Når nettene blir lange...

... og kulda setter inn. Da flytter det en liten mus i kjellerboden inn... 

Joda, det oppdaga vi i går. Musa hadde gnagd hull i sekken med foret til Bamse. Forsåvidt har vi vel vært heldige, som har bodd i et hus som ligger så å si midt utpå et jorde i fem år uten å se spor etter mus i huset. Men uansett; vi vil ikke ha dem her inne!

Gode gamle Rapp musefelle ble innkjøpt på jernia. Det gjelder å være forsiktig når man setter opp denne (det var det HP som gjorde...) eller kan man lett få seg et rapp over fingrene som garantert vil svi.

Lokkematen er ikke ost, men biter av forkulene til Bamse.

Mens vi venta på at musa skulle bite på, tenkte vi på vaskejobben som venter i boden for å fjerne alle spor etter muselort... (vi satt ikke nede i boden og venta, altså...).

Allerede få timer etter at fella var satt opp i går, hadde en liten rakker bøtt med livet. Det var et skikkelig blodbad, som jeg forskåner dere for å vise bilde av. Vi gned hendene sammen og satte opp fella på nytt (ja, HP denne gangen også). Og i morges hadde vi jammen fanga mus nr. to. Men den hadde bare blitt sittende fast med halen og hadde klart å dra med seg fella ned fra en hylle, bortover gulvet og var på vei under en annen hylle.

Det er ikke mulig å skrive det ordet jeg utbrøt da jeg fikk se den sprellende musa i fella. Kort fortalt: HP (min helt!) løftet fella med musa hengende fast, bar den opp kjellertrappa og ut på gårdsplassen hvor han gjorde kål på den. Jeg veit ikke hvordan, for jeg venta inne.

Og nå har HP til og med klart å lokalisere museinngangen og sørga for stengte dører for alle andre pelskledte vesener enn Bamse. Allikevel skal fella få stå framme noen dager til, i tilfelle flere hadde kommet seg inn før inngangen ble stengt. Og hvis alle går i fella, kan vi om en måneds tid feire jul igjen.

Danser med sauer

Noen sauer er skikkelig tamme. I stedet for å løpe, kommer de og lurer på om jeg har mat til dem.
"Bæ bæææ" sier jeg, og de svarer "Bæ".

Lurer på hva jeg egentlig har sagt til dem...

Deilig søndagslunsj

I dag virker det som det myldrer av meitemarker i plenen vår, sikkert fordi det er regn i lufta - da må markene komme opp for å ikke drukne. Da er det flere troster som benytter sjansen til å jakte. Det er fascinerende å se på hvordan de sprader rundt på plenen, stopper opp litt, før de hakker til med nebbet og dukker opp igjen med markefangst. De klarer å holde mange i nebbet om gangen, det ser du på bildet over.

Nå har den nettopp fanget en mark, som den mistet fordi den hadde en i nebbet fra før. Marken ligger på bakken, foreløpig...

Fortsatt ligger den på bakken (det er bare et knapt sekund siden forrige bilde). Kanskje trosten flytter litt på fangsten i nebbet, for nå...

... slår den til og huker tak i marken den hadde mistet.

Der er den fanget, og ender som føde til fugleungene som venter pipende i redet et sted i nærheten.

Jeg har hørt at trostene hører og føler hvor markene er. Det er derfor de går omkring, stopper opp litt, går lit til, stopper opp og så slår til. Helt utrolig - det ser jo ikke ut som de har ører i det hele tatt... Tenk om de hadde store ører utenpå hodet, slik som andre dyr. Hadde sett ganske rart ut...

Fugletitting

Fuglene setter fremdeles pris på å få mat av oss. Særlig er meiseboller populært blant de små fjærballene. Denne spurven har et grepa tak, og snurrer rundt mens den spiser.

I forrige uke blåste det voldsomt her. Da ramlet faktisk fuglehuset vårt ned. Det sto nok ikke veldig hardt fast i bakken, vi skal få satt det bedre på plass.

Men fuglene surrer rundt huset allikevel. Denne her er skikkelig rød og fin.

Fortsatt ligger det nok litt rester av fuglefrø inni huset, for den holdt på en stund med å fly opp og ned og spise.

Masse fugleliv i Heimtun II

Småfuglene var ikke sene etter at jeg måkte vekk snø og fylte opp Heimtun II med masse godt. To av dem hadde litt trøbbel med å skjønne at det henger mer enn én meiseball der...

Maten inne i huset er også ganske populær - og bra er det, for det er jo der vi legger de virkelige godsakene. Småfuglene er nå blitt så vant til oss at de fortsetter å spise selv om vi står i vinduet og ser på dem - akkurat som Tove i Gateglimt skrev da jeg blogget om fuglehuset vårt.

