Heia nummer 14!

Jeg heia på spiller nummer 14 her om dagen! I rød trøye tro han til for laget sitt, Eidsvold Idrætsforening (EIF), som rundspilte et lag fra Skedsmo.

Og hvorfor heia jeg på han fra EIF, og ikke på Skedsmo - som tross alt er mitt lokale lag?
Jo, fordi nummer 14 er nevøen min, Sigurd, så klart. Og ham heier jeg på! Dette var første gang jeg så ham sparke fotball, og det var morsomt å se. Han jobba hardt og hjalp laget sitt fram til en solid seier.

Så mange mål ble det at jeg kom ut av tellinga. Etter kampen ble Sigurd spurt om hvor mange mål det egentlig ble, og svaret var:
De andre skåra ett mål. Og vi skåra... mange mål.

Og da er det jo greit.

Russisk propaganda og norsk verdensstjerne

I går var jeg i Nasjonalbiblioteket for første gang. Det holder til i en staselig murbygning på Solli plass i Oslo.

Innenfor døra måtte vi (ja, det var mamma og jeg) ta oss tid til å titte på den flotte foajeen. Her er det malerier i taket, buegangene og på trappeveggene.

Forseggjort!

Her og der står det gamle klenodier fra Nasjonalbibliotekets lange historie. Se på dette gamle kartoteket, med kartotekkort i kartong. Det virket som det fortsatt er i bruk.

Men vi hadde ikke kommet bare for å se oss om, vi skulle se på en utstilling av russiske propagandaplakater fra 1920 og -30-tallet. Plakatene er utlånt fra Russland nasjonalbibliotek i St. Petersburg, og gir et innblikk i hvordan kommunistpartiet ville påvirke innbyggerne i Russland på mange forskjellige måter.

Noen plakater viste bilder av de store heltene, som her (f.v.) Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin.

Russlands nasjonalsymbol, hammer og sigd, lagd av en fotomontasje med bl.a. Lenin nederst i midten.

Til venstre er en plakat som reklamerer for den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Til høyre er (igjen) Lenin. Blant andre motiver som gikk igjen var forakt for kapitalismen, sterke oppfordringer om å gi arbeidskraften sin for å bygge opp landet og - faktisk - nærmest påbud om å drive fysisk fostring (selvfølgelig for  holde kroppen frisk og sterk så den kunne tjene landet).

Utenfor utstillingsrommet hadde publikum muligheten til å skrive sine egne tekster på kopier av plakatene. Ordet er ditt! Her har en artig gjest latt seg inspirere av en skoplakat, og kommet opp med teksten "Flere skopar til alle kvinner nå!". Faktisk var plakaten opprinnelig en reklameplakat for et spesielt merke kalosjer - litt merkelig med en såpass kapitalistisk plakat i et land hvor kapitalismen var så forhatt av styremaktene.

Etter å ha kikket lenge og vel på alle plakatene kjente jeg på en stigende nysgjerrighet til å sette meg mer inn i Russlands historie, og da spesielt i tida rundt revolusjonen i 1917. Jeg får prøve å finne en god bok å lese.

Før vi forlot Nasjonalbiblioteket tok vi også en tur innom en utstilling over Kirsten Flagstad. I år er det 100 år siden hun debuterte, og det markeres blant annet med denne utstillingen. Til venstre er kostymet hun brukte som Brünnhilde i Richard Wagners opera Valkyrien. Jeg må innrømme at selv om Kirsten Flagstad kanskje er Norges største operasanger gjennom tidene, så har jeg nesten ikke hørt henne og vet lite om henne. Men - lysten til å lære mer om henne ble også vekket i går.

Og selvfølgelig - etter så mange inntrykk - var det på sin plass med litt mat. En sandwich og kaffe latte på Wayne's coffee smakte særdeles godt.

Familieutflukt til Mistberget

Bamse og jeg gikk til topps på Mistberget i Eidsvoll kommune i går, sammen med mine tre søsken, opptil flere nieser og en nevø. Bamses firbeinte kusine Ronja, en beagle på 1 år og 8 måneder, var også med - og Bamsegutt var utrolig ivrig etter å følge Ronja oppover de til dels bratte stigningene.

 

Jeg gikk med Bamse i magebelte, og fikk god drahjelp oppover bakkene. Ronja kan så vidt anes lenger fram i bildet.

Vi parkerte like ved Spetalen (i Eidsvoll kommune) og gikk først en drøy kilometer på grusvei før vi svingte av og begynte på stigningen. Selv om det bare var 1,8 kilometer til toppen var det ganske slitsomt,  med en stigning på ca. 400 høydemeter.

