Slaveri og sterke følelser

Jeg ble så eitrende sinna da jeg leste "Tilbake til Tall Oaks" av Kathleen Grissom. Ikke fordi boka er dårlig, for den likte jeg godt. Nei, jeg ble så tvers igjennom sint og fortvila over å lese om hvordan slaver ble behandlet. Joda, jeg har selvfølgelig hørt masse om slaveri før; lest om det i bøker og blader, sett filmer og dokumentarer - men det er lenge siden jeg har kjent på de voldsomme følelsene jeg fikk mens jeg leste denne boka.

Kanskje har det noe med sinnsstemningen min mens jeg leste å gjøre? Jeg vet ikke - men uansett kjente jeg på en voldsom harme over hvor urettferdig verden kan være og hvor store forskjeller det kan være mellom mennesker basert på noe så overfladisk som hudfarge. Dessverre er det fortsatt mange som mener man har rett til å forskjellsbehandle folk fordi de har en annen farge, opprinnelse, kultur, religion eller av andre grunner. Skammelig er det!

Men - uansett: boka! Den er flott, og bør absolutt leses. Handlingen rommer mye annet også, i tillegg til behandlingen av slavene. Historien foregår på slutten av 1700-tallet, på plantasjen Tall Oaks i Virginia, USA. Hovedpersonen Lavinia er en liten jente da hun kommer til plantasjen. Foreldrene hennes døde om bord på et skip fra Irland til Amerika, og kapteinen, som også eier Tall Oaks, tar henne med seg hjem så hun kan arbeide for ham til hun har tjent inn det foreldrene skyldte for overfarten. Selv om Lavinia er hvit blir hun plassert hos de svarte slavene. Kokken Belle får i oppdrag å ta hånd om henne, og etter en trøblete start knytter de to sterke bånd.

For Lavinia blir livet komplisert, fordi hun egentlig ikke hører hjemme verken hos de svarte slavene eller de hvite plantasjeeierne. Først som ung voksen får hun innpass i de hvites verden, men de varme følelsene og den tette kontakten med sin svarte "familie" gir hun aldri slutt på.

Stemningen i boka minner meg litt om "Tatt av vinden". Tidvis er det som jeg kan kjenne de varme vindene i sørstatene, høre slavenes sang og kjenne lukten fra kjøttet de griller over bålet når de seint på kvelden kan avslutte dagens arbeid.

Mot slutten av boka bygger dramatikken seg opp, og da ble det virkelig vanskelig å legge den fra meg. Her er det kjærlighet, hat, omsorg, svik, liv og død - alt skildret med innlevelse av Kathleen Grissom. Hun har fått rosende omtaler for denne debutboka si, og mange venter spent på henne neste roman. Den kommer nok jeg også til å lese!

Trist men tankevekkende om demens

Jeg blir mer og mer glad i forfatteren Margaret Forster, og er så takknemlig fordi en av dem som ofte er innom bloggen min anbefalte henne. Du vet hvem du er, tusen takk!

Nå har jeg lest "Have the men had enough?", en roman fra 1989 som handler om alderdom og demens - og hvordan en familie prøver å takle at deres mor, svigermor, bestemor gradvis forsvinner. Til å begynne med blir den stø, solide gamle damen bare litt surrete. Hun sier småpussige ting, som familien først synes er litt underholdende, men gradvis skjønner de at hun blir stadig mindre i stand til å ta vare på seg selv. Først prøver de å legge til rette for at hun kan fortsette å bo hjemme, med diverse hjelpere som skifter på å være der. Men etter hvert avgjør de at hun må plasseres på et hjem.

Boka er full av bunnløst ærlige og gripende skildringer av det uverdige i å bli gammel og dement. Bestemoren forandres i løpet av historien fra å være en munnrapp, kvikk dame til å bli en apatisk skikkelse som utstyres med bleie og plasseres i en stol på et hjem for å vente på å dø. Flere ganger mens jeg leste kjente jeg at jeg virkelig gruer meg til å bli gammel hvis det innebærer å miste all verdighet på denne måten. Tanken på at ens eget barn skal se fram til at man dør fordi man er blitt en byrde... ja, den er tung å tenke.

Selv om den på mange måter gjorde meg trist, vurderte jeg aldri å legge fra meg boka uten å ha lest den ut. Jeg måtte se hvordan det ville ende med bestemoren. Hvis du vil vite hva som skjedde med henne - ja, da må du rett og slett lese boka! Jeg tror ikke du vil angre.

Et glimt inn i Erik Davidsens liv

"Når du ser meg" er den andre boka jeg leser av forfatteren Siri Hustvedt. Den forrige, "The summer without men", likte jeg veldig godt og derfor var jeg spent på å utvide bekjentskapet. Denne boka var ikke så midt i blinken som "The summer", men absolutt en bok jeg liker allikevel.

