Vis solidaritet - gi penger til de sultrammede

I Dagsavisen i dag leste jeg en artikkel om noe jeg selv også har tenkt på de siste dagene. Det var et intervju med barnebokforfatter og illustratør Ingunn Mosberg. Hun mener at vi bør bruke sorgen vi alle føler til å skape et engasjement for dem som ennå ikke er døde - konkret alle de millioner av mennesker som er rammet av hungersnøden i Afrika. Jeg kunne ikke være mer enig!

Ifølge Flyktninghjelpen er 11 millioner mennesker i dyp akutt nød på grunn av den omfattende tørken i det østlige Afrika. Verst er situasjonen blant flyktningene i Somalia. Der er Flyktninghjelpen en av svært få organisasjoner som forsøker å hjelpe. Andre organisasjoner forsøker å hjelpe til, blant annet Redd Barna, Plan og SOS-Barnebyer.

Men alle har for lite penger, og mange mener at det ser ut til at Europa ikke bryr seg. NB: Den siste formuleringen er mine ord, jeg tror ingen fra hjelpeorganisasjonene har sagt det rett ut. Men når det er slik at vi ser mennesker på randen til å dø av sult på nyhetene hver dag, når vi får vite at hver eneste dag dør mellom 10 og 20 barn av sult - når vi ser dette uten å gripe til lommeboka - da bryr vi oss ikke.

Med fare for å virke moraliserende våger jeg å si at alle jeg kjenner har råd til å gi 200 kroner til de sultrammede. For oss tilsvarer det, tja - en helg uten alkohol, kanskje - eller en genser som vi egentlig ikke trenger fordi vi har skapet fullt fra før. Og sannheten er vel - helt ærlig - at vi kan gi den 200-lappen og fortsatt ha råd til både helgekosen og nye klær.

Det er lett å gi penger, du går bare inn på hjemmesidene til den organisasjonen du vil gi til og trekker kortet. Tenk hvor mye bedre du vil føle deg neste gang du ser nyheter fra Afrikas Horn når du vet at du har gitt et lite bidrag. Hvis alle gir litt blir det mye til sammen!

Her finner du noen av organisasjonene:
Flyktninghjelpen
SOS Barnebyer
Redd Barna
Plan

Dagen som ble annerledes

I dag hadde jeg planer om å legge ut et innlegg om hagen. Det er så deilig vær om dagen, utrolig varmt og solfylt - og samtidig som hodet mitt er i en boble skapt av unntakstilstanden i landet vårt, så kjenner jeg en fantastisk glede over å leve. De siste dagene har jeg begynt dagen med en kaffe ute i sola før frokost. Og avsluttet dagen med en tur rundt i hagen for å vanne og nyte synet av alt som vokser. Noe av det som vokser hadde jeg altså tenkt å vise fram i dag. Men det var før jeg tok en tur ut for å gjøre noen ærend.

Først skulle jeg farge øyebrynene mine. En forholdsvis triviell affære, men da jeg var ferdig og ville avtale ny tid fortalte hudpleieren at hun skal slutte. Det viser seg at hun - som er forholdsvis ung - har fått ryggproblemer og senebetennelser i armene på grunn av yrket sitt. Hun må finne på noe annet å gjøre. Brått sto vi der og vekslet noen ord om hvor viktig det er å lytte til kroppen sin, og jeg ønsket henne selvfølgelig lykke til før jeg gikk videre. Jeg hadde god tid, for neste post på programmet - frisøren - var over en time senere. Derfor ruslet jeg litt på senteret, og oppdaget en plakat med 70 % utenfor en klesbutikk som åpnet for noen måneder siden. Da ante jeg jo muligheten for et kupp, og ganske riktig; der fant jeg en lekker rød topp til kun 60 kroner. Skjerf til 30 kroner stykket, og i tillegg 3 for 2, tok jeg også med meg.

