Høst i skogen

Det er ingen tvil; høsten er her. I går gikk jeg en lang, deilig tur i skogen og jaktet på høstfargene. Men - hmm... - det er ikke så mange løvtrær i skogen min... Det du ser på bildet var det eneste jeg klarte å få tatt et brukbart bilde av i det skarpe solskinnet som faktisk har klart å skyve regnet unna for noen dager. At sola skinner skal jeg i hvert fall ikke klage på, for den har ikke akkurat jobbet overtid i sommer.

På grunn av alt regnet som har kommet i år er det ganske vått i skogen også. Her må jeg balansere på stokkene i vannet for å komme tørrskodd over. Utrolig nok går det veldig greit, jeg blir sjelden våt på beina når jeg bare tar det rolig over de våteste stedene.

Her er det en liten en som har mistet sokken sin... Det spørs vel om han (regner med at det er en gutt, jeg - siden det er fotballsokk...) leter etter den langt ute i skogen.

Under noen trær ligger fortsatt trerota jeg har lyst til å frakte med meg hjem. HP og jeg la den her i vår for at den skulle få ligge i fred til vi hentet den hjem. (Kan ikke bare ta den under armen, for den er ganske tung.)Vel... den ligger jo fortsatt her, i alle fall. Kanskje det rett og slett er meningen at den skal få bo i skogen, siden vi aldri klarer å måke oss til å hente den.

Om krig og kjærlighet

Nå er det på tide med et lesetips igjen, denne gangen "Brente skygger" av forfatteren Kamila Shamsie. Det er en bok jeg fikk anbefalt for lenge siden, og som jeg har sett fram til å lese. Med andre ord hadde jeg store forventninger, noe som ikke alltid er av det gode. Men denne gangen var det ingen fare.

Boka starter med at hovedpersonen, japanske Hiroko, står på verandaen sin i Nagasaki, lykkelig over at kjæresten hennes nettopp har fridd. Idyllen blir på grusomt vis revet i stykker da atombomben treffer byen. Hiroko overlever, men finner aldri igjen kjæresten sin, tyske Konrad. Alt hun finner er en fettskygge på en stor stein ved stedet der han sist ble sett. Bomben har smeltet bort hele kroppen hans, og bare kroppsfettet  er igjen - i form av en skyggefarging på steinen. Det samme har skjedd med alle andre som befant seg ved sentrum av der bomben slo ned.

Da jeg leste dette, lurte jeg på om det er noe forfatteren har funnet på, eller om det var slik i virkeligheten. Jeg har ikke funnet det ut, men egentlig spiller det ingen rolle - atombombens grusomme virkninger (og ettervirkninger) er uansett helt ufattelige.

Senere oppsøker Hiroko kjærestens søster og familien hennes, som bor i India. Hun får et nært forhold til søsteren, og ikke minst til familiens tjener, indiske Sajjad. De gifter seg, men må raskt flykte ut av landet for at ikke Sajjad som er muslim skal risikere å bli drept. Det er like før Pakistan opprettes, og konfrontasjonene mellom forskjellige religiøse grupper er mange. Etter hvert kan de vende tilbake til Pakistan, og finner seg en forholdsvis rolig tilværelse i en urolig verden. Etter mange år får de også en sønn, til Hirokos store glede - hun var sikker på at hun var blitt steril av strålingen fra bomben.

Hiroko opprettholder et tett vennskap med søsteren til sin drepte forlovede. Sønnene deres deler også skjebne på mange måter, ikke minst når det gjelder hvordan de flykter fra nærhet og kjærlighet til krig. Handlingen i boka knyttes tett opp mot virkelige hendelser, fra bombingen av Nagasaki via krigen i Afghanistan til terroraksjonene i USA 11/9 2001.

