Jakten på lykke

Har du fått med deg serien "Jakta på lykka" som går på nrk2 på torsdager? Hvis ikke: gjør det! I serien jakter programleder Hanna Hellquist fra svt (svensk tv) på hva som gjør oss lykkelige. Hellquist er utrolig gøyal, levende og jordnær - og temaet er jo veldig spennende, da! 

Her er Hanna Hellquist, bildet er hentet fra svt sin hjemmeside.

Programmet er lettsett (finnes det ordet egentlig?), men ikke for overfladisk. Gir underholdning der og da + tankeføde etterpå. 

Les mer - og test ditt lykkenivå - på svt sin hjemmeside, her. 

Mens jeg var borte...

... på familiebesøk har denne stakkaren tørket i kjøkkenvinduet.

Kusinene mine har ikke tørket...

... og ikke jeg heller!

Ut på tur

Tannbørsten er pakket, og jeg har latt mann og barn være hjemme i helga. Jeg skal ikke noe veldig eksotisk, bare til Horten på familiebesøk. Men veldig koselig tror jeg det skal bli. Fint vær er det jammen meldt også!

God helg!

Formiddagskino

Jeg liker å gå på kino midt på dagen! I går var jeg på seniorkino i Lillestrøm og så "Ekstremt høyt og utrolig nært". Foruten meg, var publikumet stort sett pensjonister. Kinobilletten var til halv pris, og en kaffekopp var inkludert. Kvikklunsjen var nettopp det - altså en kvikk lunsj - siden det var noen timer siden frokost.

Nå må du ikke tro at seniorkino er for dem som er gamle eller har honnørbevis (som jeg har fordi jeg i sin tid fikk tidsbegrenset uførestønad, det var før Nav innførte begrepet arbeidsavklaringspenger som erstattet det meste av tidligere stønader). Neida, seniorkino er for alle.

Filmen var veldig , veldig trist - men også fin og tidvis morsom. Den handler om en gutt som mistet faren sin i 9/11, og hvordan han prøver å holde minnet om faren levende. Trailer kan du se her:

Om krevende forhold mellom mor og datter

I disse regnværstider synes jeg det passer å anbefale en bok igjen. Jeg har lest enda en bok av min nye favorittforfatter Margaret Forster, nemlig "Mother can you hear me?". For første gang tok det litt tid før jeg ble revet med i en Forster-bok, og det var fordi jeg rett og slett ble litt irritert på hovedpersonen, Angela. Boka handler om hennes forhold til moren og datteren sin. Altså ikke bare ett mor-datter-forhold, men to. Man må stålsette seg for slikt!

Angela har et uhyre vanskelig forhold til sin egen mor, og det er lett å forstå hvorfor. Moren er krevende, sytete, selvsentrert og veldig god til å gi andre dårlig samvittighet (typen: "ikke tenk på meg du, jeg klarer meg nok skal du se..."). Angela har bestemt seg for at hennes datter skal slippe å ha et slikt forhold til moren sin. Derfor har hun stilt veldig få krav til datteren Sadie, som er blitt en ufordragelig tenåring som bare tenker på seg selv.

Angela har prøvd å få avstand til foreldrene, barndomshjemmet og oppveksten sin. Fysisk sett har hun klart det, og bosatt seg et stykke unna, men mentalt er det tydelig at båndene er sterke. Men er det bare på grunn av plikt- og skyldfølelse at hun slipper alt hun har i hendene og setter seg på toget hjem til foreldrene hver gang faren ringer med beskjeden "It's Mother, she's ill.".? På meg virker det sånn, jeg syntes det var trist i hvor liten grad det virker som hun faktisk bryr seg om moren sin. Forholdet til faren virker enda mer komplisert, men ham har hun ikke den samme pliktfølelsen overfor. Det er nok Mother som alltid har vært familiens martyr og den man må ta hensyn til.

I løpet av boka blir Mother virkelig alvorlig syk, og dør. For Angela er det en lettelse, en byrde som blir borte. Igjen er det trist å lese, men forståelig ut ifra hvordan morens eksistens har styrt så mye av Angelas følelsesliv på en negativ måte. Imidlertid får dødsfallet, begravelsen og hendelser i forbindelse med det, Sadie til å vise nye sider av seg selv. Heldigvis gir slutten håp om at Sadie tross alt har både empati og omtanke, og at kanskje Angela og Sadie kan klare å få et godt forhold etter hvert.

