Morsomt om selvmord

Synes du tittelen på dette innlegget er selvmotsigende? Jo, det kan jeg være enig i - men ikke hold for hardt på den meningen før du har lest "Kollektivt selvmord" av den finske forfatteren Arto Paasilinna. Den er en satire om mennesker som har selvmordstanker. Historien begynner med at den deprimerte direktør Rellonen har bestemt seg for å skyte seg. Han har valgt ut en avsidesliggende låve til gjøremålet, men da han kommer dit oppdager han offiseren Kemppainen som holder på å feste et tau til en bjelke - for å henge seg.

De to selvmordskandidatene bestemmer seg for å leve litt lenger, og blir venner etter en natt med sprit og badstu (de er jo i Finland!). Så finner de ut at når de er to stykker som ville avslutte livet på samme sted til samme tid - ja, da må det være mange flere med samme tanker. Hva med å samle en gruppe selvmordskandidater og gjøre det til en felles handling?

Dermed starter en ellevill reise med Rellonen og Kemppainen i spissen for en etter hvert stor gjeng som reiser sørover i Europa med buss for å ta livene av seg i fellesskap. Selv om vi får vite om en del triste skjebner (en grunn må det jo være til at folk velger å ville ta selvmord...), så er boka alt annet enn trist. Lettlest er den også. Hva med en pocketutgave til varme sommerdager?

Fascinerende og brutal bok

Den chilenske forfatteren Isabel Allende hadde ikke vært seg selv hvis hun ikke skrev om overnaturlighet og ånder. Det gjør hun i sin siste bok "Øya under havet"  - men den har også solide doser beinhard realisme. Handlingen foregår på Haiti, på slutten av 1700-tallet og gjennom flere tiår. Den ytre handlingen er historisk riktig, og skildrer slavenes frigjøringskamp. Hovedpersonen er slavekvinnen Zarité, som også kalles Tété, som vi følger fra hun er ni år gammel. Hverdagen hennes er et endeløst slit for å tekkes sin eier, sukkerplantasjeeieren Toulouse Valmorain - både gjennom å jobbe i huset hans og som hans konkubine. Hun blir gravid og føder to barn med ham. Det ene barnet, en sønn, blir tatt fra henne ved fødselen. Datteren som fødes seinere får hun beholde. Etter hvert må Tété og eieren hennes flykte på grunn av slavenes opprør. De klarer å redde seg unna, og skaper en ny framtid . Jeg skal ikke gå mer inn på hva som skjer, for det er vel greit å ikke vite for mye hvis man vil lese boka?

Slavenes opprørskamp er voldsom, og Allende viker ikke unna grusomme beskrivelser. Jeg er ikke glad i å lese for detaljerte skildringer av hva mennesker blir utsatt for, men i denne boka gikk det greit. Dessuten tenker jeg at det på et vis er nødvendig, for slaveri er grusomt. Jeg visste - fordi jeg har lært det som historiske fakta - at slaver behandles som en eiendel, som noe man bruker til eget forgodtbefinnende. Dette blir bare så uendelig mye sterkere når man lever seg inn i et menneske - en slave - sitt liv. Tété hadde ikke noe valg, hun måtte bare finne seg i at eieren hennes voldtok henne natt etter natt. Det var allment akseptert at slaveeiere gjorde det, og at de fikk barn med slavinnene sine. Sjelden vedkjente de seg barna, de ble behandlet som slaver de også. Konene til slaveeierne godtok dette som noe helt naturlig, som et resultat av menns natur.

Ofte når jeg leser gode bøker, vil jeg gjerne bli i bok-verdenen lenger når boka er slutt. Det ville jeg ikke med denne boka, tvert imot er jeg glad jeg lever i stille rolige Norge i 2011. Allikevel tror jeg at vi har godt av å få et realitetsspark fra andre kulturer innimellom, så vi ikke luller oss for mye inn i vår egen koseboble. Å lese bøker som denne er en god måte å gjøre det på.