Joda, siden det er en bok som handler mye om krig er den jo trist. Men den er også veldig vakker og rommer både kjærlighet, vennskap, klokskap og håp. Ikke minst er Hirokos måte å forholde seg til alt hun har opplevd, noe å lære av. Hun har opplevd det verste - atombomben - og etter den kan ingen ting ødelegge henne.  Selv 9/11 er ikke noen stor sak for henne, hun ser det i perspektiv til hvor mange som ble drept av bomben.

Dette er en bok man ikke glemmer med en gang. Det er vel unødvendig å understreke at jeg anbefaler den - men det gjør jeg altså!

Mange inntrykk på Høstutstillingen

I går var jeg i Oslo og besøkte Høstutstillingen. Som du ser av dette bildet, var plutselig jeg selv en del av utstillingen i dette speilet som er en del av et av kunstverkene. Litt artig det, da!

Høstutstillingen er en fast, årlig utstilling på Kunsnernes Hus. Jeg har vært på den noen ganger før, og synes det er mye rart der men også en del som gir impulser til ettertanke og inspirasjon.

Jeg gikk forbi Slottet på veien. Det ser jammen ut som Harald og Sonja pusser opp!

I hagen sin holder de også på med noe, se bare på denne jordhaugen.

Før jeg kunne ta fatt på kunstopplevelsene, krevde kroppen oppmerksomhet. Rettere sagt magen. Er det ikke ganske kunstnerisk å spise cæsarsalat og drikke et glass cava (den spanske varianten av prosecco som vi ofte nyter når pokerjentene møtes...)?

Så til kunsten. Hva med denne baderomsinstallasjonen? Hmm... For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at døra og skiltet i bakgrunnen er - rett og slett - en helt vanlig nødutgang.

Dette verket i utskåret filt var ganske fint, synes jeg.

Og her er en vegg malt i rent gull. Jeg passet på når skoleklassen på bildet fikk guiding, og tyvlyttet. Guiden fortalte at dette verket er det eneste som er påvirket av hendelsene 22. juli (siden juryeringen til Høstutstillingen skjer tidligere på året). Denne kunstneren hadde imidlertid fått antatt verket sitt, som altså er en vegg malt i gull med et ord uthevet i gullet. Da han ble antatt hadde han ikke bestemt hva det skulle stå ennå. Etter terroraksjonene bestemte han at det skulle stå "relief", altså lettelse. Det skal symbolisere at man kan bruke denne veggen som en slags klagemur og få utløp for tanker, sorger, frustrasjoner... og gjennom det få lettelse.

Dette minner meg om indianere.

Her har jeg fotografert en videofilm, hvor disse to kvinnene står og puster i hverandres lunger gjennom røret de har mellom seg. Ganske sprøtt å se på. De begynte å puste helt stille og rolig, men etter hvert virket de mer og mer desperate (naturlig nok siden de bare pustet inn hverandres karbondioksyd...).

Dette minner meg om - en mopp som henger opp-ned.

Her er det to kunstverk. Legg merke til det på veggen. Klarer du å lese speilskriften? "No one is illegal". Jeg tenkte i hvert fall umiddelbart på Maria Amelie.

Her er også et bilde som favner flere verk. Selv om jeg ikke skjønner så mye av absolutt alt, blir jeg ganske imponert over hva det går an å finne på å lage og sende inn...

Til slutt viser jeg dette verket, som hang som en portiere på tvers av rommet. Fin gammelrosa farge, synes jeg. Man kunne gjemme seg litt bak den og føle at man var i en egen, rosa verden. Det tenkte i alle fall jeg. Kanskje kunstneren har en annen tanke, men noe av det jeg liker med kunst er at det er fritt fram for hver enkelt å tolke og tenke som man vil.

Nydelig høstvær på hytta

Fredag så det slik ut ved Einafjorden. Og ikke bare så det deilig ut, det var også utrolig godt og varmt i sola. HP og jeg dro på hytta tidlig på dagen, og kunne nyte en lang ettermiddag i sola - inkludert en spasertur ned til Einafjorden. Vi ser vannet så vidt fra hytta, gjennom trærne, men det tar ikke mer enn 5-10 min. å rusle ned til vannkanten.

