Jeg er, altså tenker jeg

Jeg tenker mye. Veldig mye. For mye, er det noen som mener. "Du må ikke tenke så mye," hender det de sier. Men det er jo slett ikke lett, for tankene bare kommer, de. Svisj, inn i hodet med én tanke, svosj, så er den ute igjen, mens plopp: en ny tanke har kommet i stedet. 

Sånn går det hele dagen lang, omtrent 60.000 tanker i døgnet, visstnok. For det er noen som har tellet dem. Hvordan i all verden de har fått til det, klarer ikke jeg å forstå. Selv kan jeg ikke holde styr på hvor mange tanker jeg tenker i fem minutter en gang. Og hvor slutter en tanke? Når begynner en ny tanke? Ofte sklir de jo bare over i hverandre, gir assosiasjoner som fører til en ny tanke, og en ny og en ny og...

Jeg tror jeg tenker mye mer enn de 60.000 tankene i døgnet. For eksempel tenker jeg når jeg sitter og ser utover vannet. Da kan jeg tenke på hvor fint det skinner og blinker, og ser ikke vannoverflaten ut som den er kompakt så man kan gå på den?, tenk om jeg bare kunne gå utover, hvordan klarte Jesus det?, gikk han egentlig på vannet eller er det bare en metafor for noe annet?, finnes Gud?, så fint det hadde vært hvis jeg trodde på Gud og følte at livet hadde en mening utover det å sove og spise, nei, nå ble jeg sulten...

Så spiser jeg litt mens tankene kverner videre. HP mener at han også tenker mer enn de gjennomsnittlige 60.000, så det er ikke alltid det blir sagt så mye mens vi tygger pølsa vår.

Den franske filosofen René Descartes sa "Jeg tenker, altså er jeg". Men hva kom først? Det å være eller det å tenke? Etter å ha tenkt litt på det (også) mener jeg at tankene ikke kunne komme først, for hvor skulle de da bo? Derfor har jeg lagd min egen vri, og sier nå: "Jeg er, altså tenker jeg".

Sommerhatt og grillmat på hytta

I dag har jeg sittet til bords på hytta i sommerhatten min, sammen med blant annet svigermor og kavaleren hennes.

Vi spiste grillmat, det er jo bare supergodt.

Og HP tok årets første bad i Einafjorden. Baderapporten var "Litt kaldt, men forfriskende". Nå skal jeg ut på terrassen i kveldssola og nyte litt stillhet og et glass Victoria-vin.

Jeg har vært på toppen

Jeg hilser verden fra Akershus' høyeste punkt: Fjellsjøkampen i Hurdal kommune. 812 meter over havet, og med utsikt til store deler av Sør-Norge.

Det var rene familieutflukten dit i dag, her er begge søstrene mine i ferd med å skrive seg inn i gjesteboka som ligger ved utsiktstårnet på toppen.

Søte Ronja var også med. Hun hører hjemme hos lillesøster, og er vel omtrent 9 måneder nå hvis jeg ikke husker helt feil. Rasen er beagle, og hun er en skikkelig sporhund allerede.

(Min kjære HP var også med på turen, men det ble visst ingen bilder med ham på som egnet seg til å vise fram.) 

Et tips til slutt: vent med å legge fram kvikklunsj som du skal kose deg med etter matpakka, i hvert fall når det er så varmt som nå. Verst var det vel egentlig for denne møllen (eller hva det er...) som møtte sin skaper etter å ha blitt sittende fast i smeltet sjokolade. Stakkars...

Og nå er det kun få timer igjen til det braker løs med Eurovision Song Contest i Baku. Jeg heier selvfølgelig på vår egen Tooji, og skal følge med fra start til slutt.

(Jeg var forresten på Fjellsjøkampen for to år siden også, og la ut mange flere bilder. Du kan lese og se bildene her.)

Så var det endelig tid for...

Nå har jeg lengtet etter å drikke kald hvitvin på terrassen siden hetebølgen begynte, men har vært bestemt på å vente til fredag. Og - hvilken dag er det i dag....?

