St. Hans med Sara

I går dro JE til faren sin. HP kommer jo ikke hjem før i dag, og jeg kjente at jeg ikke ville bli sittende alene og savne begge gutta mine. Så jeg ringte lillesøster og spurte om jeg kunne få klenge meg på henne og familien. Det var helt ok!

Lillesøster har 3 barn, så hos henne er det liv og røre. Mathias er eldst, med 13 år. Yngst er Henriette som er 7 år. I går var det fotballkamp for Sara på 9 år. Den ville jeg jo være med og se på!


Sara er en tøffing på banen. Hun går ikke av veien for å være med i dueller om ballen; gir alt og satser hardt. Laget hennes heter Bjerke, som er et lokalt stedsnavn i Nannestad kommune hvor jeg kommer fra. I går spilte de mot et lag fra Skedsmo, som er stedet jeg bor nå... Jeg er vant til å heie på Skedsmo siden JE har spilt fotball. Måtte passe meg litt så jeg ikke ropte heia Skedsmo i går...



Bjerke kjempet hardt, men jentene fra Skedsmo var for tøffe. I første omgang ble Bjerke rundspilt, og klarte ikke å skåre en eneste gang. Det ble en skikkelig peptalk med trenerne i pausen, som dere ser på bildet. Og jammen tok det seg opp: i andre omgang skåret Bjerke 6 mål! Dermed endte det 11-6 til gjestene fra Skedsmo.

Sara var ikke helt fornøyd. Hun synes de andre spillerne ikke er flinke nok til å posisjonere seg på banen slik at de kan sentre ordentlig til hverandre. Men hun hadde hatt det gøy - og det er jo tross alt det viktigste.

Og etter kampen dro vi hjem og koste oss med grillmat. Vi fikk til og med dessert: hjemmebakt brownie med is og jordbær. Nam nam!

VM-stemning i Oslo

Jammen dro Jon-Erik og jeg til Oslo i går for å se VM-kampen mellom Italia og New Zealand på storskjerm. TV2 har bygd opp et stort utendørs studio på Kontraskjæret, rett ved festningen. Som flere av dere vet, er JE rimelig fotballinteressert, og hadde lyst til å dra av gårde for å se en kamp. Nå som HP er bortreist, passet det ekstra godt med kvalitetstid for mor og sønn - så av gårde dro vi! Som dere ser, var det god størrelse på skjermen vi så kampen på!

Jon-Erik priste sommeren i den nye Ralph Lauren-shortsen sin - innkjøpt for konfirmasjonspenger. Vi kjøpte oss hver vår brus fra bodene bak ham: Pepsi til ham, Pepsi max til meg. Og hvorfor det, spør jeg meg selv... Pepsi max smaker bøff. Og ærlig talt; hadde jeg ikke kjørt bil ville jeg garantert tatt en øl - uten å tenke på de kaloriene. Neste gang blir det ekte Pepsi på meg også!

I bakgrunnen her, er tribunene. Visstnok har TV2 kjøpt dem av Follo fotballklubb, som nylig har pusset opp tribunen sin. Foran tribunen sto det massevis av bord og benker. Alt i alt skal det være plass til 6000 mennesker her. Ganske mange kom for å se Italia - New Zealand, så det ble skikkelig stemning!

Resultatet ble - noe uventet - 1-1. Siden Italia er regjerende verdensmester, hadde nok de fleste regna med at de skulle banke New Zealand solid - men fotballen er jo rund som det heter.

VMs store bråkebøtte, vuvuzelaen, har funnet veien til Norge, og her er et bevis på det! Denne typen blåste noen få ganger, men en vuvuzela alene lager heldigvis ikke den enerverende lyden av en morderisk biflokk som vi hører på tv...

Det synes ikke så godt på bildet, men omtrent rett foran skjermen kan du såvidt se kjoleskjørtet til ei dame som hadde pynta seg med en ganske fargeskrikende kjole i selvlysende oransje. Det var umulig å unngå at blikket fulgte henne når hun reiste seg for å gå på do. Men: med ganske kraftige farger i egen hud og hår, tålte hun kjolen synes jeg. Hadde vært verre for meg...

(... og til dem som er imponert over fotball- og andre kunnskaper dette innlegget viser: det er utrolig hvor mye man lærer av å ha barn!)

Smak av sommer

Jeg har lagd rabarbrasyltetøy. Nam nam! Må innrømme at jeg var spent på hvordan det skulle smake, for jeg har aldri spist rent rabarbrasyltetøy før. Ville det bli for surt, siden rabarbraen jo er veeeeldig sur? Da jeg var liten spiste jeg massevis av rabarbrastilker som jeg dyppet i en kopp med sukker. Det har jeg prøvd nå også - og vi kan kort si det sånn at noen barndomsinner gjør seg best som - nettopp - minner...




Rabarbrabusken vår er enorm, så vi vil jo gjerne brukde den til noe! Jeg har brukt det sammen med jordbær, og det blir kjempegodt. I fjor lagde jeg rabarbrasaft, og den ble kjempesøt og god. Dermed tenkte jeg at kanskje syltetøyet også ville bli godt - og satte i gang. Kjøpte en pose certo (sylte-og frysepulver), og der står det til og med oppskrift.







En god del rabarbrastilker er høstet. I bakgrunnen står plommetreet, som er tregt med å bli grønt sammenlignet med andre trær i hagen. Men det meste er jo et par uker forsinka i år.