Bildet er tatt fra sørenden og rett nordover. Her ser vi en mil av gårde. Utrolig at vann kan se så blått ut? Hvis du fyller litt av det i et glass er det jo helt gjennomsiktig...

Vi var på hytta til søndag. Lørdag dro HP til Lillehammer for å løpe Birken, mens jeg koste meg på hytta. Dessverre var ikke været så fint da, men jeg gikk en lang tur og satt foran peisen og leste etterpå.

Da vi kom hjem i går, ventet dette synet oss i vinduskarmen. Wow! Selvfølgelig måtte vi smake på en tomat i salaten vi lagde til en sen middag. Alldeles fantastisk smak på den også!

Rødmende tomater

Jeg har ikke prøvd meg på stekte grønne tomater ennå. I stedet har jeg plukket et knippe tomater og lagt dem lunt og godt i vinduskarmen for å bli modne.

Her er det både vanlige tomater og cherrytomater - og som du ser; den ene lille cherrytomaten har blitt rød! Bildet ble tatt onsdag ettermiddag, og torsdag delte HP og jeg den røde tomaten til frokost. Den smakte helt utrolig godt, kan ikke sammenlignes med kjøpte tomater. Klart den suger til seg smak og aroma gjennom en så lang vokseprosess som den har vært igjennom (+ masse omsorg fra meg...).

Nå blir det spennende å se hvor lang tid det tar før flere av tomatene blir røde.

Valgkake

I går koste vi oss med valgkake mens vi hadde vår egen lille valgvake. Dermed ble det kake for tredje dag på rad, siden vi hadde lørdagskake (kjøpt marsipankake) og var på burdagsfeiring på søndag med kakebord med både bløtkake, sjokoladekake, ostekake og mer til. Jammen var det grunn til å kose seg med alle disse kakene også, for valgresultatet gikk den veien vi ønsket. Her i Skedsmo kommune får Ap fortsatt ha ordføreren, som seg hør og bør etter 101 sammenhengende år med Ap-ordfører! Hurra for det!

Minst like gledelig er det at Fremskrittspartiet gikk tilbake med over 10 prosent. Dobbelthurra for det!

Men! Det er et stort men! Valgdetakelsen i min kommune er på bare litt over 60 prosent. Det betyr av fire av ti personer gir blaffen i å bruke stemmeretten sin. Og det i et år hvor "alle" har ropt etter mer demokrati og høyere valgdeltakelse. Jeg kan ikke forstå at det går an å ikke stemme, for meg er det en høytidelig handling som er like naturlig som å feire julaften.

I noen land kan man bli drept for å våge å gå til valglokalet og stemme. Det er noe å tenke på for dem som sitter altfor godt i sofaen og klager over udugelige politikere.

Bomullsbryllupsdag

I morges fikk jeg bomullsklær i gave av min superfantastiske mann. Det passet jo kjempebra, siden vi har bomullsbryllupsdag i dag = 2 år! Han ga meg en fleecevest og en t-skjorte, begge deler perfekt å bruke på turene mine og ellers når jeg bare skal surre rundt her hjemme.

I flere dager har vi snakka om å sjekke hva 2-års bryllupsdag heter, men først i går kveld sjekket jeg det. Nå mistenker jeg at han har sjekket det på egen hånd, før han var ute og handlet. Hmm...

Han kjenner meg godt, og visste at jeg ville sette pris på en t-skjorte i økologisk bomull!

På fronten av t-skjorta er det instruksjoner for hvordan man skal ta vare på jorda.

Skikkelig bra! Sånne instruksjoner står jo på alt mulig annet, som det egentlig ikke er så farlig om man tar godt vare på. Bra gjort av Bergans!

I anledning dagen vår, har jeg fått litt pepper også - prydpepper. En morsom plante med små pepperfrukter i flere forskjellige farger. Jeg har aldri hatt en sånn plante før. Fruktene kan nok ikke spises, tror jeg - har søkt litt på nettet uten å finne det ut. Men uansett er den fargerik og kjempefin.

