Lørdagskake med noe attåt

I går ble lørdagskaka inntatt på Strømmen storsenter.

Vær snill og overse griseriet på kaffekoppen min... Vi ble stående en stund og vente på bord, og det ble litt skvalping på brettet. Lærdom: se etter bord før vi kjøper kake. Min kake er nærmest, det var nesten sjokolademousse med en tynn kake i bunnen. God! Kaka i bakgrunnen er HP sin, med jordbær. Hans dom var: Helt ok kake, men ikke som hjemmebakt. Selvfølgelig - ingenting slår hjemmebakt. Men vi hadde en grunn til å spise kake ute, vi skulle på konsert.

Her er bandet Made in Corea, for anledningen sammen med en strykekvartett. Utydelig bilde - beklager - men sånn blir det uten blitz. Til gjengjeld kommer lyssettingen på scenen godt fram, da.

Dette bandet spiller så å si utelukkende komposisjoner av den amerikanske jazzpianisten Chick Corea. Så gode er de at mister Corea er fan av dem. Chick Corea har 70-års jubileum i år, og han har faktisk invitert Made in Corea til å komme til New York og delta i feiringen hans. Samtidig er Made in Corea 10 år, så de feiret seg selv med en festival i helga. De gjennomførte fire konserter på tre dager. På hver konsert hadde de med seg gjester, for på den måten å vise bredden i Chick Coreas musikk.

Jeg har ikke noe forhold til Chick Corea, egentlig, men har så vidt hørt dette bandet før. Det var spennende å høre dem sammen med strykere. Konserten var fin!

Etter konserten dro vi hit, til restauranten Casa Mia i Lillestrøm. Den er det nyeste italienske tilskuddet på matfronten i vår lille by, og vi har ikke spist der før.

Vi begynte med forrett. Nærmest er min bruschetta med mozzarella, i bakgrunnen HPs parmaskinke, også med mozzarella. Kjempegodt, om enn litt mektig... De hadde vært veldig rause med mozzarellaen, vi klarte rett og slett ikke å spise alt. Dessuten ville vi sørge for å ha appetitt til...

... pizza! Jeg valgte kylling og bacon, mens HP slo til med biff og bacon. Dette skal jeg love er saftige saker! Veldig godt, også så lekkert å se på! Hit kommer vi nok tilbake!

Etter maten dro HP på den siste konserten i Made in Corea-festivalen. Og jeg - jo, jeg dro hjem for å hvile kroppen min og se på Skal vi danse.

Bamsenes brødbakst

Det var en gang en flokk bamser som bodde på Heimtun. Bamsene hadde det godt, og oppførte seg stort sett rolig og greit, men en gang i året brukte de å slå seg løs - og det var på den internasjonale bamsedagen 27. oktober. Kloke av skade etter fjorårets markering av dagen, bestemte de seg for å ta det rolig i år. De ville bake brød!

Alle sammen samlet seg rundt kokeboka for å bestemme hvilken oppskrift de ville prøve.

Noen av de mellomstore bamsene fant fram ingrediensene.

Og høna (som er assosiert medlem av bamsegjengen) meldte seg frivillig til å passe deigen.

Samme hvor mye bamsene maste, fikk de ikke lov å bake ut deigen selv. Matmor nektet å få så mye bamsepels i brødene. Men de passet godt på at deigen kom på plass i formene før siste heving.

Da brødene var ferdig stekt, satte noen av bamsene seg til å vente på at de skulle bli avkjølt.

Og så kunne endelig en utvalgt bamse få skjære den første skiva.

Festen kunne begynne!

Vil du se hva bamsene gjorde på bamsedagen i fjor, kan du ta en titt her.

Den internasjonale bamsedagen markeres hvert år 27. oktober. Det var fødselsdagen til den amerikanske presidenten Theodor "Teddy" Roosevelt. Grunnen til at Roosevelt assosieres så sterkt med bamser (eller teddybjørner - selvfølgelig oppkalt etter Theodore) er at han en gang han var på jakt viste stor omtanke for en bjørn. Ifølge noen historier nektet han å skyte en bjørnunge, mens andre kilder hevder at han i medfølelse avlivet en skadet bjørn. Uansett - presidentens sans for bjørner, inspirerte kjøpmannen Morris Michtom til å begynne å lage lekedyr som han kalte "Teddy's bear". Det var lurt av ham!

