Forkjølelsen min er seiglivet, men heldigvis begynner jeg å bli bedre nå. I går var jeg ute og gikk tur for første gang siden lørdag. Det høres kanskje ikke så ille ut, men for meg er tre dager uten å gå tur - ja, det hender egentlig ikke... Sola tittet fram noen timer i går, til en forandring, og det gjorde det enda triveligere å gå i skogen. Vått var det jo, jeg har nok aldri sett lysløypa så gjennombløt - men det var jeg jo forberedt på. Med riktig skotøy går det bra = goretex!
En av de få fordelene med å være syk, er at jeg kan bruke enda mer tid på å lese. Jeg har lyst til å fortelle om en bok jeg avsluttet før jeg ble forkjølet, men som jeg raskt bestemte meg for at jeg måtte blogge om. Nemlig...
... "Isa and May" av Margaret Forster. Og først må jeg si tusen takk til M som skriver så mange koselige kommentarer til meg, og som anbefalte denne forfatteren for lenge siden. Hvis denne boka er representativ for hvordan hun skriver, har jeg mye å glede meg til. Allerede er en ny bok bestilt på biblioteket!
Som dere skjønner av tittelen, er boka på engelsk. Jeg har ikke funnet noe av Margaret Forster som er oversatt til norsk, (akkurat slik du trodde, M) men jeg klarer fint å lese henne på engelsk.
Boka handler om en ung kvinne, Isamay og hennes forhold til bestemødrene sine, Isa og May (ja, hun er oppkalt etter dem begge...) Samtidig som Isamay har masse, og til tider ganske ambivalent, kontakt med Isa og May, holder hun på med en hovedoppgave om forholdet mellom bestemødre og "granddaughters" (har vi noe eget norsk ord for kvinnelige barnebarn, foruten datterdatter og sønnedatter?). Ute i kulissene svever Isamays noe eksentriske samboer. Hvorfor han er forholdsvis vanskelig å forstå seg på, blir klarere mot slutten av boka.
Underveis i lesingen, begynte jeg selv også å tenke på mitt eget forhold til mine bestemødre. Det var nesten ikke mulig å unngå, med en hovedperson som filosoferer rundt temaet hele tida. Men det var ålreit, altså - ikke noe traumatisk over det! Jeg liker bøker som forteller en god historie samtidig som de får meg til å tenke litt selv.
Nå ser jeg fram til å lese neste bok av Margaret Forster - og forundrer meg litt over hvorfor hun ikke er oversatt til norsk. Hmm....


