Forsommertreff med pokerklubben

I går tok jeg turen inn til hovedstaden for å treffe damene i pokerklubben. Vi spiste, drakk prosecco og skravla - og det var spesielt hyggelig å treffe Tove igjen, for henne var det lenge siden jeg hadde sett.

Vi var på Restaurant NI&TYVE i Parkveien (selvfølgelig i nummer 29...). Bygningen er en utrolig sjarmerende gammel trevilla, som er fredet. En riktig perle av et hus, som gir en flott ramme rundt en ut og spise-opplevelse.

Inngangen er på baksiden av huset, opp en liten trapp. Drikkevarer ligger til kjøling og det er nok av glass der, i hvert fall.

Vi hadde en fantastisk dyktig og hyggelig servitør som virkelig gjorde sitt ytterste for at vi skulle ha det bra. Det har så mye å si for totalopplevelsen, synes jeg - og denne fyren virket som han virkelig trivdes med å stå på for gjestene.

Jeg spiste kveite med deilig tilbehør, og valgte ost til dessert. Og drikke? Prosecco, så klart - det er jo det som er pokerjentenes favorittdrikk.

Pokerklubben har eksistert i - tja, nå er det vel 11-12 år. De første årene var vi 6-7 stykker, og vi spilte faktisk poker når vi møttes. Selvfølgelig spiste og drakk vi også... Etter som årene har gått, er vi en hard kjerne på fire damer igjen, og det er mange år siden vi la kortstokken i skuffen. Men navnet beholder vi; det er litt tøft å si at man skal på treff med pokerklubben!

Helen er hjemme fra Italia for noen uker. Skjønt - "hjemme" er vanskelig å definere når det gjelder henne, hun føler seg hjemme både i Norge og i Italia.

Hun har alltid noen gode historier på lager, og forteller med et overskudd og en selvironi som er helt fabelaktig. På bildet er det Else som ler med av Helens opplevelser som bilselger, men jeg skal love at Tove og jeg lo like bredt på den andre siden av bordet. Hurra for deg og humøret ditt, Helen!

Jeg er glad for at jeg har pokerjentene. Vi er fire litt ulike damer som utfyller hverandre på mange måter. Nå har vi kjent hverandre i så mange år at vi er veldig trygge på hverandre og vet hvor vi har hverandre. Jeg håper vi fortsatt sitter og flirer over en flaske prosecco når vi er riktig, riktig gamle.

Blå grøt...

... er kanskje ikke det som ser mest fristende ut? Hva er det med blå mat, egentlig? Det finnes ikke mye mat eller drikke som er blå, det eneste jeg kommer på i farten er blåbærsuppe.

 

På bildet synes ikke blåfargen like godt som i virkeligheten, men dette er altså min frokost: havregrøt med acai-pulver i. Jeg koker grøten på vanlig måte, og når den er ferdig rører jeg inn en skje pulver som er stappfullt av antioksidanter og sunne fettsyrer. Det smaker nesten som vanlig havregrøt, men med et hint av noe bæraktig - slett ikke vondt!

Og når jeg får strødd på masse kanel og bittelitt sukker, ser det helt normalt ut.

Jeg er veldig glad i grøt i forskjellige varianter, og havregrøt spiser jeg ofte til frokost. Sunt og godt!

Test: boller bakt med sukrin

I går prøvde jeg for første gang å bake boller med sukrin i stedet for sukker. De ble ganske vellykka. Jeg var spent på om de ville heve skikkelig, siden jeg har lest at deigen kan heve dårlig med sukrin. For sikkerhets skyld tok jeg oppi et par teskjeer med vanlig sukker for å gi næring til gjæren - og jammen tror jeg det gjorde susen. Riktignok heva ikke deigen fullt så mye som den pleier, men det var ikke langt unna. Bollene ble veldig luftige og fine, og smakte godt. Dog synes jeg de smakte litt lite, men egentlig ikke direkte for lite søtt. Allikevel skal jeg huske på å bruke litt mer sukrin neste gang, i tillegg til kanskje å ha oppi en liten dasj med salt.