Jeg må bare vise et nærbilde av navnet på vinen. Ikke rart jeg liker den?

Tur med en uventet vri

I formiddag hadde jeg bestemt meg for å gå tur i skogen, ta masse bilder av meg selv underveis og lage et ego-innlegg om hvor sprek jeg var. Jeg begynte ganske greit og gikk opp til et av favorittstedene mine, Tærudtjern som du ser bak meg her. Toppen jeg står på heter Hulderkollen, og derfra er det nydelig utsikt ned på tjernet. Der tok jeg bilde mens jeg holdt kameraet mot meg selv.

Så skulle jeg avansere, og fant et sted jeg kunne sette fra meg kameraet mens jeg sto litt lavere i terrenget. Selvutløser! Vel... verden har vel sett bedre bilder enn dette. Posituren, som skulle være litt sånn aktiv frampå, ser bare ut som jeg står og tøyer. Dessuten er det jammen gress foran linsa. Ja ja. Flere sjanser kommer, tenkte jeg.

Men like etterpå støtte jeg på ei ung jente som satt midt på stien og støttet hodet i hendene. Da jeg spurte om det gikk bra med henne, begynte hun å gråte, stakkars. Det viste seg at hun går på ungdomsskolen som ligger rett i nærheten og hadde vært på joggetur i gymtimen. Hun tryna skikkelig i røtter og steiner, og slo hodet sitt. Ganske tummelumsk hadde hun bare bedt dem hun var sammen med om å løpe i forveien, for hun måtte bare hvile litt. Men så klarte hun ikke å komme seg videre.

Etter litt fram og tilbake, hvor jeg blant annet prøvde å støtte henne så jeg kunne følge henne tilbake til skolen, endte det med at jeg ringte skolen og ba om hjelp. Så satt jeg sammen med henne i skyggen og ventet til en lærer kom. Da hun var i gode hender, gikk jeg videre - dog hadde jeg mistet piffen på å drive selvfotografering.

Men siden alt gikk bra med henne (jeg har fått telefon fra skolen etter at jeg kom hjem med beskjed om at hun er i god behold og skulle på legevakta med moren sin) passer det å runde av med dette bildet med V-tegnet. Ser ut som jeg har et gigantisk lår, men det har jeg jo (synes jeg selv, da...).

Småbiota-mysteriet

Jeg har bestemt meg for å forholde meg til hetebølgen vi har nå med en positiv innstilling, og ikke begynne å beklage meg over hvor varmt det er. Men jeg merker at varmen gjør noe med meg, som ikke nødvendigvis er bare positivt. Stikkord er kort lunte, lav energi, irritabilitet... Kanskje en is hadde gjort seg, slik Anne-Brit foreslo i en kommentar i går. 

Vel, det var ikke det jeg skulle skrive om. Nå over til hagen, hvor jeg kan presentere et aldri så lite mysterium. 

Se på denne skråningen, beplantet med småbiota i hver ende og buskmure i midten. Det er litt vanskelig å se fordi det ligger i skygge, men småbiotaen i venstre ende er frodig og fin, mens den til høyre er - mildt sagt - lite dekorativ. Du skal få en nærmere titt:

Frisk og fin småbiota. 

Syk og svak småbiota.

Mystisk, hva? Jo, absolutt. Og som man ofte gjør når noe er mystisk og uforståelig, har jeg spurt mamma til råds. Det er nå en gang slik at mødre (irriterende nok, spesielt i denne varmen...) har en lei tendens til å vite saker og ting. Også denne gangen, tror jeg. For dette er mammas teori:

Ser du kumlokket på det øverste platået? Ganske så mosegrodd, men det skiller seg tydelig ut fra plenen. Under det er spillvannskummen vår, ut ifra hvilken (nå begynner jeg jammen å skrive som Knausgård også....) spillvannet sprer seg utover under jorda. Altså sannsynligvis akkurat der hvor røttene til de begredelige småbiotaene prøver å få tak i næring. Og hva er det de finner...? Jeg skal ikke skrive det i klartekst.

