Mens dere venter...

... og jeg tenker, surrer jeg med andre ting også. For eksempel var jeg på kunstutstilling i går, på Akershus kunstsenter i Lillestrøm. Der så jeg blant annet dette verket "The Pillow Innocent" av Camilla Skibrek:

 

Ser du hva det er? Det øverste bildet er egentlig ganske makabert, det er et fotografi fra 1947 av 23 år gamle Evelyn McHale som tok livet sitt gjennom å hoppe ut fra Empire State Building i New York. Fotograf er Robert C. Wiles. Under bildet har kunstneren lagd en metallskulptur som viser hvordan undersiden av biltaket kan ha sett ut etter at McHale landet på det.

Bildet er blitt kjent som "the most beautiful suicide". Og faktisk er det jo ganske vakkert, hun ser ut som hun sover:

Jeg hadde aldri hørt om dette, men ble veldig grepet av historien og satte meg ned med internett da jeg kom hjem. Det finnes mange sider som forteller om Evelyn McHales tragiske ende, blant annet denne. Den unge kvinnen skal ha lagt igjen et brev hvor hun skriver at hun aldri vil kunne bli noen god hustru for forloveden sin, at han har det mye bedre uten henne... Visstnok skal hun gå igjen i Empire State Building. Besøkende skal ha sett en kvinne kledd i klær fra 1940-tallet som springer rett gjennom beskyttelsesgjerdet og hopper utfor fra utsiktsplattformen. Det kan du lese om her.

Og tenk på fotografen, da. Robert C. Wiles var ung fotografstudent som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Han tok bildet få minutter etter hendelsen, og det ble gjengitt blant annet i Life Magazine. Seinere har Andy Warhol blitt inspirert til å lage kunst basert på bildet. Og nå har altså Camilla Skibrek latt seg inspirere.

Tragisk og vakkert på en gang, nettopp slik selve livet også kan være. Er det ikke fint når et besøk i et kunstgalleri setter i gang tanker, gir ny kunnskap og grobunn for funderinger som varer lenge etterpå?

Russisk propaganda og norsk verdensstjerne

I går var jeg i Nasjonalbiblioteket for første gang. Det holder til i en staselig murbygning på Solli plass i Oslo.

Innenfor døra måtte vi (ja, det var mamma og jeg) ta oss tid til å titte på den flotte foajeen. Her er det malerier i taket, buegangene og på trappeveggene.

Forseggjort!

Her og der står det gamle klenodier fra Nasjonalbibliotekets lange historie. Se på dette gamle kartoteket, med kartotekkort i kartong. Det virket som det fortsatt er i bruk.

Men vi hadde ikke kommet bare for å se oss om, vi skulle se på en utstilling av russiske propagandaplakater fra 1920 og -30-tallet. Plakatene er utlånt fra Russland nasjonalbibliotek i St. Petersburg, og gir et innblikk i hvordan kommunistpartiet ville påvirke innbyggerne i Russland på mange forskjellige måter.

Noen plakater viste bilder av de store heltene, som her (f.v.) Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin.

Russlands nasjonalsymbol, hammer og sigd, lagd av en fotomontasje med bl.a. Lenin nederst i midten.

Til venstre er en plakat som reklamerer for den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Til høyre er (igjen) Lenin. Blant andre motiver som gikk igjen var forakt for kapitalismen, sterke oppfordringer om å gi arbeidskraften sin for å bygge opp landet og - faktisk - nærmest påbud om å drive fysisk fostring (selvfølgelig for  holde kroppen frisk og sterk så den kunne tjene landet).

Utenfor utstillingsrommet hadde publikum muligheten til å skrive sine egne tekster på kopier av plakatene. Ordet er ditt! Her har en artig gjest latt seg inspirere av en skoplakat, og kommet opp med teksten "Flere skopar til alle kvinner nå!". Faktisk var plakaten opprinnelig en reklameplakat for et spesielt merke kalosjer - litt merkelig med en såpass kapitalistisk plakat i et land hvor kapitalismen var så forhatt av styremaktene.

Etter å ha kikket lenge og vel på alle plakatene kjente jeg på en stigende nysgjerrighet til å sette meg mer inn i Russlands historie, og da spesielt i tida rundt revolusjonen i 1917. Jeg får prøve å finne en god bok å lese.

Før vi forlot Nasjonalbiblioteket tok vi også en tur innom en utstilling over Kirsten Flagstad. I år er det 100 år siden hun debuterte, og det markeres blant annet med denne utstillingen. Til venstre er kostymet hun brukte som Brünnhilde i Richard Wagners opera Valkyrien. Jeg må innrømme at selv om Kirsten Flagstad kanskje er Norges største operasanger gjennom tidene, så har jeg nesten ikke hørt henne og vet lite om henne. Men - lysten til å lære mer om henne ble også vekket i går.

