Vi begynner å bli et team

Bamse og jeg storkoste oss på tur i skogen i dag. Fantastisk vårvær, skikkelig varmt og godt! Han hadde på seg kløv, og er kjempeflink til å gå med den. Det er flere fordeler med det: jeg slipper å bære noe og han må jobbe litt ekstra så han blir god og sliten selv om ikke turen er så lang. Akkurat i dag var for så vidt turen litt lenger enn vanlig, så han hadde nok vært fornøyd også uten kløv. Men jeg hadde bestemt at vi skulle raste i skogen, og da bar han vann og nistebokser.

Vi stoppa ved Tærudtjern, der står en benk som er fin å raste ved.

Så koste vi oss med vann og mat: brødskive med brunost til meg, en halv fiskekake etter middagen vår i går til ham. Han pleier sjelden å få noe annet enn vanlig hundefor, og ble helt vill da han smakte fiskekaka.

Turen var veldig vellykka! All jobbinga vår med å lære ham folkeskikk (hundeskikk) og stå imot hormon-nykkene hans begynner å gi resultater. I dag synes jeg vi virkelig kommuniserte kjempebra på turen. Vi begynner å bli et godt team; Bamse og mamma'n hans! (Pappa'n også da, men han var ikke med i dag...)

Skikkelig deilig jentehelg

Hysj - ikke fortell det til Bamse, men i helga koste jeg meg veldig med denne søte lille dama. Hun heter Kira, og bor hjemme hos...

... denne litt større søte dama som heter Hege. Jeg var så heldig å bli invitert til henne på middag og overnatting! Du ser kanskje hva det er Hege holder på med?

Jo - selvfølgelig: å åpne en flaske sprudlende drikke! Vi gikk for prosecco, som ble servert riktig lekkert med jordbær i glasset.

Og en aldri så liten hjemmebakt cookie ved siden av. Det smakte utrolig godt, spesielt fordi jeg hadde vært på reise i timevis for å komme dit. Men nei, Hege bor ikke så langt unna meg, hvis jeg kjører tar det en times tid. Dog hadde jeg ikke bil i helga, men tenkte at pytt pytt, det går da tog! Joda, vanligvis går det tog, men akkurat denne helga var det buss for tog på mange strekninger, blant annet den jeg skulle reise. Jeg skipper detaljene, la meg bare fortelle at det tok tre og en halv time fra jeg reiste hjemmefra til jeg gikk inn døra hos Hege...

Heldigvis er jeg ikke den som blir hengende fast i dårlige opplevelser (i hvert fall ikke en traurig buss-for-tog-reise...) så jeg la det bak meg og tenkte heller på det som sto foran meg: en nydelig middag med ovnsbakt lakt, asparges og tagliatelle. Og selvfølgelig nydelig vin!

Kira holdt seg i nærheten og håpet i det lengste på at en av oss skulle miste noe godt ned på gulvet... Noen små godbiter ble det på henne også.

Og Hege og jeg skravla langt utover natta, sov noen timer og gikk en lang søndagstur før jeg dro hjem. Da hadde togene begynt å gå igjen, så hjemreisen tok alt i alt to timer. Det kan jeg leve med! Og dessuten: når man har det så koselig, er det verdt å bruke noen timers reising. Tusen takk for en koselig helg, Hege!

Vår!

De første tulipanene blomstrer og et par krokus har sprunget ut. Siden det ennå er fare for frost, motstår jeg fortsatt fristelsen til å plante ut blomster, men noen stemorblomster i pottene måtte jeg ha. De skal jo tåle litt frost, de.

Hvorfor heter det stemor, forresten? Er det rett og slett fordi de tåler litt frost? Mang en stemor har vel kjent på kuldefronten fra stebarn, x-er og andre nå og da... Og nå skal man jo ikke si stemor lenger, men bonusmor. Bør det bytte navn til bonusmorblomster da?