Dette er dessverre ikke den Forster-boka jeg har likt best. Den var i for stor grad preget av Angelas litt negative væremåte; jeg syntes hun beklaget seg altfor mye over alle kravene som ble stilt til henne. Men når det er sagt, så oppdaget jeg at jeg ikke klarte å slippe boka etter å ha lest den ut. Handlingen og tanker om mor-datter-forhold kvernet rundt i hodet i flere dager etterpå. Og dermed har boka virkelig hatt en god misjon, for det er slett ikke alle bøker som setter de små grå i gang på den måten.

En liten evaluering av Tolvon

Nå er det drøyt tre uker siden jeg erstattet Sarotex med Tolvon. Det passer med en liten evaluering av hvordan jeg synes det går så langt. Som jeg skrev om i dette innlegget, hadde jeg uønskede bivirkninger av Sarotex. Derfor foreslo legen på smerteklinikken at jeg skulle slutte med dem, og begynne med Tolvon. Det gjorde jeg i slutten av mars.

Vel, så langt kan jeg ikke påstå at jeg kjenner mindre smerter. Kanskje må jeg gi det bedre tid, så jeg er innstilt på å gå på Tolvon til jeg skal til smerteklinikken igjen i juni. Jeg har ikke kjent noen bivirkninger á la dem jeg fikk av Sarotex, og den nedstemtheten jeg hadde for en ukes tid siden (som jeg skrev om her) har jeg ikke kjent mer til.

Men; jeg har forstått at en veldig vanlig bivirkning av Tolvon er vektøkning, og jeg har faktisk lagt på meg en drøy kilo i det siste. Det er jo ikke mye, og overhodet ingen grunn til panikk. Noen vil nok til og med si at jeg er så slank i utgangspunktet at jeg tåler saktens en kilo eller tre. Det er jo helt riktig - men nå er det sånn at jeg er livredd for å legge på meg, og pleier å passe godt på for å holde vekta stabil. Hvis jeg da faktisk legger på meg av Tolvon, samtidig som jeg ikke har ønsket smertedempende virkning, ser jeg ingen grunn til å fortsette å ta pillene. Men dette er det også for tidlig å si noe bastant om.

Konklusjonen er at jeg fører smertedagbok, følger med på vekta, og tar tida til hjelp.

Endelig lørdagskake igjen

Endelig! Etter lang tids fravær ble det i går igjen servert lørdagskake! Uten noen spesiell grunn er det lang tid siden vi har satt oss ned en vanlig lørdag ettermiddag og spist kake. For flere dager siden skjønte vi at denne lørdagen ville alle tre ha mulighet til å samles over kake. En kort meningsmåling viste klart flertall for en enkel marsipankake, og slik ble det.

Ingen fiksfakserier og pynt, her var hovedsaken at vi skulle kose oss. Halve kaka har bare vaniljekrem og vanlig krem - spesialtilpasset for 17-åringen, resten har jordbær i tillegg.

Og alle var enige om at det smakte godt!

Elgjakt

En elg så meg da jeg gikk tur i skogen i går. Jeg så den også, så vidt,  før den snudde rompa til og langet av gårde innover i skogen. Fort dro jeg fram kameraet og gikk etter den, så raskt jeg torte samtidig som jeg prøvde å gå stille. Men borte var den. 

Her var den ikke.

Her har den vært. Eller broren, eller en annen slektning.

Kanskje har den sittet på denne stubben, og at det er derfor den har knekt?

Lurer på om den forteller om meg i bloggen sin også?

Saueskinnslykke

Værmeldinga varsler om regn og tungt vær i dag etter dag etter dag framover. Men hvor er regnet? Jeg kan jo ta med meg kaffen ut til formiddagssolplassen, jo! Endelig kan jeg dandere det nydelige saueskinnet jeg fikk til bursdagen min i kurvstolen, synke nedi og vende ansiktet mot sola som (nesten) bryter gjennom skyene. Å, dette er jo det jeg så for meg da jeg drømte om å eie et slikt saueskinn. Det er det jeg håpet på da jeg skrev saueskinn på ønskelista jeg sendte ut til familien. Det er det jeg planla da tantebarna mine la saueskinnet i hendene mine mens jeg hadde bind for øynene. Jeg kaller det rett og slett ren og skjær saueskinnslykke!