Kjempefine var vi også på dagen for to år siden. Stakkars HP var syk, og hadde dopa seg med haugevis av Paracet. Han mener selv at han ser sløv ut i øynene på alle bildene fra dagen, men jeg synes han er flott, jeg!

Hva jeg har gitt ham? ... må innrømme at jeg ikke har ordnet noen ting... Får skylde på forkjølelsen som forsatt holder hodet mitt i et fast grep - og skjerpe meg neste år!

Forkjølelse og bestemorstudier

Forkjølelsen min er seiglivet, men heldigvis begynner jeg å bli bedre nå. I går var jeg ute og gikk tur for første gang siden lørdag. Det høres kanskje ikke så ille ut, men for meg er tre dager uten å gå tur - ja, det hender egentlig ikke... Sola tittet fram noen timer i går, til en forandring, og det gjorde det enda triveligere å gå i skogen. Vått var det jo, jeg har nok aldri sett lysløypa så gjennombløt - men det var jeg jo forberedt på. Med riktig skotøy går det bra = goretex!

En av de få fordelene med å være syk, er at jeg kan bruke enda mer tid på å lese. Jeg har lyst til å fortelle om en bok jeg avsluttet før jeg ble forkjølet, men som jeg raskt bestemte meg for at jeg måtte blogge om. Nemlig...

... "Isa and May" av Margaret Forster. Og først må jeg si tusen takk til M som skriver så mange koselige kommentarer til meg, og som anbefalte denne forfatteren for lenge siden. Hvis denne boka er representativ for hvordan hun skriver, har jeg mye å glede meg til. Allerede er en ny bok bestilt på biblioteket!

Som dere skjønner av tittelen, er boka på engelsk. Jeg har ikke funnet noe av Margaret Forster som er oversatt til norsk, (akkurat slik du trodde, M) men jeg klarer fint å lese henne på engelsk.

Boka handler om en ung kvinne, Isamay og hennes forhold til bestemødrene sine, Isa og May (ja, hun er oppkalt etter dem begge...) Samtidig som Isamay har masse, og til tider ganske ambivalent, kontakt med Isa og May, holder hun på med en hovedoppgave om forholdet mellom bestemødre og "granddaughters" (har vi noe eget norsk ord for kvinnelige barnebarn, foruten datterdatter og sønnedatter?). Ute i kulissene svever Isamays noe eksentriske samboer. Hvorfor han er forholdsvis vanskelig å forstå seg på, blir klarere mot slutten av boka.

Underveis i lesingen, begynte jeg selv også å tenke på mitt eget forhold til mine bestemødre. Det var nesten ikke mulig å unngå, med en hovedperson som filosoferer rundt temaet hele tida. Men det var ålreit, altså - ikke noe traumatisk over det! Jeg liker bøker som forteller en god historie samtidig som de får meg til å tenke litt selv.

Nå ser jeg fram til å lese neste bok av Margaret Forster - og forundrer meg litt over hvorfor hun ikke er oversatt til norsk. Hmm....

Film og forkjølelse

Joda, det var selvfølgelig Hodejegerne jeg så i går, som både Tove og Helen tippet. Men jenter, dere får ingen premie for det - det var nok for åpenbart at det var den som sto på planen.

Før jeg sier hva jeg synes om filmen, vil jeg sutre enda mer over denne forkjølelsen min. Den blir ikke bedre, og i natt våknet jeg klokka 4 av et voldsomt trykk i panna og sår hals. Sto opp og tok paracet + ibux, og så litt på tv for å prøve å bli trøtt. Det er veldig mye rart på tv midt på natta, altså. For eksempel Svisj, som er en speeda programleder som sitter og tar imot sms fra andre folk som heller ikke får sove (kanskje de også er forkjøla), spiller musikk og gir quiz-oppgaver som er så enkle at spillet Ludo virker komplisert i forhold.