En epoke er over

Den lille gutten min er ferdig på ungdomsskolen. Er det ikke utrolig? Jeg synes jo ikke det er lenge siden han bgynte på skolen for nesten 10 år siden... Da var vi nok like spente begge to; han klar for å suge til seg kunnskap og jeg klar til å være leksehjelper, ta i et tak som klassekontakt og følge opp på alle mulige måter.

Nå har han lært masse, og er nok strengt tatt mer opptatt av andre ting enn skolen... Jeg på min side innså begrensningene mine som leksehjelper for flere år siden. Og joda; jeg har virkelig tatt min tørn som klassekontakt, FAU-representant og til og med to år som leder i FAU. Ferdig med det! Veldig ferdig!

Angående bildet: Jeg regner med at han ikke vil at jeg skal kringkaste ham som får vitnemålet sitt, så dette er rett og slett alle elevene i 10 A og B som venter på å få vitnemål mens en av lærerne deres holder tale for dem.

Nå venter en lang og - forhåpentlig god - sommer før neste fase i livet begynner. Videregående! Jeg henger med så godt jeg kan...

Sommerskive

Jeg liker å avslutte frokosten med en skive med noe søtt på. I det siste har "det søte" vært hjemmelaget rabarbrasyltetøy, av rabarbra fra egen hage. Det smaker friskt og syrlig samtidig som det er søtt. Fordelen med hjemmelaget er jo at du selv kan bestemme hvor søtt det skal være!

Jeg brukte 2 kilo rabarbra, som jeg skrelte og skar i små biter. Kokte det opp og blandet inn certo (syltepulver fra butikken) og sukker. På certopakka er det anbefalt mellom 0.5 og 1.5 kilo sukker til 2 kilo fukt eller bær. Jeg brukte en kilo sukker, da syntes jeg det ble passe søtt uten at rabarbrasmaken druknet i sukker.

Husk at rabarbra helst skal brukes før St. Hans, ellers blir den trevlete og veldig sur. Dog: jeg har lagd syltetøy av jordbær og rabarbra sammen et godt stykke ut i juli - og det gikk fint, det. Men det er lurt å fjerne blomstene på rabarbraen, for de tar mye kraft og næring som stilkene trenger. Bare klipp vekk hele blomsterstilken.

Jeg gjør ikke så mye annet med rabarbra. Da jeg var liten spiste jeg stilker som jeg dyppet i sukker, og syntes det var en deilig blanding av surt og søtt. Har prøvd å gjøre det nå også, men nå synes jeg ikke det er godt i det hele tatt... Nei, da er det bedre med en skje syltetøy på skiva!

Vinpiknik på Gressholmen

Dette var lunsjen min i går! Medbrakt hvitvin...

... og rundstykker med diverse tilbehør.

Inntatt på piknik på Gressholmen,

sammen med min venninne Hege.

Vi tok båt fra Vippetangen. Først hadde vi vært en snartur på polet og kjøpt vin, og på butikken etter rundstykker, skivet ost, kalkunpålegg, mandariner og kjeks. På 7-11 kjøpte vi bananer og fikk søte små papirkrus til vinen. Takk for det!

Idylliske stier går på kryss og tvers på Gressholmen.

Og nydelige blomster vokser overalt!
Da vi hadde spist lenge, drukket vin og skravla om... å nei, du - det får du ikke vite.... dro vi videre med ferga til Lindøya.

Der er det også utrolig koselig, med mange små hytteperler - som denne. Er det ikke koselig hvordan trærne lager en perfekt portal inn mot hytta?

På Lindøya er det en liten butikk, som selger alt hva en hytteturist brått kan ha behov for. Som f.eks. gamle originale tyske vinkasser, som du ser helt til venstre på bildet. Jeg har siklet på dem før, da HP og jeg var her i vår. Nå måtte jeg bare handle! Jeg spanderte på meg selv to kasser, da kunne Hege og jeg bære hver vår videre til ferga og tilbake til Oslo S etterpå. Nå står de hjemme, og snart finner jeg nok det perfekte stedet å ha dem.

På Lindøya er også dette lille tjernet. Det er ikke større enn det du ser på bildet, ganske søtt å ha en robåt liggende der da.