Fordelen med sukrin er jo at det ikke påvirker blodsukkeret. Det inneholder ingen kalorier, men i motsetning til andre søtningsmidler som er kalorifrie er sukrin naturlig. For meg er det ikke viktigst å unngå kalorier, men jeg synes det er fint at ikke blodsukkeret påvirkes siden jeg er litt var for blodsukkersvingninger. Neste gang skal jeg prøve å bake en kake, som jo inneholder en større andel sukker. Det blir spennende å se om resultatet  blir bra med sukrin.

Jeg brukte min gamle, velprøvde bolleoppskrift som jeg lærte på skolekjøkkenet på barneskolen. Den har jeg skrevet om før, men her er den på nytt til den som vil prøve:

Boller
1/2 kilo hvetemel
90 gram farin (eller sukrin, men ta da gjerne litt mer enn 90 gram)
100 gram margarin
2 ts kardemomme
3-3,5 dl melk
50 gram gjær
evt. rosiner

Sett ovnen på 200-250 grader, avhengig av ovnen din. I oppskriften står det 250 grader, men det blir for varmt med min ovn - bollene blir for mørke utenpå før de er gjennomstekte.

Smelt smøret og tilsett melka. Avkjøl til maks 37 grader. Løs opp gjæren i væsken. Ha mel, sukker (sukrin), kardemomme og evt. bittelitt salt i bakebollen. Hell over væsken med gjær. Elt det godt sammen, tilsett evt. litt mer mel til deigen er passe. Sett deigen til heving minst en time (jeg lot den stå to timer).

Bak ut passelig store boller, sett dem på bakeplate som er smurt eller dekket med bakepapir. Hev dem på nytt, en times tid. Pensle med sammenvispet egg. Stekes i 12-15 minutter.

Ha tålmodighet til å avkjøle dem litt så du ikke brenner deg i munnen! Og så - kos deg!

Et forfriskende bad i varmen

Vi tobente som ikke har pels på kroppen nyter disse deilige varme dagene. Men for pelsdotten Bamse blir det i varmeste laget. I dag har han ligget i skyggen og tatt det rolig, og først utpå ettermiddagen tok vi ham med på en liten tur. En badetur! Han elsker å løpe i vannet, dukke brystet under (det er visst på brystet hunder best avkjøles) og drikke litt. Men hodet vil han helst holde over vann.

Vi trenger bare å gå en drøy kilometer hjemmefra, så kommer vi til idylliske Ulvedalsbekken. Den er akkurat passe dyp for Bamse. Hvis vi uten pels fristes til å bade, er det lett å finne noen kulper som er fine for oss også. Men vannet er - brrrrr - veeeeldig kaldt.

I grunnen er det en nydelig tur å ta på en varm sommerdag. Ikke for langt å gå, også er det skyggefullt og svalt der slik at både mennesker og hund får en avkjøling.

En russisk rød tråd

Det går en russisk rød tråd gjennom kulturopplevelsene mine for tiden. For snart to uker siden var jeg på Nasjonalbiblioteket og så en utstilling med russiske propagandaplakater. Og denne uka var jeg i Nationaltheatret (hei, jammen er det en rød tråd til - jeg holder meg til ting som har 'nasjonal' i navnet!).

 

Nå er det jo ikke mye russisk verken over Nationaltheatret eller over salige Henrik Ibsen som stolt holder oppsyn med alle dem som kommer innom det ærverdige teateret.

Innredningen er noe for seg selv, her er det gullforgyllinger både her og der; lysekroner; teppelagte trapper...

...lekre tapeter; byster av tidligere divaer og fantastiske takmalerier.

Og den russiske linken? Jo, stykket jeg så var "Onkel Vanja" av Anton Tsjekhov. Jeg kjente ikke til verken forfatteren eller stykket fra før, men du verden som jeg kjente flere av skuespillerne som var med; på bildet er Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe og Anders Mordal. Det var utrolig moro å se i aksjon skuespillere jeg har sett så mye til i forskjellige sammenhenger.