Fra kongelig stas til grusom virkelighet

Kan du gjette hvem som har gått med denne kjolen? Et tips er å se på den utrolig smale midjen... som tilhørte dronning Maud. Kjolen - og den flotte uniformen som ble båret av kong Haakon VII er en del av utstillingen Kongelige reiser 1905 - 2005 som vises på Kunstindustrimuseet.

Helen (som er kommet hjem fra Italia for noen uker) og jeg besøkte utstillingen i går. Men først nøt vi varm sjokolade og høye smørbrød på hotell Bristol.

Et hopp tilbake til utstillingen igjen. Denne karjolen måtte heises inn gjennom vinduet i 2. etasje, for den er jo altfor stor å frakte inn gjennom trapper og dører. Hadde vært staselig å bli kjørt i denne når man skal på besøk!

På vei til Kunstindustrimuseet passerte vi Tinghuset. Det var spesielt å tenke på at der inne sitter terroristen og forklarer seg.

Senere ruslet vi forbi Regjeringsbygget, som er stengt inne bak høye gjerder i forbindelse med reparasjonene. Slike hull i gjerdet er det mange steder, og ved flere av dem var det satt opp blomster. Jeg fikk litt frysninger på kroppen av det, og Helen og jeg delte noen minner om hvor vi var 22. juli.

Tenk på hvor mange ulike inntrykk man kan få i løpet av en dag! Fra varm sjokolade-kos via kongelig historie til grusomme hendelser i nåtida. I dag er jeg mettet og sliten, godt jeg kan ta det rolig og bearbeide både tanker og kropp.

(Er du interessert i å lese mer om utstillingen Kongelige reiser, kan du gjøre det her.)

Koselig gavedryss

Det var rene julaften da jeg tittet i postkassa for et par dager siden. Jeg fikk to pakker! Innholdet i dem ser du her: to krus (skåler?) fra Greengate og et armbånd fra Joy design. Begge deler har jeg fått fordi jeg er så snill at jeg er abonnent på henholdsvis Vakre hjem og interiør og Tara.

Armbåndet er virkelig fint, også er det utrolig smart at det lukkes med en magnet! Slutt på å slite med å holde hånda akkurat i riktig vinkel så den ene enden av låsen faller på plass i den andre (noe den jo nesten aldri gjør). Magneten er så sterk at så sant de to endene er i nærheten av hverandre klikker de sammen.

Veldig mange blader gir deg gaver for å tegne et abonnement. En god oversikt får du på www.bladkongen.no. Jeg har hatt mange abonnement, som jeg som regel sier opp så snart tilbudsperioden er over. Da har jeg hatt mye kos med bladene + at jeg fortsatt har gaven jeg fikk. Smart, synes jeg!

Tepause og kroppsfiksering

Jeg tar en koselig pause med en kopp te og et blad. Boka ligger også klar hvis jeg skulle føle for å la pausen bli litt lenger og gi hodet litt mer påfyll (ikke til forkleinelse for Elle, altså - det er da jammen litt tyngre lesestoff også, mellom mote- og skjønnhetssidene!).

Har du forresten fått med deg at Elle har en stor modell på forsiden? Altså; ikke stor i betydningen berømt, men kroppslig stor. Redaktør Signy Fardal skriver på lederplass om kvinners forhold til egen kropp, og om hvor traumatisk det er for mange nå som bikinisesongen nærmer seg. "... selvbildet bør ikke ha noe med vekta å gjøre. Det er holdningen til deg selv - og hvordan du bærer deg - som er det viktigste." skriver Fardal. Hurra for det!

Det er noe som ikke stemmer...

I dag ble bassengtreninga - som normalt er på torsdager - avlyst. Det var egentlig bra, for da gikk jeg en tur i skogen i stedet, og det var deilig å få luftet kropp og hode litt. For jeg er fortsatt ikke i form, men det er annerledes enn den "vanlige" slitenheten på grunn av smertene. Dette sitter i hodet, som en tåkete grøt som tynger og gjør meg nedstemt.

Det passet å leke meg litt i photoshop for å illustrere hvordan det føles. Det øverste bildet er virkeligheten slik jeg ser den til vanlig. Mens i dag... ja; grått, grått. I løpet av turen forsøkte jeg å bruke de vanlige virkemidlene mine på dårlige dager. På engelsk sier man vel "count your blessings", altså å tenke på alt som er hyggelig i livet. Vel, i dag behøvde jeg ikke kuleramme, for å si det sånn...