Et skilt på toppen forteller at høyden er 663 meter over havet.

Bamse og Ronja benytta sjansen til å bli litt bedre kjent. Det er første gang de går tur sammen, og det gikk veldig bra. Det blir nok ikke siste gang!

Her sitter hele "min" gjeng og nyter medbrakt mat og vafler. I tillegg til oss var det masse andre folk som kom og gikk, så det er tydelig at Mistberget er et populært sted.

Hvis man vil ha utsikt kan man klatre opp i dette gamle branntårnet fra 1938. Det er 16 meter høyt, og fra toppen skal det være en fantastisk utsikt over hele Romerike. Trappene opp i tårnet er ganske spinkle og bratte, og det er veldig luftig oppover der, så for min del holdt det å gå til det første platået. Jeg kjente at jeg ble ganske geleaktig i knærne, og så ingen grunn til å utfordre respekten jeg har for høyder...

Mens jeg sto der kom niese Sara klatrende oppover. Hun gikk helt til topps, tøffingen.

Men jeg synes jeg så ganske langt fra mitt ståsted også, og knipset dette bildet før jeg lett skjelvende i knærne klarte å buksere meg ned (den skumle) trappa igjen.

Å for en bursdag!

Det var ikke min bursdag som ble feira i går, men jammen fikk jeg masse kake allikevel. Jeg ser jo ganske fornøyd ut, da...

Først var det mat: burgere og pølser. Pluss salat for den som ville være litt sunn, og det vil jeg jo.

Så kom kakene fram på rad og rekke. Her var både marsipankake, nøttebunn med sjokoladekrem, gulrotkake og ostekake (tror jeg det var, den var i alle fall veldig god). Et bugnende fat med frukt og bær fristet også.

Skolebrød ble pyntet ferdig på stedet. Alle ble spist opp.

Men hvem hadde bursdag, da? Jo, det var niese Idunn og lillesøster Tone. Til sammen blir de like gamle som jeg er aleine. Men de er ikke 23 år hver, altså.

Idunn var kjempefornøyd etter hvert som stadig flere gaver ble utstilt på sjenken. Ser du henne i speilet?

En tur på barneteater

Fredag kveld var jeg på teater og så elever ved Nannestad kulturskole framføre Huldras sang. Selvfølgelig hadde jeg kjente som var med, nemlig min niese Henriette som spilte budeie. På disse bildene blir hun og to med-budeier kidnappet av huldrene.

Sjefs-huldra hadde en flott stemme, og sang både hulderlokk og en versjon av Alvedansen (sangen som Christine Gulbrandsen deltok med i Melodi grand prix i 2006).

Disse småtassene var et artig innslag. De ligner på blånisser, men oppførte seg nesten som de underjordiske raringene i Ronja Røverdatter - du vet de som sier "vaffør då då!?"

En tur innom trollene ble det også.

 

Og en lykkelig slutt hvor de kidnappede budeiene var trygt hjemme igjen. Da ble det dans og moro, og jammen tro de til med hallingkast.

 

Det var lagt mye arbeid i kulisser, lys og lyd - og det har mye å si for helthetsopplevelsen. I tillegg deltok også mange musikkelever som spilte fele, trekkspill og piano. Her var det mange flinke unger!

Nå er JE på kjøret

Enda en av livets milepæler er passert: JE har fått lappen. I ettermiddag kunne vi rive L-en av bakruta, og det var en glad gutt som putra av gårde for å kjøre på trening for litt siden. Aleine i bilen for første gang! Hvilken herlig frihetsfølelse!

Og det er jo ikke bare frihet for ham, for meg begynner også en ny tid. Ikke at jeg har kjørt ham veldig mye rundt omkring i det siste, han er flink til å ta bussen når han kan. Men litt kjøring har det jo vært. Nå skal han få lov til å kjøre meg i stedet, og jeg har allerede bestilt henting fra et 60-årslag neste helg. Hihaa!

Jeg er blitt altfor søt

Se bare her. På hva jeg spiser, altså. Sjokoladepudding med krem og vaniljesaus. Og det kom på toppen av diverse godteri og kaker i helga (+ selvfølgelig kartongvinen, som har holdt standarden gjennom både fjerde, femte og sjette glass. Lenger har jeg ikke kommet, tror jeg... men aldri godt å si med kartongvin...)

Til mitt forsvar må jeg si at det var umulig å motstå denne sjokoladepuddingen som mamma serverte i går. Også jeg som er så vanvittig glad i sjokoladepudding, det vet hun jo godt og det var nok derfor hun hadde lagd det da JE og jeg skulle komme til middag.