Hovedpersonen, psykolog Erik Davidsen, og hans søster Inga (navnevalgene er nok en følge av Hustvedts norske aner) rydder opp i sin avdøde fars papirer. De finner et brev fra en ukjent kvinne, og ut ifra innholdet i brevet mistenker de at faren har svin på skogen. Har han hatt et forhold til denne kvinnen? Hva er det med dødsfallet som nevnes i brevet? De klarer å finne fram til kvinnen, og får kjennskap til familiehemmeligheter de ikke visste om. Parallelt dukker andre personer opp i historien, blant annet en kvinne med et barn som leier underetasjen til hovedpersonen. Han blir forelsket, men det faller ikke i god jord hos leieboerens sjalu eks. Dessverre er ikke følelsene gjengjeldt heller, men det blir mye dramatikk allikevel.

I grunnen er det en enkel hverdagshistorie; et glimt inn i en person sitt liv over en kort periode.  Erik Davidsen driver sin psykologpraksis på grundig vis og prøver å leve et godt liv som fraskilt middelaldrende mann uten barn. Han kunne vært en person man kjenner i virkeligheten, for alt som skjer er ganske virkelighetsnært. Og når boka slutter, lever Erik Davidsen videre i en eller annen sfære hvor bokskikkelser havner når siste punktum er satt. Så kan man fantasere videre om hva som skjer med ham hvis man ønsker det - eller man kan gå videre til en annen bok, en annen historie.

En ny favorittforfatter?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av den amerikanske forfatteren Siri Hustvedt. Hvis du stusser på navnet i kobling med at hun er amerikansk, så er det bare å røpe med en gang at: ja, hun er nesten norsk. Ifølge wikipedia er moren norsk, mens faren er norskættet. Hun bodde i Norge som barn, og jeg mener bestemt at jeg har hørt henne snakke litt norsk i intervjuer på tv.

 

Hvorfor har jeg hatt så lyst til å lese akkurat henne? Rett og slett fordi jeg gjennom de samme intervjuene hvor jeg har hørt henne snakke norsk, har fått inntrykk av at hun er en veldig fin person: fornuftig, klok, hyggelig - og med ganske lik oppfatning som meg av hvordan en ideell verden ser ut. Nå har jeg også oppdaget at hun har bursdag på samme dato som meg! Wow, kanskje det er noe av grunnen til at hun virker så sympatisk, he he.

 

 

Hun har skrevet mange bøker, så jeg valgte helt tilfeldig "The summer without men". Som du skjønner valgte jeg også å lese den på engelsk, siden det er en stund siden jeg har lest en bok på engelsk nå.

 

Handlingen er ganske enkel, og egentlig litt klisjeaktig: Hovedpersonen Mia Fredricksen (bare en norskættet forfatter velger vel det etternavnet) opplever at mannen hennes forlater henne til fordel for en yngre kvinne. Mia bryter sammen og havner på psykiatrisk avdeling. Når hun kommer ut derfra, flytter hun for å bo nær moren sin.

 

Men selv om plottet "mann i midtlivskrise skaffer seg ung kjæreste og forlater kona" er en klisje, så er ikke Mias historie det. Gjennom samvær med moren og hennes svært gamle venninner, finner hun glede i en annen tilværelse enn familielivet hun har dyrket i mange år. Hun blir også kjent med en ung kvinne, bare litt eldre enn hennes egen datter, som strever med den evige kampen: hvordan komme seg gjennom småbarnsårene med forholdet og vettet i behold.

 

Hvordan historien ender, holder jeg for meg selv. Derimot holder jeg ikke munn om at jeg allerede er i gang med en ny bok av Hustvedt, denne gangen på norsk: "Når du ser meg". Den virker lovende den også.

Gårsdagens godnatthistorie...

... var det forfatter Per Petterson som leste for meg. Og for en god del andre folk, da...

Ganske mange hadde møtt opp for å høre på Petterson i samtale med Hilde Kramer på Lørenskog bibliotek. De fleste frammøtte var damer, men sånn er det vel: flest damer leser bøker, ergo er det flest damer som kommer på bokbad også.

Mamma og jeg avgjorde at anledningen forsvarte en napoleonskake til kaffen. Akkurat hva vi trengte for å skjerpe konsentrasjonen, for dessverre var det litt dårlig lyd og derfor innimellom en smule vanskelig å høre hva som ble sagt. Allikevel sugde jeg til meg alt jeg kunne av gullkorn fra forfatteren, som kanskje er best kjent for "Ut og stjæle hester".

Inspirert av dette er det nå tid for å skrive litt igjen. Jeg holder meg i gang, det blir stadig flere ord - og godfølelsen er der!

Stille dager med en fin bok

Vosj, så er det sannelig fem dager siden forrige innlegg. Det er lenger siden enn jeg ønsker, men nå ble det altså sånn. I stedet for å komme med alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke har blogga, skal jeg sitere nevøen min som for noen år siden ga kraftig uttrykk for hvor teit han synes det er med blogging: "Ja, også skriver de sånn "å, det har vært så travelt i det siste at jeg ikke har rekt å blogge, asså." Men hvem bryr seg lissom?"

