Sushi og kake

I går var jeg ute og spiste med Anne-Brit for første gang etter sommeren. Dette er kanskje ikke det mest flatterende bildet av oss, men sånn kan det gå når man tar bilde av seg selv. Anne-Brit er en utrolig sprek dame som trener ustanselig og forteller om det i bloggen sin Treningsiver. Det siste året har vi vært ganske flinke til å møtes med noen ukers mellomrom, og har tenkt å fortsette med det.

Hver gang vi møtes, spiser vi sushi her på Sakura i Lillestrøm. En gang vi kom dit var det stengt, fordi det var mandag. Da er alltid Sakura stengt, men det visste ikke vi siden vi aldri har vært der på mandag. Krise! Vel, vi fant et annet sushisted i Lillestrøm, men det var ikke det samme... Så nå styrer vi unna mandager.

Etter sushi og et glass vin er det tid for kake og kaffe! Men det får vi ikke på Sakura, så da forflytter vi oss til Køh kafe. Der har de en disk full av kaker, nam nam. Vi kjøper hvert vårt stykke...

... og låner en kniv så vi kan dele. Da blir det jo to kakebiter på hver! I går ble det suksessterte og snickerskake. Snickerskaka var litt tørr, men kan ikke si annet enn at det var godt. Fint med en koselig venninnekveld.

Sykling, gjørme og campingturister

I løpet av året inneholder livet noen faste begivenheter. Etter at jeg ble sammen med HP, har Birkebeineren i forskjellige varianter vært en årlig milepæl. I går handlet det om Birkebeinerittet, et 94,6 kilometer langt terrengsykkelritt fra Rena til Lillehammer. Her ligger sykkelen til HP, ferdigtråkket mens tråkkeren selv er i dusjen. Jeg står i fullt regntøy, under en paraply og under et tre og passer på sykkelen.

De som ikke har koner (eller menn, cirka 20 prosent av dem som sykler er damer) som kommer og passer syklene deres mens de dusjer, kan parkere dem her. I går var det 18.000 påmeldte deltakere, men ifølge nyheter jeg har hørt var det 3000 som ikke stilte på grunn av dårlig vær og føre. Og ja; det regnet, men det var ikke kaldt slik det var i fjor. Løypa var ifølge HP stedvis gjørmete, men på langt nær så ille som i fjor.

Også parkeringsplassen preges av været. Slik så det ut på store deles av parkeringsområdet. Å kjøre gjennom denne gjørma var som å kjøre på skikkelig glattis, bilen sklei i alle retninger. Jeg kjørte til Lillehammer for å se HP komme i mål og ta ham med hjem. (Han hadde busstransport til start på Rena tidlig på morgenen.) Men da jeg var noen få meter fra innkjøringa til parkeringa, stoppet trafikken opp. Og ble stående, og stående og stående. Etter ti minutter begynte jeg å bli engstelig for å ikke rekke å komme meg ned til mål før HP passerte. Jeg vurderte å kjøre ut fra køen og finne et annet sted å parker, men hvor? Man kan ikke bare sette fra seg bilen hvor som helst uten å risikere bot eller borttauing - så jeg ble stående i køen.

Etter 20 minutter kom parkeringsvakten gående langs køen. Hun fortalte at det var en bil med campingvogn som skulle ut fra parkeringa, og som ikke hadde sett skiltinga om at utkjøring var en annen vei enn innkjøring. Dermed hadde føreren sperret all trafikk inn til parkeringa, og vi måtte fortsatt vente til han kom seg ut.

Etter ytterligere flere minutter kom bilen med campingvogna bak, og passerte meg på vei nedover. Sjelden har jeg følt meg så fristet til å vise noen fingeren ut gjennom vinduet, men jeg klarte å dy meg. Til slutt kunne vi endelig kjøre inn på parkeringa, etter en halv time i kø - på grunn av en - ja, jeg vet faktisk ikke hvilket ord jeg skal bruke uten å være skikkelig ufin - altså en campingturist som ikke klarte å forstå at han ikke måtte beynne å kjøre opp til innkjøringstraseen i all den gjørma. Lurer på om han overhodet tenkte over alle de menneskene som ble stående i kø så lenge på grunn av ham. Jeg ville vært så flau at jeg ikke hadde kjørt nedover langs køen...

Tror du jeg rakk å se HP komme i mål? Neida. Akkurat da jeg parkerte, kom meldingen fra resultatservice om at han hadde syklet i mål. Grrr...

Men men, ingen vits i å gråte over slikt. Han var uansett kjempeglad for å bli hentet. Og dette var hans tiende deltakelse i Birken totalt sett; seks på sykkel, to på ski og to til fots. Stolt av ham, jeg!

Villig rhododendron-vekst

Jeg er så fornøyd med rhododendron-bedet! Det er ganske nyanlagt, en av de tre rhodo'ene ble plantet i fjor, og de to andre i sommer. De har fått plass rundt en stamme som står igjen etter en tuja som vi fjernet i fjor fordi den var så gammel og sliten, stakkar. Hele sommeren har jeg pleid dem som små babyer, gitt rikelig med vann og surjordnæring. Belønningen er at de vokser som bare det. Til våren blir det spennende å se hvordan de blomstrer.