"Skal du gi deg?" spurte jeg innehaveren - som jeg aldri har snakket med før.
"Ja. Du skjønner, jeg har fått vite at jeg har lymfekreft. Mannen min og jeg fant ut at det er lurt at jeg kan bruke mest mulig krefter på behandlingen og barna våre - og snart kommer det jo en til også," sa damen og pekte på magen sin. Jeg vil tippe at hun skal føde om maks to-tre måneder. Det viste seg at hun har to barn fra før.
Jeg ble paff, må jeg innrømme. Hun fortalte så åpent og ærlig om kreften til meg som hun overhodet ikke kjente. Vi snakket en stund, og jeg fikk vite at hun hadde bestemt seg for å være ærlig og fortelle om kreften dersom kunder spurte om hvorfor hun skulle legge ned butikken. Hun vil ikke at noen skal tro at hun har gått konkurs.

Jeg fortalte henne at stefaren min også har lymfekreft, og at så vidt jeg har forstått er det "gode prognoser"... og idet jeg sa nettopp de ordene tenkte jeg at det er på en måte helt ubetydelige ord. I klartekst betyr det jo at hun har stor sjanse for å ikke dø... Hun virket så rolig, men innrømmet at hun er engstelig og gruer seg til cellegiftkurene.

Etter å ha snakket en stund, endte det med at jeg ønsket henne også lykke til.

Med toppen og skjerfene i en pose, gikk jeg videre. Bestemte meg for å kjøpe en is og sette meg på en benk ute i finværet. Der satt en mann fra før, han var godt voksen som det heter (ja, i 60-åra et sted, tipper jeg). Han nikket og smilte da jeg satte meg, dermed lot jeg falle en bemerkning om det fine været. I løpet av et par minutter var vi i gang med en hyggelig samtale om hvor viktig det er å ta vare på øyeblikket og enkle gleder - for man vet jo aldri; plutselig kan det være slutt.

Jeg spiste opp isen min, takket for praten og gikk videre til frisøren mens han fortsatte med sitt liv. Og nå dveler jeg ved disse tre menneskene jeg kom litt inn på i dag, fordi jeg tilfeldigvis var der jeg var og sa de ordene jeg sa. Det var ikke noe mer enn det, men jeg synes det var ganske fint - og dermed må dere vente til en annen dag med å lese om alt som vokser i hagen.

Fin minnemarkering i Nannestad

Aldri før har jeg følt at jeg bare er nødt til å være med på en markering. Selv om jeg er en engasjert person har jeg aldri gått i demonstrasjonstog eller på lignende måter vist hva jeg mener. Men i går måtte jeg bare ut og delta i fellesskapet rundt sorgen vi alle føler. Jeg dro til Nannestad, kommunen jeg vokste opp i.

Her er lillesøster Tone og datteren hennes, Sara. Mamma var også med. Sammen med - tja, det er vanskelig å telle en stor folkemengde, men kanskje cirka 300 andre, gikk vi i et rose- og fakkeltog i Nannestad sentrum.

300 mennesker er kanskje ikke så mange, men hvis du tenker på at det bor omlag 11.000 mennesker der så er det jo en del som møtte opp. Dessuten var markeringen veldig spontan, beskjeden gikk for det meste på sms og telefon.

Vi la ned blomster og tente lys på to steder, ett for de rammede i Oslo og ett for dem på Utøya. Her er det Sara som tenner lys.

Ordfører Anne-Ragni K. Amundsen sa noen ord på trappa til kommunehuset.

Det var en fin og rolig stemning blant de som hadde møtt fram. Til slutt var det anledning til å skrive i en kondolanseprotokoll, og de som ønsket det kunne snakke med representanter for kommunen eller helsepersonell.

Det var fint å være med på. Jeg føler at jeg fikk plassert noen av alle forskjellige tankene og følelsene jeg har, og ble litt roligere etterpå. Fortsatt er det helt uvirkelig alt som har hendt, og umulig å ta ordentlig inn over seg...

Før alt ble forandret

Det er ufattelig hvordan alt kan endre seg så plutselig. Vi vet det jo, alle som har opplevd å miste en av sine nære i et brått dødsfall - hvordan du tenker på øyeblikket før og etter. Og hvordan alt føles forandret. Det gjør jeg nå. Dette bildet tok jeg torsdag. Da var HP og jeg på besøk hos min venninne Else på Bergsjø i Hallingdal. Vi gikk tur i det fine været. Jeg syntes det var morsomt at denne åsen ser ut som lepper slik den speiler seg i Bergsjøen. Om kvelden spiste vi jordbær og drakk champagne, lagde mat og koste oss med rødvin.