Ja, hvem bryr seg? Forhåpentlig er det noen som gjør det. Jeg vet i alle fall at jeg bryr meg om mange andre bloggere (de fleste finner du i bloggoversikten min), og gleder meg over å lese oppdateringene de legger ut. Hvis det går for lang tid uten innlegg lurer jeg på om det har hendt noe.

For min del har det hendt svært lite. Det har i sannhet vært en stille uke (er ikke påskeuka den stille uke?) - og verken kropp eller hode har spilt på mitt lag. Ikke mer om det, men heller mer om boka "Kjære, jeg må fortelle deg" som har vært en fin venn gjennom disse dagene. Forfatteren Louisa Young er ukjent for meg, men kommer jeg over flere bøker av henne vil jeg garantert putte dem i lesebunken min.

I likhet med "Hvis du får dette brevet" handler også denne boka mye om brevskriving, i tillegg til krig og kjærlighet. Og da mener jeg virkelig krig og kjærlighet, ikke som i "krig og fred og kjærlighet og sånn...". Men mens "Hvis du får dette brevet" foregikk under andre verdenskrig, er handlingen i "Kjære, jeg må fortelle deg" lagt til første verdenskrig. Vi følger arbeidergutten Riley Purefoy fra han som guttunge bokstavelig talt blir truffet (av en snøball) av herskapelige Nadine Waveney og fetteren hennes. Tette vennskap knyttes, på tvers av klasseskillene som på den tiden var som usynlige murer mellom folk.

Når krigen bryter ut, verver de fleste unge menn seg mens mange av kvinnene gjør tjeneste som sykepleiere. Riley reiser til fronten, og gjennom hans øyne skildres det grusomme livet i skyttergravene. Men livet på feltsykehusene kan også være grusomt, noe leseren får vite gjennom Nadines opplevelser.

I boka møter vi også ekteparet Peter og Julia Locke. Mens Peter er ved fronten, forsøker Julia å holde på standarden hjemme på godset deres. Julia har aldri hatt mye annet enn sin skjønnhet og gode manerer å skilte med, men i krigstid verdsettes ikke disse egenskapene like høyt lenger. Hun strever med å finne en plass i den nye tida som ruller inn over verden, hvor klasseskiller begynner å viskes ut og hvor kvinner ikke lenger bare skal være dekorasjon. Julias historie var en tankevekker for meg; det er lett å glemme hvilke årsaker som ligger bak et menneskes valg.

Utover i boka veves historiene til disse menneskene sammen. Mens krigen herjer utsettes de for store prøvelser som enten vil knytte dem tettere sammen eller rive dem fra hverandre. Når krigen er over på slutten av boka, skal de forsøke å vende tilbake til en normal tilværelse. Men hva er det som er normalt når de siste årenes hendelser har gjort at alt det vante er ugjenkjennelig?

-------

Og mens du nå lurer på om  kanskje denne boka er noe for deg, skal jeg logge av nettet og åpne Word i stedet. Ja, jeg skal skrive litt. Siden jeg ble så voldsomt inspirert på Litteraturhuset har jeg klart å klikke ned noen ord på dataskjermen. Det føles godt!

Lille postbud, min due

Jeg er gammel nok til å huske godt hvordan det var da vi mennesker faktisk skrev brev til hverandre. Ordentlige brev som vi satte frimerke på og sendte i posten. Slikt gjør vel de fleste stort sett bare til jul nå. Men da jeg vokste opp, skrev jeg masse brev. Fikk masse brev også, og det var noe magisk ved å finne et brev i postkassa. Jeg skulle gjerne kunnet fortelle at jeg la brevet til side til jeg hadde kommet meg i hus, vasket hendene og laget en kopp te - men sannheten er vel at jeg oftest rev det opp, altfor spent på hva avsenderen hadde å fortelle til å kunne vente.

Boka "Hvis du får dette brevet" av Sarah Blake handler i stor grad om brev. Historien foregår under 2. verdenskrig, en tid hvor brev brakte gode og dårlige nyheter mellom soldater og andre som var i krigen og alle dem som ventet hjemme. En av hovedpersonene er den kvinnelige postbetjenten Iris som setter sin ære i å sørge for at brev til og fra innbyggerne i den lille byen Franklin i USA kommer trygt fram. Iris er til å stole på, helt til hun en dag putter et brev i lomma og lar være å gi det til mottakeren. Hensikten er god: brevet inneholder dårlig nytt.

Emma, som skulle fått brevet, går og venter på å høre fra mannen sin, legen Will som frivillig har reist til London for å hjelpe til. Siden han reiste, har Emma og han skrevet til hverandre hver dag. Men en dag kommer det ikke brev fra Will lenger. Hva har skjedd? Emma går i uvisshet i lang tid.

