Mersalg - fordi jeg fortjener det...?

Jeg skulle bare ha ny håndkrem, og smatt innom et apotek. Den hyggelige, smilende ekspeditøren (eller er hun kanskje farmasøyt, siden hun jobber på apoteket - bare at hun ikke drev med farmasøytiske aktiviteter akkurat da?) kom meg i møte og spurte blidt om jeg trengte hjelp.

Jeg liker ikke sånne smilende ekspeditører som spør om jeg trenger hjelp. Jeg føler at de bare er ute etter å få meg til å kjøpe mer enn jeg har tenkt... Mersalg, heter det - har jeg lært av min sønn JE som går på Service og samferdsel på videregående og lærer om alle mulige salgsmetoder. (Samtidig må jeg innrømme at jeg har fått hjelp til å velge gode produkter av - nettopp - slike smilende ekspeditører.)

"Jeg skal bare ha en håndkrem!" sa jeg, og lot meg føre bort til riktig hylle. (Tenk om det var så enkelt  å havne på rett hylle her i livet...) Der så jeg denne gamle kjenningen fra Lipikar, som jeg har brukt før og synes er kjempegod.
"Den!" sa jeg - "Den vet jeg er god!"
Ekspeditøren smilte bredere. "Ja, det er den jeg hadde tenkt å anbefale!" sa hun. "Har du forresten prøvd noen andre produkter i den serien?"

... ja, der kom det, tenkte jeg og kjente den første vaklende fornemmelsen. Skulle jeg virkelig bare ha håndkrem?

"Vi har dette settet...

... til kampanjepris nå! Under halv pris!"
Å, så fristende! En ny dusjolje og bodylotion, til under halv pris! Det er jo forbruksvarer, man trenger alltid noe  vaske seg med. Også så god som håndkremen er; tenk å få samme følelse i dusjen. Og jammen kan oljen brukes i badekaret også!

"Kom og kjenn på konsistensen på bodylotionen!" sa den smilende fristerinnen, og holdt tuben fram mot meg.

Da var jeg solgt! Eller: disse to nyanskaffelsene var solgt! Til meg. Sammen med sin gode venn håndkremen. Det var ikke dyrt, til sammen betalte jeg 200 for alt sammen. Da var det jo egentlig ikke noe å lure på!

Nå har jeg testa det i dusjen. Mmmmmmm.....!!!!!

Frihet...

... kan være så mangt. For Bamse var det å få slippe å gå i bånd en liten stund i dag. Vi gikk langt nok bort fra allfarvei til at det var greit å la ham løpe litt løs. Og jeg skal si deg han løp, som en foss fram og tilbake.

For meg var det en ypperlig mulighet til å trene på innkalling.
"Bamse!"
Han stopper og ser på meg. Legger merke til at jeg putter hånda i lomma og tar opp en godbit.
"Kom da!"

Og der kommer'n! Slafser i seg godbiten og stikker fornøyd av gårde igjen. Sånn har vi det, til det det er på tide å sette på båndet igjen og rusle hjemover.

Jeg - en fashionista?

Visstnok var det mange fashionistaer som hadde sett fram til dagen i dag, fordi Lindex lanserte sin Missoni-kolleksjon. Ifølge engelsk wikipedia er en fashionista en som er offer for moten, og som lett gir etter for materialisme (NB: min frie oversettelse fra wikipedia).

Vel, jeg troppet opp på Lindex rett etter åpningstid i dag for å se om jeg kunne finne Missoni-plagg som fristet. Så sånn er jeg altså blitt; et svakt offer for materialistisk motepress...

Joda, jeg handlet. Og for en lekker pose, da! Kanskje den blir et samlerobjekt?

Såre fornøyd med dagens innkjøp unnet jeg meg en latte og vaffel. Selv en fashionista trenger føde!

Og så var det de obligatoriske outfit-bildene. Jeg rigget opp stativ og satte i gang. Voila: min første Missoni-genser!

Baksiden (av genseren, altså...).

Og - en kjole! En av de andre damene som sto i kø i prøverommet, fortalte at hun alltid hadde ønsket seg en Missoni-kjole, og nå hadde hun endelig råd til det. Vel... kan ikke si at jeg alltid hadde ønsket meg dette, helt ærlig hadde jeg knapt hørt om Missoni før Lindex satte i gang sin voldsomme pr-kampanje. Der har du reklamens makt; jeg har aldri, aldri i hele mitt liv rast av gårde for å være først ute for å kjøpe noe som helst. Men en gang skal vel være den første for alt her i livet.

