Man blir lett blind på de nære tingene. Det ble jeg minnet om i går, da jeg besøkte Skedsmo bygdemuseum for første gang og virkelig fikk se hvilken perle det er. Kan du tro at jeg har bodd en drøy kilometer unna i 14 år, og ikke tatt turen dit for å se ordentlig på det? Det var på tide!
Skedsmo bygdemuseum ligger helt sentralt på Skedsmokorset. Det er den gamle storgården Huseby, omgitt av jorder på alle kanter. De siste årene har debatten gått voldsomt om hvorvidt det skal bygges boliger og forretninger på noe av jorda. Spør du en gjennomsnittlig skedmokorsetbeboer om hva han forbinder med Huseby gård, er det nok den debatten som blir nevnt først. Nå er det for lengst avgjort at det skal bygges ut noe, men det er ikke det jeg skal skrive om.
Derimot handler det om de flotte gamle bygningene som ligger der. Hovedbygningen er naturlig nok finest, malt i sommerlig gult og omkranset av rosebusker. Nydelig sommervær bidro til godfølelsen.
Hovedbygningen er fra 1830, da den ble bygd opp igjen etter en brann. Det eldste bygget som står der nå er stabburet, som du ser nederst til høyre her. Det er hele 300 år gammelt. Man skulle ikke tro det ved å se på bygningen, men som guiden fortalte meg: ofte kan man ikke se på bygningene hvor gamle de faktisk er.
Øverst til høyre er sagmesterboligen, som opprinnelig sto ved saga i Strømmen, 5-6 kilometer unna. Du husker kanskje at jeg nylig var på
Sagelvafestivalen i Strømmen? Sagmesteren bodde altså rett ved saga, men for å gjøre det mer tilgjengelig for publikum er huset hans flytta til bygdemuseet.
Men tilbake til hovedbygningen. Se på dette lekre rommet! Husets opprinnelige møbler er stort sett forsvunnet, men tidsriktige møbler er skaffet for å vise hvordan det kan ha sett ut. Her var det prestebolig i hundrevis av år, i hvert fall fra cirka år 1000 og helt fram til 1883 da det ble bygd en ny prestebolig nærmere kirken (som ligger cirka en kilometer unna). Noen år seinere ble Huseby fattiggård - snakk om kontrast fra å være prestegård.
Dette flotte gamle skapet er rikt på detaljer og utsmykninger, blant annet er det utskjæringer av bibelske motiver i alle speilene.
Prestens arbeidsrom inneholder blant annet et staselig skrivebord. Guiden og jeg var enige om at man burde kunne få inspirasjon til å skrive gode prekener ved det. Legg merke til den gamle prestekjolen som står i glassmonteret ved siden av skrivebordet.
På røkerommet står denne pipeholderen. Bare en pipe har fått lov til å henge i fred, de andre har blitt stjålet av besøkende. Hvor frekke kan folk være?
Hva med et elefantbord å ha blomster på?
Storstua er - som navnet sier - stor og flott! Den ble brukt til selskapeligheter, for eksempel når biskopen kom på besøk. Da hadde biskopen sete ved enden av langbordet og benyttet anledningen til å preke for alle de andre gjestene. Når han hadde sagt sitt trakk han seg tilbake for å slippe unna folkemengden.
Da presten hadde flytta ut og huset ble brukt som fattiggård, var storstua sovesal for fattiglemmene. her lå de på tepper eller tarvelige madrasser av strå og halm.
Fattiggård-tida varte i 35 år. Da var det mellom 30 og 50 fattige som bodde her, under svært enkle kår. Guiden kunne fortelle at de allikevel hadde det mye bedre enn de ville hatt hvis ikke fattigvesenet hadde eksistert. Tross alt var det bedre å vite at de hadde et sted å sove og at de fikk faste måltider hver dag enn å vandre fra gård til gård og tigge om arbeid eller mat.
Her er noen glimt fra sagmesterboligen, som er en mye mindre bygning. Koselig blå panel, flotte gamle møbler. Jeg liker sånt, jeg!
I hele to timer vandret guiden Guri Nørve og jeg rundt. Det var så få besøkende i går at jeg hadde henne helt for meg selv, og det ble en fantastisk opplevelse. Hvilken kunnskapsrik, reflektert og hyggelig guide!
Etterpå var jeg full av inntrykk, men også sliten og matt. En vaffel og kaffe var absolutt på sin plass. Da må jeg innrømme at det føltes rart å sitte ved dette bordet og spise. Selv om det ikke var akkurat dette bordet som har stått her i gamle dager, så var det i alle fall i dette rommet presten og hans kone vandret rundt. Seinere var det de stakkars fattiglemmene som var her. Tenk om veggene kunne snakke og fortelle om hvordan alt var?
