Ut på tur i Sommer-Norge

Hva ville du gjort når himmelen ser sånn ut og du har bestemt deg for at du skal ut og gå tur? Ta på regntøy? Jasså, er du bleik, eller....? Jeg strena av gårde uten regntøy, jeg. "Dette går bra!" tenkte jeg. "Og om det kommer ei lita skur, så pytt pytt!"

Litt over halvkilometeren hjemmefra begynte det å dryppe litt. Veldig raskt dryppa det mye. Fortere enn jeg hadde trodd silte regnet ned.

"Det går sikkert snart over!" tenkte jeg, og stilte meg under trærne langs gangveien. Så begynte skybruddet.

Jeg stakk ned i grøfta for å få bedre ly for regnet. "Kan jo stå her til det gir seg!" tenkte jeg.

Og sto der. Og sto der. Og - ja, du har gjetta det? - sto der.

Dette var utsikten min. Der oppe er gangveien. "Håper ingen jeg kjenner kommer forbi og får øye på meg..." tenkte jeg og begynte å føle meg litt dum. Regnet pøste ned, og etter hvert ga ikke trærne spesielt mye ly for regnet lenger.

"Jeg teller til hundre, og hvis det ikke har gitt seg da må jeg bare gå så fort jeg kan hjemover," tenkte jeg.

Jeg måtte gå så fort jeg kunne hjemover. Man kan jo si at regnet hadde gitt jakka mi en enda freshere rosafarge enn før....

Men jeg hadde bestemt meg for å gå fem-seks kilometer, og når jeg først har bestemt meg for noe blir det som regel gjennomført. Altså...

... på med tørre klær, og ut igjen! Denne gangen med regnjakke. Regnbukse? "Det går sikkert bra uten!" tenkte jeg.

På andre forsøk kom jeg meg helt ut i skogen. Først så det ut til at det skulle gi seg å regne, men ting blir ikke alltid slik de ser ut til. I skogen var det veldig vått...

... og det var buksa mi også da jeg kom hjem...

Det er sommer i Norge!

Villmarkens datter

Som en ekte villmarkens datter har jeg tilbrakt det siste døgnet langt ute i skogen. Blant annet med å slappe av med å lese bok. Veldig smart å ha med seg en bok på overnattingstur, for uansett hvor idyllisk og deilig det er, kan tida bli litt lang utover kvelden når man camper. I går kveld satt jeg og leste - selvfølgelig avbrutt av diverse andre camp-aktiviteter - til klokka var over ti om kvelden. Det er jo lyst!

HP, Bamse og jeg gikk hjemmefra til denne fantastiske idyllen oppe i Romeriksåsen.

Rundtjern heter det, og for lokalkjente kan jeg røpe at det ligger et par kilometer nordvest for Ringdalshytta. Alt i alt cirka sju kilometer fra utgangsdøra vår. Så kjapt er det å komme seg langt ut i villmarka, det er helt fantastisk!

Rett forbi her går skiløypa mot Busterudvangen, og HP har lagt merke til denne gapahuken når han har vært på skitur. Vi har lenge tenkt at det hadde vært fint å gå hit og overnatte, og nå passa det.

 

God og enkel mat er viktig når man camper. Lapskausen fra Real turmat er veldig smakfull! Kok opp vann, hell oppi posen og rør rundt, vent noen minutter og spis. Nam nam, godt og næringsrikt.

 

Selv om det står en gapahuk der, hadde vi med oss et lite telt. Det var lurt, for det kom en del mygg og knott utpå natta, og da var det deilig å slippe å ligge i friluft som levende mat for dem...

Bamsegutt sov ute i marka for første gang, og han var kjempeflink. Det tok litt tid før han slo seg ordentlig til ro, han kunne jo ikke uten videre skjønne at vi skulle bli der til dagen etter. Men - som du ser - etter hvert ble han helt kul.

HP liker å fiske...

 

... og jammen fikk han en ørret på omtrent en halv kilo! Den kokte vi i kaffekanne til kveldsmat og delte broderlig i tre. Både de med og uten pels syntes det var kjempegodt.

Selv om det var en varm sommerkveld var det deilig å fyre bål når sola begynte å gå ned. En ting er varmen fra bålet, men en annen ting er kosen med å stirre inn i flammene og høre på knitringa.

Jeg skal være ærlig og innrømme at søvnen ikke blir den aller beste på en sånn tur; litt for hardt underlag, litt for varmt i teltet og alt er uvant... Klokka 5 i dag følte vi oss ferdige med å ligge i teltet, da hadde sola allerede vandret et stykke opp på himmelen. Vi la oss på fjellet utenfor teltet og tok det rolig, etter hvert lagde vi kaffe og spiste frokostmatpakker, mens småfugler sang og kvitra overalt rundt oss. Da er det faktisk helt greit selv om det har vært lite soving, ingen blir grinete av den grunn.

Og ja - vi er enige om at det har vært en fin tur!