Våronn i rhododendronbedet

Heimtunrusken 2013 er i gang! I går fikk rhododendronene den nye jorda jeg kjøpte på hagesenteret. De har hatt en tøff vinter, og ser ganske så triste ut, egentlig.

Jeg håper de kommer seg, nå som de har fått frisk jord med masse næring. Hvis de i tillegg får kjenne på litt sol og varme og får masse vann så de ikke tørker ut nå på våren, så bør det hjelpe.

Et par meter unna hoved-rhododendronbedet står en utstøtt liten stakkar. Den var her da vi kjøpte huset, og så ut til å skulle stryke med. Men i fjor kom den seg allikevel ganske godt, så den har fått stå. Nå er jeg jammen skeptisk til om den kommer til å bli noe særlig dekorativ... men jeg gjør ikke noe med den før jeg ser om den henter seg inn igjen. Det er trist å kassere planter, synes jeg - jeg prøver i det lengste å få liv i dem igjen. Dessverre er det ganske værhardt her hos oss, så det er ikke alle planter som klarer seg.

En som klarer seg uansett vær er Bamse. Han bryr seg i alle fall ikke om iskald nordavind som herjer rundt hushjørnene. Verre blir det nok når sommervarmen kommer for alvor. Hvis sommervarmen kommer for alvor... Da blir det varmt for ham.

Å ligge på taket av hundehuset er favorittsysselen når han er i hundegården. Der ligger han og følger med på oss når vi holder på ute, ser på fugler som flyr eller folk som går forbi utpå veien - eller bare sover.

Vårens første tur på hagesenteret

Sukk... jeg blir mo i knærne og varm om hjertet ved synet av alle disse blomstene. Jeg får lyst til å ta med meg alle sammen hjem og spre dem utover i hagen (og i huset, jeg tror jammen det ikke ville bli plass til alle i hagen...) og bare nyyyyyte synet.

Overfloden av vakre blomster så jeg i Lillestrøm Hageland, som er favoritthagesenteret mitt. Det er fint på Plantasjen også, men her på Hageland er det litt mer eksklusivt. Riktignok også litt dyrere, men det kan det være verdt hvis kvaliteten og opplevelsen av handleturen veier opp.

Og det er jo ikke bare blomster som frister, vet du: urner og potter, lysthus, møbler, saker og ting - alt ser så fint ut og det roper etter å få bli med meg hjem. Særlig nå som vi endelig har fått vår, og jeg vil bare være ute og stulle og stelle - eller drikke en kaffekopp på terrassen eller en øl i ettermiddagssola.

 

På Hagesenteret har de også sin egen hagekatt som spankulerer rundt, sånn passe tykk og bedagelig.

 

Og jeg dro hjem - flink som jeg var - med kun det jeg på forhånd hadde bestemt: rhododendronjord og lecakuler. Det er for tidlig å fråtse i blomster, fortsatt kan det fryse og da blir det lett ødelagt. Men nå kan jeg i alle fall ta våronn i rhododendronbedet. Viktig å ta vare på de plantene man har også, ikke bare drømme om nye.

Tid for kunstpause

I dag hadde jeg bestemt meg for å ta en kunstpause, på Akershus kunstsenter som holder hus i denne gamle fine bygningen i Lillestrøm.

Østlandsutstillingen avsluttes om fire dager, så det var sannelig på tide at jeg dro. Østlandsutstillingen er som Høstutstillingen: en utstilling med verk av mange forskjellige kunstnere. Billedkunstnere som ønsker å delta kan sende inn verk (men de må være fra Østlandet, da - det vil i denne sammenhengen si Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland, Oslo, Vestfold og Østfold), og en jury plukker ut de som blir antatt. I år ble det sendt inn 332 søknaden, og bare 36 verk av i alt 28 kunstnere ble plukket ut.