Et par meter unna rhodo-bedet, står også en enslig rhododendron - midt ute på plenen. Den sto her da vi kjøpte huset, og har hele tida sett veldig trist ut. Vi trodde den var død, men tidlig på sommeren oppdaget vi noen bittesmå skudd som kom fra rota. Dermed klipte jeg ned alt som så dødt ut, ga den litt frisk rhododendronjord og satte i gang med livredning (= samme behandling som rhodo-bedet har fått; masse vann og næring). Og se på den nå!

Her er den samme planta i mai. Det er ikke rart jeg regnet med at den var død. Men naturen ordner jammen opp noen ganger, gitt!

Fotball - foran og bak kulissene

Mange av dere som leser bloggen vet - eller har gjettet - at hovedmålet med turen til Blackburn var fotballkamp. Blackburn Rovers er det engelske favorittlaget til sønnen min, JE. Han så sin niende kamp denne gangen. For meg ble dette den femte kampen! Jeg må innrømme at det ikke er like viktig for meg å se kampene som det er for ham. Men det som virkelig er viktig er at vi to reiser på tur sammen, har god tid og hygger oss. Så lenge han gidder å reise sammen med meg, kommer vi til å ta minst en årlig tur på tomannshånd.

Når det er sagt: Jeg synes det er gøy med fotballkamp når lagene spiller bra og det er litt fart på banen. Motstanderne denne gangen var Wolverhampton (i orange). Forrige sesong klarte både Blackburn og Wolverhampton på hengende håret å berge plassene sine i Premier League (britisk tippeliga), derfor var det ekstra spennende å se dem spille mot hverandre i sesongåpningskampen.

... og i perioder hvor spillet er litt mer kjedelig og stillestående, er det alltids spillere å hvile øynene på. Når man sitter på tribunen bak mål, blir det mye utsyn til keeperens bakside. Dessverre har denne (Wolverhampton sin) litt for posete shorts etter min mening.

JE og jeg har lenge snakket om at vi må bli med på en omvisning på Ewood Park, Blackburns hjemmestadion. Tidligere har det ikke passet, fordi vi enten har bodd i Manchester eller Liverpool - og da blir det upraktisk å reise til Blackburn to dager på rad. Men denne gangen bodde vi jo rett utenfor byen, så vi hadde meldt oss på omvisning dagen etter kampen!

Ewood er en stor stadion etter norsk målestokk, med plass til drøyt 30.000 tilskuere. I England er den ikke så stor, siden de mest populære lagene har plass til både 60.000 og 70.000 mennesker. Allikevel er det så mye som skjuler seg i rom og ganger inne på stadionområdet, at jeg velger ut noen få bilder. Ovenfor er spillerinngangen. Den er jo ekstra stas å se og å kunne gå gjennom. Jeg er en lettrørt person, så da guiden satte på lydbånd med opptak av jubel fra en fullsatt stadion og ba de to yngste deltakerne på omvisningen om å løpe ut og hilse på publikum - ja, da måtte jeg svelge noen ganger...

Se på de to stolte småtassene!

Spillergarderoben er også stas å se. Den var heldigvis grundig vasket etter kampen dagen før, det luktet kun klor og rent. Jeg klarte ikke å motstå dette motivet av far og sønn på Blackburn-opplevelse sammen. Og legg merke til de oppmuntrende ordene spillerne kan lese på veggen: Score more goals! Jepp, det er det man skal!

Her er det ikke like stas å være; dette er fengselscellene. Guiden fortalte at det havner folk her på hver eneste kamp. Det er tre celler, en for hjemmefans, en for bortefans og en for damer. Av det kan vi tolke at det ikke er så farlig om damer fra rivaliserende lag havner i celle sammen... Hmm, mon tro om det ikke kan bli skikkelig catfight...?

Kontrasten til fengselet må jo være dette VIP-rommet. Her kan man altså sitte og spise en bedre middag, ta to skritt til siden og ha praktfull utsikt over kampen, for så i pausen sette seg igjen og ta en øl eller to før andre omgang. Høres bra ut.

Blackburn hadde nok ikke vært der laget er i dag uten sin aller største supporter, Jack Walker. For ordens skyld; statuen er Jack Walker, siden han døde i 2000. Han var en lokal fyr som ble milliardær på stålindustri og luftfart. Som enorm fan av Blackburn, kjøpte han laget og brukte flere hundre millioner på å utvikle klubben med spillerkjøp og stadionanlegg. Takket være det, rykket Blackburn opp fra å være en middelmådig klubb til å hevde seg i toppen av Premier Lague på 90-tallet. I 1995 vant de ligagullet.