Et forfriskende bad i varmen

Vi tobente som ikke har pels på kroppen nyter disse deilige varme dagene. Men for pelsdotten Bamse blir det i varmeste laget. I dag har han ligget i skyggen og tatt det rolig, og først utpå ettermiddagen tok vi ham med på en liten tur. En badetur! Han elsker å løpe i vannet, dukke brystet under (det er visst på brystet hunder best avkjøles) og drikke litt. Men hodet vil han helst holde over vann.

Vi trenger bare å gå en drøy kilometer hjemmefra, så kommer vi til idylliske Ulvedalsbekken. Den er akkurat passe dyp for Bamse. Hvis vi uten pels fristes til å bade, er det lett å finne noen kulper som er fine for oss også. Men vannet er - brrrrr - veeeeldig kaldt.

I grunnen er det en nydelig tur å ta på en varm sommerdag. Ikke for langt å gå, også er det skyggefullt og svalt der slik at både mennesker og hund får en avkjøling.

Familieutflukt til Mistberget

Bamse og jeg gikk til topps på Mistberget i Eidsvoll kommune i går, sammen med mine tre søsken, opptil flere nieser og en nevø. Bamses firbeinte kusine Ronja, en beagle på 1 år og 8 måneder, var også med - og Bamsegutt var utrolig ivrig etter å følge Ronja oppover de til dels bratte stigningene.

 

Jeg gikk med Bamse i magebelte, og fikk god drahjelp oppover bakkene. Ronja kan så vidt anes lenger fram i bildet.

Vi parkerte like ved Spetalen (i Eidsvoll kommune) og gikk først en drøy kilometer på grusvei før vi svingte av og begynte på stigningen. Selv om det bare var 1,8 kilometer til toppen var det ganske slitsomt,  med en stigning på ca. 400 høydemeter.

Et skilt på toppen forteller at høyden er 663 meter over havet.

Bamse og Ronja benytta sjansen til å bli litt bedre kjent. Det er første gang de går tur sammen, og det gikk veldig bra. Det blir nok ikke siste gang!

Her sitter hele "min" gjeng og nyter medbrakt mat og vafler. I tillegg til oss var det masse andre folk som kom og gikk, så det er tydelig at Mistberget er et populært sted.

Hvis man vil ha utsikt kan man klatre opp i dette gamle branntårnet fra 1938. Det er 16 meter høyt, og fra toppen skal det være en fantastisk utsikt over hele Romerike. Trappene opp i tårnet er ganske spinkle og bratte, og det er veldig luftig oppover der, så for min del holdt det å gå til det første platået. Jeg kjente at jeg ble ganske geleaktig i knærne, og så ingen grunn til å utfordre respekten jeg har for høyder...

Mens jeg sto der kom niese Sara klatrende oppover. Hun gikk helt til topps, tøffingen.

Men jeg synes jeg så ganske langt fra mitt ståsted også, og knipset dette bildet før jeg lett skjelvende i knærne klarte å buksere meg ned (den skumle) trappa igjen.

Vi begynner å bli et team

Bamse og jeg storkoste oss på tur i skogen i dag. Fantastisk vårvær, skikkelig varmt og godt! Han hadde på seg kløv, og er kjempeflink til å gå med den. Det er flere fordeler med det: jeg slipper å bære noe og han må jobbe litt ekstra så han blir god og sliten selv om ikke turen er så lang. Akkurat i dag var for så vidt turen litt lenger enn vanlig, så han hadde nok vært fornøyd også uten kløv. Men jeg hadde bestemt at vi skulle raste i skogen, og da bar han vann og nistebokser.

Vi stoppa ved Tærudtjern, der står en benk som er fin å raste ved.

Så koste vi oss med vann og mat: brødskive med brunost til meg, en halv fiskekake etter middagen vår i går til ham. Han pleier sjelden å få noe annet enn vanlig hundefor, og ble helt vill da han smakte fiskekaka.

Turen var veldig vellykka! All jobbinga vår med å lære ham folkeskikk (hundeskikk) og stå imot hormon-nykkene hans begynner å gi resultater. I dag synes jeg vi virkelig kommuniserte kjempebra på turen. Vi begynner å bli et godt team; Bamse og mamma'n hans! (Pappa'n også da, men han var ikke med i dag...)

Matpakkekos til hele flokken

Når man skal på tur med hele flokken, gjelder det å pakke egnet mat. En boks med diverse kjeks med og uten brunost / sjokolade til dem uten pels, og en boks med noe tørka kjøttgreier som ser ut til å smake svinaktig godt for han med pels.

I går gikk vi langs en vintervei til en hytte et stykke oppi skogen. Der lånte vi en krakk og satt i sola lenge og vel. Kakao på termos, vann til Bamse, solskinn mot ansiktet (og ja, jeg hadde smurt meg med faktor!).

På hjemveien ble det ganske synlig at våren så vidt har tatt tak. I en solhelling var veien nesten bar. Snart småsko?!?

Formiddagstur og ettermiddagste

Lørdag! Det er som regel en deilig dag med god tid til å kose seg. Vi har vært på lang tur i skogen, og Bamse koste seg ekstra fordi både "mamma" og "pappa" var med. Det er ikke så ofte vi går tur sammen alle tre. Jeg går ofte tur mens HP er på jobb, og når han har fri passer jeg på å få gjort andre ting når han går tur. Men i dag pakket vi sekken med varm sjokolademelk, kjeks og godbiter og var ute to-tre timer. Litt kaldt, men stort sett friskt og deilig.

