Blå grøt...

... er kanskje ikke det som ser mest fristende ut? Hva er det med blå mat, egentlig? Det finnes ikke mye mat eller drikke som er blå, det eneste jeg kommer på i farten er blåbærsuppe.

 

På bildet synes ikke blåfargen like godt som i virkeligheten, men dette er altså min frokost: havregrøt med acai-pulver i. Jeg koker grøten på vanlig måte, og når den er ferdig rører jeg inn en skje pulver som er stappfullt av antioksidanter og sunne fettsyrer. Det smaker nesten som vanlig havregrøt, men med et hint av noe bæraktig - slett ikke vondt!

Og når jeg får strødd på masse kanel og bittelitt sukker, ser det helt normalt ut.

Jeg er veldig glad i grøt i forskjellige varianter, og havregrøt spiser jeg ofte til frokost. Sunt og godt!

Test: boller bakt med sukrin

I går prøvde jeg for første gang å bake boller med sukrin i stedet for sukker. De ble ganske vellykka. Jeg var spent på om de ville heve skikkelig, siden jeg har lest at deigen kan heve dårlig med sukrin. For sikkerhets skyld tok jeg oppi et par teskjeer med vanlig sukker for å gi næring til gjæren - og jammen tror jeg det gjorde susen. Riktignok heva ikke deigen fullt så mye som den pleier, men det var ikke langt unna. Bollene ble veldig luftige og fine, og smakte godt. Dog synes jeg de smakte litt lite, men egentlig ikke direkte for lite søtt. Allikevel skal jeg huske på å bruke litt mer sukrin neste gang, i tillegg til kanskje å ha oppi en liten dasj med salt.

Fordelen med sukrin er jo at det ikke påvirker blodsukkeret. Det inneholder ingen kalorier, men i motsetning til andre søtningsmidler som er kalorifrie er sukrin naturlig. For meg er det ikke viktigst å unngå kalorier, men jeg synes det er fint at ikke blodsukkeret påvirkes siden jeg er litt var for blodsukkersvingninger. Neste gang skal jeg prøve å bake en kake, som jo inneholder en større andel sukker. Det blir spennende å se om resultatet  blir bra med sukrin.

Jeg brukte min gamle, velprøvde bolleoppskrift som jeg lærte på skolekjøkkenet på barneskolen. Den har jeg skrevet om før, men her er den på nytt til den som vil prøve:

Boller
1/2 kilo hvetemel
90 gram farin (eller sukrin, men ta da gjerne litt mer enn 90 gram)
100 gram margarin
2 ts kardemomme
3-3,5 dl melk
50 gram gjær
evt. rosiner

Sett ovnen på 200-250 grader, avhengig av ovnen din. I oppskriften står det 250 grader, men det blir for varmt med min ovn - bollene blir for mørke utenpå før de er gjennomstekte.

Smelt smøret og tilsett melka. Avkjøl til maks 37 grader. Løs opp gjæren i væsken. Ha mel, sukker (sukrin), kardemomme og evt. bittelitt salt i bakebollen. Hell over væsken med gjær. Elt det godt sammen, tilsett evt. litt mer mel til deigen er passe. Sett deigen til heving minst en time (jeg lot den stå to timer).

Bak ut passelig store boller, sett dem på bakeplate som er smurt eller dekket med bakepapir. Hev dem på nytt, en times tid. Pensle med sammenvispet egg. Stekes i 12-15 minutter.

Ha tålmodighet til å avkjøle dem litt så du ikke brenner deg i munnen! Og så - kos deg!

Å spise nyttig

Jeg er blitt så glad i det svenske uttrykket "å spise nyttig". Det høres mye hyggeligere ut enn å spise sunt, synes jeg. Mat som er nyttig for kroppen, det må jo bare være bra!

 

Selv om jeg i utgangspunktet synes at jeg spiser ganske nyttig, har jeg i det siste fått lyst til å prøve å kjøre på med enda mer bra drivstoff for kroppen min. Dels fordi jeg må innse at jeg begynner å nærme meg overgangsalderen, dels fordi det kan virke positivt på smertene mine. Så i dag var jeg på Sunkost og kjøpte meg en liten goodiebag.

Sukrin: Det er jeg veldig spent på å prøve. Går det virkelig an at det er søtt uten kalorier, og uten å påvirke blodsukkeret? Jeg er ganske var for sukker, og kjenner det fort på kroppen hvis jeg har skeiet ut med mye kaker eller godteri. Først og fremst blir jeg lett deprimert, men kan også kjenne at det forverrer smertene mine. Men med sukrin skal det altså gå an å bake kake som ikke påvirker blodsukkeret så mye. Men hvordan kommer det til å smake? Det skal testes.