Og selvfølgelig - etter så mange inntrykk - var det på sin plass med litt mat. En sandwich og kaffe latte på Wayne's coffee smakte særdeles godt.

Tid for kunstpause

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en kunstpause, på Akershus kunstsenter som holder hus i denne gamle fine bygningen i Lillestrøm.

Østlandsutstillingen avsluttes om fire dager, så det var sannelig på tide at jeg dro. Østlandsutstillingen er som Høstutstillingen: en utstilling med verk av mange forskjellige kunstnere. Billedkunstnere som ønsker å delta kan sende inn verk (men de må være fra Østlandet, da - det vil i denne sammenhengen si Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland, Oslo, Vestfold og Østfold), og en jury plukker ut de som blir antatt. I år ble det sendt inn 332 søknaden, og bare 36 verk av i alt 28 kunstnere ble plukket ut.

Kunsten møtte meg med en gang jeg kom innafor døra, med denne sølvfargede kula som har tittelen "Lyden av lys". I åpningen i toppen er det vann, og en mikrofon et eller annet sted sender ut en dyp lyd som får kula til å dirre så det blir krusninger i vannet. Helt av meg selv fant jeg også ut at den runde formen gjorde nytte som tivolispeil!

Her er "Tilsammen", en rad med strømper dandert rundt andre tekstiler. Det gir meg assosiasjoner til utbrettede damebein... og når man matcher det med at de hvite tøystykkene i midten har rødbrune flekker, så blir det egentlig... litt ekkelt...

Disse minibarna har tittelen "Homo homini lupus". Hmm... homo må jo komme fra homo sapiens, altså menneske, mens lupus betyr ulv. Menneskeulver?

"Into thin air" heter denne skulpturen, som var ganske flott, synes jeg. Dekorativ på et vis.

Et lite bed med orkideer dekorert med metall har ikke fått noen tittel. Men ganske pent synes jeg det også var.

Også falt jeg for dette maleriet, som heter "Pruitt Igoe 5". Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til 9/11, kanskje på grunn av de diffuse malingstrekene i høyre del av bildet som kan minne om et fly... uffameg...

Pruitt-Igoe var et stort byggeprosjekt i St. Louis i USA på 1950-tallet, som var ment å skulle gi husvære til mange boligtrengende. 33 bygninger på 11 etasjer ble bygd tett i tett på et lite område. Men ifølge wikipedia gikk det veldig galt, ganske snart ble området beryktet for fattigdom og kriminalitet. Folk begynte å flytte derfra, og etter hvert måtte myndighetene innse at prosjektet var en stor feil. På 1970-tallet ble alle bygningene revet. Du kan lese mer på wikipedia, her.

Så lærte jeg noe nytt i dag også, for jeg hadde aldri hørt om Pruitt Igoe.

Underlig kunst - men god vaffel

Kunst skal utløse følelser. Men jeg fikk mest av alt en sterk følelse av at jeg ville rydde opp da jeg så denne installasjonen på Akershus kunstsenter i går.

"Building a character" har Jennie Hagevik Bringaker og Sara Eliassen kalt den. Tanken er å skissere en fiktiv karakter som har søkt tilflukt i et hotellrom i Normandie. Her er det noen møbler (seng, stol, bord), massevis av ark med skriblerier, tekst og tegninger på, videosnutter som vises på veggene i bakgrunnen og lydklipp av musikk og noen som prater. Hver søndag i løpet av utstillingsperioden kommer kunstnerne og endrer installasjonen mens publikum kan se på, som en performance.

Mamma og jeg så den sammen, og helt ærlig: det ga oss ikke mye. Men vi snakket litt med daglig leder for kunstsenteret som forsøkte å hjelpe oss litt. Hun mente verket kan sees på som en demonstrasjon av prosessen hvor et kunstverk blir til. I en større filosofisk sammenheng blir det som en metafor på livet (er min tanke når jeg spinner videre på hennes innspill): at målet ikke er å bli ferdig, men å være underveis.

Her er et annet verk fra utstillingen, laget av Svein Flygari Johansen. Han stilte ut flere verk, som alle tar for seg frykt. Denne som heter The Fish, er ganske artig - en presenning med litt vann i og en projektor.

Projektoren viser en fisk, men det som gjør det spesielt er...

... at fisken svømmer vekk når besøkende kommer for nær. Altså frykt - aha!

Jeg blir fascinert av hvordan i all verden man får ideen om å lage noe slikt. Og hvordan får han til at fisken flykter når vi nærmer oss? Gruble gruble...

