Tubaens dag!

Jammen meg er det ikke tubaens dag i dag! Og jeg som ikke synes det er lenge siden forrige gang...

 

 

Det er selvfølgelig derfor denne blanke typen står i spisestua! Han feirer litt, sånn helt for seg selv. (Beklager at ikke spisestua er shaina opp før fotograferinga, men sånn er den altså til hverdags. Og på tubaens dag.)

Han er veldig fin, da! Ja, for jeg tror det er en hann.

Han har til og med pynta seg til 17. mai allerede! Flink gutt!

Fantastiske Maria Mena

Dyktige og vakre Maria Mena hadde konsert i Lørenskogs hus i går. Der var jeg, og hadde en fantastisk opplevelse. Maria Mena var i storform, og hadde med seg solide musikere som både bød på fullt trøkk som dundret i magen og såre, nedtonede stemninger.

Maria Mena er bare 26 år, men har vært en av Norges mest profilerte artister ihvertfall de siste ti årene. Hun skriver utrolig kloke tekster, jeg føler at hun skriver om - og til - meg. Når tekstene kombineres med tonefølge som både er melodisk veldig vakkert, rått og tøft - ja, da blir jeg helt mørbanket følelsesmessig. Jeg er i utgangspunktet helt håpløs når det gjelder å ta til tårene når jeg blir beveget, og i går strevde jeg med klumpen i halsen så å si sammenhengende i halvannen time. Etterpå var jeg helt utslitt - ikke fysisk, men følelsesmessig.

Det var første gang jeg var i Lørenskogs hus, som åpnet i fjor vår. Huset er Lørenskog kommunes kulturhus, og der tilbys både konserter, kino, kunstutstillinger, bibliotek og mat og drikke. Les mer om huset her.

Hvis du ikke har hørt noe av Maria Mena, kan du begynne med "All this time" som jeg har lagt kobling til her. Den er helt nydelig, og handler om hvor viktig det er å tro på seg selv:

(Jeg vet ikke om det egentlig var lov til å fotografere under konserten, men tar sjansen på å legge ut noen bilder. Regner med at jeg hører det hvis jeg må fjerne dem...)

Aktiv helg

Jeg må innrømme at jeg er litt sliten nå, fordi jeg har gapt over litt mye i helga. Snart bør jeg lære hvor mye jeg orker - men når det er flere hyggelige ting som skjer er det så lett å glemme. Vel, jeg har kost meg, og da er det også verdt det.

Fredag møtte jeg denne robot-typen. Kanskje noen kjenner ham igjen fra Star Wars-filmene?

Anledningen var at HP og jeg var i Konserthuset, som du ser på dette bildet. Lett gjenkjennelig foaje, som er som en bru over veien. Fint når det er opplyst om kvelden.

Her sitter Filharmonien, eller Oslo-Filharmonien som det vel egentlig heter. På programmet sto musikken fra Star Wars-filmene, av komponisten John Williams. Vi er ikke ofte på konserter, men da vi så denne annonsert hadde begge lyst til å gå. Ikke fordi vi er spesielt glad i Star Wars, men fordi musikken er veldig fin. Nå skjønner du jo også hvorfor robot-typen var der. Mange andre karakterer fra filmene var også der, som en gimmick fra arrangørens side. Det var tydelig at det var en del Star Wars-fans i salen, for det var spontane tilrop og jubel underveis etter hvert som dirigent Lucas Richman presenterte musikken.

I går gikk jeg lang tur med min venninne Else. Som vanlig ville ikke hun fotograferes (eller; jeg spurte ikke engang, jeg bare ba henne fotografere meg). Her er jeg på Huk, med Oslofjorden i bakgrunnen. Vi gikk kilometervis i skikkelig snøføyke.

Etter den strabasiøse turen, spanderte Else lunsj på meg. Og ikke minst kake til dessert, nam nam! Dermed ble dette ukas lørdagskake.