En som vet godt hva som har hendt med Will, er radioreporteren Frankie. Hun jobber som korrespondent i London, og gjør sitt ytterste for å formidle krigens gru til sine landsmenn i USA. Tilfeldighetene vil at Frankie og Will møtes i et tilfluktsrom under en av de nattlige bomberaidene i London. Det skjer ting som gjør at Frankie, når hun etter en stund reiser tilbake til USA, oppsøker byen Franklin for å finne Emma.

Historien er veldig fengslende. Men ikke minst er språket fantastisk. Forfatteren skildrer personene, hendelser og stemninger på en slik måte at man er der, til stede i den lille søvnige byen Franklin, og kjenner ettermiddagssola steke mot ansiktet mens dønningene fra Atlanterhavet slår inn mot stranden. Er det periskopet til en tysk undervannsbåt som kan anes der ute mot kanten av horisonten? Vender Will tilbake fra London? Får Emma noensinne brevet som Iris har gjemt? Ja, si det... den som vil finne ut av det må bare lese boka!

Jeg (er) vil(l)...

Ja, jeg både vil og er vill - etter å ha vært på Litteraturhuset og hørt på to flotte forfattere i går. Nå vil jeg lese, skrive, skape, være kreativ.

 

Jeg hørte på Merethe Lindstrøm (t.v.) i samtale med den danske forfatteren Helle Helle (i midten). De ble intervjuet av Ingrid Z. Aanestad på en glitrende måte. Begge forfatterne har skrevet mange bøker. Merethe Lindstrøm vant Nordisk Råds litteraturpris i fjor, men jeg må innrømme at jeg ikke har lest noe av henne. Det har jeg tenkt å endre på raskt! Helle Helle har jeg lest to bøker av, begge falt i smak, og nå er jeg lysten på å lese flere.

Men ikke bare vil jeg lese... etter å ha hørt forfatterne fortelle litt om skriveprosessene sine, vil jeg skrive selv... Jeg har så lyst, så lyst - og jeg vet hvor glad jeg blir når jeg først klarer å sette meg ned og gjøre det. Men det er så inni hampen vanskelig å prioritere det, det er faktisk en bøyg å sette seg ned og begynne å forme ordene. Finne historien, mane fram personene. Det er mye enklere å sette på en vaskemaskin eller finne fram støvsugeren. Mye nyttigere.

Men så vet jeg også at tilfredsstillelsen etter å ha støvsugd er milevidt fra godfølelsen hvis jeg føler at jeg har klart å dikte fram noe jeg er fornøyd med. For den følelsen er det lite som slår.

Nå gjelder det å holde fast ved skrivelysten som dirrer. Ta den på alvor og ha som mål å sette meg ned en time for å skrive, allerede i morgen. Ja, planen er klar!

Perfekt bok til hjemme alene-kveld

På vorspielet til hjemme alene-festen min i går leste jeg ut "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Forfatteren har veldig fint navn (kremt...). I tillegg har hun skrevet en flott liten flis av en bok (rundt 120 sider) som var ypperlig å lese mens jeg var alene.

 

Og hvorfor passer den så bra å lese i ensomhet? Jo, fordi den handler om Mathea som lever mer eller mindre i total isolasjon - bortsett fra det litt underlige samværet hun har hatt med mannen sin. Nå er han død, og Mathea treffer aldri andre mennesker, bortsett fra når hun er i butikken eller når en tilfeldig forbipasserende spør henne hva klokka er. Men selv da opplever hun at hun egentlig ikke blir lagt merke til, og slik har det vært hele livet hennes får leseren vite gjennom hennes mange mimrende tilbakeblikk.

Så da satt jeg altså der, alene, og leste om Mathea som også var alene. Men min ensomhet var selvvalgt og tidsbegrenset, mens hennes totale isolasjon kanskje ikke var noe hun ønsket. Boka dro meg inn i en snodig Mathea-verden, som til tider var litt trist men som ble reddet av en fantastisk galgenhumor.

Jeg har lest om forfatteren at hun skrev boka mens hun var langvarig syk med ME (kronisk utmattelsessyndrom). Det lange sykeleiet gjorde at hun selv ble veldig isolert, og kanskje er det derfor hun skriver så gode beskrivelser om hvordan ensomheten føles. Senere har hun også skrevet en bok om tida hun var syk, "Monstermenneske". Jeg må nok lese den også!

Og forresten: skulle du av en eller annen grunn føle for en kjapp og enkel middag, kan jeg varmt anbefale fiskesuppa jeg spiste i går. Produsenten heter Godehav, og suppa var overraskende god. Så god at jeg ble skeptisk og måtte lese innholdsdeklarasjonen... men ifølge den inneholder suppa utelukkende normale råvarer. Ingen e-stoffer, konserveringsmidler eller annet snusk. Den finnes i flere varianter, men den jeg spiste var med laks, torsk og sei, fløte og creme fraiche. Nydelig!