Men i dag er det tydelig at jeg har fått i meg for mye sukker over flere dager. Det går rett til hjernen og gjør meg faktisk lett deprimert. Da jeg sto opp i dag kunne jeg ikke skjønne  hvorfor jeg følte meg så motløs, men så kom jeg på at dette har jeg oppdaget før også. Kuren er altså å vende tilbake til normalt kosthold, fort som svint.

Sjekk disse søte kyllingene som pynta middagsbordet hos mamma, da! Skikkelig påsketurister ved bålet. Jeg tror det er et nyforelska par, og jenta til venstre er litt blyg. Naaaaaaa....!

Underlig kunst - men god vaffel

Kunst skal utløse følelser. Men jeg fikk mest av alt en sterk følelse av at jeg ville rydde opp da jeg så denne installasjonen på Akershus kunstsenter i går.

"Building a character" har Jennie Hagevik Bringaker og Sara Eliassen kalt den. Tanken er å skissere en fiktiv karakter som har søkt tilflukt i et hotellrom i Normandie. Her er det noen møbler (seng, stol, bord), massevis av ark med skriblerier, tekst og tegninger på, videosnutter som vises på veggene i bakgrunnen og lydklipp av musikk og noen som prater. Hver søndag i løpet av utstillingsperioden kommer kunstnerne og endrer installasjonen mens publikum kan se på, som en performance.

Mamma og jeg så den sammen, og helt ærlig: det ga oss ikke mye. Men vi snakket litt med daglig leder for kunstsenteret som forsøkte å hjelpe oss litt. Hun mente verket kan sees på som en demonstrasjon av prosessen hvor et kunstverk blir til. I en større filosofisk sammenheng blir det som en metafor på livet (er min tanke når jeg spinner videre på hennes innspill): at målet ikke er å bli ferdig, men å være underveis.

Her er et annet verk fra utstillingen, laget av Svein Flygari Johansen. Han stilte ut flere verk, som alle tar for seg frykt. Denne som heter The Fish, er ganske artig - en presenning med litt vann i og en projektor.

Projektoren viser en fisk, men det som gjør det spesielt er...

... at fisken svømmer vekk når besøkende kommer for nær. Altså frykt - aha!

Jeg blir fascinert av hvordan i all verden man får ideen om å lage noe slikt. Og hvordan får han til at fisken flykter når vi nærmer oss? Gruble gruble...

 

Da sjelen hadde fått sitt var det kroppens tur. Ergo ble det kafebesøk med rundstykke - og vaffel! Sannelig var det på tide med vaffel, for nyttårsforsettet om å spise vafler oftere har sklidd ut i det siste. Her må det strammes inn!

Mett og fornøyd

Stønn... jeg er proppmett i dag. Det er ikke ofte jeg ikke er sulten til frokost, men i dag er unntaket. Grunnen er enkel: jeg spiste aaaaaaltfor mye i går.

 

Og det er jo ikke rart, når man har et slikt koldtbord å ta for seg av: karbonader, ørret og eggerøre, kabaret, pastasalat, grønn salat og diverse tilbehør.

 

Og etterpå: kaker i lange baner!

 

 

Det var jo bursdagsfest: vinterens store oppsamlingsheat i familien. Totalt sju bursdagsbarn, som til sammen ble - tataaaa - 200 år! Blant oss er det til og med en 50-årsjubilant i år, og han har sagt at det skal feires mer til sommeren når vi kan være utendørs og kose oss.

Med så mange bursdagsbarn blir det masse gaver også. Rene julaften, og vi bruker en times tid på å pakke opp alt. Jeg tror alle ble fornøyde med det de fikk. Selv ble jeg i alle fall veldig glad, jeg fikk blant annet ny koffert som jeg har ønska meg.

Den store vinterbursdagen er alltid hos oss. Selv om det er hyggelig å ha hele gjengen på 18 mennesker her, og selv om alle som har bursdag bidrar med både mat og kaker - ja, så er det allikevel en del å stelle i stand og rydde opp etterpå. Jeg blir sliten. Så i dag er det fantastisk deilig å ikke ha en liste med gjøremål. Nå føler jeg at dagen bringer et hav av tid til å gå tur, kose meg og ta det rolig. En perfekt søndag!

Snev av vår i England

Det er rart hvor raskt man er fast planta i hverdagen igjen. Selv om det bare er to dager siden jeg kom hjem fra England, virker det ganske fjernt. Muligens skyldes det at disse to dagene har vært fulle av gjøremål fordi vi skal ha stort bursdagselskap her i morgen.