Rabarbrastilker klare til skrelling og kutting. Det var en slitsom jobb, og egentlig ikke veldig bra for armen og nakken min. Dilemma: Jeg storkoser meg med å lage syltetøyet, men blir utrolig sliten og verkete. Dermed måtte jeg ta det veldig rolig resten av dagen + deler av dagen etter.
"Da må du ikke gjøre det" sa min kjære. Men jeg tenker at det gir meg så mye annen glede. Og når jeg vet at jeg blir litt ødelagt av det, så kan jeg legge opp dagen etter det. Jo, han skjønner det - og han synes syltetøyet ble så godt at han har meldt seg som skreller og kutter til neste porsjon.



Jeg skulle ha 2 kilo ferdig kuttet rabarbra. Sola skinte inn gjennom kjøkkenvinduene (selv om det var kald vind utenfor...), på radioen var det koselige program (NRK P1 er min store favoritt!).

Den store syltekjelen står i kjellerboden vanligvis. Nå skal den bo på kjøkkenet i sommer - det blir jo mer sylting, safting, geleing (altså lage gele...). Jeg er blitt helt frelst, men må innrømme at for noen år siden streifet ikke tanken meg en gang. Selv det å plukke bærene, er koselig. Det skulle noen sagt til meg da jeg ble utkommandert til ripsplukking som barn...

Ferdig fylte glass. Og hvorfor står de på hodet, tror du? Jo, for at det skal bli vakuum i glasset. Da blir det mer holdbart! (Og før du blir for imponert: det står på certo-pakka...)

Resultatet av 2 kilo rabarbra, ca 1/2 kilo sukker og en pose certo + noen timers jobb! Nå er glassene trygt plassert i kjellerboden. Jeg er blitt en liten maur, som fryder meg over å fylle opp vinterlagrene våre. Men det er lov å spise det i sommer også: deilig på en skive ristet brød!

På toppen av Akershus

I går var søsteren min, Eirin, og jeg på en flott tur til Akershus' høyeste punkt: Fjellsjøkampen i Hurdal. Vi har snakka om det lenge, og endelig klarte vi å måke oss til å faktisk gjøre det. Hurra for oss!

Kort info: Fjellsjøkampen er 812,29 meter over havet. Dermed er det hele 13 cm høyere enn Lushaugen, som er det nest høyeste punktet i Akershus. Strengt tatt ligger Lushaugen på grensa mellom Akershus og Oppland, faktisk ikke så langt fra hytta vår. Jeg har nesten vært der også!

Vi kjørte bil til Hurdal og fulgte riksvei 180 mot Brandbu . Etter noen kilometer var det skiltet Fjellsjøkampen til høyre. Logisk nok svingte vi av der, kjørte noen kilometer til på humpete grusvei, betalte 20 kroner i veiavgift, og parkerte på anvist plass. Så ga vi oss skogen i vold!

En godt opptråkka sti slynger seg oppover gjennom skogen. Det var litt bratt innimellom; vi klatret tross alt over 300 høydemeter på ca. 3 kilometer. Jeg trodde det skulle være ugreit å gå ned igjen, men det gikk overraskende bra.

Skogen vi gikk gjennom, er gammel. Trærne vokser tett, så stedvis er det litt mørkt og mystisk. Men etter hvert som vi kom høyere, åpnet det seg lysninger hvor sola slapp igjennom.

På toppen ventet en fantastisk utsikt, og det er til og med et utsiktstårn der! Vi hadde skikkelig klarvær, og kunne se over alle blåner (som det heter...) Vi har fått vite at man kan se både Gaustadtoppen, Rondane og Jotunheimen - og det gjorde vi sikkert!

Selvfølgelig hadde vi med oss niste, som vi koste oss med på en benk som sto strategisk plassert ved siden av utsiktstårnet. Mmm! Smelta Kvikklunsj er i grunnen ganske godt!

Nedoverturen brukte vi ganske lang tid på, siden vi er ivrige fotografer begge to. Vi var enige om at det er greit så lenge begge stopper for å knipse hele tida. Verre hvis den ene bare blir utålmodig... Her er noen av bildene jeg tok:

Vennlig, men bestemt

Nå er det heldigvis uhyre sjelden folk prøver seg på å røyke innendørs hjemme hos andre. Men hvis det skulle skje, så er det jo dette en ganske koselig måte å få beskjed om at røyking er uønsket!

Spytting er - også heldigvis - et enda sjeldnere fenomen, kan vel ikke si jeg noensinne har vært borti det. Men det er jo greit å ha sagt fra om det også, så er det gjort!

Skiltet kjøpte jeg tidlig i vår, på en bruktmesse. Først nå har vi fått måka oss til å henge det opp ved inngangsdøra. Morsomt å ha, synes jeg - og min kjære var heldigvis enig.

London calling

Hurra, vi har bestilt tur til London i dag! Vi er, i dette tilfellet, Jon-Erik og jeg. Føler at det blir mye Jon-Erik og jeg her på bloggen for tiden, dere får tolke det som dere vil...

Vi drar 11. august, blir der to netter. Ganske lenge har vi tenkt på at vi skal ha en tur sammen i løpet av sommeren, men vi hadde ikke klart å bestemme oss for hvor. Så lanserte JE tanken om London, og straks vekket det nostalgiske minner hos meg. Som sagt, så gjort: så i morges hentet han sin nye konfirmasjonsgave-pc og logget seg på mens vi drakk latte i senga. Vips, så var det booket - og kombinasjonen Norwegian til, British Airways hjem ga oss en god pris. Herved feires turen med dette bildet fra en tidligere London-tur med mor og sønn!

Et ørlite skår i gleden er en snev av dårlig samvittighet for CO2-utslippene vi forårsaker med å fly. Finnes ingen unnskyldning for dem - MEN vi har kjøpt klimakvote for å gjøre litt bot for oss...