Rundt båten vrimlet det med insekter, og det likte disse andungene. De hakket løs mot båten for å fange insekter og kose seg med. Nam nam!

Det er jo tida for å se fugleunger. Her hviler noen gåsunger i skyggen, mens foreldrene passer på. Vi holdt oss på god  avstand, for ingen av oss ville ha illsinte gjess etter seg.

Hva to 10-åringer gjør med en fisk

Jeg lovte at jeg skulle skrive et eget innlegg om hva vi gjorde med fisken som Sara fisket da hun og Sigurd var på besøk i helga. Hvis du har forventet noe helt fantastisk a la røyking, nedsalting, rakefisk eller sushi - vel, da blir du kanskje skuffet... Som du ser på bildet over, tok HP fisken i egne hender mens Sigurd og Sara følger med.

La oss nyte et bilde av fisken før vi går videre. Det var en ørret på 310 gram og 30 cm lang, og er den første fisken Sara har fått i hele sitt liv.

Sara klødde i fingrene, så snart fikk hun håndtere kniven selv. Hun klarte fint å skjære opp buken på ørreten og skyfle ut innvollene. Siden hun ville ha med seg fisken hjem, puttet vi den i fryseren etter at innvollene var fjernet - og da begynte moroa.

Mens jeg sto og verket etter å bli kvitt fiskeslagget og skrubbe brettet og benken, ville Sara og Sigurd undersøke litt. De fant ut at det ikke var noe spennende i magesekken, og gikk videre til å skjære ut øynene av fiskehodet.

Inni hodet var det både en ganske stor tunge og små, skarpe tenner. Som du skjønner er bildet tatt mens fisken fortsatt hadde øynene i behold. Dessverre tok jeg ikke bilder av det blindede fiskehodet - men det kan hende fisken satte pris på den. Den tar seg tross alt best ut med øyne.

Koselig helg med tantebarn

I helga har jeg vært skikkelig supertante (godt hjulpet av HP-superonkel). Vi hadde tantebarna Sigurd og Sara på besøk. De er 10 år, og er søskenbarn (Sigurd er sønnen til broren min, og Sara datteren til lillesøster). Foreldrene deres skulle på vift sammen i helga, og de hadde da totalt seks unger å plassere bort. Sigurd og Sara er supergreie å ha på besøk, så vi hadde dem gjerne. Og selvfølgelig fikk de lørdagskake!

Vi hadde bakt en saftig sjokoladekake som vi fylte med vispet krem med sukker og sjokoladepulver. Den ble god, den.

Før vi spiste kake, dro vi på tur i skogen. Her er vi på vei opp en bratt skråning. Det har regna så mye i det siste at stien flere steder var blitt til en liten bekk, men vi hadde gummistøvler på. Dessuten hadde vi et mål!

Vi skulle til tjernet som er i bakgrunnen her. Først gikk vi til denne utsiktstoppen. Der er det spennende, for det er veldig bratt ned på alle sider.

Så gikk vi ned til tjernet, og der ble det fisking. Ingen av dem har fisket mye, men med god opplæring av onkel HP fikk de raskt teken på å svinge stengene.

Og jammen fikk Sara fisk også! Hennes livs første - og det ble en pen ørret på 310 gram, 30 cm lang. Kjempemorsomt, du ser hun er veldig glad! Hva vi gjorde med fisken, skal jeg skrive et annet innlegg om.

Siden fiskingen gikk så bra lørdag, ville de fiske på søndag også. Da var det mye finere vær, varmt og sol - og det er topp for mennesker men ikke så populært blant fisk. Det var nesten ikke fiskevak i vannet, og da ble det etter hvert mer spennende å utforske tjernet i stedet.

Her er det en koloni med rompetroll. Ikke så lett å se, kanskje - men det myldret!

Ungene ville ta med noen hjem. Det eneste vi hadde å frakte i, var termosen. Dermed ble den fylt opp av rompetroll og vann. (Nå står den til rensing i sterkt såpevann, og jeg vurderer å bruke klorin...) Vel hjemme fikk rompetrollene mellomlande i en bøtte...