Bok på en tirsdag

Ok, det er tilfeldig at jeg skriver om "Tirsdagsdamene" av Monika Peetz på en tirsdag. Eller er det det? Kanskje har universet en dypere mening med at jeg akkurat på en tirsdag skriver om en tirsdagsbok? Hmm.... Før jeg vikler meg lenger inn i filosoferinger rundt det, skynder jeg meg å gå videre til å skrive om boka!

Jeg hadde hørt mye positivt om tirsdagsdamene, og ble derfor veldig glad da mamma fikk den i bursdagsgave før jul. Grunnen er jo innlysende: da får jeg låne den av henne! Og jeg ble ikke skuffet, for boka er både underholdende og tankevekkende. Handlingen er enkel, fem venninner drar på pilegrimsferd i Frankrike. Den ene av dem er nylig blitt enke, og hun vil fullføre pilegrimsreisen mannen hennes ikke rakk å avslutte før han døde.

I løpet av reisen blir leseren bedre kjent med de fem damene, som er ganske ulike. Alle har sine historier, noe er venninnene kjent med fra før mens andre ting er temmelig overraskende. Og noen overraskelser er mildt sagt sjokkerende, jeg kan love at det blir både drama og kjærlighet på de snaut 300 sidene i boka.

En lettlest og hyggelig bok, altså. Passer bra på alle ukedager, ikke bare på tirsdager!

Lesetips til helga

Eller nei, forresten - ikke til helga. Dette er en murstein på drøyt 600 sider som det tar mer enn en helg å komme igjennom. Men hvis du orker å ta fatt på den, vil den gi deg en veldig god leseopplevelse.

Kate Morton er en forfatter hvis bøker jeg har kost meg med før; både "Tilbake til Riverton" og "Den glemte hagen" anbefales sterkt! I "En svunnen tid" har hun fulgt sin faste oppskrift med å la historien skifte mellom to tidsepoker, og som de to andre bøkene er en herregård på den engelske landsbygda sentral også i denne fortellingen.

Kort handlingsresyme: Hovedpersonen Edie Burchill ramler tilfeldigvis over herregården Milderhurst, hvor tre eksentriske eldre søstre bor. Edie synes hun kjenner seg igjen; har hun muligens vært der før? Joda, det har hun - et kort besøk i barndommen sammen med moren sin. Moren har aldri fortalt om det, men under krigen var hun blant barna som ble evakuert fra London for å unnslippe blitzen - og hvor havnet hun? Selvfølgelig på Milderhurst! Der hendte spennende og romantiske saker, som surres sammen med intriger mellom søstrene, mellom dem og deres far som er en berømt forfatter. Også mellom Edie og moren skjer det ting; i begynnelsen av boka har de et mildt sagt kjølig forhold til hverandre - men se om det ikke skjer endringer på den fronten også....

Boka blir mer og mer spennende etter hvert. Faktisk syntes jeg det tok litt tid (kanskje rundt 100 sider...) før den virkelig begynte å fenge meg - men jeg klorte meg fast i troen på at Mortons fortellermagi skulle gripe meg nok en gang. Og det gjorde den!

Vin igjen - og tanker om frihet

Sist ukes dårlige dagen derpå har ikke skremt meg... for jammen befant jeg meg ute med mat og vin denne uka også. Nydelig fiskesuppe, fulgt av et glass husets hvitvin. Og huset, det var...

... Litteraturhuset i Oslo, som ligger ved det ene hjørnet av Slottsparken (krysset Wergelandsveien - Parkveien). Jeg gikk gjennom Slottsparken, og de siste dagenes mildvær hadde gjort gangveien både glatt og våt. Heldigvis klarte jeg å komme meg både hel og tørr fram.

 

På Kafe Oslo (som er Litteraturhusets kafe / restaurant) var det fullt av folk, men min venninne Anne-Brit og jeg fikk et bord for to så vi kunne spise før kveldens begivenhet begynte.

 

Selvfølgelig er det også bokhandel i Litteraturhuset. Den har godt utvalg av bøker, jeg finner alltid noe som frister... men denne gangen klarte jeg å kontrollere kjøpelysten. Riktignok holdt det hardt, spesielt etter å ha hørt kveldens forfattere fortelle om sine nye bøker.

Men hvis du tror vi hørte en hot, berømt romanforfatter, tar du feil. Derimot var det en sosiolog og en filosof som har skrevet hver sin bok om temaet frihet. Her står sosiolog Gunnar C. Aakvaag og legger ut i rasende tempo om sin bok "Frihet - et essay om å leve sitt eget liv". Han advarte oss om at han slår Thomas Hylland Eriksen ned i støvlene når det gjelder å snakke fort... og det stemte. Heldigvis har han god diksjon, så det gikk greit å få med seg hva han sa.

Ved bordet sitter (f.v.) filosof Lars Fr. H. Svendsen som har skrevet boka "Frihetens filosofi", sosiolog Cathrine Holst og statsviter Raino Malnes. De to sistnevnte kommenterte og kritiserte bøkene etter at forfatterne hadde holdt sine innledninger.