Fleip eller fakta?

Gudskjelov at jeg var ferdig med denne kolossen av en bok før kloakken tok kontroll over kjelleren. Ellers hadde jeg rett og slett ikke hatt tid til å ordne avløpet, for disse drøyt 900 sidene måtte leses i et vanvittig tempo. Lånefristen utløp, og det var ikke lov å forlenge den. Altså var det bare en ting å gjøre; beinhard lesejustis i de to ukene jeg hadde til rådighet! (Og kom nå ikke her og si at jeg bare kunne ha kjøpt den, eller lånt den på nytt seinere - da blir det jo ikke morsomt... Den måtte leses! Fort!)

Heldigvis var det veldig meningsfyllt å tilbringe tid i Shantarams verden, så de gjennomsnittlig 64 sidene jeg måtte lese daglig var på ingen måte noen negativ opplevelse. Boka heter altså "Shantaram", som er det indiske navnet hovedpersonen får etter å ha bodd i India i flere måneder. Og hovedpersonen, det er forfatteren: Gregory David Roberts. Boka er selvbiografisk, og handler om Roberts' (eller Shantarams, om du vil) opplevelser mens han bodde i India i flere år. Han hadde flyktet fra fengsel i Australia, og var ettersøkt i mange land.

En venn av meg, som anbefalte boka, tror ikke på at Roberts virkelig kan ha opplevd alt han skriver om. Selv synes jeg også det er utrolig at én mann kan ha vært med på så mye. Hør bare her (et lite utdrag): han bodde seks måneder i en liten landsby i India, hvor han lærte å snakke marathi; etterpå bodde han lenge i slummen i Mumbai (Bombay), der drev han en klinikk for slumboerne; han satt i indisk fengsel i fire måneder; jobbet for den indiske mafiaen; deltok på en ekspedisjon til Afghanistan for å forsyne en mujahedin-gruppe med våpen, ble såret og evakuert til Pakistan før han kom seg igjen og dro tilbake til Mumbai for å gjenoppta samarbeidet med mafiaen; etablerte et casting-byrå for utenlandske statister i Bollywood-filmer, og spilte også filmer selv... Innimellom alt dette etablerer han vennskap, forelsker seg, filosoferer mye og fortoner seg egentlig som en veldig følsom person (til tross for at han synes det er helt ok å banke opp folk). Og dette er bare noen av hendelsene han forteller om i boka. I tillegg lister han opp mye mer på sin egen hjemmeside http://www.shantaram.com/

Men, sant eller ei - det samme kan det egentlig være, så lenge boka fenger og lånefristen holdes. Så får heller konklusjonen være at hvis det ikke er sant, så er det jammen godt jugi.

Definitivt ny favorittforfatter

Nå er det offisielt: Margaret Forster er en ny favorittforfatter! Etter at jeg ble anbefalt å lese henne, og var så fornøyd med "Isa and May", gikk jeg løs på "Keeping the world away". Som du skjønner er også den på engelsk (og jeg spør igjen: hvorfor er hun ikke oversatt til norsk?).

Jeg er hektet, rett og slett. Nå har jeg akkurat begynt på "Min kamp 2" av Karl Ove Knausgård, og har en annen bok på vent - men det spørs om ikke neste kvinne ut da må bli Forster. Jeg vet alt hvilken jeg har lyst til å lese i neste omgang, men det røper jeg ikke nå...

"Keeping the world away" handler om kvinnelige kunstnere og hvor vanskelig det kan være for dem å være fokusert på kunsten sin. Bokas hovedkarakter er et maleri, som vi følger gjennom mange år; fra hun som maler det og via den ene eieren etter den andre. Alle er kvinner, alle har en kunstnerisk tilknytning og alle har det til felles at de velger å holde verden, livet, andre mennesker og kjærligheten på avstand for å ikke bli distrahert fra kunsten sin.

For meg, som kan være litt av en "loner" selv, var det mye gjenkjennelse i tankene og opplevelsene kvinnene i boka har. Det var fint å lese en tekst som - slik jeg forsto den - hyller det å trekke seg litt unna verden for å gi seg selv ro og rom. Man trenger ikke være kunstner for å ha behov for det!