Dagen etter - fredag - var det dårlig vær. Vi bestemte oss for å trosse regnet og gå en tur allikevel. Jeg kledde meg ikke godt nok, og ble gjennomvåt. Etterpå dro vi på Fagerstølen, en stølskafe i nærheten, og spiste rømmegrøt. Hjemme i leiligheten til Else sto en bolledeig og hevet, og vi hadde lagt kjøtt til marinering. Det skulle være nok en koselig kveld med god mat og drikke.

Da vi parkerte bilen, sjekket Else telefonen sin. Hun hadde fått en melding fra en venninne som fortalte at det trolig hadde gått av en bombe i Oslo. Vi satte på fjernsynet med en gang vi kom inn i leiligheten. Alle vet jo hva vi fikk vite da. Levende bilder fra regjeringskvartalet, uvirkelige bilder. Ganske snart sto det en kort melding nederst på skjermen som fortalte at det var meldt om skyting på Utøya.

Fjernsynet ble stående på resten av kvelden, langt utover natta. Vi bakte bollene, lagde middag og drakk vin - men tankene våre var ikke der vi var. Jeg husker at jeg tenkte hvor ubetydelig det er at jeg ble gjennomvåt på turen vår i regnet. Da vi våknet dagen etter skrudde vi på fjernsynet igjen, og først da fikk vi vite omfanget av det som hadde skjedd på Utøya.

For 48 timer siden hadde ingenting av dette hendt ennå. Nå kan det aldri bli ugjort. Jeg vet jo at det normale vender tilbake, i alle fall for meg. Men for alle dem som har mistet noen vil livet aldri bli det samme igjen. Jeg tenker på dem.

Men er det ikke...

... jo så sannelig - en ubåt! Den oppdaget vi plutselig da vi sto på dekk på MS Polarlys og tittet i kikkerten. Åstedet er Barentshavet. Vi spekulerte i om det kunne være en russisk spion-ubåt, men avgjorde at i så fall ville den ikke vise seg så åpenlyst. Dog var den laaangt unna oss. Dette bildet er tatt med 300 mm telelinse, og i tillegg beskåret i ettertid for å komme så nær som mulig.

Så langt unna er ubåten på det opprinnelige bildet, du ser den så vidt litt til høyre for midten av bildet.

Lyset i nord

Jeg mimrer fortsatt om dagene på hurtigruteskipet MS Polarlys. Dette er ikke bilde av solnedgangen - men av midnattssola. Er det ikke nydelig? Det er tatt til havs rett utenfor Berlevåg. Det vil si at vi ser rett ut på Barentshavet. Hadde vi kunnet se langt nok, ville vi sett Nordpolen. Men det er tross alt nesten like langt til Nordpolen som hjem til Østlandet...

Her er kaia i Berlevåg. Jeg synes den er utrolig fin i dette lyset - selv om den var ganske grå og kjedelig.

Her har ett av de andre hurtigruteskipene nettopp passert vårt skip. Det er MS Nord-Norge, som er på rute sørover. Hver gang hurtigruter på motsatt kurs møtes, tuter de tre ganger til hverandre. Noen ganger er det også vinkekonkurranse mellom skipene. Det var det da vi møtte dette skipet. Det var fullt av passasjerer på dekk på begge skipene, masse vinking, liv og røre.

Lyset over havet er vakkert.

En stripe land lyses opp av synkende sol. Jeg koste meg med å betrakte havet og landskapet vi passerte, det ble nesten som en meditasjon. Mye av tida om bord tilbrakte vi enten ute på dekk eller inne på panoramadekket. Det var oppsiktsvekkende at selv om det var mange mennesker der, så var det veldig stille og rolig. Alle nøt naturen, ro og fred. Jeg hadde trodd det kunne bli kjedelig, men det ble det ikke. I alle fall ikke etter to døgn - det var akkurat passe lenge.