Selvfølgelig er det ikke jeg som har tatt bildet av dem, det er jo ikke lov å fotografere under teaterforestillinger. Bildet fant jeg på Nationaltheatrets hjemmeside, og fotografen er Erik Avatsmark.

Hvis du vil ha en god teateropplevelse anbefaler jeg å se "Onkel Vanja". Du kan lese mer om stykket her, og det spilles nesten en måned til.

Heia nummer 14!

Jeg heia på spiller nummer 14 her om dagen! I rød trøye tro han til for laget sitt, Eidsvold Idrætsforening (EIF), som rundspilte et lag fra Skedsmo.

Og hvorfor heia jeg på han fra EIF, og ikke på Skedsmo - som tross alt er mitt lokale lag?
Jo, fordi nummer 14 er nevøen min, Sigurd, så klart. Og ham heier jeg på! Dette var første gang jeg så ham sparke fotball, og det var morsomt å se. Han jobba hardt og hjalp laget sitt fram til en solid seier.

Så mange mål ble det at jeg kom ut av tellinga. Etter kampen ble Sigurd spurt om hvor mange mål det egentlig ble, og svaret var:
De andre skåra ett mål. Og vi skåra... mange mål.

Og da er det jo greit.

Det var pinsen sin, det!

Og hva har jeg gjort denne sommerpinsen? Jo, med diverse passende utstyr innen rekkevidde har jeg bare vært på terrassen og kost meg.

Når varmen omsider kommer etter en så lang og hard vinter, kjennes det ut som livet vender tilbake. Alt innendørs har fått flyte mens jeg lot sola varme kroppen og kjente gjennom hele meg at det gjorde godt, godt, godt!

Trist men tankevekkende om demens

Jeg blir mer og mer glad i forfatteren Margaret Forster, og er så takknemlig fordi en av dem som ofte er innom bloggen min anbefalte henne. Du vet hvem du er, tusen takk!

Nå har jeg lest "Have the men had enough?", en roman fra 1989 som handler om alderdom og demens - og hvordan en familie prøver å takle at deres mor, svigermor, bestemor gradvis forsvinner. Til å begynne med blir den stø, solide gamle damen bare litt surrete. Hun sier småpussige ting, som familien først synes er litt underholdende, men gradvis skjønner de at hun blir stadig mindre i stand til å ta vare på seg selv. Først prøver de å legge til rette for at hun kan fortsette å bo hjemme, med diverse hjelpere som skifter på å være der. Men etter hvert avgjør de at hun må plasseres på et hjem.

Boka er full av bunnløst ærlige og gripende skildringer av det uverdige i å bli gammel og dement. Bestemoren forandres i løpet av historien fra å være en munnrapp, kvikk dame til å bli en apatisk skikkelse som utstyres med bleie og plasseres i en stol på et hjem for å vente på å dø. Flere ganger mens jeg leste kjente jeg at jeg virkelig gruer meg til å bli gammel hvis det innebærer å miste all verdighet på denne måten. Tanken på at ens eget barn skal se fram til at man dør fordi man er blitt en byrde... ja, den er tung å tenke.

Selv om den på mange måter gjorde meg trist, vurderte jeg aldri å legge fra meg boka uten å ha lest den ut. Jeg måtte se hvordan det ville ende med bestemoren. Hvis du vil vite hva som skjedde med henne - ja, da må du rett og slett lese boka! Jeg tror ikke du vil angre.

Dagens jubilant

...er Bamse, som fyller ett år! Hipp hurra for gutten vår. Bursdagsbildet ble knipsa i går, da han pynta seg (...eller... ble pynta er vel riktig å si...) med rød sløyfe og fikk et deilig tørka griseøre å kose seg med. Nam nam!

Gårsdagen bød på litt ekstra godt for oss uten pels også. Sommervarmen som ramla inn i løpet av dagen gjorde det alldeles passende å drikke prosecco på terrassen!