I pilegrimenes fotspor

Har du sett dette merket før? Det er et skilt som viser at Pilegrimsleden går her. HP og jeg har flere ganger snakka om å gå tur langs Pilegrimsleden når vi er på hytta. Ikke fordi vi er spesielt religiøse akkurat, men fordi Pilegrimsleden går rett forbi hytta.

I helga satte vi av gårde fra Einavoll, som er i sørenden av Einafjorden.

Vi gikk oppover her, i retning Høgkorset. Vi var godt forberedt på å forsere nesten 300 høydemeter fordelt på cirka 3,5 kilometer.

Da vi begynte å komme litt oppover, lå det jammen litt spredt snø her og der i skyggepartiene.

Dette er første gang HP er ute på snøføre denne vinteren.

Islagte vanndammer kan se ut som rene kunstverk!

Belønningen for å gå oppover, oppover, oppover er (foruten en stram og fin bakende...) veldig god utsikt.

Og medbrakt matpakke; rundstykke med ost og bacon - nam nam! Slett ikke verst å være pilegrim denne dagen i alle fall.

Litt info om Pilegrimsleden, fra Wikipedia:
Pilegrimsleden eller Pilegrimsleia er et fellesnavn på flere turveier, som fører fra forskjellige deler av Norge til Trondheim og enkelte andre hellige steder.


Veiene forsøker å gjenskape rutene brukt av pilegrimene på vei til Nidaros i middelalderen. Arbeidet med merking av rutene begynte i 1994, og den første pilegrimsleden, Oslo-Trondheim, ble åpnet i 1997. Denne ruten er 926 km lang. Tilsammen teller pilegrimsledene nå over 2 000 km. merkede turveier. Pilegrimsleden Oslo–Trondheim er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.

Pushwagner og rosevin til lunsj

Kjenner du igjen mannen som pryder disse bokforsidene? Joda, det er kunstneren Hariton Pushwagner, som i virkeligheten heter Terje Brofos.

Pushwagner har sitt eget galleri på Tjuvholmen ved Aker brygge. Der var jeg i går sammen med alltid blide Helen.

Helen følte seg raskt som hjemme da hun så dette bildet, hvor mannen sier "Ciao!" Hun er nemlig vilt forelsket i Italia, og tilbringer store deler av året der. Det kan du lese om på hennes blogg.
Legg for øvrig merke til bilderamma. Den er håndlagd i ekte bladgull av eksperter på det faget i Riga. Man kan tydelig se at det er håndgjort på grunn av små uregelmessigheter, og her og der er det skrapet bort litt på steder hvor publikum har kommet borti ramma.

Disse bildene er typisk det jeg forbinder med Pushwagner: sterke farger og litt skremmende motiver som sier noe sånt som "vi er alle identiske maskiner, ingen vil skille seg ut".

Men dette bildet av en pianist som virkelig koser seg, gir meg en helt annen stemning. Det heter "Boogie woogie" og er et motiv jeg godt kunne hatt på veggen.

Her studerer jeg Pushwagners forslag til et underjordisk museum i det gamle renseanlegget ved Akershus festning. Visstnok er det lite trolig at han får det som han vil, for den svenske kinogiganten SF kino vil bygge kinoanlegg der - og det er visst mer interessant ifølge en som jobber i Pushwagners galleri. Jeg synes denne modellen ser spennende ut, jeg.

Til en god kunstopplevelse, passer det med en velsmakende lunsj. Vi gikk på Bølgen og Moi, og bestemte at det absolutt var på sin plass med et glass rosevin til maten selv om det var en onsdag formiddag.

Her satt vi et par timer, gitt... Men vi var veldig flinke; det ble med det ene glasset vin!

Høstferien rundet av med høykarbodag

I går tro vi til med en solid runde lørdagsettermiddagskake igjen. Som en lokal protestaksjon mot alt snakk om lavkarbo, avgjorde vi at det skulle være høykarbodag. Da holder det ikke med en kake, vi ville ha to. Det ble marsipankake og eplekake med pisket krem ved siden av.

Ingen bursdag altså, men rett og slett: Høykarbodag!