Kunsten møtte meg med en gang jeg kom innafor døra, med denne sølvfargede kula som har tittelen "Lyden av lys". I åpningen i toppen er det vann, og en mikrofon et eller annet sted sender ut en dyp lyd som får kula til å dirre så det blir krusninger i vannet. Helt av meg selv fant jeg også ut at den runde formen gjorde nytte som tivolispeil!

Her er "Tilsammen", en rad med strømper dandert rundt andre tekstiler. Det gir meg assosiasjoner til utbrettede damebein... og når man matcher det med at de hvite tøystykkene i midten har rødbrune flekker, så blir det egentlig... litt ekkelt...

Disse minibarna har tittelen "Homo homini lupus". Hmm... homo må jo komme fra homo sapiens, altså menneske, mens lupus betyr ulv. Menneskeulver?

"Into thin air" heter denne skulpturen, som var ganske flott, synes jeg. Dekorativ på et vis.

Et lite bed med orkideer dekorert med metall har ikke fått noen tittel. Men ganske pent synes jeg det også var.

Også falt jeg for dette maleriet, som heter "Pruitt Igoe 5". Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til 9/11, kanskje på grunn av de diffuse malingstrekene i høyre del av bildet som kan minne om et fly... uffameg...

Pruitt-Igoe var et stort byggeprosjekt i St. Louis i USA på 1950-tallet, som var ment å skulle gi husvære til mange boligtrengende. 33 bygninger på 11 etasjer ble bygd tett i tett på et lite område. Men ifølge wikipedia gikk det veldig galt, ganske snart ble området beryktet for fattigdom og kriminalitet. Folk begynte å flytte derfra, og etter hvert måtte myndighetene innse at prosjektet var en stor feil. På 1970-tallet ble alle bygningene revet. Du kan lese mer på wikipedia, her.

Så lærte jeg noe nytt i dag også, for jeg hadde aldri hørt om Pruitt Igoe.

En tur på barneteater

Fredag kveld var jeg på teater og så elever ved Nannestad kulturskole framføre Huldras sang. Selvfølgelig hadde jeg kjente som var med, nemlig min niese Henriette som spilte budeie. På disse bildene blir hun og to med-budeier kidnappet av huldrene.

Sjefs-huldra hadde en flott stemme, og sang både hulderlokk og en versjon av Alvedansen (sangen som Christine Gulbrandsen deltok med i Melodi grand prix i 2006).

Disse småtassene var et artig innslag. De ligner på blånisser, men oppførte seg nesten som de underjordiske raringene i Ronja Røverdatter - du vet de som sier "vaffør då då!?"

En tur innom trollene ble det også.

 

Og en lykkelig slutt hvor de kidnappede budeiene var trygt hjemme igjen. Da ble det dans og moro, og jammen tro de til med hallingkast.

 

Det var lagt mye arbeid i kulisser, lys og lyd - og det har mye å si for helthetsopplevelsen. I tillegg deltok også mange musikkelever som spilte fele, trekkspill og piano. Her var det mange flinke unger!

Å slite ut en hormonell valp

Oppdragelsen av hormonmonsteret Bamse går sin gang. Etter forrige ukes besøk hos oppdretteren, har han en tøff hverdag som i korte trekk går ut på at han skal innse at det ikke er han som er sjefen. I går kveld fikk han kjørt seg grundig da vi var på tur med en gjeng fra Norsk alaskan malamute-klubb. Jeg tror aldri jeg har sett tunga hans henge så langt ut av munnen som dette.

Blant de 14 andre malamutene som var med, var også mammaen til Bamse. Hun har ganske så lang tunge hun også.

Turen gikk oppover, oppover, oppover - kilometervis. Og for et tempo! Alle de som hadde en hund (eller to) fikk god drahjelp, men jeg som gikk uten hund (siden HP hadde Bamse) strevde litt med å holde følge. Helt ærlig, så er det ikke noen god kur for nakken min å være nødt til å holde så høyt tempo i oppoverbakke. Men siden det var første gang vi gikk tur med denne gjengen, holdt jeg det for meg selv. Kanskje det går an å ta litt hensyn til mine kroppslige begrensninger hvis vi blir med flere ganger.

