsene jeg har, og ble litt roligere etterpå. Fortsatt er det helt uvirkelig alt som har hendt, og umulig å ta ordentlig inn over seg...

Før alt ble forandret

2011-07-24T13:36:00.000+02:00

Det er ufattelig hvordan alt kan endre seg så plutselig. Vi vet det jo, alle som har opplevd å miste en av sine nære i et brått dødsfall - hvordan du tenker på øyeblikket før og etter. Og hvordan alt føles forandret. Det gjør jeg nå. Dette bildet tok jeg torsdag. Da var HP og jeg på besøk hos min venninne Else på Bergsjø i Hallingdal. Vi gikk tur i det fine været. Jeg syntes det var morsomt at denne åsen ser ut som lepper slik den speiler seg i Bergsjøen. Om kvelden spiste vi jordbær og drakk champagne, lagde mat og koste oss med rødvin.

Dagen etter - fredag - var det dårlig vær. Vi bestemte oss for å trosse regnet og gå en tur allikevel. Jeg kledde meg ikke godt nok, og ble gjennomvåt. Etterpå dro vi på Fagerstølen, en stølskafe i nærheten, og spiste rømmegrøt. Hjemme i leiligheten til Else sto en bolledeig og hevet, og vi hadde lagt kjøtt til marinering. Det skulle være nok en koselig kveld med god mat og drikke.

Da vi parkerte bilen, sjekket Else telefonen sin. Hun hadde fått en melding fra en venninne som fortalte at det trolig hadde gått av en bombe i Oslo. Vi satte på fjernsynet med en gang vi kom inn i leiligheten. Alle vet jo hva vi fikk vite da. Levende bilder fra regjeringskvartalet, uvirkelige bilder. Ganske snart sto det en kort melding nederst på skjermen som fortalte at det var meldt om skyting på Utøya.

Fjernsynet ble stående på resten av kvelden, langt utover natta. Vi bakte bollene, lagde middag og drakk vin - men tankene våre var ikke der vi var. Jeg husker at jeg tenkte hvor ubetydelig det er at jeg ble gjennomvåt på turen vår i regnet. Da vi våknet dagen etter skrudde vi på fjernsynet igjen, og først da fikk vi vite omfanget av det som hadde skjedd på Utøya.

For 48 timer siden hadde ingenting av dette hendt ennå. Nå kan det aldri bli ugjort. Jeg vet jo at det normale vender tilbake, i alle fall for meg. Men for alle dem som har mistet noen vil livet aldri bli det samme igjen. Jeg tenker på dem.

Men er det ikke...

2011-07-22T14:47:00.001+02:00

... jo så sannelig - en ubåt! Den oppdaget vi plutselig da vi sto på dekk på MS Polarlys og tittet i kikkerten. Åstedet er Barentshavet. Vi spekulerte i om det kunne være en russisk spion-ubåt, men avgjorde at i så fall ville den ikke vise seg så åpenlyst. Dog var den laaangt unna oss. Dette bildet er tatt med 300 mm telelinse, og i tillegg beskåret i ettertid for å komme så nær som mulig.

Så langt unna er ubåten på det opprinnelige bildet, du ser den så vidt litt til høyre for midten av bildet.

Lyset i nord

2011-07-20T14:22:00.000+02:00

Jeg mimrer fortsatt om dagene på hurtigruteskipet MS Polarlys. Dette er ikke bilde av solnedgangen - men av midnattssola. Er det ikke nydelig? Det er tatt til havs rett utenfor Berlevåg. Det vil si at vi ser rett ut på Barentshavet. Hadde vi kunnet se langt nok, ville vi sett Nordpolen. Men det er tross alt nesten like langt til Nordpolen som hjem til Østlandet...

Her er kaia i Berlevåg. Jeg synes den er utrolig fin i dette lyset - selv om den var ganske grå og kjedelig.

Her har ett av de andre hurtigruteskipene nettopp passert vårt skip. Det er MS Nord-Norge, som er på rute sørover. Hver gang hurtigruter på motsatt kurs møtes, tuter de tre ganger til hverandre. Noen ganger er det også vinkekonkurranse mellom skipene. Det var det da vi møtte dette skipet. Det var fullt av passasjerer på dekk på begge skipene, masse vinking, liv og røre.

Lyset over havet er vakkert.

En stripe land lyses opp av synkende sol. Jeg koste meg med å betrakte havet og landskapet vi passerte, det ble nesten som en meditasjon. Mye av tida om bord tilbrakte vi enten ute på dekk eller inne på panoramadekket. Det var oppsiktsvekkende at selv om det var mange mennesker der, så var det veldig stille og rolig. Alle nøt naturen, ro og fred. Jeg hadde trodd det kunne bli kjedelig, men det ble det ikke. I alle fall ikke etter to døgn - det var akkurat passe lenge.

Luftig i Honningsvåg

2011-07-18T20:19:00.000+02:00

Den lengste stoppen på vår todagers reise med Hurtigruta, var i Honningsvåg. Derfra er det drøye tre mil kjøring til Nordkapp, og 300 av passasjerene skulle være med på organisert utflukt dit. Vi syntes det var for dyrt i forhold til hva man får for pengene, og bestemte at vi skal se Nordkapp en annen gang. I stedet gikk vi tur til en av toppene rundt Honningsvåg. Ser du Hurtigruta langt der nede?