Nå i kveld har det heldigvis lettet, og jeg kan se humoristisk på det med denne siste variasjonen fra photoshop... Bedre med en grå virkelighet i ny og ne enn denne psykedeliske skogen. LSD-trip?

Jeg vet jammen ikke hvorfor hodet mitt tuller sånn. Kanskje er det hormonelt? Eller kanskje det skyldes de nye medisinene mot smerter som jeg begynte på for tre uker siden, Tolvon. Jeg gir det noen dager før jeg eventuelt ringer legen og spør.

Uansett; godt at alt virker lettere nå. Dessuten skinner sola ute - hurra! Og jeg har bestilt London-tur med poker-jentene til høsten - dobbelthurra!

Regn, øvelseskjøring og god mat

For et begredelig vær vi har om dagen, regn og atter regn. I tillegg er jeg fortsatt sliten etter påskens reising, sikkert fordi jeg har prøvd å gjøre litt for mye i dagene etter at jeg kom hjem også.
Vel, tross regnværet i dag, ble det mer øvelseskjøring med JE. Først øvde han en god stund på igangkjøring.  Start opp, fil med gass og clutch til bilen triller mykt av gårde, brems rolig ned, stopp, start opp igjen... Deretter satte vi kursen nordover, for å levere bilen tilbake til mamma.

Der ble vi godt mottatt, som alltid - og budt på god mat (som alltid!). Hun hadde laget skinke og makaronigrateng, som var dagens middag for henne og samboeren siden han skulle av gårde på kveldsaktiviteter. Da han dro, kjørte han samtidig JE og meg til bussen. Etter en snau times busstur på landsbygda på Romerike, var vi endelig hjemme. JE dro til faren sin, jeg dro hjem og spiste min middag. Og nå er det godstolen resten av kvelden. Og du; det har sluttet å regne! For i dag i hvert fall. I morgen begynner det sikkert igjen.

Girspaken - venn eller fiende?

Husker du hvordan det var å lære seg å gire? Det gjør jeg, og nå for tiden får jeg også gjenoppleve det som "kjørelærer" for sønnen min. Selv har vi ikke manuelt gir på bilen, men til gjengjeld har jeg en snill mamma som velvillig har lånt oss sin bil noen dager. Den har manuelt gir, litt strie bremser og er - unnskyld uttrykket, mamma - litt mer skranglete enn vår bil. Dermed en perfekt bil til øvelseskjøring, siden den antagelig ligner mer på den bilen JE vil kunne skaffe seg etter hvert.

Så nå hopper vi rundt på veiene i nærområdet... Men girskiftene blir stadig smidigere og etter hvert blir de sikkert umerkelige. Øvelse gjør mester!

Fotball og påske i iskalde Køben

Skål til dere alle fra København! Jeg kom hjem derfra i går kveld, etter en kort visitt på et drøyt døgn.

Målet med turen var fotballkamp på Skjærtorsdag, i Parken som er hjemmestadion til FC København. Da har sikkert noen gjettet at jeg nok en gang var på tur med min fotballgale sønn, JE.

Stadionen er den største jeg har sett kamp på, med plass til 40.000 tilskuere. Vi satt høyt oppe, bildet viser ikke så godt hvor høyt og bratt det er, men det er langt ned til gresset. Vi så kampen mellom FC København og Brøndby. Disse to lagene er skikkelige rivaler, siden begge er fra København. Kampen er et hatoppgjør (som det kalles i fotballverdenen - jeg blir litt skremt noen ganger over voldsomme uttrykk og oppførsel, må jeg si...) og vanligvis er det en del bråk i forbindelse med den.

Denne gangen boikottet fanklubbene til begge lagene kampen, i protest mot at politiet krever at de må reise i samlet følge fra sine respektive hjemmearenaer når de skal på bortekamper. Det fører til at f.eks. Brøndby-supportere som bor rett ved stadionen til FC København, ikke kan gå rett dit, men må reise til Brøndbys stadion og bli med i buss derfra. Etter kampen må de tilbake dit før de kan reise hjem igjen. Tungvint, selvfølgelig (og enda mer tungvint når det er større avstand mellom stadionene) - men jeg synes vel også det er forståelig med tanke på alt bråk som kan oppstå mellom rivaliserende supportere.