 

Men: slik så jeg ut på tirsdag formiddag, på selve bursdagen min. Smil til deg selv i speilet, så kommer det gode humøret!

 

 

JE og jeg bodde på Dunkenhalgh hotel utenfor Blackburn, nord i England. Vi har bodd der før, og likte oss skikkelig godt. Her kan du lese om hvordan vi hadde det sist vi bodde der, og se flere bilder fra hotellet.

Jeg hadde bedt spesielt om å få rom i courtyard, for der er det så koselig. Vi bodde i det lille utbygget på høyre side, og når vi gikk ut av rommet kom vi rett ut i friluft. Som å ha en egen liten leilighet!

Legg merke til at det er blå himmel, og det regner ikke! Akkurat det er ganske utrolig til å være England i februar. Sola varmet, og jeg fikk en bitteliten forsmak på vår.

Koselig rom (selv om det er ganske rotete på dette bildet, da...).

Og så over til maten! Jeg er veldig glad i å spise, og benytter enhver anledning til å få i meg noe som smaker godt. På bursdagen min spanderte JE lunsj. Egentlig ville jeg ha en saftig burger, men det hadde de ikke - så det endte med fiskeburger i stedet. Den var god, den.

Nå tror du vel at dette var bursdagskaka mi? Nei, det kunne det vært - men på selve bursdagen min ble det ikke sjans til å spise kake. Heldigvis hadde vi sørga for å dekke søtbehovet grundig dagen før, først med denne solide sjokoladekaka...

... og seinere på kvelden ble vi så sugne på noe godt på rommet at vi tro til med room service med enda mer sjokoladekake og kaffe latte. Vi var så glupske at jeg glemte å fotografere de lekkert danderte kakene... men sånn så det ut etter gildet.

 

Du lurer kanskje på hvordan i all verden man klarer å være på reise på bursdagen sin uten å få mulighet til å spise kake? Jo, vi var rett og slett så mye på farten den dagen. Først gikk turen til Blackburns hjemmestadion, hvor vi blant annet var i supporterbutikken. Der henta vi billetter til fotballkamp samme kveld, og billetter til busstransport til kampen. Så spiste vi lunsj i baren / restauranten på stadion (ja, det var jo fiskeburgeren!). Planen var å ta en dessert også der (kake!) men tror du ikke de var helt tomme for alt søtt.

 

Vel, vi kunne ikke gjøre stort med det, men måtte bare gå rett fra lunsjen til bussen som kjørte oss til kampen i byen Hull - eller Kingston upon Hull som den formelt heter. Nå tror du vel jeg er klin sprø, for det var snakk om en busstur på 2,5 time. En vei. Så ja - jeg satt totalt rundt 5 timer i buss for å se fotballkamp. På bursdagen min.

 

Og så tapte til og med Blackburn kampen med to mål... Jaja, samme hvordan  man snur og vender på det, så hadde JE og jeg en fin tur sammen, med mange gode opplevelser. Vi kom i snakk med et eldre par som reiste med samme buss, og hadde en koselig prat med dem før kampen. De ble ivrige da de hørte vi var fra Norge, for de skal til Norge på ferie om en ukes tid. Snakk om tilfeldighet!

 

Og denne blide taxisjåføren ble vi godt kjent med: entusiastiske og serviceinnstilte Margaret som kjørte oss fra Manchester til hotellet på ankomstdagen. Hun er medeier i taxiselskapet Hyndburn cars, som gir god fastpris mellom Manchester og Dunkenhalgh. Siden hun var så hyggelig, avtalte jeg at hun skulle kjøre oss når vi skulle hjem også. Da hun hoppet (ja, hun hoppet!) ut av bilen og sang "Good morning!" var det som å treffe igjen en god venn.

 

Nå har vi direktenummeret og mailadressen hennes, og streng beskjed om å kontakte henne før vi kommer neste gang. Da skal nemlig broren hennes, som jobber med security på Ewood Park (Blackburns stadion) sørge for at vi får treffe fotballaget. Wow! Det hadde jo vært stas, da. Spesielt for JE selvfølgelig, men litt for meg også.

 

Tenk hvor heldig man er noen ganger, når man treffer slike mennesker som Margaret, som er så blide og hyggelige og gir totalt ukjente folk en god opplevelse. Hun hadde jo ikke trengt å gi oss dette tilbudet som broren kan fikse. Hun kunne bare kjørt oss dit vi skulle, tatt pengene og ikke gjort mer ut av det.

 

Jeg sa til henne: "Så heldige vi er som traff deg!"

Svaret var :"Så heldig jeg er som traff dere!"

 

Blir glad av sånt, jeg!