Acai pulver: Acaibær skal være veldig bra å få i seg, stappfulle av antioksidanter, vitaminer, mineraler og gode fettsyrer. Dette pulveret kan jeg strø på annen mat, for eksempel på yoghurten eller i grøt. Jeg har allerede testa det på müsli med yoghurt, og kjente i hvert fall ikke noen usmak. Men en eventuell annen effekt kommer nok først etter en tids bruk. Jeg gir det en sjanse (selv  om det er veeeeldig dyrt....).

Pukka detox-te: Jeg er veldig glad i te, men har ikke  prøvd noen av dem fra Pukka. Nå har jeg prøvd detox-teen, som smaker godt. Den skal virke rensende på kroppen, men akkurat hvordan jeg kommer til å merke det er uklart. Må innrømme at jeg kjente behov for å gå på do forholdsvis raskt etter å ha drukket teen, men jeg vet jammen ikke om det er slik rensingen skjer. Uansett; det kan ikke skade (håper jeg...).

Hvis du nå synes det er dårlig gjort at jeg reklamerer sånn for nyttig mat dagen før årets store is og brus-dag, så beklager jeg det, altså. Og hvis du har vært innom bloggen min før, så vet du godt at jeg er langt fra fanatisk og sjelden sier nei til en kakebit når anledningen byr seg. Jeg tror det er nyttig også, jeg - om ikke annet så for sjelen og humøret!

Ut a dæ sjæl åpplevelse

Takk for fine kommentarer til skrivekløe-innlegget mitt. Jeg tar til meg alt: ros, back up og tips med glede og ydmykhet. Og dere: jeg har begynt, så smått, i går og forgårs. Godfølelsen er der, og jeg har alle intensjoner om å fortsette.

I dag, derimot - ingen skriving. Er bare kjapt innom tastaturet med en verkende kropp som har slått fullstendig krøll på seg. Denne søndagen er ingenting å skrive i historiebøkene om, det er dagen hvor jeg knasker smertestillende som sukkertøy, ligger med nakken støttet mot varmepute og gråter noen tårer over hvor trøstesløst alt virker på de dårligste dagene.

Og da kom jeg til å tenke på Ravis Utadæsjælåpplevelse (Dans, dans, dans oppå bordet, vet du). I dag skulle jeg gjerne vært ute av meg sjæl, helt konkret - ikke bare meditativt, flydd fra kroppen og lånt en annen, frisk kropp uten smerter.

Vel. Vi får satse på at det blir bedre i morgen.

Stakkars lille Bamse...

... han har fått ørebetennelse igjen. Samme øret som sist; hans høyre. På bildet har han akkurat fått øredråper, og da henger øret litt etterpå. Han får så klart litt ekstra stell og kos - og godbiter - når han får øredråpene, så alt i alt har han det ikke så verst.

Heldigvis oppdaget vi betennelsen veldig tidlig denne gangen. Vi så at han ristet uvanlig mye på hodet, øret hang litt ned innimellom og han klødde seg litt ekstra. Da bar det rett til veterinæren, som sa at dette går fort over uten særlig ubehag for Bamsegutt. Dakar lille dutten vår (på 32 kilo....).

Varm, krydret drikk for bihulepasienter

Jeg har nesten ikke drukket kaffe på to uker. Det er ingen bevisst strategi for å redusere kaffedrikkinga mi, jeg er altfor glad i en kopp god kaffe (eller latte) til å kutte ut det. Men det har bare ikke smakt godt med kaffe når jeg har vært så tett i bihulene og hatt vondt i halsen. Derimot har jeg drukket mye varm melk med honning. Og et par ganger - når jeg har orka å styre littegrann - har jeg lagd meg... 

... chai latte! Krydra te med varm melk. Det skal jeg si smaker godt; en ypperlig vinterdrikk og topp når hodet er tett. Det er veldig enkelt å lage, det tar bare litt tid fordi det skal stå og koke en stund.

I en kjele tar du 2 ss nøytral svart te (jeg bruker earl grey), 2 ss sukker, 1 hel kanelstang, 4 hele kryddernellik og 3 kardemommekapsler (dem kjøpte jeg på innvandrerbutikk). Bland det og hell over 5 dl vann.

Kok opp og la det småkoke under lokk i 20 min. (ok, jeg tok av lokket for bildeeffekten sin skyld...).

Hell i melka og varm alt opp i noen minutter under omrøring.

Sil av teen - og server! Jeg lover deg; det er verdt ventetida mens det koker!

