Det var pinsen sin, det!

Og hva har jeg gjort denne sommerpinsen? Jo, med diverse passende utstyr innen rekkevidde har jeg bare vært på terrassen og kost meg.

Når varmen omsider kommer etter en så lang og hard vinter, kjennes det ut som livet vender tilbake. Alt innendørs har fått flyte mens jeg lot sola varme kroppen og kjente gjennom hele meg at det gjorde godt, godt, godt!

Fisketur med tantebarn

Tantebarna mine, Sara og Sigurd, er på besøk. og vi har vært på fisketur ved Tærudtjern i regnet. Det ble ingen fisk, men Sigurd fikk i alle fall testa den nye stanga si (han står i bakgrunnen, litt vanskelig å se).

Vi hadde bakt boller som vi hadde med, nam nam.

Nå har vi spist enda flere boller, og tar det med ro hjemme før vi skal ha pølsefest etterpå. God lørdagskveld!

Båttur til Gansvika

I dag har vi sjøsatt båten vår for første gang i år. Turen gikk til Gansvika i Fetsund. Der koste vi oss med mat og øl.

Gansvika er en idyll i Øyeren. Dette bildet er tatt fra bordet vårt på terrassen.

Her ser man litt mer av beliggenheten. Rett nedenfor terrassen er brygger hvor man kan legge til. Utrolig deilig å kjøre hit med båt, for så å spise og kose seg i sola.

Midt på bildet er spisestedet i Gansvika.

Dette bildet er tatt før vi hadde kjørt ut til Øyeren. Vi satte ut båten i Nitelva og fulgte den utover til Øyeren. Legg merke til vannet; det er utrolig grumsete i elva, mens det er klart og fint ute i Øyeren.

Til slutt må jeg jo ha med et bilde av den fine båten vår, en GH 14. Noen husker kanskje at jeg i fjor skrev at vi ville døpe den. Vel; vi har funnet et fint navn, men forsatt har vi ikke fått måka oss til å skrive det på båten... Det skjer nok før eller siden - og da skriver jeg jo om det så klart.

Min birkebeiner

Sånn så sykkelen til min egen birkebeiner ut etter at han hadde slitt seg gjennom Birkebeinerrittet lørdag. Birkebeinerrittet, ofte bare kalt Birken, er et 94,5 km langt sykkelritt i terrenget mellom Rena og Lillehammer. Totalt var det 18.000 syklister påmeldt på lørdag og mange tusen hadde sykla på fredag også. HP sykla for 5. gang!

Her er han (i blått) på vei ned utrolig gjørmete bakker mot målområdet. Det var mange som sklei og velta nedover her, og enda flere som gikk eller løp ved siden av sykkelen. Jeg syns det er helt utrolig at noen klarte å holde seg på sykkelen i det hele tatt.

Sånn så sykkelflaskene ut etter strabasene. HP var ikke stort bedre... Han var iskald, hadde ingen følelse i føttene, sulten, tørst og sliten. Men til å ha sykla nesten 10 mil - hva skal man si? - selv ville jeg antagelig vært død...

HP reiste opp til Rena tidlig om morgenen med en buss. Selv kjørte jeg til Lillehammer utpå formiddagen. Mens jeg venta på å få se hovedattraksjonen (ja, for meg i hvert fall...) så jeg litt på livet og tok noen bilder. Det regna jevnt hele dagen, det var knapt 10 varmegrader. Oppe på fjellet, der sykkeltraseen er, var det mye kaldere - og antydning til sludd. Det var rekordmange som brøt rittet i år.

Her er det normalt gressbakke... Tusener av syklister har rett og slett pløyd opp underlaget.

Ekstraservise til sølete syklister: høytrykksspyling før de går i dusjen. Her var det lange køer. Ikke ofte man ser folk som frivillig lar seg spyle med klærne på.

Og hvis noen lurer: Nei, jeg skal aldri, aldri, aldri sykle Birken! NEI!

Og vinner av kroketten ble...