Dette blir ganske tørt og kjedelig å skrive om, merker jeg - men faktum er at denne kvelden var alt annet enn tørr (og da tenker jeg ikke på vinen, selv om hvitvinen til maten ble fulgt av et glass rødvin etter arrangementet). Det var rett og slett veldig interessant å høre sosiologen og filosofen tenke høyt rundt begrepet frihet. Aldri har mennesker (i hvert fall i den vestlige verden) hatt større frihet enn nå, men forskning viser at det ikke har gjort oss mer lykkelige. Betyr det at mennesket trives best når man til en viss grad er bundet opp av  forpliktelser? Hvor mye frihet kan man ha uten at det blir fullstendig anarki?

Mange muligheter til å tenke videre på egen hånd her, altså... Og jeg har fortsatt lyst på boka til sosiolog Aakvaag. Men Anne-Brit kjøpte den, så kanskje jeg får lov til å låne den etter hvert...?

Lesetips: Reisen hjem

Innimellom bjeffing og omplanting, driver jeg stadig og leser bøker. Nå er det en stund siden jeg har skrevet om en god bok jeg har lest - men til gjengjeld er "Reisen hjem" av Lori Lansens virkelig en solid godbit som sitter igjen i kroppen lenge, lenge etter at jeg har lest den ut. Tusen takk til mamma som lånte meg den fordi hun visste at jeg kom til å like den!

Boka handler om den svarte kvinnen Addy Shadd. Når boka begynner er Addy 70 år, og tar - noe motvillig - til seg 5 år gamle Sharla. Sharla er mulatt, og blir forlatt av sin (etter min mening) udugelige mor. Fellesskapet mellom 70 år gamle Addy og det lille frekke barnet Sharla, får en vanskelig start, men etter hvert blir de et tospann som holder sammen i med- og motgang.

Parallelt med at leseren følger med på hvordan Addy og Sharla langsomt blir knyttet til hverandre, fortelles Addys livshistorie i tilbakeblikk. Vi får vite hvordan hun ble jagd hjemmefra som 15-åring, gravid etter en voldtekt og beskyldt for å ha forvoldt brorens død. Addy har klart seg bra i livet, men har aldri vendt tilbake til byen hun vokste opp i, og som hun ble tvunget til å forlate under så dramatiske omstendigheter. Vil hun - sammen med Sharla - klare å reise hjem?

Ja, jeg vet jo svaret på det - men hvis du også vil få rede på det må du rett og slett lese boka! Har du ikke en mamma som kan låne den til deg, har du alltids biblioteket (eller bokhandelen...).

Mens du setter deg ned for å lese "Reisen hjem" er jeg godt i gang med en ny bok som jeg også har lånt av mamma. God lesestund!

Fandenivoldsk ferielektyre

Hva er den beste straffen for en mann som har tvunget seg til sex med datteren din? Slike spørsmål opptar den voksne venninnegjengen i Helene Uris "Kjerringer". Først tenker de ut straffen, så utfører de den.

Flere menn får grunn til å angre på handlingene sine før kjerringene er ferdige. Det handler både om alvorlig fysisk misbruk og mer alminnelig maktmisbruk i hverdagen.

Ikke fritt for at en kvinnelig leser gnir seg litt i hendene over kjerringenes søte hevn...

Artig bok om ukjent krigshistorie

Jeg klarte ikke å motstå en bok med tittelen "Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai", skrevet av Mary Ann Shaffer. Da jeg hørte om den, bar det strake veien til biblioteket; klar ferdig les - og jammen er boka stort sett like artig som tittelen antyder. Jeg skriver "stort sett" fordi den handler om hvordan befolkningen på Guernsey opplevde andre verdenskrig, og naturlig nok er det da episoder innimellom som er alt annet enn festlige. Siden boka strutter av galgenhumor og muntert overskudd, blir det ekstra virkningsfullt med de få grufulle episodene som er med - men de er som sagt unntaket.

Først litt geografi, siden jeg selv overhodet ikke ante noen ting om Guernsey. Det er en øy som ligger i Den engelske kanal. Sammen med mer kjente Jersey, utgjør den Kanaløyene. De ligger mye nærmere det franske fastlandet enn det britiske.

Ok, så over til handlingen. Den foregår rett etter andre verdenskrig. Forfatter Juliet Ashton er hovedpersonen, som gjennom et brev fra en ukjent mann som bor på Guernsey får vite om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Hun blir nysgjerrig på foreningen og tenker at den kan være et tema i hennes neste bok. Derfor begynner hun å brevveksle med flere av medlemmene i foreningen. Det ender med at hun reiser til Guernsey og vikles inn i livene til ganske mange mennesker.

Kanaløyene ble okkupert under krigen. Fullstendig isolert som de var, med vann på alle kanter, var krigsårene særdeles tøffe både for innbyggerne og okkupantene. Jeg visste overhodet ingen ting om dette, så boka ble en lærerik historieleksjon. Men først og fremst er den en underholdende og koselig fortelling. Selvfølgelig inneholder den både dramatikk og kjærlighet.