Nå virker det heldigvis som jeg blir stadig bedre. Fortsatt er jeg ganske tett i toppen, men jeg regner meg som frisk nok til å gjennomføre noe jeg har gledet meg til lenge - i morgen!

Det blir jul allikevel

Jammen var det koselig å finne denne velfylte adventskalenderen da jeg sto opp i dag! Den er bare min! Er ikke jeg heldig?

Brått har det gått en uke siden forrige oppdatering. Jeg skrev jo så kjekt at jeg var på bedringens vei, men det viste seg å være falsk alarm. I stedet ble jeg mye verre. Til slutt måtte jeg tilbake til legen igjen, og han konstaterte raskt at jeg hadde bihulebetennelse.

Da ble det penicillin allikevel, ti dagers kur. Jeg fikk også avsvellende tabletter og spray for slimhinnene og beskjed om å drikke mye vann, spise paracet og ta det rolig. Akkurat det med å ta det rolig hadde han ikke behøvd å si, for jeg har vært helt ute av funksjon i over en uke. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så dårlig: hodet har gjort så vondt at jeg trodde det skulle sprenges. Au au au...!!!

Og som de sier: en ulykke kommer sjelden alene... En kveld jeg satt i stresslessen og døste, med blikket hvilende ut mot spisestua, syntes jeg at jeg så noe som pilte over gulvet og inn gjennom kjøkkendøra. "Hæ?" tenkte jeg. "En mus?" Jeg karret meg opp av stolen, snek meg bort til kjøkkendøra og tittet forsiktig inn - litt engstelig for hva jeg skulle få se. Men der var det jo ingenting. "Har jeg hallusinert? tenkte jeg (for jeg må innrømme at hjernen har vært ganske sløva både av sykdommen og medisinene).

For å gjøre historien kort: vi fant spor etter mus i spisestua. Vår gamle venn Rapp ble satt opp på kjøkkenet (siden vi antok at musa nå befant seg der) og morgenen etter satt en liten tass i fella. Og jeg var alene hjemme... Jeg må innrømme at jeg var stolt av meg selv da jeg torte å ta den døde musa ut av fella. For sikkerhets skyld har jeg satt opp fella på nytt. I tillegg har vi ringt et skadedyrfirma som kommer på mandag for å se hva som kan gjøres. Nå prøver jeg foreløpig å fortrenge tanken på den vaskejobben som venter for å desinfisere her og der. Vi venter med grovvaskinga til vi er noenlunde sikre på at det ikke kommer flere mus (og for min del må jeg uansett vente til det ikke gjør vondt bare jeg snur på hodet...).

Nå gjelder det bare å prøve å kose seg med første smak av advent. Vanligvis er det litt stress å gjør klar adventskalendere til både JE og HP til 1. desember. Nå som jeg var utmeldt av samfunnet fra 21. november, måtte det bare bli som det ble. Heldigvis hadde jeg forberedt litt før jeg ble syk, så JE sin kalender har i alle fall de tre første pakkene.

HP sin kalender hadde jeg kommet enda lenger med, men den må også suppleres når jeg orker å gå i butikker igjen.

Selv Bamse har kalender! Men den er heldigvis klar til bruk fra dyrematprodusenten Hill's. Bamse kan vinne mat og godbiter! Vi bruker ikke Hill's for vanligvis, men vinner han så er det klart han skal få smake på det. Jeg regner med han synes det er greit at vi skraper en luke for ham hver dag.

Mine beste venner de siste dagene...

... har vært disse småtassene: et utvalg hjelpemidler for å karre seg igjennom noen dagers voldsom forkjølelse med potte tette bihuler og ubeskrivelig vondt i halsen. Akkurat nå skulle jeg ha vært på show på Edderkoppen med Vazelina Bilopphøggers og Øyvind Blunck, men i stedet sitter jeg hjemme og pleier siste rest av sykdommen. 

Jeg var sikker på at jeg hadde fått streptokokker i halsen, slik stakkars JE har. Men legen fant ikke noe galt med meg, bortsett fra at jeg var litt rød i halsen (og han sa at han merka at jeg var ganske dårlig allikevel, det er da en liten trøst...). Beskjeden var å pleie meg selv best mulig, drikke mye og hvile.

Og det er vel typisk å bli syk akkurat nå. Akkurat denne uka hadde vi planlagt middag med pokerjentene på onsdag, showet på Edderkoppen i kveld, og kakefest for HP som har bursdag i morgen. For meg ble det ingen middag, intet show - men nå ser det i alle fall ut til at vi kan ha kakefesten i morgen. Dog med noen reserveløsninger i kakeveien; det blir sjokoladekake fra butikken i stedet for hjemmebakt.