Her er en kjøttmeis som tar seg en pust på greina i treet ved siden av fuglehuset. Det er stort sett bare kjøttmeis som spiser hos oss - bortsett fra mange frekke skjærer, da. Dem skremmer vi bort når vi ser dem. De har skjønt at vi ikke vil ha dem her, for de flyr bare vi viser oss ved vinduet - vi rekker ofte ikke å dundre på ruta en gang. Men like fullt prøver de seg igjen og igjen. Egentlig ganske beundringsverdig pågangsmot!

Denne fyren er den eneste utenom kjøttmeiser (og altså skjærer...) vi har sett spise hos oss i det siste. Jeg tror det er en gulspurv. Her er den nede på bakken og plukker litt nedfallsmat.

Ekte dompaper på besøk

Mens vi satt og spiste frokost i dag fikk vi brått øye på en liten flokk med dompaper som satt og koste seg i den ene syrinen vår. Et ganske utrolig syn, for det er jammen ikke ofte vi ser dompaper på disse kanter. Kanskje er de lokket hit av dompapene som har flyttet inn i huset nylig!?

Jeg åpnet kjøkkenvinduet forsiktig og tok bilder av dem. Siden de ikke ble skremt, tenkte jeg at jeg kunne ta sjansen på å gå ut og fotografere nærmere - men da ble de kjapt borte, ja. Vel - dere ser dem jo godt!

Se den lekre rødfargen på brystet dens! Det er lett å se dem mot den grå snøhimmelen. I dag er det rundt 10 minusgrader, men det snør og blåser - skikkelig lite fristende å gå ut. Jeg tar for en gangs skyld en hel innedag og pusler litt; passer på pinnekjøttet vi skal ha til middag (nam nam!), pakker inn pakker og er litt kreativ. Mer om det i et annet innlegg. God søndag!

Småfuglene liker maten vår

Nå har vi endelig fått satt opp et skikkelig fuglehus ute på plenen. Tidligere vintre har vi matet fuglene med meiseboller som vi har hengt opp i treet, også har vi stadig snakka om å få satt opp et fuglehus. Nå har HP bygd det - og denne lille kjøttmeisen er blant de ivrige spisegjestene.

Det var ikke bare-bare å få tatt bilde av den. Jeg beundrer dyrefotografers tålmodighet... med andre ord: min tålmodighet er for lite utviklet. Full av pågangsmot stilte jeg opp kameraet på stativ, på innsiden av vinduet, og belaget meg på å vente til en fugl følte seg trygg nok til å komme og spise selv om jeg sto der. Det tok lang tid. Faktisk tok det så lang tid at jeg gikk for å lage meg en kanne te. Imens tuslet JE forbi kameraet, knipset et bilde for moro skyld - og plutselig satt jammen kjøttmeisen der! Så dette bildet er det altså min sønn som har tatt!

Her er hele fuglehuset, på staur midt på plenen bak huset.

Vi synes fasongen minner om vårt eget hus. Siden det også er malt med samme maling som huset vårt, er det naturlig å gi det navnet Heimtun II. Fint, ikke sant?

På sporet av Helene

Nå som det er snø, er det lett å se at det vrimler av harer i skogen vår. Her har Helene Harefrøken hoppet glad av sted. Jeg er ikke veldig god på dyrespor, men akkurat haresporene er lette å kjenne igjen; med de lange bakføttene og de små forlabbene.

Oppss, her er det flere spor etter Helene, men ikke fullt så søte... Hun er rett og slett blitt spist, kanskje av Mikkel Rev?

Ehemm, jeg skjønner godt at Mikkel lar de største pelsdottene ligge igjen... Ubehagelig å få dette ned i halsen.

Her er flere spor. Men dette er jo ikke Helene, det er mine spor fra dagen før! Heldigvis ender ikke de i en haug med pelsdotter...

(Til mine mer sarte lesere; beklager hvis innlegget virker støtende. Det var i det minste ikke fullt av blod rundt pelsdottene...)

Slangemøte

Mens jeg venter på å ha tid til å fortelle mer om krokett-happeningen, tenkte jeg dere kunne få se denne krabaten. Den lå i veikanten da jeg var ute og gikk tur ved hytta på søndag. Må innrømme at jeg skvatt! Huggorm ser jeg ikke ofte, og denne har skikkelig tydelig sikksakkmønster også.

Selv om jeg ikke er helt hysterisk for slanger, så har jeg en sunn respekt for dem. Jeg gikk ikke veldig nær for å ta bilde. Men sjansen for å bli bitt, er liten. Som regel vil en huggorm heller komme seg unna - eller ligge helt stille i håp om ikke å bli oppdaget. Det gjorde denne fyren.

På Wikipedia leser jeg om huggormen at den er den eneste slangen som er giftig som lever vilt i Norden. Den er også den slangearten i verden som har størst geografisk utbredelse. En voksen huggorm kan bli 90 centimeter lang. Den kan ikke høre, men oppfatter bevegelser gjennom vibrasjoner i marken. Og den har god luktesans.