... og da Sigurd og Sara skulle hjem fordelte de rompetrollene mellom seg og fikk dem med hjem. Det blir spennende å se om de overlever!

Først etterpå fant jeg ut på nettet at rompetroll antagelig er fredet, siden frosk er fredet og rompetroll jo skal bli til frosk. Uffda... Nå vet jeg det, så neste gang får vi nøye oss med å se på dem oppe ved tjernet...

Nok en litterær godbit av Victoria

Min navnesøster Victoria Clayton har igjen sørget for å holde meg fast i sin oppdiktede verden. Jeg ble jo helt trollbundet av hennes "Av kjærlighet", og bestemte meg for å lese flere av bøkene hennes. Dermed logget jeg meg inn på bibliotekets nettsider, søkte på Victoria Clayton - og vips fikk jeg opp en liste over tilgjengelige bøker. Helt fantastisk! Jeg valgte, bestilte, og få dager etterpå kom en mail om at boka kunne hentes. Slik gjør jeg ofte, og forundrer meg hver gang over at jeg kan få en bok sendt til mitt lokale bibliotek fra et annet bibliotek langt unna - og det uten å betale en krone....!

Biblioteket ikke hadde noen norske utgaver av bøkene hennes inne, derfor leste jeg "Dance with me" på engelsk. Jeg har søkt litt på nettet, og det virker som få av bøkene hennes er oversatt til norsk. Hvorfor det, tro? Dog, det gikk veldig greit på originalspråket. Riktignok forsto jeg ikke alle ordene, men det var ikke vanskelig å få med seg betydningen og handlingen allikevel. I tillegg tror jeg at jeg har lært noen nye engelske ord, og det er jo en ekstra bonus.

Handlingen foregår på 1970-tallet. Det skjønte jeg først etter en stund, da jeg begynte å forundre meg over hvor mye hovedpersonen, Viola, fikk kjøpt seg for ett pund... Viola er ung, energisk, positiv og litt naiv. I bgynnelsen av boka ble jeg frustrert over hvor dum hun er når det gjelder valg av kjæreste, men det var nok forfatterens plan. Underveis i historien, gjennomgår hun nemlig en slags oppvåkning mentalt og intellektuelt. Hun møter mennesker som påvirker henne positivt, og finner selvfølgelig kjærligheten. Den søte historien er rammet inn med detaljer om vakre hus, kunst, kultur, mat og menneskekunnskap. En hyggelig verden å være i, og i tillegg - som i den virkelige verden - har den noen mindre hyggelige sider. Det må man også forholde seg til.

Som du skjønner; jeg anbefaler denne boka - og kommer garantert til å lese mer av Clayton. Når jeg først er i gang med å lese på engelsk, kan jeg jo like godt fortsette!

Indisk på en onsdag

Uff og uff, dette ser kanskje stusselig ut? Jeg var ute og spiste i går, men glemte å ta bilde av maten før jeg kastet meg over den... Jeg glemte også å ta bilde av Trine og meg selv (noe Trine egentlig synes er helt greit, tror jeg...). I tillegg glemte jeg å ta bilde av kaka vi spiste etterpå. Jeg må bare skylde på at skravla gikk og at jeg var så til stede i øyeblikket at andre tanker svant hen.

Men se på dette; lekkert servert! Kongereker med diverse tilbehør. Restauranten heter Mirchi, er indisk og ligger i Lillestrøm. Maten var kjempegod, noe jeg for så vidt visste fra før. Dessverre var ikke servicen like god i går, vi satt lenge og ventet på å å få tilbud om dessertkart. Til tross for at jeg satt med armen i været mens kelneren serverte ved nabobordet, fikk vi ingen kontakt. Kanskje hun trodde jeg bare måtte strekke meg litt? Hmm...

Så da gikk vi, rett og slett. Da kom det en kelner, som antagelig trodde vi hadde tenkt å stikke fra regninga. Det hadde vi jo ikke, he he...