Til slutt baksiden av kjolen. Jada!

Og du: bildene er jo egentlig helt elendige. Jeg burde hatt en ryddig bakgrunn, bedre lys, sikkert dusja og sminka meg og i det hele tatt... Men jeg orka ikke. Nå er jeg glad min fashionista- og moteblogger-karriere er over for denne gang, for nå trenger jeg en hvil...

Skogstur med Sara

Bamses gode venn (og mitt tantebarn) Sara har vært på besøk hos oss. Hun sov over fra fredag til lørdag, og før hun måtte dra for å rekke en bursdag gikk vi tur i skogen. Bamse koste seg ekstra mye når Sara var med på tur!

Vi bestemte oss for å ta et gruppebilde med selvutløseren. Sånn ja, still opp, gjør klar kameraet - klare? Bamse! Du må jo se mot kameraet!

Ja ja, nytt forsøk. Men opps, der hadde kameraet skrudd seg tilbake til vanlig modus...

En gang til... Men det var da fælt, da!

Sånn ja! Etter et par forsøk, og med litt tvangsholding av den pelskledte, fikk vi et bilde hvor nesten alle ser i kameraet. Ikke verdens beste bilde, men det var uansett en veldig fin tur!

Litt føde for hjernen også

Det var tross alt ikke bare mat som sto i hodet på meg mens jeg var i London. Jeg tenkte på drikke også! He he, nei da - nå skal det faktisk handle om andre opplevelser enn de kulinariske. Vi rakk utrolig mye på fire dager. Selvfølgelig noen av de kjente landemerkene i London: Tower Bridge.

Big Ben.

Og så fikk vi med oss noen bydeler som var helt ukjente for meg. Selv om jeg har vært i London mange ganger, har jeg aldri vært i...

... Camden Lock, som er et sjarmerende område i Nord-London. Der er det massevis av små boder hvor man kan få kjøpt alt mulig; mat, drikke, klær, nips og naps, tull og fanteri. Morsomt!

Jeg hadde heller ikke vært i Neal's Yard, som ligger rett ved Covent Garden. Er det ikke stilig med alle fargene på husene? Også et koselig område å rusle rundt i, med massevis av kafeer, restauranter og litt alternative butikker.

En musical ble det også: Irving Berlins "Top Hat". Jeg husker godt at jeg så filmen med Fred Astaire og Ginger Rogers da jeg var jentunge, og hadde gledet meg voldsomt til forestillingen. Den levde opp til forventningene!

Endelig kom jeg også på Victoria and Albert museum, noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg har lest om museet i flere bøker (romaner, hvor en person i boka har V&A som sitt favorittmuseum), og var  nysgjerrig på å se det i virkeligheten. Helen (til venstre i bildet, i den lekre Missoni-toppen sin) og jeg fikk en flott guidet tur med damen i rosa som fantastisk, energisk, kunnskapsrik og morsom guide. En time i hennes selskap gikk altfor fort.

V&A holder til i disse grandiose bygningene, som omringer en fantastisk courtyard med plen og plaskebasseng. Hit skal jeg garantert tilbake!

Det er jo umulig å formidle alle inntrykkene fra turen. Er det ikke rart hvor mye mer man opplever i løpet av fire dager på reise, enn fire dager hjemme i den vante tralten?

Tilbake til virkeligheten...

Heldigvis er jeg enig i det gamle ordtaket "borte bra, hjemme best". Det var deilig å være i London, men nå er det deilig å ha kommet hjem (skjønt: et par dager til hadde jeg fint klart!).

Litt matt i hodet og sliten i kroppen. I hjernen spinner minner, det tar alltid tid å fordøye alle inntrykk ordentlig. Bildene jeg har tatt, er til god hjelp for å huske alt jeg har opplevd - og når jeg går igjennom bildene skjønner jeg godt hvorfor ikke bare kofferten, men også jeg, var tyngre da jeg kom hjem...