Du verden hvor godt det er å kjenne at  kroppen holder på å bli frisk igjen. Nå kan jeg svelge uten at det kjennes ut som noen rasker meg i halsen med grovt sandpapir. Nesa er fortsatt ganske tett, men bare i løpet av dagen har den også blitt mye bedre.

En liten trøst får være at jeg knapt har klart å spise siden tirsdag... Ergo må jeg fetes opp igjen, og morgendagens kakefest vil være en ypperlig anledning til det!

Ettermiddag med innekos

Å, hvilken deilig ettermiddagsstund! Etter å ha tilbrakt formiddagen hos fysioterapeuten på smerteklinikken, følte jeg for både mat og hvile da jeg kom hjem. Bamse hadde vært i hundegården mens jeg var borte, og ble gjerne med inn for å flate ut foran peisen. Var det noen som sa polarhund? Hmm... han koser seg i hvert fall godt inne ved peisen...

Det blir mørkt tidlig, så jeg tente lys for å ha det ekstra stemningsfullt.

Men etter en stund begynte villdyret å våkne. Han hadde fått nok kos og begynte å jakte på tøflene mine. Ikke så rart, han var nok proppfull av energi siden vi ikke hadde vært på tur på formiddagen. Sannelig godt at pappa (altså HP) var rett rundt hjørnet og klar for tur!

Dagene surrer av gårde

Nå er det to og et halvt år siden jeg har vært på jobb. 30 måneder siden jeg måtte innse at det ikke nyttet å slite meg gjennom dagene lenger. Smertene tok all energi, jeg var konstant sliten og hadde ofte så vondt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å lindre det.

Fortsatt har jeg like vondt, men når jeg ikke trenger å pushe meg selv av gårde på jobb er det lettere å takle hverdagene. Jeg surrer rundt her hjemme og prøver så godt jeg makter å finne ut hvordan jeg kan ha det best mulig. Det er ikke alltid jeg er så flink til å lytte til kroppen min når den forteller meg at jeg trenger å hvile; for ofte "skal jeg bare" gjøre det ene eller det andre før jeg tar en pause. Sånn har det lett for å bli for en flink pike som ikke helt klarer å godta at hun ikke orker det samme som før. Jeg jobber med saken!

Dagene tusler av gårde, den ene dagen går litt inn i den andre når hjemmet er daglig base. Jeg tenker ofte at jeg er glad for at jeg ikke bor aleine, for da hadde dagene gått enda mer i ett. Men med mann og sønn som skal opp og ut om morran, blir det til at jeg også står opp. Det tror jeg er viktig; beholde en normal dagsrytme. Faktisk kjenner jeg også godt på kroppen at den ikke trives hvis jeg forskyver døgnet, sover for lite (eller for mye...) eller spiser (for mye) usunt. En god, jevn rytme er best for meg.

Disse 30 månedene har gått fort. Dagene går i det hele tatt fort. En gang imellom får jeg spørsmål om jeg ikke kjeder meg, når jeg bare går hjemme. Da prøver jeg å forklare den som spør at man får et helt annet utgangspunkt for livet når kroppen ikke fungerer som den skal lenger. At det ikke er spørsmål om å kjede seg eller ei. Men samtidig er jeg glad for at jeg ikke trenger masse action for å ha en god dag. Da hadde det vært enda vanskeligere å avfinne seg med at livet er blitt som det er blitt.

Hvordan livet mitt ser ut om ytterligere 30 måneder, aner jeg ikke. For å være realistisk, er det mest sannsynlig at jeg fortsatt er hjemme. I så fall håper jeg at jeg har blitt enda flinkere til å finne ut hva som skal til for at jeg skal fungere best mulig. I mellomtiden er det bare å la livet surre videre fra dag til dag.

Møte med Nav

La meg si det med en gang: Jeg har mange positive erfaringer med Nav! Nå har jeg vært Nav-bruker i seks år, og har stort sett vært fornøyd hele tida. De siste to årene har jeg hatt en veileder som er fantastisk å forholde seg til, som virkelig er opptatt av å finne de beste løsningene for meg. Hurra for henne!

I dag hadde jeg et hyggelig møte med henne, for å evaluere aktivitetsplanen min og bli enige om hvordan neste aktivitetsplan skal se ut. For de uinnvidde: En aktivitetsplan er en avtale mellom meg og Nav. Planen er en forutsetning for at jeg skal kunne fortsette å motta Arbeidsavklaringspenger. I planen står det hvilket mål jeg har for helse- /arbeidssituasjonen min, og hva jeg skal gjøre for å nå målet.