Jeg må dessverre skuffe deg, Helen, som ønska deg bunadbilde... Bunaden ble hengende i skapet i går, for dagens hovedantrekk var turklær og goretex-sko. Jeg gjorde som jeg har gjort de siste tre årene: gikk tur i skogen mens "resten av verden" var opptatt med 17. maitog, is og brus. De store folkemengdene som 17. mai fører med seg, er ikke en arena jeg trives så godt i - derfor velger jeg å ta dagen helt rolig. Det ble en lang tur i skogen med Bamse mens HP spilte i toget i Oslo og JE var på farten med kompiser. Da de kom hjem ble det prosecco på terrassen etterfulgt av grilling.

Det bugner av hvitveis nå, og plutselig sto det jammen en liten bukett på bordet også!

PS: Neste 17. mai blir annerledes: da er JE russ, og da skal mor tre på seg bunaden og driste seg til Lillestrøm for å se på russetoget. Mens du venter på det bunadbildet, Helen, kan du gå tilbake til dette innlegget fra i fjor. Verken bunaden eller jeg er nevneverdig endret.....!

Å spise nyttig

Jeg er blitt så glad i det svenske uttrykket "å spise nyttig". Det høres mye hyggeligere ut enn å spise sunt, synes jeg. Mat som er nyttig for kroppen, det må jo bare være bra!

 

Selv om jeg i utgangspunktet synes at jeg spiser ganske nyttig, har jeg i det siste fått lyst til å prøve å kjøre på med enda mer bra drivstoff for kroppen min. Dels fordi jeg må innse at jeg begynner å nærme meg overgangsalderen, dels fordi det kan virke positivt på smertene mine. Så i dag var jeg på Sunkost og kjøpte meg en liten goodiebag.

Sukrin: Det er jeg veldig spent på å prøve. Går det virkelig an at det er søtt uten kalorier, og uten å påvirke blodsukkeret? Jeg er ganske var for sukker, og kjenner det fort på kroppen hvis jeg har skeiet ut med mye kaker eller godteri. Først og fremst blir jeg lett deprimert, men kan også kjenne at det forverrer smertene mine. Men med sukrin skal det altså gå an å bake kake som ikke påvirker blodsukkeret så mye. Men hvordan kommer det til å smake? Det skal testes.

Acai pulver: Acaibær skal være veldig bra å få i seg, stappfulle av antioksidanter, vitaminer, mineraler og gode fettsyrer. Dette pulveret kan jeg strø på annen mat, for eksempel på yoghurten eller i grøt. Jeg har allerede testa det på müsli med yoghurt, og kjente i hvert fall ikke noen usmak. Men en eventuell annen effekt kommer nok først etter en tids bruk. Jeg gir det en sjanse (selv  om det er veeeeldig dyrt....).

Pukka detox-te: Jeg er veldig glad i te, men har ikke  prøvd noen av dem fra Pukka. Nå har jeg prøvd detox-teen, som smaker godt. Den skal virke rensende på kroppen, men akkurat hvordan jeg kommer til å merke det er uklart. Må innrømme at jeg kjente behov for å gå på do forholdsvis raskt etter å ha drukket teen, men jeg vet jammen ikke om det er slik rensingen skjer. Uansett; det kan ikke skade (håper jeg...).

Hvis du nå synes det er dårlig gjort at jeg reklamerer sånn for nyttig mat dagen før årets store is og brus-dag, så beklager jeg det, altså. Og hvis du har vært innom bloggen min før, så vet du godt at jeg er langt fra fanatisk og sjelden sier nei til en kakebit når anledningen byr seg. Jeg tror det er nyttig også, jeg - om ikke annet så for sjelen og humøret!

Russisk propaganda og norsk verdensstjerne

I går var jeg i Nasjonalbiblioteket for første gang. Det holder til i en staselig murbygning på Solli plass i Oslo.

Innenfor døra måtte vi (ja, det var mamma og jeg) ta oss tid til å titte på den flotte foajeen. Her er det malerier i taket, buegangene og på trappeveggene.

Forseggjort!

Her og der står det gamle klenodier fra Nasjonalbibliotekets lange historie. Se på dette gamle kartoteket, med kartotekkort i kartong. Det virket som det fortsatt er i bruk.