Sprudlende dråper - og vann for tørsten. Legg merke til at vannet er fra Voss. Ganske fjernt, egentlig - vi dro fra Norge til England og drakk vann som var fraktet fra Norge til England...

Nydelig mat...

Rosa champagne og te på Harrods.

English breakfast!

Et aldri så lite mellommåltid. 

Og sånn gikk dagene... I dag har dietten vært havregrøt, rugsprø med brunost og fisk til middag. Trivselsvekta er nok snart på plass igjen!

Afternoon tea i London

Her ser dere hva jeg spiste til lunsj i dag: afternoon tea på Harrods i London. Utrolig godt; sandwhiches, scones og små, søte bakverk. Ganen lesket seg også med rosa champagne og massevis av te (selvfølgelig...).

Er bare kjapt innom hotellet og strekker litt på kroppen mellom slagene, men har overhodet ikke tid til å fortelle mer nå. Must fly! Snart middagstid, toodeloo!

Pakke, pakke, pakke, pakke...

 Jeg liker ikke å pakke. Det er så mye å tenke på: Hva kommer jeg til å få bruk for? Hva kommer jeg til å ha lyst til å ha på meg? Blir det varmt? Blir det kaldt? Skal jeg pynte meg? Hvor mye skal jeg pynte meg? ... jeg har jo egentlig ingenting som passer å ha med...!!

Men - skal man komme seg ut i verden er det ingen vei utenom. Så da starter jeg, da - med en tom koffert.

Etter masse tankevirksomhet og prøving ligger de nøye utvalgte klærne framme på senga. Antrekk skal passe sammen, og det er sjelden jeg er så nøye med å vurdere hva som virkelig passer sammen som når jeg skal ut og reise.

Litt bling-bling er fint å ha!

Og noen smykker i en liten eske.

To ekstra par sko. (Hvis du tenker "bare to?" så har jeg to svar: 1. Jeg skifter ikke sko i ett sett. 2. Jeg har planer om å handle sko på turen.)

Og så, omsider, er alt lagt i kofferten. Og det er til og med ledig plass hvis jeg finner noe som skal få være med hjem (sko!)!

Nå mangler bare toalettmappa på toppen, men den må jeg vente med til i morgen tidlig. Da får jeg brukt toalettsakene i kveld og i morgen, før jeg setter meg på flyet og reiser til... Nei, det får du vente med å få vite!

(NB: resten av familien blir hjemme, bare så det er nevnt...)

Hit, men ikke lenger

Helt fra første dag Bamse kom i hus, har vi vært strenge på at han ikke skal inn på kjøkkenet. Noe av det første han lærte var "Bli!" utenfor kjøkkendøra, og han fikk selvfølgelig masse ros og godbiter når han "ble".

Nå er han blitt så flink at han stopper automatisk utenfor åpen kjøkkendør (stort sett, da... noen ganger blir fristelsen for stor og plutselig står han midt på kjøkkenet. Men et par knips og "å å!" er som regel nok til at han tusler ut igjen.)

Kjøkkenet er nok et magisk rom, for det er derfra vi dukker opp med godbiter og - ikke minst mat. Bamse er et skikkelig matvrak, og er det noe som kan få ham til å gjøre som vi vil, er det forventningen om mat.

Terskelen er et godt sted å hvile hodet på når han tar seg en lur. Praktisk - da er det ingen sjanse for at han går glipp av det hvis noe mat skulle komme hans vei.

Og hva drømmer han om? Hmm.... nam nam, tygg tygg....

Kake og blomster - midt i uka!?

Jada, vi har bryllupsdag i dag! Jammen har det gått tre år. HP hadde med seg marsipankake og blomster hjem til meg. Det vil si: kaka var til oss, da. Hvis du ikke har fått det med deg, er vi veldig glade i kake...

Men buketten var nok mest til meg (selv om den pynter opp til felles glede). En nydelig høstbukett som dufter godt også.

Nei, Bamse - du kan ikke få kake. Få snuta di ned fra bordet, hører du!!!

Min lille gutt - i militæret?

Livet har noen milepæler som gir grunn til litt ettertanke. Her om dagen møtte jeg en av dem, da sønnen min fikk brev fra Forsvaret. Den lille gutten min er innrullert i Forsvaret! Herregud, tenkte jeg. Tar de virkelig inn så unge gutter? Smågutter?