Som noen hadde gjettet: meg! Dermed ble jeg dronning for noen timer.

Anledningen var kroketturnering med familien, dvs. mine søsken og barna deres. Det er en tradisjon som har ligget i dvale noen år, og som opprinnelig broren min Ketil og kona hans Anne Gunhild satte i gang. HP og jeg fant ut at vi hadde lyst til å blåse liv i det. Og så passa det jammen for de aller fleste nå sist lørdag!

Min niese Sara tok det ærefulle oppdraget å krone meg.

Det var ikke gjort i en håndvending å bli krokettmester. Først måtte to heat spille innledende runder. Deretter ble det semifinaler og finale.

Her er første heat i gang. Fra venstre står lillesøster Tone, Sigurd, Gyda, JE, Henriette (delvis skjult av JE), Sara (i gul trøye) og meg.

Jeg viste tidlig gode takter! Men må innrømme at jeg overrasket meg selv aller mest da jeg vant og vant. Det hadde jeg ikke trodd...

JE spilte bra, og kom helt til finalen. Siden han måtte spille den mot sin mor, ble det selvfølgelig tap på ham, he he. Kanskje han bare var snill?

Henriette og Gyda var ikke blant de ivrigste til å slå krokett. Men min lillesøster Tone var tålmodig med å gi tips og råd.

Eirin prøver å få inn en fulltreffer mens HP og Mathias følger med.

Vi måtte jo by på litt mat også. HP grilla et lass med pølser og hamburgere, mens jeg hjalp til så godt jeg kunne...

Kake sto også på menyen. Her er min storesøster Eirin sammen med 3 søte tantebarn, f.v. Idunn, Gyda og Henriette.

Tone ser litt skeptisk ut mens jentene forsyner seg med kake og brus.

Sigurd koser seg på fanget til tante Tone.

Mathias ville egentlig ikke komme på bloggen. Han syns blogg er teit.

Idunn er den yngste av tantebarna. Hun begynner på skolen om ett år, og er ganske vilter av seg. Ingen piller henne på nesa...

Sara demonstrerte hvor flink hun er blitt til å slå hjul. Siden hun er ivrig fotballsparker, foreslo vi at hun må legge inn litt akrobatikk når hun feirer mål.

Og Mathias fant andre morsomme ting å gjøre. Her deler han et eple med panna.

Lunsj på Gaustatoppen

Joda, som noen av dere har antydet har de nye fjellskoene nå vært - nettopp - til fjells. Nærmere bestemt på Gaustatoppen. HP og jeg gikk dit sist onsdag. Her koser jeg meg med medbrakt niste: rundstykker og ferdigskivet ost. HP "smurte på" for meg, dvs. rev en åpning i rundstykket og stappa ost inni. Kjempegodt!

Vi var utrolig heldige med været. Her sitter jeg altså i 1883 meter høyde i bare bh-en. Riktignok har jeg langbukse, men det var egentlig altfor varmt. Bare en glipp at shortsen ikke var med i sekken.

Helt der oppe var vi! Ser utrolig flott ut nedenfra, en skikkelig topp!

Gaustatoppen ligger rett ved Rjukan i Tinn kommune, Telemark. Fra toppen kan man på en klar dag se mellom 1/5 og 1/6 av hele Norge. Utrolig å tenke på.

Vi parkerte ved Stavsro og begynte å traske oppover her. Det er ca. 3,5 kilometer å gå - men med en høydestigning på rundt 700 meter. Vi brukte 2 timer, og var veldig fornøyde med det.

Her har vi kommet et stykke oppover, men har fortsatt langt igjen. Herfra og opp er det bare stein; småstein og litt større stein. Jeg var glad jeg hadde fjellstøvlene, det hadde blitt (enda mer) slitsomt for beina å vakle opp i joggesko uten skikkelig støtte for anklene.

Svimlende bratt å se nedover fra toppen.