Etter å ha søkt råd også på hagesenteret, har jeg nå gått drastisk til verks - med dette resultatet i små(syk)biota-bedet. Nå skal det få tørke opp litt, også får jeg se om det kommer seg. Hvis ikke sa gartneren på hagesenteret at det sannsynligvis er lite annet som vil trives der, siden småbiota skal tåle det meste. Siste utvei blir å grave opp alt, fylle på litt ny jord og strø på blomsterengfrø. Kanskje det blir et prosjekt seinere i sommer?

Som gresset bak do...

Gid lykken vil gro som gresset bak do, husker jeg vi skrev i minnebøkene til hverandre. Kanskje er det noe sånt disse tulipanene tenker, der de blomstrer som bare det på dynga der jeg kaster hageavfall.

Du ser så vidt det røde bortest på plenen. Tulipanløkene havnet der i fjor da jeg gravde opp noen bed for å plante nytt. Det er jo hyggelig at det ser litt pent ut borte ved dynga!

Glimt fra konfirmasjonen i går

Det er lov å ha sko på bordet i en konfirmasjon! I alle fall når det er de søteste første skoene konfirmanten lærte å gå i.

Nevøen min konfirmerte seg borgerlig. Han sitter midt i denne gjengen av konfirmanter under seremonien i Ullensaker kulturhus. Seremonien var veldig flott, med flere musikkinnslag og taler.

Etter masse god mat (etter konfirmantens ønske ble det taco, i tillegg bød foreldrene på rømmegrøt og spekemat!) kom kakene på bordet. Sjekk denne gedigne marsipankaka med babybilde på! Jeg lurer på hvordan de får til å trykke bildet på kaka, noen som vet det?

Jeg vet jo at flere av dere liker bilder av kakebord - så vær så god! Min gulrotkake er på plass, kake nr. seks forfra (lys kake på mørkt fat). Jeg orket bare å smake på tre av kakene... veldig synd at det er så mektig.

Og her er bunadbildet, da. Jeg har på meg bunad fra Sør-Trøndelag. Den har jeg hatt i over tjue år (oi, er det så lenge...). Det er veldig stas å pynte seg i den, selv om det er et slit å gjøre alt klart med pussing av sølv, veskelås og sko - og ikke minst stryking av skjorte. Og så gjelder det å få søljene til å sitte pent. Men når alt er på plass, føler jeg meg høytidskledt.

Talen min gikk bra, tror jeg. Det var i alle fall ingen som sa noe annet...

Nå er det godt med en avslappende søndag!

Klar for konfirmasjon

Gulrotkaka jeg skal bidra med i konfirmasjonen i dag står klar i matboden, nå gjelder det bare at mann og sønn husker på å ta den med til selskapet. Selv reiser jeg i forveien, fordi jeg er blant de privilegerte som får se seremonien (kun ti plasser per familie). Talen satte jeg siste punktum på i går, nå får det bli som det blir. Hvis den er helt teit, er det ingen som får lese om det i Se og Hør uansett.

Dagen kommer nok til å bli kjempefin! Min nevø konfirmanten er så flott, og lillesøster er en stolt mor.

Ha en fin dag alle sammen - om dere skal i konfirmasjon eller ei!

Min alternative 17. mai

I dag kommer jeg ikke til å ta på meg bunaden og gå ut i verden og vifte med flagget. I stedet kommer jeg antagelig til å trekke på meg turbuksa og goretex-skoa og vandre til skogs. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i landet mitt. Det er folkemengdene og trengselen jeg ikke er komfortabel med.

Jeg har vært der, ute i 17. maivrimmelen. I mange år, først som liten korpsmusikant, så som større korpsmusikant. Til slutt som voksen korpsmusikant. Deretter som småbarnsmor, litt størrebarnsmor, og som klassekontakt i toget sammen med ivrige 8-åringer. Til og med som FAU-leder, på scenen i skolegården med hundrevis av barn og foreldre, gratulerer med dagen, dere - nå er det is og brus til alle barna!