Men han er jo ikke smågutt, det er nettopp det. Han nærmer seg med stor fart 18 år, har skjeggvekst og tar kjøretimer, flyr ute om natta i helgene og bestiller utenlandsreise med kompiser. Uten mamma.

Akkja, det er noen år siden vi gikk til akebakken sammen mens han demonstrerte at han kunne telle til hundre og klamret seg til hånda mi... Begynner jeg først å tenke tilbake, er det ikke fritt for at jeg blir litt rørt - så jeg gir meg like godt mens leken er god.

Heldigvis synes han fortsatt det er greit å gjøre ting sammen med meg. Vi har allerede planlagt en ny tur til England sammen, til vinteren. Da skal vi selvfølgelig se en fotballkamp igjen. Når den tiden kommer, er han blitt en fersk 18-åring - og jeg fleiper med at da kan vi ta en øl sammen før kampen.
"Yo, bartender - give us a pint for the soldier, will you?!"

Vel, det gjenstår jo å se om han faktisk havner i militæret... Det er ikke noe han har veldig lyst til, og sånn som systemet er nå tror jeg det bare er noen få som faktisk må inn. Vi finner vel ut av det også, som vi har funnet ut av det meste.

På vei inn i helga

I går kveld lempa HP og jeg Bamse inn i bilen og kjørte til parkeringsplassen ved skogen. Selv om vi bare bor en kilometers gange unna, så er det akkurat litt for langt til at vi kan ta med Bamse på skikkelig skogstur når vi går hjemmefra. Han er litt for liten ennå, akkurat når vi kommer til skogkanten har vi gått såpass langt at det er på tide å snu.

Men i går var han vill og ivrig, altså. Det ga solid mersmak både for ham og oss å kjenne på hvordan det er å komme ordentlig til skogs!

Nå er det snart helg for både pelskledde og oss med litt mindre behåring. Ha en god helg!

Lesetips: Reisen hjem

Innimellom bjeffing og omplanting, driver jeg stadig og leser bøker. Nå er det en stund siden jeg har skrevet om en god bok jeg har lest - men til gjengjeld er "Reisen hjem" av Lori Lansens virkelig en solid godbit som sitter igjen i kroppen lenge, lenge etter at jeg har lest den ut. Tusen takk til mamma som lånte meg den fordi hun visste at jeg kom til å like den!

Boka handler om den svarte kvinnen Addy Shadd. Når boka begynner er Addy 70 år, og tar - noe motvillig - til seg 5 år gamle Sharla. Sharla er mulatt, og blir forlatt av sin (etter min mening) udugelige mor. Fellesskapet mellom 70 år gamle Addy og det lille frekke barnet Sharla, får en vanskelig start, men etter hvert blir de et tospann som holder sammen i med- og motgang.

Parallelt med at leseren følger med på hvordan Addy og Sharla langsomt blir knyttet til hverandre, fortelles Addys livshistorie i tilbakeblikk. Vi får vite hvordan hun ble jagd hjemmefra som 15-åring, gravid etter en voldtekt og beskyldt for å ha forvoldt brorens død. Addy har klart seg bra i livet, men har aldri vendt tilbake til byen hun vokste opp i, og som hun ble tvunget til å forlate under så dramatiske omstendigheter. Vil hun - sammen med Sharla - klare å reise hjem?

Ja, jeg vet jo svaret på det - men hvis du også vil få rede på det må du rett og slett lese boka! Har du ikke en mamma som kan låne den til deg, har du alltids biblioteket (eller bokhandelen...).

Mens du setter deg ned for å lese "Reisen hjem" er jeg godt i gang med en ny bok som jeg også har lånt av mamma. God lesestund!

Hallo Vera!

Aloe vera-planten min har vært overgrodd lenge. Kjempelenge. Altfor lenge.

Altfor liten plass i potta, stakkar - ingen sjans til å vokse seg stor og feit her.

Ut på en avis med alt sammen, uff så mye rask.

Men nå: redda de beste delene og planta dem i ny, frisk jord.

Og noen som så veldig fine ut men ikke hadde røtter, dem satte jeg i vann. Lurer på om jeg har hørt at de egentlig bare kan settes rett i jorda, men nå lager de i hvert fall røtter så jeg kan plante dem også om en stund.

Fornøyd!