 

Da sjelen hadde fått sitt var det kroppens tur. Ergo ble det kafebesøk med rundstykke - og vaffel! Sannelig var det på tide med vaffel, for nyttårsforsettet om å spise vafler oftere har sklidd ut i det siste. Her må det strammes inn!

I Astrup Fearnleys verden

 

 

Det nye Astrup Fearnley museet ligger nydelig til på Tjuvholmen, utafor Aker Brygge. Den ene bygningen ser ut som den forsvinner ned i vannet.

 

 

Museet er fordelt på to bygninger, forbundet med en bro. Her er det glass og stål for alle penga + trepanel på veggene. Jeg synes det er fint.

 

Og når man vel har kommet innenfor og betalt en hundrelapp i inngangspenger, er det bare å la kunstopplevelsene komme. Jeg er absolutt ingen kunstkjenner, og ofte synes jeg det er mye rart å se. Siden Astrup Fearnley er et museum for samtidskunst, synes jeg det er ekstra mye rart å se der. Samtidig er det ofte sånn at når jeg kommer hjem og fordøyer inntrykkene, vokser opplevelsen. Kunstverk jeg syntes var sånn passe teite da jeg så dem, kan etter en stund gi meg større opplevelser, tanker og nye ideer.

 

Med to bygninger fulle av kunstverk er det umulig å gi noe godt inntrykk av hva som er utstilt, men jeg gir dere noen utvalgte verk som jeg stoppet opp ved.

 

 

Damien Hirst "God alone knows" er umulig å ikke legge merke til. Korsfestede sauer, rett og slett. Det er mange flere verk av Hirst der, og jeg synes de fleste av dem er ganske bisarre og voldsomme.

 

 

Men denne er fin, da: Jeff Koons' skulptur av Michael Jackson og apekatten hans. Er det ikke Bubbles apen het?

 

 

Dette er ikke et lagerrom, men et eget kunstverk. Alle malingspannene og plakatene i bakgrunnen hører sammen.

 

 

Her hengte jeg opp hatten min... ehh, nei. Dette er også et kunstverk.

 

 

Big Ben, jo! Og jeg som er så glad i London!

 

 

Klart budskap på denne plakaten...! (Fritt oversatt: Hvis du ikke skjønner at jeg tuller, kan du dra dit pepper'n gror.)

 

Hvis du vil lese mer, og se bilder av mange, mange av kunstverkene, anbefaler jeg å klikke på Astrup Fearnleys hjemmeside her. Eller ta en tur dit hvis du har mulighet - det er absolutt verdt besøket!

Ny hatt! - og en fantastisk fin dag i Tomter

Noen ganger må man bare trå til når sjansen byr seg. Som for eksempel da jeg prøvde denne hatten, som jeg falt pladask for. Ikke hadde jeg planlagt å kjøpe meg hatt, og kalkulatoren inni hodet skranglet solid mens jeg siklet på mitt eget speilbilde (ja, på hatten da!). Men så tenkte jeg "nei, vet du hva!" og dermed ble hatten med meg hjem.

Hege, som står foran disken her, mente jeg ville angre hvis jeg ikke kjøpte den. Hun som står bak disken sa ikke så mye, klokt nok, siden det er hun som solgte hatten. Riktignok på kommisjon for en annen, men allikevel. Hattesalg er en del av jobben hun har skapt for seg selv, men det er Kunstkafeen i Tomter som er hovedgeskjeften. Tomter ligger i Østfold, og der bor Hege som jeg besøkte tidligere i uka. Vanligvis pleier vi å gå en lang tur når vi møtes, men brrrr så kaldt som det var, så Hege tok meg med til Kunstkafeen i stedet.

Vi spiste nydelig pastasalat med reker og kreps.

Studerte utvalget av søte fristelser...

... og klarte ikke å motstå denne gulrotkaka.

Hege kaster seg snart over kaka!

Kafeen er så sjarmerende! I tillegg til god mat og kaker, hyggelige omgivelser og en trivelig vertinne kan man altså la seg friste av litt klær og hatter.

Smykker er også å få kjøpt.

Og innredningen innbyr til å sitte lenge og slappe av. Det gjorde vi også, men brått måtte vi bryte opp fordi vi hadde en annen avtale. Nemlig med...

... innehaveren av det nystartede Galleriet Art to be, som ligger rett ved Kunstkafeen. Jeg er mektig imponert over at det lille tettstedet Tomter kan by på to så koselige steder. Her på Skedsmokorset har vi verken en koselig kafé eller noe galleri... Uansett; vi hadde altså avtalt at innehaveren skulle åpne galleriet for oss. Han har nemlig ikke faste åpningstider, men holder åpent når det passer. Men han bor rett ved, og på en lapp på døra sto mobilnummeret og oppfordring om å ringe hvis man ville inn og titte. Service!