Og du: hele historien fortelles i form av brev! Genialt! Brev fra Juliet Ashton til Guernsey-folk, brev fra Guernsey-folk tilbake til Ashton, brev mellom andre mennesker - kort sagt: ivrig brevveksling.

Tankespinn: Hadde det hendt i nåtiden ville det nok vært epost-veksling i stedet...

En fin bok til helga

Hvis du vil ha en koselig bok å lese i helga, kan du trygt gå for "En dag" av David Nicholls. En eneste ting irriterer meg ved boka, og det er at det ikke var meg  som fant på den geniale måten å fortelle historien på.

Boka handler om Emma og Dexter, og hvordan vennskapet deres (som riktignok begynner med at de går til sengs sammen...) gradvis utvikler seg gjennom mange år. I medgang og motgang, gjennom gode og dårlige forhold som de har på hver sin kant - de vender stadig tilbake til det sterke vennskapet. Leseren forstår hvor mye de betyr for hverandre lenge før de skjønner det selv. Jeg kan røpe at de får hverandre. Og så kan de leve lykkelig til sine dagers ende... eller...?

Så til det geniale trekket: Som tittelen sier, fortelles historien gjennom en enkelt dag hvert år. 15. juli, høysommer, tid for å få innblikk i hva begge har opplevd det siste året. Forfatteren klarer å skildre øyeblikksbildet den dagen samtidig som han ikke levner tvil om hva Emma og Dexter har opplevd siden året før.

God lesehelg!

En liten dråpe filosofi

Jeg liker å lese noe annet enn romaner innimellom. Det kan være bøker om psykologi, filosofi, faktabøker om det ene og det andre. Men de bør helst være forholdsvis lettleste, så jeg føler at jeg klarer å skjønne hva det dreier seg om selv om jeg ikke har gått på universitetet...

Boka "Måtehold i grådighetens tid" av Henrik Syse er en slik bok. Første gang jeg fattet interesse for den, var da jeg leste et intervju med Syse jr. (ja, for han er sønnen til Jan P.) i bladet Det gode liv for lenge siden. I intervjuet snakket han om dette med måtehold, og bakgrunnen var nok at han hadde gitt ut denne boka. Jeg ble nysgjerrig på boka, og har ikke glemt den - så for noen uker siden lånte jeg den på biblioteket. Jeg ble ikke skuffet!

Måtehold er vel ikke akkurat noe man tenker på som verken spennende eller gøyalt. Snarere tvert imot, det er jo overhodet ikke fristende å måtte vise måtehold når det man har mest lyst til er å fråtse, ødsle, sløse med ... ja, penger, godteri, god mat... hva som helst. Men tenk på at det å vise måtehold kan gjøre en opplevelse enda bedre. Tenk for eksempel på hvor godt det smaker med sjokolade på lørdag hvis du har latt være å spise det hele uka! Da har du nettopp vist måtehold hele uka, og kan nyte belønningen for det i helga.

Ok, eksempelet med sjokolade er litt banalt, men i boka er ikke Syse stort vanskeligere enn det egentlig. Han trekker tråder tilbake til Platon og andre gamle filosofer, for å sette dyden måtehold inn i en historisk sammenheng. I den motsatte enden skriver han om hvor viktig måtehold er i vår moderne tid, blant annet for å bekjempe klimakrisen. Han understreker også at måtehold ikke betyr å gi avkall på alt som er godt, men snarere å finne den gode middelvei mellom fasting og fråtsing.

Syse har nok også selv vist måtehold i arbeidet med boka, for den er bare på 139 sider. Det klarer du fint å lese!

Om krevende forhold mellom mor og datter

I disse regnværstider synes jeg det passer å anbefale en bok igjen. Jeg har lest enda en bok av min nye favorittforfatter Margaret Forster, nemlig "Mother can you hear me?". For første gang tok det litt tid før jeg ble revet med i en Forster-bok, og det var fordi jeg rett og slett ble litt irritert på hovedpersonen, Angela. Boka handler om hennes forhold til moren og datteren sin. Altså ikke bare ett mor-datter-forhold, men to. Man må stålsette seg for slikt!

Angela har et uhyre vanskelig forhold til sin egen mor, og det er lett å forstå hvorfor. Moren er krevende, sytete, selvsentrert og veldig god til å gi andre dårlig samvittighet (typen: "ikke tenk på meg du, jeg klarer meg nok skal du se..."). Angela har bestemt seg for at hennes datter skal slippe å ha et slikt forhold til moren sin. Derfor har hun stilt veldig få krav til datteren Sadie, som er blitt en ufordragelig tenåring som bare tenker på seg selv.