Før vi gikk hadde jeg forberedt deig til scones. Dermed ble det ettermiddagste med scones, pisket krem og ripsgele. Det smakte ikke vondt!
Sconesene bakte jeg for første gang, så det var spennende å teste dem. De er gode, men jeg lagde dem litt for store så de ble litt deigete inni. Notat til neste gang: lag dem mindre!

Vil du prøve å bake dem, kommer oppskriften her:

Scones
9 dl hvetemel
5 dl surmelk (kulturmelk)
100 gram smør
1 ts salt
2 ss sukker
1 1/2 ss bakepulver

Bland alt det tørre. Smuldre i smøret og knip det godt sammen med melblandingen med fingrene. Ha i melka og bland det sammen til en smidig deig. Form deigen slik du vil (jeg lagde rett og slett vanlig bollefasong, bare litt flatere).
Stekes på 250 grader i ca. 10 minutter.

Og pass på å ikke lage dem for store! Jeg lagde 14 stykker, men det kan nok trygt økes til 18-20 som er mindre i størrelsen.

Lykke til!

Piknik i det hvite

I dag var det meldt strålende solskinn, så jeg hadde bestemt at jeg skulle ha en liten piknik i skogen. Riktignok varmer ikke sola noe ennå, og dessuten ble det overskya. Men pytt, pytt - tenkte jeg og dro av gårde med sekk på ryggen. 

I sekken hadde jeg blant annet en termos med varm sjokolademelk og sitteplate.

Den faste turkompisen var selvfølgelig med. Bamse er ikke vant til at vi stopper og setter oss ned når vi er på tur, så han skjønte ikke noe av det med en gang. Men da jeg satte fram en vannskål og ga ham et par gulrøtter (han er helt vill etter gulrøtter, snakker om sunn hund!) roet han seg. Vi ble ikke lenge, etter ti-femten minutter kjente jeg godt de 3-4 kuldegradene.

Mye av turen gikk på en tømmervei som en av bøndene i nærheten har kjørt opp. Det er helt supert, da kan vi gå til fots langt inn i skogen selv om det er snø. Etter hvert skal Bamse lære seg å være med på skitur også. Han har prøvd littegrann med HP, men er engstelig for ski og staver og blir for stressa til at det fungerer ennå. Men så er han jo fortsatt en liten valp (selv om størrelsen kan lure oss...) og har mye å lære.

Tanker på tur

Når jeg går ut på tur har jeg som regel planlagt hvor jeg skal gå. I tankene har jeg alt gått turen, så å si, siden jeg vet godt hvilken vei jeg skal følge, hvor jeg skal svinge, hvilken runde jeg skal velge og omtrent hvor langt det er. 

Målet er å gå turen jeg har lagt opp. Følge den planlagte veien.

Men Bamse har helt andre mål, hvis han har noen mål i det hele tatt. Han skal snuse bak trær.

Stoppe opp og lytte; hva er det han hører?

Snuse mer.

Løpe i snøen.

Tisse en skvett. Eller... det blir ganske mange skvetter på en tur, altså...

Snuse igjen.

Og sånn går turen. Han har overhodet ingen tanker for hvor han har tenkt å gå, hvor langt eller når turen er ferdig. Han bare er på tur, han. Det er målet. Å være på tur.

Jammen har jeg litt å lære av pelsdotten; han trenger overhodet ikke å minne seg selv om å være til stede i øyeblikket. Han bare er det. Nå skal jo han riktignok aldri rekke noe; han må ikke i butikken eller lage middag. Men det er det ikke alltid jeg må heller, allikevel har jeg lett for å drive meg selv fram mot målet: å komme hjem fra turen.

I dag klarte jeg å la turen bli en leksjon i å være til stede i øyeblikket. Og jammen ga det mersmak!

Hei, mitt vinterland!

Etter nattas snøfall, er det blitt skikkelig vinter i skogen. Mens jeg gikk tur i dag, kvernet sangen "Hei, mitt vinterland" rundt og rundt i hodet mitt. Den er vel opprinnelig svensk, og jeg har den på en gammel LP-plate med julesanger sunget av Agnetha Fältskog fra Abba og datteren hennes Linda.

"Hej, mitt vinterland, nu är jag här!" ... også husker jeg ikke mer av teksten, men melodien surra og gikk i hodet mens jeg bakset av gårde.

Snakk om grantre som har tatt på seg vinterstasen!

Bamse storkoser seg i snøen. Han løper fram og tilbake, hopper og spretter og viser en så stor livsglede at jeg blir glad jeg også.

Skjønner du?

Til slutt en liten kommentar til forrige innlegg, om lussekattene. Jeg har fått spørsmål om lussekatter smaker som boller, og det gjør de - bare enda bedre! Vi har fortsatt lussekatter i fryseren, og etter turen i dag tinte jeg noen til et kosemåltid. Å, så godt!