Men vi hadde ikke kommet bare for å se oss om, vi skulle se på en utstilling av russiske propagandaplakater fra 1920 og -30-tallet. Plakatene er utlånt fra Russland nasjonalbibliotek i St. Petersburg, og gir et innblikk i hvordan kommunistpartiet ville påvirke innbyggerne i Russland på mange forskjellige måter.

Noen plakater viste bilder av de store heltene, som her (f.v.) Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin.

Russlands nasjonalsymbol, hammer og sigd, lagd av en fotomontasje med bl.a. Lenin nederst i midten.

Til venstre er en plakat som reklamerer for den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Til høyre er (igjen) Lenin. Blant andre motiver som gikk igjen var forakt for kapitalismen, sterke oppfordringer om å gi arbeidskraften sin for å bygge opp landet og - faktisk - nærmest påbud om å drive fysisk fostring (selvfølgelig for  holde kroppen frisk og sterk så den kunne tjene landet).

Utenfor utstillingsrommet hadde publikum muligheten til å skrive sine egne tekster på kopier av plakatene. Ordet er ditt! Her har en artig gjest latt seg inspirere av en skoplakat, og kommet opp med teksten "Flere skopar til alle kvinner nå!". Faktisk var plakaten opprinnelig en reklameplakat for et spesielt merke kalosjer - litt merkelig med en såpass kapitalistisk plakat i et land hvor kapitalismen var så forhatt av styremaktene.

Etter å ha kikket lenge og vel på alle plakatene kjente jeg på en stigende nysgjerrighet til å sette meg mer inn i Russlands historie, og da spesielt i tida rundt revolusjonen i 1917. Jeg får prøve å finne en god bok å lese.

Før vi forlot Nasjonalbiblioteket tok vi også en tur innom en utstilling over Kirsten Flagstad. I år er det 100 år siden hun debuterte, og det markeres blant annet med denne utstillingen. Til venstre er kostymet hun brukte som Brünnhilde i Richard Wagners opera Valkyrien. Jeg må innrømme at selv om Kirsten Flagstad kanskje er Norges største operasanger gjennom tidene, så har jeg nesten ikke hørt henne og vet lite om henne. Men - lysten til å lære mer om henne ble også vekket i går.

Og selvfølgelig - etter så mange inntrykk - var det på sin plass med litt mat. En sandwich og kaffe latte på Wayne's coffee smakte særdeles godt.

Familieutflukt til Mistberget

Bamse og jeg gikk til topps på Mistberget i Eidsvoll kommune i går, sammen med mine tre søsken, opptil flere nieser og en nevø. Bamses firbeinte kusine Ronja, en beagle på 1 år og 8 måneder, var også med - og Bamsegutt var utrolig ivrig etter å følge Ronja oppover de til dels bratte stigningene.

 

Jeg gikk med Bamse i magebelte, og fikk god drahjelp oppover bakkene. Ronja kan så vidt anes lenger fram i bildet.

Vi parkerte like ved Spetalen (i Eidsvoll kommune) og gikk først en drøy kilometer på grusvei før vi svingte av og begynte på stigningen. Selv om det bare var 1,8 kilometer til toppen var det ganske slitsomt,  med en stigning på ca. 400 høydemeter.

Et skilt på toppen forteller at høyden er 663 meter over havet.

Bamse og Ronja benytta sjansen til å bli litt bedre kjent. Det er første gang de går tur sammen, og det gikk veldig bra. Det blir nok ikke siste gang!

Her sitter hele "min" gjeng og nyter medbrakt mat og vafler. I tillegg til oss var det masse andre folk som kom og gikk, så det er tydelig at Mistberget er et populært sted.

Hvis man vil ha utsikt kan man klatre opp i dette gamle branntårnet fra 1938. Det er 16 meter høyt, og fra toppen skal det være en fantastisk utsikt over hele Romerike. Trappene opp i tårnet er ganske spinkle og bratte, og det er veldig luftig oppover der, så for min del holdt det å gå til det første platået. Jeg kjente at jeg ble ganske geleaktig i knærne, og så ingen grunn til å utfordre respekten jeg har for høyder...