Angela har prøvd å få avstand til foreldrene, barndomshjemmet og oppveksten sin. Fysisk sett har hun klart det, og bosatt seg et stykke unna, men mentalt er det tydelig at båndene er sterke. Men er det bare på grunn av plikt- og skyldfølelse at hun slipper alt hun har i hendene og setter seg på toget hjem til foreldrene hver gang faren ringer med beskjeden "It's Mother, she's ill.".? På meg virker det sånn, jeg syntes det var trist i hvor liten grad det virker som hun faktisk bryr seg om moren sin. Forholdet til faren virker enda mer komplisert, men ham har hun ikke den samme pliktfølelsen overfor. Det er nok Mother som alltid har vært familiens martyr og den man må ta hensyn til.

I løpet av boka blir Mother virkelig alvorlig syk, og dør. For Angela er det en lettelse, en byrde som blir borte. Igjen er det trist å lese, men forståelig ut ifra hvordan morens eksistens har styrt så mye av Angelas følelsesliv på en negativ måte. Imidlertid får dødsfallet, begravelsen og hendelser i forbindelse med det, Sadie til å vise nye sider av seg selv. Heldigvis gir slutten håp om at Sadie tross alt har både empati og omtanke, og at kanskje Angela og Sadie kan klare å få et godt forhold etter hvert.

Dette er dessverre ikke den Forster-boka jeg har likt best. Den var i for stor grad preget av Angelas litt negative væremåte; jeg syntes hun beklaget seg altfor mye over alle kravene som ble stilt til henne. Men når det er sagt, så oppdaget jeg at jeg ikke klarte å slippe boka etter å ha lest den ut. Handlingen og tanker om mor-datter-forhold kvernet rundt i hodet i flere dager etterpå. Og dermed har boka virkelig hatt en god misjon, for det er slett ikke alle bøker som setter de små grå i gang på den måten.

Tid for bok

I dag er jeg sliten. Dagen har vært tung å komme gjennom, men jeg har vært på smertemestringskurs (siste gang) og gått en liten tur. Nå er det tid for sofakos, og jeg var heldigvis på biblioteket i går og tok med meg noen nye venner hjem!

Et blandet utvalg: Märta Tikkanen: Århundrets kjærlighetssaga, Karl Ove Knausgård: Min kamp 5, Margaret Forster: Mother can you hear me? og Henrik Syse: Måtehold i grådighetens tid. Jeg gleder meg til å lese alle sammen, og hvis de gir meg fine opplevelser forteller jeg nok om det seinere. Klar, ferdig - les...

En uvanlig kvinnes dagbok

Igjen har jeg vært totalt oppslukt av en av bøkene til Margaret Forster; "Diary of an ordinary woman" Oppsummert i ett ord kan jeg bare si: Fantastisk! Om boka handler om en "vanlig kvinne", demonstrerer den fullt ut at Forster er en alt annet enn "vanlig" forfatter. Jeg er blitt avhengig!

Som jeg har skrevet før, kan jeg ikke finne norske oversettelser av Forsters bøker, så jeg fortsetter å lese dem på engelsk. Nå begynner jeg å sette veldig pris på at hun ikke er oversatt, for det gir meg en ekstra dimensjon å lese på engelsk. Jeg har alltid vært veldig glad i og fascinert av språk, og jeg blir stadig påminnet om hvorfor når jeg luller meg inn i engelske formuleringer. Nå ser jeg bare fram til neste leseopplevelse av og med Forster.

Det nytter nesten ikke å beskrive denne boka med få ord, men jeg skal forsøke. Historien som fortelles er rett og slett kvinnen Millicent Kings dagbok, fra hun er en 13 år gammel selvopptatt jente rett før utbruddet av første verdenskrig til hun er en gammel kvinne på over 90. I forordet får leseren vite at Margaret Forster ble kontaktet av King, og tilbudt å lese, redigere og utgi dagbøkene hennes. Noe skeptisk gikk Forster med på å møte King, forberedt på at dagbøkene ville være uinteressante for andre enn King selv og hennes familie - men det viste seg å være feil.

Fra første dagboknotat var jeg fengslet av Millicent; hennes måte å skrive på og hvordan hun betraktet verden. Etter hvert som hun ble eldre, skildres hennes oppvekst og modning, parallelt med utviklingen i verden gjennom to verdenskriger, koreakrigen, kvinners frigjøringskamp og den kalde krigen - i tillegg til mange andre hendelser gjennom nesten et helt århundre. Millicent er overhodet ikke en "ordinary woman" etter min mening, tvert imot synes jeg hun er veldig frigjort og nytenkende sett i lys av tida hun levde i.

Da jeg motstrebende måtte innse at siste dagboknotat var lest, etter å ha levd med Millicent i med- og motgang gjennom 80 skildrede år, avslører forfatteren en hemmelighet: Hun har diktet opp alle dagbøkene! Grunnen er at hun aldri hørte mer fra Millicent King etter å ha møtt henne én gang. Da var hun imidlertid blitt så tent på ideen om et helt liv i dagbokform, at hun bestemte seg for å dikte det fram. Jeg må bare si: takk og lov for det!

Og takk og lov til M som er den som fikk meg interessert i å lese Margaret Forsters bøker, det er jeg veldig glad for! Hvilken bør jeg lese nå?