Min lillesøster Tone og eldstedatteren hennes Sara spiste kake hos oss. Tone kom for å hente Sara, som hadde overnattet siden fredag.

Sara var med og bakte kakene, og gjorde en spesielt god innsats for å dekorere marsipankaka. Her lager hun en kanin i marsipan.

Før vi gaflet innpå hadde både HP, Sara og jeg vært på tur i skogen. HP løp en lang tur, mens Sara og jeg tok en roligere - og kortere - runde.

Ser du henne oppå knausen? Hun liker godt å være i skogen, og kanskje ekstra godt å klatre opp på høye steder.

Vil du bake kakene vi spiste i går? Her er fremgangsmåten:

Marsipankake
Kjøp et ferdig sukkerbrød (eller bak selv hvis du vil det...)
Dynk bunnen med solo og legg på pisket, sukret krem. Legg på neste bunn, dynk den også med solo. Nå er det tid for vaniljekrem (vi brukte ferdigkjøpt). På halve kaka tok vi også på jordbærsyltetøy. Resten var det bare vaniljekrem og vanlig krem på, til glede for dem som liker det alle best.
Legg på toppen. Smør ut resten av kremen (den vanlige). Kjevle ut marsipan, og dander marsipanlokket. Pynt kaka med hva du vil.

Eplekake
Vi lagde en variasjon av to forskjellige oppskrifter, fordi vi ville ha en kake mer bare moset eple i.

Deigen lagde vi slik:
1 egg
2 dl sukker

vispes til eggedosis

Bland sammen
3,5 dl mel
1 ts vaniljesukker
2 ts bakepulver

og ha det vekselsvis i røren med

1,5 dl melk.

Hell deigen i en smurt, rund form.

Eplefyllet:
Skrell 1 kg epler og del det opp i båter. Kok det med 0,5 liter vann og 75 gram sukker til det er mykt. Hell av overflødig vann og mos det godt. Fordel det utover kakerøra. Strø over litt kanel. Knus noen havreflarn og strø over. Hakk evt. valnøtter (eller andre nøtter) og strø over (vi tok det på halve kaka, av hensyn til allergier og at noen ikke liker det).

Stekes midt i ovnen på 200 grader i 20-25 minutter.

Smaker aller best litt lunken - og gjerne med pisket krem på.

Ha en god høykarbodag!

Lett og morsom film

Jeg synes jeg har blitt flink til å gå på kino i det siste! På tirsdag så jeg komedien "Friends with benefits", som handler om et vennepar som bestemmer seg for å ha ukomplisert sex sammen. Det går jo selvfølgelig ikke bra... På veien mot å oppdage akkurat hvor vanskelig det er å holde følelsene utenfor en slik avtale, har filmen massevis av morsomme replikker og lattervekkende episoder. Historien er typisk romantisk komedie; vi vet hvordan det går - men filmen ga fin underholdning, den.

Med meg på kino denne gangen var pokervenninnene Else og Helen, her foreviget foran Vika kino. For en gangs skyld ble det ikke drukket verken prosecco eller annet alkoholholdig drikke, he he... Derimot ruslet vi litt rundt før vi gikk på filmen. Koselig det også, da!

Helen er også blogger, og mye ivrigere enn meg! Her fotograferer hun Konserthuset, som er nabo med Vika kino. Kanskje kommer det i et innlegg i bloggen hennes?

Og så; aldri et kinoinnlegg uten trailer. Her er'n:

Trygghet og trivsel

Jeg liker et rolig liv. Forutsigbarhet og trygghet. Derfor gjør det ingenting om det ikke skjer så mye. Jeg har det godt med min hverdagsrytme, som stort sett består av hjemmebaserte dager, en tur på butikken, gå en tur i skogen, lese og ta det rolig. Jeg er heldig, i og med at kroppen min også krever at jeg tar det rolig. Tenk hvor mye verre det hadde vært å avfinne seg med det hvis jeg trengte mye liv og røre for å trives!?

Det tenkte jeg på i dag, da jeg igjen gikk tur i skogen og lurte på hva jeg kunne finne på å skrive på bloggen min - siden det ikke har skjedd så mye de siste dagene. Men det trenger altså ikke å skje så mye.

Når det er sagt, skal det skje litt de nærmeste dagene. Den som følger med, får nok lese om det også.