Siden blod-supporterne da ikke var på kampen, var det "bare" 22.000 tilskuere. Til gjengjeld samlet tusenvis av fotballfans seg i København sentrum og herjet. Vi så i avisa dagen etter at det hadde gått hardt for seg, mange slåsskamper og mye bråk - og en del som ble arrestert.

Heldigvis hadde vi forholdsvis godt vær den kvelden, opphold og sol (til den gikk ned, da...) så vi holdt varmen sånn noenlunde til tross for få varmegrader.

Dagen etter slo det om til regn, og med vind i tillegg ble det fort kaldt, brrr....Vi hadde tenkt å rusle litt på Strøget, shoppe og kikke - men ble tatt på senga av at København er like påskestengt som Norge... Til og med Tivoli var stengt... Også vi som hadde bestilt en sen flyavgang hjem i går kveld, for å kunne bruke dagen. Vi holdt humøret oppe og dro på  tur til Christiania, ruslet en del rundt til vi ble så kalde at vi...

...måtte ta en kakaopause.

Endelig var det blitt så langt på dag at vi kunne spise - en god pizza med kylling til meg, ditto med skinke til JE - drikke en øl (eller cola...) og varme oss til vi dro til flyplassen.

Også var det som alltid godt å komme hjem igjen!

God påske!

Mens jeg koser meg med andre ting (som dere nok får vite om etter hvert) kan dere ta en titt på påskepynten min.

Syrinkvister funker fint til å henge opp påskeegg i. De begynner å springe ut, selv om det ikke synes så godt på bildet.

De to nærmeste kyllingene er laget av sønnen min, JE, da han gikk i barnehagen. Koselig å ha dem nå som han snart er voksen.

Ønsker alle en riktig god påske!

Overraskende påskebukett

Denne fine buketten lå og ventet på meg da jeg kom hjem fra hytta i går - en påskehilsen fra kollegene mine på jobben! Det var veldig koselig. Heldigvis hadde blomstene klart seg fint selv om buketten hadde ligget på trappa i noen dager. Egentlig litt rart at blomsterbudet ikke sjekket når noen ville komme hjem...

Dette fikk meg til å tenke på at det i disse dager er to år siden jeg jobbet. Tida har gått så fort, det virker ikke så lenge siden. Jeg husker godt hvor fullstendig tappet for krefter jeg var da jeg gikk til legen og sa at jeg ikke orket å jobbe i det hele tatt lenger. Da hadde jeg gradvis trappet ned jobbinga over flere år, samtidig som jeg også hadde sluttet med det meste av ting jeg drev med på fritida.

Hyggelig å få en påminnelse om at de innimellom fortsatt tenker på meg der inne på jobben. Jeg tenker på dem også! Hvis noen av kollegene mine leser dette; tusen takk for blomstene, og god påske!

(Jeg kommer så klart til å sende en mail-hilsen til jobben også...)

Hyttepåske med sibirvind og dobesøk

Jeg har nettopp kommet hjem fra hytta, etter å ha vært der på en kort påskeferie. Selv om det virker som værgudene har brukt opp varmegradene, ble det tidvis mulighet til å kjenne litt på sola. Vi måtte sørge for å sitte godt i le, for iskald vind (fra både Sibir og Nordpolen, sier de på værmeldinga...) herjet rundt hytteveggene.

Slik så det ut foran meg, der jeg satt på hytteterrassen. Stort mer snø enn dette var det ikke. Dog var det fortsatt skiføre, for den som er skikkelig entusiast og bare må ut og gå i knallharde, isete løyper. Jeg er ikke så entusiastisk, så jeg nøyde meg med noen turer til fots.

Dagene forløp ellers stille og rolig. Det mest spennende var nok at jeg ble innelåst på do av mannen min, HP. Han var på vei ut fra do når jeg skulle inn, og hva skjer da? Jo, når man er vant til å sette på kroken på utsiden, så gjør man jo det selv om noen akkurat har gått inn. Jeg trodde først han skulle tulle med meg, så jeg bare lo litt og gjorde det jeg skulle. Men da oppdaget jeg at HP hadde gått utenfor hørevidde. Først ropte jeg litt, forholdsvis rolig. Deretter økte jeg volumet og banket litt i døra. Til slutt hylte jeg det jeg kunne mens jeg dundret i døra så jeg hadde vondt i hånda etterpå. Da hørte han meg.

Jeg var sur. Dritsur (om du unnskylder koblingen mellom ordet drit og hvor jeg befant meg...).

Men det gikk jo over, da. Og vi er fortsatt gift!