Og nå venter vi svigermor og kavaleren hennes til middag. Vi skal servere kalkunbryst med tilbehør, og huset er fullt av deilige dufter. Fortsatt god søndag til alle!

Lørdagskake med noe attåt

I går ble lørdagskaka inntatt på Strømmen storsenter.

Vær snill og overse griseriet på kaffekoppen min... Vi ble stående en stund og vente på bord, og det ble litt skvalping på brettet. Lærdom: se etter bord før vi kjøper kake. Min kake er nærmest, det var nesten sjokolademousse med en tynn kake i bunnen. God! Kaka i bakgrunnen er HP sin, med jordbær. Hans dom var: Helt ok kake, men ikke som hjemmebakt. Selvfølgelig - ingenting slår hjemmebakt. Men vi hadde en grunn til å spise kake ute, vi skulle på konsert.

Her er bandet Made in Corea, for anledningen sammen med en strykekvartett. Utydelig bilde - beklager - men sånn blir det uten blitz. Til gjengjeld kommer lyssettingen på scenen godt fram, da.

Dette bandet spiller så å si utelukkende komposisjoner av den amerikanske jazzpianisten Chick Corea. Så gode er de at mister Corea er fan av dem. Chick Corea har 70-års jubileum i år, og han har faktisk invitert Made in Corea til å komme til New York og delta i feiringen hans. Samtidig er Made in Corea 10 år, så de feiret seg selv med en festival i helga. De gjennomførte fire konserter på tre dager. På hver konsert hadde de med seg gjester, for på den måten å vise bredden i Chick Coreas musikk.

Jeg har ikke noe forhold til Chick Corea, egentlig, men har så vidt hørt dette bandet før. Det var spennende å høre dem sammen med strykere. Konserten var fin!

Etter konserten dro vi hit, til restauranten Casa Mia i Lillestrøm. Den er det nyeste italienske tilskuddet på matfronten i vår lille by, og vi har ikke spist der før.

Vi begynte med forrett. Nærmest er min bruschetta med mozzarella, i bakgrunnen HPs parmaskinke, også med mozzarella. Kjempegodt, om enn litt mektig... De hadde vært veldig rause med mozzarellaen, vi klarte rett og slett ikke å spise alt. Dessuten ville vi sørge for å ha appetitt til...

... pizza! Jeg valgte kylling og bacon, mens HP slo til med biff og bacon. Dette skal jeg love er saftige saker! Veldig godt, også så lekkert å se på! Hit kommer vi nok tilbake!

Etter maten dro HP på den siste konserten i Made in Corea-festivalen. Og jeg - jo, jeg dro hjem for å hvile kroppen min og se på Skal vi danse.

Tid for litt god musikk

I dag vil jeg rett og slett slå et slag for noen dyktige musikere fra Bygde-Norge: Gruppa Narum og Knut Anders Sørum fra Toten og Frida Ånnevik fra Ridabu ved Hamar (ikke så langt unna Toten det heller, og kanskje er jeg ekstra positivt innstilt til kultur fra Toten siden vi har hytte der...).

Disse tre cd-ene har jeg kjøpt meg nylig, den med Frida Ånnevik så sent som i går. Alle tre er ganske rolige, tildels innadvendte i musikkstilen - og det passer meg bra nå midtvinters med mye innetid. Det er deilig å fyre opp i peisen og slappe av.

Tekstmessig tar de for seg de store følelsene i livet: kjærlighet, sjalusi, vemod, lykke...

Narum: "Ælt som var søkk borte"
Narum er en søskentrio fra Toten. De ble raskt veldig populære da de debuterte på cd i fjor. Dette er den andre plata deres, og den mest kjente låta spilles på radio stadig vekk: "En million mil".

Stilmessig ligger gruppa i grenseland mellom viser og litt rolig country, synes jeg. Ikke så rart, når man tenker på at den ene av brødrene, Lars Christian, også spiller i ikke ukjente Hellbillies. Det er ham som har skrevet alle tekstene, og så å si all musikken. Jeg synes han er en kløpper på metaforer, og klarer å skrive om store ting på en enkel måte.

