Det er rart hvor raskt man er fast planta i hverdagen igjen. Selv om det bare er to dager siden jeg kom hjem fra England, virker det ganske fjernt. Muligens skyldes det at disse to dagene har vært fulle av gjøremål fordi vi skal ha stort bursdagselskap her i morgen.
Men: slik så jeg ut på tirsdag formiddag, på selve bursdagen min. Smil til deg selv i speilet, så kommer det gode humøret!
Jeg hadde bedt spesielt om å få rom i courtyard, for der er det så koselig. Vi bodde i det lille utbygget på høyre side, og når vi gikk ut av rommet kom vi rett ut i friluft. Som å ha en egen liten leilighet!
Legg merke til at det er blå himmel, og det regner ikke! Akkurat det er ganske utrolig til å være England i februar. Sola varmet, og jeg fikk en bitteliten forsmak på vår.
Koselig rom (selv om det er ganske rotete på dette bildet, da...).
Og så over til maten! Jeg er veldig glad i å spise, og benytter enhver anledning til å få i meg noe som smaker godt. På bursdagen min spanderte JE lunsj. Egentlig ville jeg ha en saftig burger, men det hadde de ikke - så det endte med fiskeburger i stedet. Den var god, den.
Nå tror du vel at dette var bursdagskaka mi? Nei, det kunne det vært - men på selve bursdagen min ble det ikke sjans til å spise kake. Heldigvis hadde vi sørga for å dekke søtbehovet grundig dagen før, først med denne solide sjokoladekaka...
... og seinere på kvelden ble vi så sugne på noe godt på rommet at vi tro til med room service med enda mer sjokoladekake og kaffe latte. Vi var så glupske at jeg glemte å fotografere de lekkert danderte kakene... men sånn så det ut etter gildet.
Du lurer kanskje på hvordan i all verden man klarer å være på reise på bursdagen sin uten å få mulighet til å spise kake? Jo, vi var rett og slett så mye på farten den dagen. Først gikk turen til Blackburns hjemmestadion, hvor vi blant annet var i supporterbutikken. Der henta vi billetter til fotballkamp samme kveld, og billetter til busstransport til kampen. Så spiste vi lunsj i baren / restauranten på stadion (ja, det var jo fiskeburgeren!). Planen var å ta en dessert også der (kake!) men tror du ikke de var helt tomme for alt søtt.
Vel, vi kunne ikke gjøre stort med det, men måtte bare gå rett fra lunsjen til bussen som kjørte oss til kampen i byen Hull - eller Kingston upon Hull som den formelt heter. Nå tror du vel jeg er klin sprø, for det var snakk om en busstur på 2,5 time. En vei. Så ja - jeg satt totalt rundt 5 timer i buss for å se fotballkamp. På bursdagen min.
Og så tapte til og med Blackburn kampen med to mål... Jaja, samme hvordan man snur og vender på det, så hadde JE og jeg en fin tur sammen, med mange gode opplevelser. Vi kom i snakk med et eldre par som reiste med samme buss, og hadde en koselig prat med dem før kampen. De ble ivrige da de hørte vi var fra Norge, for de skal til Norge på ferie om en ukes tid. Snakk om tilfeldighet!
Og denne blide taxisjåføren ble vi godt kjent med: entusiastiske og serviceinnstilte Margaret som kjørte oss fra Manchester til hotellet på ankomstdagen. Hun er medeier i taxiselskapet Hyndburn cars, som gir god fastpris mellom Manchester og Dunkenhalgh. Siden hun var så hyggelig, avtalte jeg at hun skulle kjøre oss når vi skulle hjem også. Da hun hoppet (ja, hun hoppet!) ut av bilen og sang "Good morning!" var det som å treffe igjen en god venn.
Nå har vi direktenummeret og mailadressen hennes, og streng beskjed om å kontakte henne før vi kommer neste gang. Da skal nemlig broren hennes, som jobber med security på Ewood Park (Blackburns stadion) sørge for at vi får treffe fotballaget. Wow! Det hadde jo vært stas, da. Spesielt for JE selvfølgelig, men litt for meg også.
Tenk hvor heldig man er noen ganger, når man treffer slike mennesker som Margaret, som er så blide og hyggelige og gir totalt ukjente folk en god opplevelse. Hun hadde jo ikke trengt å gi oss dette tilbudet som broren kan fikse. Hun kunne bare kjørt oss dit vi skulle, tatt pengene og ikke gjort mer ut av det.
Jeg sa til henne: "Så heldige vi er som traff deg!"
Svaret var :"Så heldig jeg er som traff dere!"
Blir glad av sånt, jeg!