Luftig i Honningsvåg

Den lengste stoppen på vår todagers reise med Hurtigruta, var i Honningsvåg. Derfra er det drøye tre mil kjøring til Nordkapp, og 300 av passasjerene skulle være med på organisert utflukt dit. Vi syntes det var for dyrt i forhold til hva man får for pengene, og bestemte at vi skal se Nordkapp en annen gang. I stedet gikk vi tur til en av toppene rundt Honningsvåg. Ser du Hurtigruta langt der nede?

Slik så det ut da vi begynte å nærme oss Honningsvåg. Byen har ifølge wikipedia ca. 2500 innbyggere, og er administrasjonssenter i Nordkapp kommune.

Toppen vi travet opp til, er den du ser til høyre på dette bildet.

Her er litt mer av utsikten der oppe fra.

Dette motivet fra kaia synes jeg rett og slett det er så fint lys i. Været var blitt bedre denne dagen, det regnet nesten ikke og vi hadde til og med mye sol. Mer om sola kommer i et annet innlegg.

Et av byens (ikke så mange) vannhull er Nøden pub. Vi hadde lest om Honningsvåg på nettet og merket oss denne puben som et mulig sted å stikke innom. Men den var stengt på dagtid.

Imidlertid hang denne plakaten utenfor inngangen. Den viser i alle fall at det ser ut til å være en del trafikk på puben - og at gjestene får i seg nok drikke (som må ut igjen...)

Gamle korpsfolk som vi er, likte vi utstillingsvinduet som Honningsvåg skolekorps har midt i handlegata. Er dette en ide for skolekorps her sørpå også? Kanskje en måte å rekruttere flere musikanter på?

Hurtigruta - del 1

Advarsel: Dette og kommende innlegg inneholder skamløs og gratis reklame for Hurtigruta. Jeg har reist med MS Polarlys fra Tromsø til Kirkenes - og det var jammenmei fint!

Her ligger skipet til kai i Tromsø. MS Polarlys er bygd i 1996 og kan ta cirka 700 passasjerer. Denne uka var HP og jeg to av passasjerene i to døgn.

Vi fløy til Tromsø, og hadde noen timer å slå i hjel før avreise. Den siste halve timen tilbrakte vi på Rorbua - som for øvrig har flyttet siden sist vi var her. Er det riktig da? Den som ble "verdensberømt" som vitsepuben på fjernsyn. Blir liksom ikke det samme når den ligger i trendy omgivelser nede på kaia og ikke i andre etasje oppi gata sånn som før.

Uansett - vi skulle jo ikke forbli der. Her seiler vi ut under Tromsøbrua. I venstre ende av brua kan du ane Ishavskatedralen.

Vi sto lenge på dekk og fulgte utseilingen. Her er min kjære HP - godt påkledd som du ser.

Her har vi søkt tilflukt på en del av dekk hvor det er bygd levegger (det heter sikkert noe annet på skipsspråket...). Det var godt å kunne sitte der innimellom, for det var kaldt. Typisk nok var det skikkelig hetebølge i nord få dager før vi reiste dit - og nå ser det ut til å bli skikkelig varmt der igjen. Men, man reiser ikke til Troms og Finnmark på grunn av været...!

Når det er varmt og godt, er det nok masse liv her i dekkspuben. Men da vi var der, som du ser: ingen.

Vi er jo fornuftige folk, så vi hadde tatt med oss masse klær for å kunne være mye på dekk selv om det var kaldt. Kikkert var også fint å ha!

Lugaren vår gikk under kategorien "utvendig". Vel... utenfor disse koøyene var det et par meter med skipsside. Vi hadde tenkt at det kunne være mulig å ha utsikt fra lugaren. Svaret på det var nei. I tillegg var lugaren helt fremst i skipet. Det merket vi godt da det ble en del sjø i Barentshavet, vi ble husket opp og ned som i en (riktignok liten) berg- og dalbane. Ja, jeg ble sjøsyk... Leksjon til neste reise med Hurtigruta: presiser enda bedre hva slags lugar vi vil ha - og hvor.