Knut Anders Sørum: Prøysen
Glem alt du vet om Prøysen. Her er plata som åpner øynene dine for en ny side ved den gamle teskjekjerring-dikteren. Knut Anders Sørum synger så det røsker i kropp og sjel om kjærlighet og sjalusi, løgn og sannhet. Jeg har hørt på plata og tenkt at "jammen føler han dette gjennom hele seg". Så leste jeg på hjemmesiden hans at det å lage denne plata nærmest var terapi for ham etter å ha vært dypt nede i en periode. Ikke rart da at noen av sangene nesten får fram tårene hos meg.

Prøysen må ha vært en klok mann, som skrev tekster som f.eks. Trassvisa hennes Tora, hvor første vers er slik:

Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je prate litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men je var bratt i nakken
og kaste håret bakover - men neiggu om je gret.

For så vidt er det en klar link mellom Narum og Knut Anders Sørum - i og med at Jon Anders Narum er medmusikant og produsent. Toten er jo ikke så stort, i musikermiljøet kjenner sikkert alle hverandre.

Frida Ånnevik: Synlige hjerteslag
26 år gamle Frida Ånnevik skriver også gode tekster - og musikk. Sangen "Strået" fra denne plata høres på radio minst en gang om dagen nå for tida. Etter å ha hørt hele plata synes jeg ikke det er rart - det virker som den er den beste. Dog: man vet aldri hvilke sanger som vokser seg større etter å ha hørt dem en del ganger.

Av disse tre platene, er nok denne den aller roligste. Den kan man trygt sette på hvis man vil ha en stille stund, uten å frykte at en voldsom rocke-låt skal ødelegge stemningen. Nyt den som bakgrunnsmusikk, eller lytt til tekstene som forteller små historier fra kjent og ukjent hverdag.

John Lennon 70 år

Hvis han hadde fått leve, ville John Lennon ha fylt 70 år i dag! Jeg benytter sjansen til å skrive noen ord om en av rockens absolutte genier. Dessverre ble han skutt av en fanatisk fan 8. desember 1980, to måneder etter 40-årsdagen sin. Samme høst hadde han gitt ut sin første plate på fem år, og han så lyst på framtida sammen med kona Yoko Ono. Sønnen deres Sean var fem år i 1980, og John Lennon hadde levd et rolig familieliv siden han ble født.

Dette bildet av far og sønn pryder en av cd-ene i en samling som er utgitt i forbindelse med 70-årsdagen. Som ivrig Beatles- og Lennon-fan, kjøpte jeg samlingen på utgivelsesdagen, og koser meg nå med gjenhør av utrolig mange fine låter som jeg ikke har hørt på mange år (fordi jeg bare har dem på vinyl og platespilleren fungerer ikke...)

Slik ser samlingen ut. Et bilde av John og Yoko, satt sammen med en av Johns tegninger. Tittelen er en av sangene hans, "Gimme some truth". Jeg synes den er et godt valg som tittel på hele samlingen, for John søkte nok etter sannhet hele livet. Sannhet, kjærlighet og fred - blant annet. Han fant mye av det han søkte sammen med Yoko. Dessverre har hun fått mye av skylda for at Beatles ble oppløst, men slik jeg tolker historikk jeg har lest ville The fab four gått fra hverandre uansett.

Her er hele samlingen. Ytterst er de fire cd-ene, i midten er coveret og et teksthefte - som også er prydet med en av Johns tegninger.

Ser du at det er en tegning av John og Yoko sammen? Smeltet sammen, så å si.

En av sangene på plata John Lennon ga ut samme høst han ble skutt, er en vuggevise til sønnen Sean. Der synger han "I can hardly wait, to see you come of age. But I guess we'll both just have to be patient." Vel, det er godt man aldri kan vite hva som skjer i framtida...

Gratulerer med dagen, John!