I dag er vår pelskledte venn veldig sliten. Langt utpå formiddagen var litt av pelsen i åpningen til hundehuset alt jeg så av ham.

Selv er jeg også sliten, men har kunnet ta en rolig dag. I kveld skal jeg se min niese spille teater. Det gleder jeg meg til. Ryktene sier at det er mulighet for kaffe og kaker i pausen!

Det begynner å hjelpe

Nå er snart all snøen på sørsiden av huset borte. Det er så deilig, jeg tror det føles ekstra deilig i år fordi vinteren har vært så lang og kald. I dag er det nydelig varmt vær også, jeg får lyst til å løpe ut i våren og gjøre noe i hagen, eller ta en is i sola, eller en kald øl i sola, eller høre på høy musikk som røsker opp i vinterkroppen, eller kjøpe meg masse nye klær, eller skrubbe terrassen, eller handle nye terrassemøbler, eller.... noe! Jeg er visst våryr.

Og det er jo ikke det minste rart, når tulipanene virkelig har begynt å vokse.

Her kommer beviset på at vinteren er på vikende front: Eplehagen fotografert i dag...

... kontra eplehagen 1. april. Jeg sier ikke mer.

En ny favorittforfatter?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av den amerikanske forfatteren Siri Hustvedt. Hvis du stusser på navnet i kobling med at hun er amerikansk, så er det bare å røpe med en gang at: ja, hun er nesten norsk. Ifølge wikipedia er moren norsk, mens faren er norskættet. Hun bodde i Norge som barn, og jeg mener bestemt at jeg har hørt henne snakke litt norsk i intervjuer på tv.

 

Hvorfor har jeg hatt så lyst til å lese akkurat henne? Rett og slett fordi jeg gjennom de samme intervjuene hvor jeg har hørt henne snakke norsk, har fått inntrykk av at hun er en veldig fin person: fornuftig, klok, hyggelig - og med ganske lik oppfatning som meg av hvordan en ideell verden ser ut. Nå har jeg også oppdaget at hun har bursdag på samme dato som meg! Wow, kanskje det er noe av grunnen til at hun virker så sympatisk, he he.

 

 

Hun har skrevet mange bøker, så jeg valgte helt tilfeldig "The summer without men". Som du skjønner valgte jeg også å lese den på engelsk, siden det er en stund siden jeg har lest en bok på engelsk nå.

 

Handlingen er ganske enkel, og egentlig litt klisjeaktig: Hovedpersonen Mia Fredricksen (bare en norskættet forfatter velger vel det etternavnet) opplever at mannen hennes forlater henne til fordel for en yngre kvinne. Mia bryter sammen og havner på psykiatrisk avdeling. Når hun kommer ut derfra, flytter hun for å bo nær moren sin.

 

Men selv om plottet "mann i midtlivskrise skaffer seg ung kjæreste og forlater kona" er en klisje, så er ikke Mias historie det. Gjennom samvær med moren og hennes svært gamle venninner, finner hun glede i en annen tilværelse enn familielivet hun har dyrket i mange år. Hun blir også kjent med en ung kvinne, bare litt eldre enn hennes egen datter, som strever med den evige kampen: hvordan komme seg gjennom småbarnsårene med forholdet og vettet i behold.

 

Hvordan historien ender, holder jeg for meg selv. Derimot holder jeg ikke munn om at jeg allerede er i gang med en ny bok av Hustvedt, denne gangen på norsk: "Når du ser meg". Den virker lovende den også.

Gårsdagens godnatthistorie...

... var det forfatter Per Petterson som leste for meg. Og for en god del andre folk, da...