Målet mitt er å bli frisk og smertefri, så jeg kan komme tilbake i jobb, helt eller delvis. Per i dag er jeg langt ifra frisk nok til overhodet forsøke å jobbe, men kanskje kan jeg en dag i framtida klare å håndtere smertene mine såpass godt at jeg kan prøve å jobbe igjen.

Siden målet mitt blinker så langt i det fjerne, skal jeg overhodet ikke tenke på det ennå. Jeg skal fortsette med egentrening, behandlinger på smerteklinikken og eventuelt andre steder. Og viktigst av alt: jeg må fortsette å jobbe knallhardt for å finne en god balanse i hverdagen. Det innebærer blant annet å ikke overbelaste meg selv på gode dager... noe som virkelig er vanskelig. På dager hvor jeg har lite smerter og kroppen fungerer godt, er det så fristende å ordne og fikse alt mulig - da er jeg superkvinnen! Men - pang! - dagen etter skriker kroppen om nåde og straffer meg hardt.

Dette vet Nav-veilederen min. Etter at vi hadde snakket om aktivitetsplanen i dag, hadde vi en god samtale hvor hun peppet meg opp på hvor viktig det er å ha balanse, ikke overbelaste meg, være flink til å si nei til ting jeg egentlig ikke orker... Alt sammen er egentlig selvfølgeligheter, men det hjelper så godt å bli fortalt hvor viktig det er. Ikke minst når det kommer fra en representant for etaten som gir meg penger til banklån og mat.

Derfor: Neste gang du hører noen klage over hvor dårlig Nav fungerer, så husk at ikke alle har dårlige erfaringer. Sannsynligvis er de fleste godt fornøyde, men det er unntakene som skriker opp om hvor elendig det er.

Om å prise helsa

Jeg er så lei av å gå til behandlinger for smertene mine. Siden jeg begynte å få problemer for snart ti år siden, har jeg prøvd haugevis av ulike former behandling: fysioterapi; allmennterapi; naprapat; akupunktør; helhetsterapi; rosenterapi; triggerpunktbehandling; diagnostiske blokader, kraniosakralterapi; whiplash / lockfootterapi... foruten trening under veiledning; trening på egenhånd; ingen trening...

Ingenting har hjulpet meg. Det eneste det har hjulpet meg med, er å bruke penger. Masse penger. Jeg har - heldigvis - ikke regna ut hvor mange tusen jeg har brukt på helsa mi. Noen mener at man ikke kan tenke på pengebruk når det handler om helse. Jeg er enig - men forutsetningen er at det man betaler for gjør nytte for seg. Når man - som jeg - har pøst ut penger uten å bli bedre i det hele tatt, føles det ganske bortkastet. Antagelig kunne jeg reist på flere ukers ferie til et solrikt land for pengene. Kanskje hadde jeg følt meg litt bedre da...?

Men nå prøver jeg allikevel en ny runde hos kiropraktor. Legen på smerteklinikken mente jeg burde gjøre et siste forsøk hos en kiropraktor på Lysaker, som kanskje kan gjøre noe med stivheten som har bitt godt tak i skulderpartiet mitt. Jeg har ikke lyst. Jeg synes jeg har masse andre ting jeg heller vil bruke penger på. Dessuten er det en halv times kjøretur til Lysaker, hver vei. Jeg kan godt tenke meg å bruke tida på noe annet.

Allikevel gjør jeg det. Jeg tenker at det må være en grunn til at legen mener at nettopp denne kiropraktoren kan hjelpe meg. Tenk om jeg faktisk kunne bli litt mykere, kanskje få litt mindre smerter!? Da hadde det virkelig vært verdt hver tusenlapp!

Oppfriskende kveldstur

Ja ja, i går var det bilen - og i dag sønnen. Stakkars JE har fått så vondt i halsen, hoven lymfekjertel pluss litt feber. I dag måtte vi dra på legevakta. Der satt vi og blomstret nesten to timer før det var vår tur.

Så nå skal han ta penicillin i ti dager. Han syntes det var godt å komme hjem til sofaen...

Jeg syntes det var godt med en kveldstur for å "lukta litt på blommorna"...

Min formiddag som nålepute

I dag var det igjen tid for triggerpunktinjeksjoner på smerteklinikken. Jeg har fått det en gang før, og syntes slett ikke det var noen behagelig opplevelse - så jeg grudde meg litt. Men - vondt skal vondt fordrive, heter det jo...

Kort fortalt: jeg møtte opp på smerteklinikken på Ahus, og kom veldig raskt inn på observasjonsrommet hvor jeg fikk en seng. Der ventet jeg til legen kom. Først pratet vi litt, om hvordan jeg har hatt det siden sist og hvor jeg har mest vondt nå. Også var det bare å puste dypt mellom sammenbitte tenner mens hun satte sprøytene i nakken, høyre skulder og brystryggen.