Alt dette gikk bra, fordi jeg alltid hadde en rolle å fylle. Men når jeg skiftet fra uniformen og tok på meg penklærne, når jeg hadde ønsket velkommen til 17. maifeiringen på skolen og bare skulle være meg selv, da ble det verre. Det å være i en menneskemengde gjorde meg bare matt og sliten, jeg ville raskest mulig hjem. Det gjelder jo ikke bare 17. mai, selvfølgelig, det er bare sånn jeg er.

Jeg begynner å avfinne meg med at jeg bare er sånn, og at det faktisk er helt greit. At det til og med finnes en del andre som har det akkurat på samme måten. Det er bare det at vi ikke roper så høyt om hva vi foretrekker i en verden hvor man helst skal være så sosial som mulig. Vi velger bare - stille og rolig - å trekke oss litt tilbake.

Vi har til og med et navn: vi er høysensitive. Hele 15 - 20 prosent av befolkningen er det, og det finnes en egen forening for oss; Foreningen for høysensitive. På hjemmesiden kan du finne mer info om hva det vil si å være høysensitiv.

Ha en god 17. mai, da - uansett hvordan du velger å feire den!

Meg, en godtepose og en kinosal

Jeg har vært på seniorkino igjen. Midt på dagen. I dag var det bare meg i salen - ja, også godteposen min, da. Småsjokolader, nam nam! Litt rart var det å være helt alene i salen, men når filmen var i gang tenkte jeg ikke på det.

Jeg så den danske filmen Superclásico. I korte trekk handler den om Christian som reiser til Buenos Aires for å ta en alvorprat med sin kone Anna som har funnet seg en ung elsker og vil ha skilsmisse. Her er både alvor, humor og sterke, ildfulle følelser.

Filmtittelen henviser også til fotballkampen mellom Buenos Aires-rivalene Boca Juniors og River Plate. Anna er fotballagent, og hennes nye kjæreste er stjernespiller på Boca Juniors, så litt fotball byr filmen også på. En helt ok film.

Og her er traileren:

Hverdagsglede

Sola som lager sølvskimmer i en liten bekk i skogen.

Et tre som spiller rollen som en skulptur mot myra og en høy himmel.

En maurtue som har våknet til liv etter vinteren.

Tør du gå så nær at du ser maurenes flittige arbeid? Ikke fritt for at det begynner å klø litt på kroppen bare av å se de myldrende småtassene...

Hårfin igjen

Nå er jeg nyklipt og fin! Til ære for sommeren som kanskje snart kommer - og til en konfirmasjon jeg skal i til helga - spanderte jeg også noen lyse striper. Ingen tvil om at jeg ble kjempefornøyd etter at Heidi hos Heidi's Capelli frisør AS hadde gjort jobben sin i dag.

Full konsentrasjon fra Heidi sin side mens jeg knipser i vei. Det er alltid koselig å fikse håret sitt hos henne, spesielt siden sønnene våre er gode kompiser. Vi skravler og utveksler siste nytt om hva gutta våre har funnet på (stakkars gutter...).

Sånn så jeg ut før jeg dro til frisøren. Jeg ser litt trist ut, synes jeg. Trøtt var jeg fordi jeg sover så utrolig dårlig når det blåser så fælt som det gjorde i natt. I tillegg hadde jeg ikke gjort noe med håret siden jeg skulle til frisøren... Jammen godt at jeg ser både kvikkere og finere ut på etter-bildet!

Hyttetur med lørdagskake og noe attåt

Jeg spiste lørdagskake i går også (ikke bare druer). Begge deler ble inntatt på hytta, hvor vi stekte eplekake mens vi spiste grillmat = lun eplekake til kaffen. Farlig godt!