Vel, jeg ble ikke trøttere, fikk bare enda mer vondt i hodet av tv-lyden, så jeg gikk og la meg igjen og hørte på pusten til HP i stedet. Etter hvert virket dopet jeg hadde tatt, og jeg sovnet igjen. Nå er dessverre virkningen over, og dermed er det en usynlig person som står og presser noe hardt mot panna mi igjen... Tid for en ny dose tabletter rett etter dette.

Så til filmen: Med beklagelse til alle som mener at dette er årets norske film, må jeg innrømme at jeg ikke synes den var så god. Den var ikke dårlig heller, men ganske intetsigende. Joda; gode actionscener og tidvis spennende - men jeg synes den hadde brent kruttet midtveis. Selv om jeg ikke er noen fan av actionfilmer, må jeg si at jeg likte actionscenene bedre enn de mer følelsesmessige dialogene som overtok etter hvert. Dem trodde jeg ikke på i det hele tatt, det ble for overfladisk. Jeg har ikke lest boka, men det er mulig at den inneholder flere detaljer som gjør historien mer troverdig - slik jeg har sett i andre filmatiseringer av bøker.

Så sånn er det med den saken. Her er uansett traileren; jeg går til medisinskapet!

Eplegele og glade husmortips

I serien Kjersti boltrer seg med frukt og grønt, er vi i dag kommet til eplegele! Oppildnet av voldsom skryt både på bloggen og i virkeligheten, er jeg nå ustoppelig når det gjelder å foredle grøde fra hagen. Og se på denne lekre geleen! Se på fargen! Konsistensen! Og jammen smaker det godt også!

Utgangspunktet var - naturlig nok - epler fra hagen. I år har vi fått en del epler som faktisk klarer å bli noenlunde modne før de a) detter ned fra treet og straks blir angrepet av insekter som begynner å spise på dem, eller b) råtner på treet. Jeg synes ikke de er så gode å spise som de er, enten litt for sure eller melne. Altså må de brukes på annet vis.

Jeg kuttet opp en hel haug epler, kokte dem med vann og helte guffa oppi denne avrenningsposen. Da blir det klar, fin saft. Den kokes opp på nytt med sukker, helles på glass - og vips: gele!

Fremgangsmåten fant jeg i denne gamle boka, som jeg har fått av pappa og kona hans. "Saft og sylt" i 5. opplag fra 1954! Boka er morsom og full av oppskrifter og tips til alt fra jordbærsyltetøy via blåbærvin til bronkittmikstur av egg og sitroner. Helt fremst i boka er et kapittel som understreker at man må ha godt renhold, være godt forberedt i utstyrsveien og ha høy moral for at alt skal bli vellykket. Blant annet finnes der Ti bud, som jeg sakser et par av:
- Ta vare på levninger.
- Lev ikke over evne! Sus og dus gir tomme krus!
Husk dette nå som helga står for dør!

Og vil du lage eplegele, kommer her en redigert versjon av fremgangsmåten:

Eplegele
1 kg epler
5-7 dl vann
ca. 750 gram sukker per liter saft

Velg epler som ikke er altfor modne. Vask dem godt, kutt dem i biter og legg i en kjele sammen med vannet. Kok opp og la det småkoke til eplene er møre og fylte, men hele (mine epler ble ganske mye grøt etter hvert, men det gikk bra, det...). Løft kjelen av varmen og la den stå i 10 minutter for å klarne.

Hell det i avrenningspose (jeg kjøpte min på Jernia). La det renne godt av, gjerne i flere timer.

Mål saften før du heller den i en (ren) kjele. Mål opp sukker etter hvor mye saft det ble, og hell sukkeret oppi saften. Kok opp og la det småkoke i 15-20 minutter med jevnlig røring. Skum godt underveis.

Sjekk at den blir stiv, f.eks. gjennom å helle bittelitt på en skål og la det avkjøles. Når du er sikker på at det blir stivt, helles det på rene, kokte glass. La det avkjøles, og belønn deg selv med en skive med deilig, søt eplegele.