Ganske mange hadde møtt opp for å høre på Petterson i samtale med Hilde Kramer på Lørenskog bibliotek. De fleste frammøtte var damer, men sånn er det vel: flest damer leser bøker, ergo er det flest damer som kommer på bokbad også.

Mamma og jeg avgjorde at anledningen forsvarte en napoleonskake til kaffen. Akkurat hva vi trengte for å skjerpe konsentrasjonen, for dessverre var det litt dårlig lyd og derfor innimellom en smule vanskelig å høre hva som ble sagt. Allikevel sugde jeg til meg alt jeg kunne av gullkorn fra forfatteren, som kanskje er best kjent for "Ut og stjæle hester".

Inspirert av dette er det nå tid for å skrive litt igjen. Jeg holder meg i gang, det blir stadig flere ord - og godfølelsen er der!

Nok et hårete innlegg...

Mange av dere har vel knapt fått blund på øynene de siste nettene fordi dere har vært så spente på hva jeg kom til å gjøre med håret mitt. Vel, svaret er - foreløpig - ikke så mye. Men allikevel: noen små tilpasninger som gjør at jeg er mer fornøyd.

 

Frisøren tok litt av lengden og skrådde luggen. I tillegg skar hun ned langs kinnene (håret, altså - ikke huden på kinnene, au au au...) så det faller mykere mot ansiktet.

Neste uke skal jeg tilbake og ta farge, for det hadde hun ikke tid til i går. Jeg hadde jo bare bestilt time til litt stussing, ikke til en total makeover... Nå er jeg fornøyd, og regner med å bli superfornøyd etter farginga. Men blir det lyst? Mørkt? Rødt? Grønt? Hvem vet...

Og dere, det er ikke gjort i en håndvending å fotografere seg selv i speilet, altså...

Godt man ikke har noe mer nyttig å bruke tida si på...

Nå er JE på kjøret

Enda en av livets milepæler er passert: JE har fått lappen. I ettermiddag kunne vi rive L-en av bakruta, og det var en glad gutt som putra av gårde for å kjøre på trening for litt siden. Aleine i bilen for første gang! Hvilken herlig frihetsfølelse!

Og det er jo ikke bare frihet for ham, for meg begynner også en ny tid. Ikke at jeg har kjørt ham veldig mye rundt omkring i det siste, han er flink til å ta bussen når han kan. Men litt kjøring har det jo vært. Nå skal han få lov til å kjøre meg i stedet, og jeg har allerede bestilt henting fra et 60-årslag neste helg. Hihaa!

Bamse på gamle trakter

Bamsegutt fikk kjørt seg i dag da han var med på besøk til oppdretteren sin. Han var litt forskrekka da han kom ut av bilen og oppdaget at det var en hel haug andre hunder der. Det ble leven blant hundene også da de oppdaget at det kom en nykomling.

Bamse er ti måneder og proppfull av hormoner. Han tror at han er tøffest i verden og skal særlig yppe seg overfor andre hanhunder. Derfor hadde vi bedt oppdretteren om hjelp til å "jekke ham litt ned", samtidig som vi tobeinte kunne få noen tips til hvordan vi skal takle ham for å unngå at han blir aggressiv som voksen.

Vi fikk mange gode tips, og Bamse fikk seg noen lærepenger blant annet fra moren sin (bildene på høyre side). Naturen er fin, altså - det var tydelig at de kjente igjen hverandre. Bamse hadde skikkelig respekt for henne, og hun tok straks oppdragerrollen overfor pubertetssønnen sin.

Nå har vi fått hjemmelekser, og forhåpentlig er pelsdotten under kontroll igjen snart.

Og apropos pelsdotter... det var valper der også. Se på disse fire uker gamle nøstene, naaaa..... Vil jeg ha en? Nja.... kanskje ikke. I alle fall ikke før Bamse er ferdig oppdratt...

Oppdretteren vår er Kennel Trapline i Aurskog. Vil du lese mer om dem eller om Alaskan malamute, har de hjemmeside her.