Oppskriften? Her:

Eplekake
200 gram smør
200 gram sukker
200 gram mel
1 ts vaniljesukker
1 ts bakepulver
3 egg
4-6 epler
sukker og kanel

Rør smør og sukker hvitt. Bland melet med bakepulver og vaniljesukker og sikt det i. Rør inn ett egg om gangen. Ha røra i en form. Skrell eplene, skjær dem i biter og legg jevnt utover. (Vi liker det best når eplene er helt most, så vi koker dem møre og moser dem før vi putter dem på kaka.) Strø med sukker og kanel. Stek kaka i smurt form, 180 grader i 30-40 min. Server gjerne med pisket krem eller is.

Vi tro til med rikelig med godt drikke... (beklager rotet, men det er jo sånn det ofte ser ut på kjøkkenet, bak kulissene) ...

... fordi vi hadde besøk til grillfesten: svigerinne og svoger. I går var været heldigvis veldig bra, så vi satt ute til utpå kvelden.

Gjestene hadde med seg søte Lisa, som syntes det luktet veldig godt i hele hytta.

Og etter kosen ventet oppvasken. Ingen oppvaskmaskin på hytta, nei. Dette var bare en liten del av det vi gnukket og gnidde på, men det skjedde først etter frokosten i dag. Men joda, det var verdt det!

Formiddagsmat

Endelig litt sol! Måtte bare feire det med druer og perfekt tilbehør. Nyt dagen og helga!

En fin bok til helga

Hvis du vil ha en koselig bok å lese i helga, kan du trygt gå for "En dag" av David Nicholls. En eneste ting irriterer meg ved boka, og det er at det ikke var meg  som fant på den geniale måten å fortelle historien på.

Boka handler om Emma og Dexter, og hvordan vennskapet deres (som riktignok begynner med at de går til sengs sammen...) gradvis utvikler seg gjennom mange år. I medgang og motgang, gjennom gode og dårlige forhold som de har på hver sin kant - de vender stadig tilbake til det sterke vennskapet. Leseren forstår hvor mye de betyr for hverandre lenge før de skjønner det selv. Jeg kan røpe at de får hverandre. Og så kan de leve lykkelig til sine dagers ende... eller...?

Så til det geniale trekket: Som tittelen sier, fortelles historien gjennom en enkelt dag hvert år. 15. juli, høysommer, tid for å få innblikk i hva begge har opplevd det siste året. Forfatteren klarer å skildre øyeblikksbildet den dagen samtidig som han ikke levner tvil om hva Emma og Dexter har opplevd siden året før.

God lesehelg!

Gjør torsdagen til en fest...

... da er spinatsuppe og pannekaker best!

Spinatsuppa lagde jeg etter en oppskrift fra Lev Landlig, slik:

Spinatsuppe
225 gram fersk spinat
2 ss smør
3 ss hvetemel
1 liter grønnsaksbuljong
nykvernet pepper og salt
1 egg per person

Vask spinaten godt. Forvell den i kokende vann noen minutter. Hell av vannet og hakk den grovt.
Smelt smøret i en gryte og rør i melet. Spe med buljongen, kok det en kort stund. Ha i spinaten og la det småkoke cirka 8 minutter. Smak til med salt og pepper.
Hardkok eggene, skrell dem og legg ett i hver suppeskål.

Pannekakerøra ble i dag lagd av HP. Den lages på slump. Du har sikkert din egen slumpe-røre!?

Smaker deilig med stekt bacon, og selvfølgelig med syltetøy eller sukker. Og prøv med nugatti på, det har vi spist i mange år. Det er godt, det!

Vin + litteratur = kos

I går var det såpass vårlig at det var deilig med et glass vin utenfor Litteraturhuset mens jeg ventet på kveldens begivenhet. Jeg var der sammen med Anne-Brit, som har bloggen Treningsiver. 

På innsiden var det disse to som var i sentrum: Den amerikanske forfatteren Jennifer Egan i samtale med Linn Ullmann. Egans Pulitzerpris-belønnede bok "Bølle på døra" har nettopp kommet ut på norsk, og arrangementet var selvfølgelig en del av PR-turneen. Jeg ble fristet til å lese boka, men ikke nok til at jeg kjøpte den for snaut 400 kroner for å få den signert av forfatteren der og da.