Skjervøy var første anløp på vår reise. Der lå skipet til kai en halv time. Vi fulgte selvfølgelig med fra dekk. Deretter gikk seilasen videre. Vil du vite mer om hvilke havner vi kom til seinere, så får du vente på neste innlegg.

Who you're gonna call? Vepsebusters!

Jeg går rett og slett rundt og nynner på Ghostbusters for meg selv etter å ha hatt besøk av denne mannen. Han sørget for å gjøre omlag 2000 veps husløse!

Vepsebolet var i boden på terrassen i 2. etasje. På bildene ser du først den koselige lille oasen jeg har innredet i den ene enden av terrassen. I den andre enden - skrekk og gru - myldret det av veps gjennom en sprekk nederst i døra. Vi ville ikke ha dem der, men verken HP eller jeg ville åpne døra og entre vepsens hule. Så da: You better call: vepsebusters!

Eksperten fra ABS skadedyrservice åpnet først døra for å sjekke forholdene. Han fant dette bolet, på størrelse med en håndball. Det rommer cirka 2000 veps, kunne han fortelle... Hvem har sagt til alle de vepsene at det ok at de bor i vårt hus?

Jeg sto trygt inne bak et vindu mens han gjøv på med gift.

Bolet ble smadret og dronninga drept. Her ligger hun, mens to fortapte sjeler virrer rundt og ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Ifølge vepsebusteren kommer alle vepsene som ikke er døde av giften til å dø av seg selv etter hvert nå som de ikke har noe hjem lenger og dronninga er død.

Her fjernes restene av bolet. Han spurte om jeg ville ha det som et minne... Ugh, nei takk!

Og her er åstedet kort tid etter massakren. Noen veps ligger døde på slagmarken, mens kompisene virrer rundt og leter etter mamma. Jeg har ingen medfølelse med dem!

Helaften på Kapp

Det finnes flere Kapp her i verden: Kapp farvel, Kapp det glade horn, Kapp det gode håp, Kapp Verde... Men dette skal handle om Kapp på Toten. Du vet, det som Prøysen nevner i Så seile vi på Mjøsa:

Så seile vi på Mjøsa
i en sprøkkin holk
vi kjinne øss på moten
legg ut ifra Toten
årepinna knirke, og æillt er hipp som happ
vi ror mot Bergseng-stræinna
og vinke rørt farvel tell Kapp.

Båten du ser på bildet er ikke en sprøkkin holk, men selvfølgelig Mjøsas hvite svane Skibladner. Den er verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk. I over 150 år har hun seilt på Mjøsa - og selvfølgelig legger hun til ved Kapp flere dager i uka. Hvis du vil, kan du lese mer om Skibladner her.

Vi inntok en ok middag her, på Båtkroa på Kapp. Den er - selvfølgelig - kinarestaurant.

I det fine været satte vi oss ute. Nydelig med utsikt over Mjøsa og en skummende halvliter mens vi ventet på maten.

Etter å ha spist ruslet vi rundt hjørnet til kveldens hovedattraksjon, som foregikk i dette unnselige teltet. Nemlig...

... sommershowet til den gale gjengen i Urbane totninger. Hvis du aldri har hørt om dem, så kan du lese mer her. Men egentlig vil jeg si at det er umulig å skjønne hvor morsomt dette er uten å se det selv. Det er sjelden jeg virkelig synes revy er morsomt - men på dette showet ler jeg masse. HP og jeg har sett det to år på rad, og kommer garantert til å gå neste år også. Selv om det er et show på Toten, med en del lokale poenger, er det ikke vanskelig å more seg selv om man ikke er innfødt. Det spilles noen få dager til - anbefales!

Humoren strekker seg lenger enn selve showet; her er do-huset.

Litt nærmere bilde av herrer-skiltet. Dette minner i hvert fall meg om et par ganger jeg nettopp har vært så nøden at jeg har benyttet herredo.

Litt mer spesielt er damer-skiltet. Men hvis du husker tv-serien Jentene på Toten, ser du sammenhengen. I fjor var det et langt nummer om transene (altså jentene på Toten) i showet, og doskiltet blir sikkert hengende lenge.