For den som ikke orker å gå opp, eller av andre grunner ikke ønsker det - er det allikevel muligheter. Inne i fjellet går det nemlig en kabelbane som kan frakte folk til topps - for en god slant penger. Banen ble bygget av Forsvaret , og sto ferdig i 1958. I 2004 åpnet den for prøvedrift med turisttrafikk. Nå er den i utgangspunktet åpen i sommersesongen.

Strengt tatt er nok det absolutte toppunktet ved enden av denne eggen. Dit gikk ikke vi, jeg kjente at jeg ble litt skjelven i kroppen da vi prøvde å gå litt bortover. Det er forholdsvis smalt, og stupbratt ned på begge sider.

Litt av en utsikt!

I år er det faktisk 200 år siden Gaustatoppen ble besteget for første gang. Det visste ikke vi da vi gikk dit, men har hørt om det etterpå. De første på toppen var geolog Jens Esmark og botaniker Christen Smith. Det var i august 1810, og de gikk først og fremst opp for å måle om Gaustatoppen var Norges høyeste fjell. Det fant de jo ut at det ikke var, men det var ikke før lenge etterpå at man fant ut at det var Galdhøpiggen.

Etter en så strabasiøs tur må man ha skikkelig kraftkost! Rett ved der vi parkerte er det en liten kafe som blant annet selger rømmegrøt. Det er jo fjellkost de luxe, nam nam!

(Og med journalistsamvittigheten i behold, oppgir jeg kildene mine: Wikipedia, gaustabanen.no og Hardangervidda nasjonalparkute.no)

VM-stemning i Oslo

Jammen dro Jon-Erik og jeg til Oslo i går for å se VM-kampen mellom Italia og New Zealand på storskjerm. TV2 har bygd opp et stort utendørs studio på Kontraskjæret, rett ved festningen. Som flere av dere vet, er JE rimelig fotballinteressert, og hadde lyst til å dra av gårde for å se en kamp. Nå som HP er bortreist, passet det ekstra godt med kvalitetstid for mor og sønn - så av gårde dro vi! Som dere ser, var det god størrelse på skjermen vi så kampen på!

Jon-Erik priste sommeren i den nye Ralph Lauren-shortsen sin - innkjøpt for konfirmasjonspenger. Vi kjøpte oss hver vår brus fra bodene bak ham: Pepsi til ham, Pepsi max til meg. Og hvorfor det, spør jeg meg selv... Pepsi max smaker bøff. Og ærlig talt; hadde jeg ikke kjørt bil ville jeg garantert tatt en øl - uten å tenke på de kaloriene. Neste gang blir det ekte Pepsi på meg også!

I bakgrunnen her, er tribunene. Visstnok har TV2 kjøpt dem av Follo fotballklubb, som nylig har pusset opp tribunen sin. Foran tribunen sto det massevis av bord og benker. Alt i alt skal det være plass til 6000 mennesker her. Ganske mange kom for å se Italia - New Zealand, så det ble skikkelig stemning!

Resultatet ble - noe uventet - 1-1. Siden Italia er regjerende verdensmester, hadde nok de fleste regna med at de skulle banke New Zealand solid - men fotballen er jo rund som det heter.

VMs store bråkebøtte, vuvuzelaen, har funnet veien til Norge, og her er et bevis på det! Denne typen blåste noen få ganger, men en vuvuzela alene lager heldigvis ikke den enerverende lyden av en morderisk biflokk som vi hører på tv...

Det synes ikke så godt på bildet, men omtrent rett foran skjermen kan du såvidt se kjoleskjørtet til ei dame som hadde pynta seg med en ganske fargeskrikende kjole i selvlysende oransje. Det var umulig å unngå at blikket fulgte henne når hun reiste seg for å gå på do. Men: med ganske kraftige farger i egen hud og hår, tålte hun kjolen synes jeg. Hadde vært verre for meg...

(... og til dem som er imponert over fotball- og andre kunnskaper dette innlegget viser: det er utrolig hvor mye man lærer av å ha barn!)