Slik så det ut da vi begynte å nærme oss Honningsvåg. Byen har ifølge wikipedia ca. 2500 innbyggere, og er administrasjonssenter i Nordkapp kommune.

Toppen vi travet opp til, er den du ser til høyre på dette bildet.

Her er litt mer av utsikten der oppe fra.

Dette motivet fra kaia synes jeg rett og slett det er så fint lys i. Været var blitt bedre denne dagen, det regnet nesten ikke og vi hadde til og med mye sol. Mer om sola kommer i et annet innlegg.

Et av byens (ikke så mange) vannhull er Nøden pub. Vi hadde lest om Honningsvåg på nettet og merket oss denne puben som et mulig sted å stikke innom. Men den var stengt på dagtid.

Imidlertid hang denne plakaten utenfor inngangen. Den viser i alle fall at det ser ut til å være en del trafikk på puben - og at gjestene får i seg nok drikke (som må ut igjen...)

Gamle korpsfolk som vi er, likte vi utstillingsvinduet som Honningsvåg skolekorps har midt i handlegata. Er dette en ide for skolekorps her sørpå også? Kanskje en måte å rekruttere flere musikanter på?

Hurtigruta - del 1

2011-07-17T17:08:00.000+02:00

Advarsel: Dette og kommende innlegg inneholder skamløs og gratis reklame for Hurtigruta. Jeg har reist med MS Polarlys fra Tromsø til Kirkenes - og det var jammenmei fint!

Her ligger skipet til kai i Tromsø. MS Polarlys er bygd i 1996 og kan ta cirka 700 passasjerer. Denne uka var HP og jeg to av passasjerene i to døgn.

Vi fløy til Tromsø, og hadde noen timer å slå i hjel før avreise. Den siste halve timen tilbrakte vi på Rorbua - som for øvrig har flyttet siden sist vi var her. Er det riktig da? Den som ble "verdensberømt" som vitsepuben på fjernsyn. Blir liksom ikke det samme når den ligger i trendy omgivelser nede på kaia og ikke i andre etasje oppi gata sånn som før.

Uansett - vi skulle jo ikke forbli der. Her seiler vi ut under Tromsøbrua. I venstre ende av brua kan du ane Ishavskatedralen.

Vi sto lenge på dekk og fulgte utseilingen. Her er min kjære HP - godt påkledd som du ser.

Her har vi søkt tilflukt på en del av dekk hvor det er bygd levegger (det heter sikkert noe annet på skipsspråket...). Det var godt å kunne sitte der innimellom, for det var kaldt. Typisk nok var det skikkelig hetebølge i nord få dager før vi reiste dit - og nå ser det ut til å bli skikkelig varmt der igjen. Men, man reiser ikke til Troms og Finnmark på grunn av været...!

Når det er varmt og godt, er det nok masse liv her i dekkspuben. Men da vi var der, som du ser: ingen.

Vi er jo fornuftige folk, så vi hadde tatt med oss masse klær for å kunne være mye på dekk selv om det var kaldt. Kikkert var også fint å ha!

Lugaren vår gikk under kategorien "utvendig". Vel... utenfor disse koøyene var det et par meter med skipsside. Vi hadde tenkt at det kunne være mulig å ha utsikt fra lugaren. Svaret på det var nei. I tillegg var lugaren helt fremst i skipet. Det merket vi godt da det ble en del sjø i Barentshavet, vi ble husket opp og ned som i en (riktignok liten) berg- og dalbane. Ja, jeg ble sjøsyk... Leksjon til neste reise med Hurtigruta: presiser enda bedre hva slags lugar vi vil ha - og hvor.

Skjervøy var første anløp på vår reise. Der lå skipet til kai en halv time. Vi fulgte selvfølgelig med fra dekk. Deretter gikk seilasen videre. Vil du vite mer om hvilke havner vi kom til seinere, så får du vente på neste innlegg.

Tomatene blomstrer - i år igjen

2011-07-13T11:02:00.005+02:00

Jeg synes det er like fantastisk hvert år: Tomatene som jeg har alt fram fra små frø er blitt store planter, og blomstrer! Det bærer håp om å kunne spise hjemmedyrkede tomater om noen uker.

Dette er cherrytomatene, de er alltid først ute med å blomstre hos meg.

Slik ser plantene ut nå. Det er ganske stor forskjell fra da jeg plantet dem ut 24. mai. Se selv:

Urtolig, hva? Det er jo ganske stor forskjell i bakgrunnen av bildet også. På det nederste bildet kan du se at pionene har begynt å vokse, men nå er de snart helt avblomstret. Og se på den fine planta som klatrer på veggen! Jeg vet ikke hva den heter, den var her da vi kjøpte huset. Hvis noen kjenner den igjen vil jeg gjerne vite navnet!

Det er ikke lenge igjen til det er blomster på plantene som skal gi "store" tomater også.

Siden jeg har hatt blogg over ett år, kan jeg sammenligne med i fjor: Da viste jeg bilder av utplantede tomater 22. mai, og blomstring 11. juli. I år ble det utplanting 24. mai og blomstring 13. juli. Når kommer de første tomatkartene, tro? I fjor viste jeg bilde av det 27. juli. Følg med!