Det blir nok ikke siste gang jeg besøker Litteraturhuset, det var både hyggelig og interessant!

Ikke forkjøla men...

... ja, hva tror du? Jeg synes jeg hører mamma, halvt anklagende, halvt overbærende: "Jammen, Kjersti da!" Hun som hver vår i oppveksten min brukte masse tid og krefter på å skjerme meg best mulig mens jeg hosta, surkla og klødde meg gjennom pollensesongen.

Allergi, så klart! Min beste unnskyldning er at jeg har vært så bra i flere år at jeg trodde jeg var kvitt det. Ønsketenkning...?

Da tåkehodet mitt omsider så sammenhengen i går, begynte jeg med allergitabletter øyeblikkelig. Føler meg allerede litt bedre...

En liten dråpe filosofi

Jeg liker å lese noe annet enn romaner innimellom. Det kan være bøker om psykologi, filosofi, faktabøker om det ene og det andre. Men de bør helst være forholdsvis lettleste, så jeg føler at jeg klarer å skjønne hva det dreier seg om selv om jeg ikke har gått på universitetet...

Boka "Måtehold i grådighetens tid" av Henrik Syse er en slik bok. Første gang jeg fattet interesse for den, var da jeg leste et intervju med Syse jr. (ja, for han er sønnen til Jan P.) i bladet Det gode liv for lenge siden. I intervjuet snakket han om dette med måtehold, og bakgrunnen var nok at han hadde gitt ut denne boka. Jeg ble nysgjerrig på boka, og har ikke glemt den - så for noen uker siden lånte jeg den på biblioteket. Jeg ble ikke skuffet!

Måtehold er vel ikke akkurat noe man tenker på som verken spennende eller gøyalt. Snarere tvert imot, det er jo overhodet ikke fristende å måtte vise måtehold når det man har mest lyst til er å fråtse, ødsle, sløse med ... ja, penger, godteri, god mat... hva som helst. Men tenk på at det å vise måtehold kan gjøre en opplevelse enda bedre. Tenk for eksempel på hvor godt det smaker med sjokolade på lørdag hvis du har latt være å spise det hele uka! Da har du nettopp vist måtehold hele uka, og kan nyte belønningen for det i helga.

Ok, eksempelet med sjokolade er litt banalt, men i boka er ikke Syse stort vanskeligere enn det egentlig. Han trekker tråder tilbake til Platon og andre gamle filosofer, for å sette dyden måtehold inn i en historisk sammenheng. I den motsatte enden skriver han om hvor viktig måtehold er i vår moderne tid, blant annet for å bekjempe klimakrisen. Han understreker også at måtehold ikke betyr å gi avkall på alt som er godt, men snarere å finne den gode middelvei mellom fasting og fråtsing.

Syse har nok også selv vist måtehold i arbeidet med boka, for den er bare på 139 sider. Det klarer du fint å lese!

Idunn 7 år!

Hipp hurra for niese Idunn som ble 7 år for noen dager siden! I dag feiret vi dagen hennes med deilig kake.

Resten av familien hadde stort selskap for henne sist helg, men da kunne ikke vi være der. Derfor ble det et nytt selskap i dag, og med det hadde Idunn hatt 4 bursdagselskap. Ikke verst!

Vi hadde selvfølgelig med pakke. Den inneholdt en tights og en topp, som Idunn umiddelbart ble litt skuffet over. Hun syntes hun hadde fått for mye klær til bursdagen sin... "Men jeg kommer jo til å bruke det, da!" sa hun ganske fort. Puh....!

Idunns mamma er en kløpper til å bake kaker. Hun hadde prøvd en ny oppskrift: sjokoladesukkerbunn med bringebærkrem. Kjempegod og sommerfrisk smak! Mesteparten forsvant før vi ga oss.