Jeg ble så engasjert inne i galleriet at jeg ikke knipset noen bilder der. Men det var mange fine malerier der - og spesielt ett som jeg fikk lyst til å kjøpe meg. Veldig lyst til å kjøpe meg... Men en ting er å impulsivt kjøpe en hatt, noe annet er det med et maleri som koster ti ganger så mye. Her må det spares!

Selvfølgelig hadde jeg på den nye hatten med en gang. Jeg liker hatter, og vil gjerne bruke det oftere. Nå har jeg begynt!

Urban og kulturell

Ja, det var jeg i går. For andre gang denne uka spiste jeg lunsj ute (tredje gang hvis man regner med kvikklunsjen jeg spiste på den kalde pikniken i skogen på torsdag). Denne gangen dro jeg til min nærmeste by, Lillestrøm. 

På jernbanestasjonen er det en koselig kafe som heter Garcon. Jeg har aldri spist lunsj der, bare tatt en kaffe eller et glass vin, men i går valgte jeg gresk salat. I den var det rikelig med både fetaost og oliven, nesten litt vel mye rød løk og litt snaut med soltørka tomat. Men god var den!

Rett ved jernbanestasjonen, ligger et av Lillestrøms eldste hus. Doktorgården som sto ferdig i 1884, og som - som navnet sier - var hjemmet til Lillestrøms første doktor. En flott bygning! Nå for tida brukes den til utleie av selskapslokaler, og jeg har vært der flere ganger på diverse selskaper. Men i går skulle jeg ikke dit.

Derimot skulle jeg til huset vegg i vegg. Også dette huset er gammelt, og har vært både lærerbolig og politistasjon. Nå er det Akershus kunstsenter som holder til der, og jeg hadde bestemt meg for å gi meg selv litt kulturelt påfyll.

Akershus kunstsenter bytter utstilling hver måned. Nå i januar vises verkene til fire forskjellige kunstnere. Alle fire er kvinner, men hvorvidt det er tilfeldig glemte jeg faktisk å spørre om. Hmm...

Disse båtene, som ser ut som de svever i løse lufta, er lagd av Heidi Johansen. Hun har bygd dem av balsatre, papp, ståltråd og tau .

Ifølge informasjonen om verkene "representerer de et skråblikk på samfunnets stadige statusjag og økt fokus på selvrealisering". I tillegg vil jeg for egen regning legge til at de er ganske humoristiske (men det er kanskje det som menes med "et skråblikk"...?)

Ser alldeles ikke vondt ut å slange seg på denne flåten!

Det som gjorde mest inntrykk på meg, var videoene og fotografiene til Elna Hagemann. Her er to av fotografiene, som dessverre synes dårlig på grunn av reflekser i glasset.

Hagemann stiller ut tre videoer og fem bilder i utstillingen som har navnet The Last Daze. I informasjonen står det: "Hun har hentet inspirasjon fra livshistorien til den kjente filosofen Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900).  ... Nietzsche slet i årevis med sykdom, smerte og ensomhet. 44 år gammel fikk han et sammenbrudd som invalidiserte ham fullstendig og gjorde ham ute av stand til å ta vare på seg selv og kommunisere med omverdenen. Han tilbrakte de ti siste årene av sitt liv sengeliggende, helt avhengig av morens og søsterens pleie."

Etter å ha lest denne informasjonen, var det fritt fram for min fantasi å spinne videre.

Her er et nærmere bilde av mannen som er gjennomgangsfigur i bildene og filmene. Han ser jo ganske gæren ut, ikke sant? Etter å ha sett litt på filmene var i alle fall ikke jeg et sekund i tvil om at denne mannen hadde mistet grepet fullstendig. Ikke fordi han gjør så mye fælt; på en av filmene danser han i en stor seng, på en annen vandrer han hvileløst rundt i et rom. På den tredje - og den eneste med lyd - ligger han som et spebarn i fanget til en kvinne og hulker, sukker høylytt og utstøter noen brøl som høres ganske groteske ut.

Da jeg etterpå kom ut i Storgata i Lillestrøm, var det godt å kjenne på stilheten og roen der. For - som du ser - det er ikke akkurat folkemylder i den nye flotte gågata en fredag ettermiddag. I grunnen er det visst sjelden det er noe særlig folkemylder der i det hele tatt. Men det vet egentlig ikke jeg så mye om, siden jeg stort sett er mest i skogen... når jeg da ikke er urban og kulturell for noen timer.

Hvis du vil lese mer om de gamle husene i Lillestrøm, er det masse informasjon og fine bilder på nettsidene til Gamle Lillestrøm BA.