Mens jeg sto der kom niese Sara klatrende oppover. Hun gikk helt til topps, tøffingen.

Men jeg synes jeg så ganske langt fra mitt ståsted også, og knipset dette bildet før jeg lett skjelvende i knærne klarte å buksere meg ned (den skumle) trappa igjen.

Et glimt inn i Erik Davidsens liv

"Når du ser meg" er den andre boka jeg leser av forfatteren Siri Hustvedt. Den forrige, "The summer without men", likte jeg veldig godt og derfor var jeg spent på å utvide bekjentskapet. Denne boka var ikke så midt i blinken som "The summer", men absolutt en bok jeg liker allikevel.

Hovedpersonen, psykolog Erik Davidsen, og hans søster Inga (navnevalgene er nok en følge av Hustvedts norske aner) rydder opp i sin avdøde fars papirer. De finner et brev fra en ukjent kvinne, og ut ifra innholdet i brevet mistenker de at faren har svin på skogen. Har han hatt et forhold til denne kvinnen? Hva er det med dødsfallet som nevnes i brevet? De klarer å finne fram til kvinnen, og får kjennskap til familiehemmeligheter de ikke visste om. Parallelt dukker andre personer opp i historien, blant annet en kvinne med et barn som leier underetasjen til hovedpersonen. Han blir forelsket, men det faller ikke i god jord hos leieboerens sjalu eks. Dessverre er ikke følelsene gjengjeldt heller, men det blir mye dramatikk allikevel.

I grunnen er det en enkel hverdagshistorie; et glimt inn i en person sitt liv over en kort periode.  Erik Davidsen driver sin psykologpraksis på grundig vis og prøver å leve et godt liv som fraskilt middelaldrende mann uten barn. Han kunne vært en person man kjenner i virkeligheten, for alt som skjer er ganske virkelighetsnært. Og når boka slutter, lever Erik Davidsen videre i en eller annen sfære hvor bokskikkelser havner når siste punktum er satt. Så kan man fantasere videre om hva som skjer med ham hvis man ønsker det - eller man kan gå videre til en annen bok, en annen historie.

Bli med til Elmas hus

Noen butikker er så koselige at det er hyggelig å stikke innom bare for å titte og få litt inspirasjon.

 

Sånn er det i Elmas hus som holder til rett i nærheten av meg her på Skedsmokorset.

Elmas hus ligger ikke i et senter, men i en to etasjers villa i utkanten av et boligområde. Tidligere var Huser manufaktur der, en butikk jeg må innrømme at jeg aldri var innom fordi jeg tenkte at den er for litt *kremt* eldre damer enn meg. Elmas hus, derimot, er absolutt for meg! Legg merke til sykkelen på taket!

I butikken er det klær, sko, vesker, smykker, belter, interiør, lysestaker, lys, bilderammer, krukker, vaser, såper, dill og dall og helt sikkert noe jeg har glemt å nevne.

Se for eksempel på denne lekre kombinasjonen! Omtrent sånn trenchcoat har jeg, og det passer jo perfekt med den grønne veska til. Ønske, ønske! Den er i mykt, deilig skinn, og prisen var ikke avskrekkende. Det var den ikke på andre skinnvesker de har heller, så nå vurderer jeg å slutte å spare til en Moo-veske og heller kjøpe meg en veske her til en fjerdedel av prisen.

Jeg liker så godt å snoke rundt i litt overfylte esker og utstillinger; titte og kjenne litt.

Jada, mye å få lyst på her.

Skjerf har de også, ja - det glemte jeg i farten. Og neglelakk!

Og dessuten - en liten kafekrok hvor man kan kose seg med kaffe og eventuelt en kakebit.

Og det gjorde jeg. Gulrotkake, utrolig god! Også er det så topp å føle at de som driver butikken ikke synes det gjør noe at man bare går og titter og blir inspirert.
Håper du likte å være med meg til Elmas hus!