Det er vondt, spesielt når hun stikker langs nakkevirvlene og helt oppe mot kraniekanten, au au au... Jeg var lettet da hun sa at "Nå får det holde!" og jeg kunne legge meg ned. Etter en halv times tid kunne jeg reise hjem, i rekvirert drosje siden man ikke kan kjøre selv etter behandlingen. Det forstår jeg godt, for jeg var veldig svimmel de par første timene.

Før behandlingen måtte jeg fylle ut det sedvanlige evalueringsskjemaet, hvor jeg blant annet skal tallfeste smertene mine. Tidligere synes jeg det har vært veldig vanskelig, men nå har jeg begynt å føre smertedagbok: Hver morgen og kveld noterer jeg hvor store smerter jeg har, på en skala fra 0 til 10. Jeg hadde med meg boka, så jeg enkelt kunne skrive svarene på spørsmålet "Hvor mye smerter hadde du den beste og verste dagen i forrige uke (morgen, midt på dagen, kveld og natt)".

I smertedagboka skriver jeg også opp hva jeg har gjort (i stikkordsform) så jeg lettere skal kunne vurdere hva som kan være årsaken hvis smerten plutselig er verre. Jeg må si det selv: jeg begynner å bli en profesjonell smertepasient!

Nå blir det spennende å se om jeg får mindre smerter av behandlingen. Faktisk kjennes det mindre vondt ut akkurat nå, men jeg er nesten redd for å skrive det fordi det kan gå troll i ord...

Om triggerpunkter:
(Hentet fra infoskriv til pasienter som skal ha triggerpunktinjeksjoner ved smerteklinikken på Ahus.)
Triggerpunkter er ømme punkter i musklene i nakke, rygg, skuldre, bryst, armer eller ben. Muskelsmertene behandles ved å sprøyte inn medikamenter eller stikke med en tynn nål i triggerpunktene. Medikamentene som settes er kortison og lokalbedøvelse. De har flere funksjoner. Umiddelbart gir de smertelindring, muskulaturen slapper av og spenningen avtar. Injeksjonene øker også blodsirkulasjonen, slik at det kommer mer næring til musklene og avfallsstoffene blir fjernet. Dette virker smertelindrende og kan virke helbredende på musklene.

Ikke forkjøla men...

... ja, hva tror du? Jeg synes jeg hører mamma, halvt anklagende, halvt overbærende: "Jammen, Kjersti da!" Hun som hver vår i oppveksten min brukte masse tid og krefter på å skjerme meg best mulig mens jeg hosta, surkla og klødde meg gjennom pollensesongen.

Allergi, så klart! Min beste unnskyldning er at jeg har vært så bra i flere år at jeg trodde jeg var kvitt det. Ønsketenkning...?

Da tåkehodet mitt omsider så sammenhengen i går, begynte jeg med allergitabletter øyeblikkelig. Føler meg allerede litt bedre...

En liten evaluering av Tolvon

Nå er det drøyt tre uker siden jeg erstattet Sarotex med Tolvon. Det passer med en liten evaluering av hvordan jeg synes det går så langt. Som jeg skrev om i dette innlegget, hadde jeg uønskede bivirkninger av Sarotex. Derfor foreslo legen på smerteklinikken at jeg skulle slutte med dem, og begynne med Tolvon. Det gjorde jeg i slutten av mars.

Vel, så langt kan jeg ikke påstå at jeg kjenner mindre smerter. Kanskje må jeg gi det bedre tid, så jeg er innstilt på å gå på Tolvon til jeg skal til smerteklinikken igjen i juni. Jeg har ikke kjent noen bivirkninger á la dem jeg fikk av Sarotex, og den nedstemtheten jeg hadde for en ukes tid siden (som jeg skrev om her) har jeg ikke kjent mer til.

Men; jeg har forstått at en veldig vanlig bivirkning av Tolvon er vektøkning, og jeg har faktisk lagt på meg en drøy kilo i det siste. Det er jo ikke mye, og overhodet ingen grunn til panikk. Noen vil nok til og med si at jeg er så slank i utgangspunktet at jeg tåler saktens en kilo eller tre. Det er jo helt riktig - men nå er det sånn at jeg er livredd for å legge på meg, og pleier å passe godt på for å holde vekta stabil. Hvis jeg da faktisk legger på meg av Tolvon, samtidig som jeg ikke har ønsket smertedempende virkning, ser jeg ingen grunn til å fortsette å ta pillene. Men dette er det også for tidlig å si noe bastant om.

Konklusjonen er at jeg fører smertedagbok, følger med på vekta, og tar tida til hjelp.