Vi bare gikk herfra til Køh kafe hvor vi spiste gulrotkake. Tidligere på dagen hadde det kommet noen skikkelige regnskyll, men om kvelden var det opphold og ganske varmt - så vi kunne sitte ute. Deilig!

Kvelden var kjempekoselig, og først og fremst fordi Trine og jeg ikke har sett hverandre ordentlig på lenge. På tide! Vi må bli flinkere til å sette av tid til hverandre!

Skogstur i regnvær

Skogen er vakker etter regnvær. Fargene er klare og sterke og luktene enda mer framtredende. Nå på våren er fuglene ekstra ivrige, og kanskje synger de også enda mer når regnet har gitt seg og skogen står fuktig og varm.

Våren og forsommeren har vært tørr, men noen regnskyll fyller opp småbekkene. Kanskje samles små og større dyr her for å drikke om morgenen?

Stien er lett å følge innover i det grønne...

... og er man godt skodd gjør det ikke noe at det er vått og gjørmete.

Båttur til Gansvika

I dag har vi sjøsatt båten vår for første gang i år. Turen gikk til Gansvika i Fetsund. Der koste vi oss med mat og øl.

Gansvika er en idyll i Øyeren. Dette bildet er tatt fra bordet vårt på terrassen.

Her ser man litt mer av beliggenheten. Rett nedenfor terrassen er brygger hvor man kan legge til. Utrolig deilig å kjøre hit med båt, for så å spise og kose seg i sola.

Midt på bildet er spisestedet i Gansvika.

Dette bildet er tatt før vi hadde kjørt ut til Øyeren. Vi satte ut båten i Nitelva og fulgte den utover til Øyeren. Legg merke til vannet; det er utrolig grumsete i elva, mens det er klart og fint ute i Øyeren.

Til slutt må jeg jo ha med et bilde av den fine båten vår, en GH 14. Noen husker kanskje at jeg i fjor skrev at vi ville døpe den. Vel; vi har funnet et fint navn, men forsatt har vi ikke fått måka oss til å skrive det på båten... Det skjer nok før eller siden - og da skriver jeg jo om det så klart.

Flere inntrykk fra Italia

"Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?" tenker jeg når jeg ser på dette bildet av meg selv. Riktignok er jeg ikke så liten, ca 173 centimeter høy - men ved denne enorme porten i Montefiascone i Italia ser jeg ganske søt ut.

Søte er også disse hundene, som holdt til på en veranda i Bolsena. Den minste hunden rørte seg overhodet ikke i løpet av de minuttene jeg sto og så på. Den store hunden var det mer liv i.

Hvis hundeeieren drar på tur til Montefiascone og har glemt poser, kan han forsyne seg her - og kaste dem samme sted etterpå (dvs. ikke slenge dem på gata eller henge dem i et tre slik mange gjør her i landet...)

I Montefiascone kan hundene rusle forbi dette koselige huset. Jeg har ikke tall på hvor mange slike koselige gater med murhus pyntet med blomster jeg har sett. Må si jeg ble inspirert til å prøve å herme litt her hjemme, vi får se hva som kan komme ut av det.

Også Jesus har fått blomsterpynt rundt seg.

Her er et lite snapshot fra Orvieto. Byen er kjent for sin enorme, vakre katedral - men den har jeg sett før. Derfor droppet jeg den denne gangen, til fordel for å tusle i gatene.

Flere steder i Orvietos gater er prydet med kunst av en som heter Michelangeli. Denne hesten er ett eksempel. (Har prøvd å finne ut mer om Michelangeli, siden det er morsomt at han (hun?) er navnebror med den atskillig mer kjente Michelangelo - men nettet mitt hengte seg opp og jeg ga opp...)

Her er vertinne Helen  og reisevenninne Tove på vei over brua til Civita de Bagnoregio. Det er en bitteliten by som ligger på toppen av et fjell. Deler av den har i årenes løp rast ut fra fjellet, men det som står igjen er vakkert.

Italiensk is er berømt. Det blir ikke mindre fristende med en så morsom isreklame, nam nam!