Det er noe som ikke stemmer...

I dag ble bassengtreninga - som normalt er på torsdager - avlyst. Det var egentlig bra, for da gikk jeg en tur i skogen i stedet, og det var deilig å få luftet kropp og hode litt. For jeg er fortsatt ikke i form, men det er annerledes enn den "vanlige" slitenheten på grunn av smertene. Dette sitter i hodet, som en tåkete grøt som tynger og gjør meg nedstemt.

Det passet å leke meg litt i photoshop for å illustrere hvordan det føles. Det øverste bildet er virkeligheten slik jeg ser den til vanlig. Mens i dag... ja; grått, grått. I løpet av turen forsøkte jeg å bruke de vanlige virkemidlene mine på dårlige dager. På engelsk sier man vel "count your blessings", altså å tenke på alt som er hyggelig i livet. Vel, i dag behøvde jeg ikke kuleramme, for å si det sånn...

Nå i kveld har det heldigvis lettet, og jeg kan se humoristisk på det med denne siste variasjonen fra photoshop... Bedre med en grå virkelighet i ny og ne enn denne psykedeliske skogen. LSD-trip?

Jeg vet jammen ikke hvorfor hodet mitt tuller sånn. Kanskje er det hormonelt? Eller kanskje det skyldes de nye medisinene mot smerter som jeg begynte på for tre uker siden, Tolvon. Jeg gir det noen dager før jeg eventuelt ringer legen og spør.

Uansett; godt at alt virker lettere nå. Dessuten skinner sola ute - hurra! Og jeg har bestilt London-tur med poker-jentene til høsten - dobbelthurra!

Farvel Sarotex, velkommen Tolvon

Beklager hvis du venter på koselige innlegg om påskekyllinger, påskeegg og andre påskeinnslag. Det kommer nok det også, men først er det litt mer smerterelatert som må blogges om.

Da jeg var på smerteklinikken på onsdag, snakket jeg også med legen om medisinbruk. Som jeg har skrevet tidligere, har jeg en stund gått på Sarotex. Det er en kombinasjonsmedisin som brukes både mot smerter og mot depresjon - lav dosering ved smerter og høy dosering ved depresjon. Grunnen til at den har effekt på smerter, er at den endrer hjernens tolkning av nervesignalene, slik at hjernen ikke oppfatter smerten på samme måte.

Da jeg hadde brukt Sarotex i cirka tre uker, fikk jeg veldig ubehagelige bivirkninger: jeg ble på en måte skjelven innvendig, veldig urolig, kriblende i kroppen og stressa i hodet. Jeg spurte legen til råds, og fikk beskjed om å trappe ned til en halv tablett daglig (brukte i utgangspunktet en 10 mg tablett om dagen). Det gjorde jeg, og raskt forsvant uroen. Men jeg har ikke hatt noen spesielt smertelindrende effekt av Sarotex, og derfor ville legen at jeg skulle bytte medisin. Hun skrev ut resept på Tolvon, som virker på samme måte som Sarotex men som ikke skal gi de samme uro-bivirkningene. Den begynte jeg med onsdag kveld - og må regne med å gi den litt tid før jeg kan se hva den gir av virkninger og bivirkninger.

Botox og triggerpunkter

For å gjøre dette innlegget litt koseligere, vil jeg vise dere dette bildet av blåveis fra påsken på hytta for tre år siden. Pent, ikke sant?

Så til saken: I går var jeg på smerteklinikken og fikk triggerpunktinjeksjoner og botox i nakken. Så vidt jeg har forstått, er triggerpunktinjeksjoner en lokalbedøvelse, som sprøytes inn i ømme punkter i muskulaturen. Hensikten er å få musklene til å slappe bedre av, og dermed minske ømhet, stivhet og smerter. Botox har vel de fleste hørt om, i hvert fall i forbindelse med behandling mot rynker. Botox lammer jo nervene, og i mitt tilfelle er vel tanken at ved å sprøyte inn botox i nervene i nakken, skal jeg få mindre nervesmerter utover i armen. (Jeg har sikkert ikke riktige formuleringer rent medisinsk-teknisk, men så er jeg ikke lege heller...)

Dette var første gang jeg fikk disse sprøytene, og jeg hadde både hørt at folk har god nytte av det og at andre blir veldig dårlige... så jeg var spent. Heldigvis har jeg vært på smerteklinikken noen ganger nå, så jeg kjente sykepleieren som tok meg imot. Jeg ble tatt med inn på et rom som var en kombinasjon av kontor og sykerom, med skrivebord og datamaskiner i den ene enden og fire-fem sykesenger i resten av rommet. Der fikk jeg en seng og beskjed om å slappe av mens jeg ventet på legen. Hun kom raskt, undersøkte meg for å finne ut hvor sprøytene skulle settes og - ja, så satte hun sprøytene, da.

Det var ganske vondt, og spesielt sprengte det veldig mens hun sprøytet inn middelet. Jeg fikk vel en sju-åtte sprøyter, og ble etter hvert svimmel. Da jeg fortalte at jeg begynte å bli svimmel, spurte hun om jeg klarte å sitte oppreist for to små injeksjoner til, og det sa jeg ja til. Jammen gikk det akkurat, for idet hun satte den siste, begynte jeg helt uventet å gråte samtidig som jeg kjente at jeg måtte legge meg ned. Merkelig følelse, å plutselig gråte sånn uten at det egentlig var noen grunn til det. Men jeg forsto på legen og sykepleieren at det hadde skjedd med andre også, så det er vel noe med påkjenningen på kroppen. Legen klappet meg på hodet og sa at jeg var flink, he he.

Så lå jeg der og hvilte en halv times tid, og da kunne jeg reise hjem. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om at jeg ikke kunne kjøre bil selv, så HP skulle hente meg. Da jeg reiste meg fra senga, kjente jeg godt hvorfor jeg ikke skulle kjøre selv, for jeg var fortsatt svimmel - men det var helt normalt, fikk jeg beskjed om. Det føltes som jeg var litt bedøvet i hodet, jeg måtte gå sakte og passe på å se rett framover for hvis jeg tittet ned på gulvet eller til siden gikk det litt rundt for meg.
Da jeg kom hjem, la jeg meg rett på sofaen. Hele ryggtavla føltes øm og mørbanket, og jeg var så trøtt, så trøtt. Jeg hvilte og døste mesteparten av dagen, og allikevel hadde jeg ikke problemer med å få sove da natta kom.

I dag er jeg piggere. Fortsatt er det litt ømt rundt nakken og skuldrene, men ellers kjennes det greit ut. Nå er jeg spent på å se hvordan dette påvirker meg i dagene framover. Kanskje jeg får noen veldig gode dager med lite smerter?

Kurs i smertemestring. kosthold og veien videre

Denne uka var jeg på siste samling i kurset i smertemestring på Ahus. Selv om dette ikke akkurat er et kurs hvor vi får hjemmelekser eller blir testet i hva vi lærer, fikk vi kursbevis:

Den ene av de to dyktige - og hyggelige - sykepleierne som har ledet kurset, snakket om kosthold og smerte. Det finnes lite forskning som sier noe om hvordan mat påvirker smerte, og det viktigste er at hver og en finner ut hva som fungerer best for seg. Men noen generelle tips og ideer fikk vi, blant annet at mangel på vitamin B12 og vitamin D kan føre til smerter. Altså: bestille time hos legen for blodprøve! Det skal jeg gjøre rett etter påske!

Ellers gjelder det generelt å spise sunt, ikke for mye sukker og usunt fett, begrense alkohol, tobakk, kaffe og junkfood. Fråtse i frukt og grønnsaker, nøtter, fisk - og drikke masse vann. Vi ble anbefalt å lage mat fra bunnen av, for å unngå tilsetningsstoffer og kjemikalier som finnes i ferdigmat. Dessuten ble vi minnet på at hele 60 prosent av befolkningen er laktoseintolerante, og at det fører til at mange får problemer av å drikke melk. Så må man da teste ut litt på seg selv...

Mange andre tips fikk vi også, men jeg nevner ikke alle selvfølgelig. Alt i alt ble vi litt matte av alt man bør passe seg for og tenke på, men etter å ha snakket litt om det i gruppa kom vi til at det viktigste må være å holde seg til regelen "alt med måte". Det handler om balanse, på dette området som ellers i livet. Hvis man hele tida skal gå rundt og tenke  "kan jeg spise ditt? kan jeg spise datt?" blir det veldig anstrengende, tenker jeg. Nå mener jeg ikke at man skal gi blaffen hvis det er mat man åpenbart ikke tåler, men generelt kommer man langt med sunt vett.

Nå som kurset er over, er det viktig at jeg ikke glemmer det jeg har lært. Derfor har jeg bestemt meg for å sette meg ned og lese igjennom kursmateriellet innimellom. Men det aller viktigste er at jeg hver dag skal huske dette: Det er bare jeg som vet hva som fungerer best for meg!

Neste uke skal jeg til smerteklinikken igjen, men da for å få botox og triggerpunktinjeksjoner i nakken. Det har jeg ikke fått før, og er spent på hvordan jeg kommer til å reagere på det.