Jack Walker var nok en spesiell fyr, noe dette bildet viser. Det synes litt dårlig, for bildet er tatt gjennom vinduet fra rommet ved siden av - men i enden av rommet er det innredet en kopi av stua til Walkers mor. Han var veldig knyttet til henne, og hadde alltid drømt om å kunne sitte hjemme i stua hennes og se favorittlaget sitt. Da han eide laget, kunne han jo gjøre hva han ville. Selv om han har vært død i over 10 år, står rommet fortsatt slik.

Nylig ble Blackburn kjøpt opp av indere. Mange er misfornøyd med det, for de er visst ikke genuint opptatt av laget, men mest av hvilken status det gir dem å eie et fotballag.

Vel, uansett - jeg har fått en helt ny forståelse for hva fotballaget betyr for Blackburn. Mange tusen (titusener?) fotballfans besøker byen hvert år, og legger igjen penger i overnatting, mat, drikke, taxi osv. osv. Det gir utrolig mange mennesker arbeid. Ikke rart at det under hvert eneste byskilt som forteller deg at du er kommet til Blackburn, henger et annet skilt hvor det står: The proud home of Blackburn Rovers.

Hotell med historisk sus

Dette hotellet er som tatt ut av en britisk historisk tv-produksjon, synes jeg. Det heter Dunkenhalgh hotel og ligger rett utenfor Blackburn i England - og jeg bodde på det i helga.

Tenk deg å komme kjørende opp denne innkjørselen for 100 år siden, uten de moderne bilene. Ganske staselig syn!

Inngangspartiet vitner om gammel prakt. Den eldste delen av hotellet er 700 år gammel.

Her er The courtyard. Det betyr vel rett og slett gårdsplass, tror jeg. Her går man rett inn i rommet sitt fra gården. Vi hadde ikke rom her, men det kunne jeg godt tenke meg en gang - det hadde vært stemningsfullt.

Her er inngangen til hotellets spa-avdeling. Der kan man få behandlinger, plaske i bassenget, bruke en av de fem forskjellige badstuene, bli sprek i treningsrommet eller brun i solariet - eller rett og slett bare slappe av med noe å drikke.

Dette er spa-avdelingen fra utsiden. Er det kjølig kan man sitte i glassverandaen.

Dette bildet er tatt fra "baksiden", det vil si i et område gjestene vanligvis ikke trenger å være. (Men det var ikke forbudt å gå der, altså...)

Huset har vært i privat eie i mesteparten av de 700 årene. Noen av rommene er godt bevart, som dette "Portrait room" hvor det henger malte portretter av noen av husets eiere på 1600- og 1700-tallet.

Portrait room fra en annen vinkel.

Dette er inngangen til festsalen. Lørdag var det bryllupsfest her. Søndag feide de ut alle spor etter den og dekket opp til barnebursdag med flere hundre gjester og et stort banner fremst i rommet der det sto "Happy birthday" med bilde og navn på en liten indisk jente.

Her i baren spiste vi stort sett middag hver dag. Menyen var den samme som i restauranten, men omgivelsene mye mer avslappet. Dessuten kunne vi spise når vi ville. Menyen var rikholdig, fra kalde og varme smørbrød via pasta og burgere til biff - og det var ikke dyrt.

Rommet var stort og fint, dog enkelt. Det lå i en av de nyere fløyene.

Som du ser hadde vi en liten sittegruppe. Jeg synes det er ok å ha såpass med plass når man er flere døgn på et hotell. Jeg er avhengig av å kunne hvile en del på rommet, og da er det fint å ha litt plass rundt seg. Rommet var heller ikke dyrt, jeg betalte 3000 for to personer i fire netter, inkludert frokost og internett.

Til slutt må jeg bare vise fram utsikten fra rommet. Ingen tvil; vi er langt ute på landet.

Lurer du på hvem jeg var på tur med? Det var sønnen min JE på 16 år. Og hva vi gjorde kan du lese mer om i et annet innlegg.

Pokertreff med prosecco

Sånn kan det ta seg ut når pokerjentene er samlet; sjenking på høyt nivå! I går kveld var vi hos Tove (hun som står) og drakk mengder med prosecco (italiensk sprudlevin). Helen (hun som sitter) har lært oss å drikke det. I vår var vi jo hos Helen i Italia, og da avtalte vi dette treffet hos Tove. Else, som er den fjerde pokerdama, slipper å bli vist fram på bilde denne gangen.

Tove serverte oss nydelig spekemat, som hun bare hadde fått litt hjelp av stesønnen sin til å forberede. Tusen takk, Robin!

Og se på den desserten - pannacotta! Også italiensk selvfølgelig, og servert med biscotti som Tove hadde tatt med seg hjem fra Italia-visitten vår i mai. Biscotti er kjeksene på tallerkenen - sprøtt og godt!

Tusen takk, Tove!

Hysterisk morsom film

Jeg går altfor sjelden på kino. Derfor er jeg veldig fornøyd med at jeg nå har vært på kino for andre gang på en uke! Denne gang på en skikkelig latterbombe, nemlig "Bridesmaids" - som jo betyr brudepiker. Jeg trodde filmen skulle være litt tragisk ut ifra det jeg hadde lest om den - nemlig at hovedpersonens venninne skal gifte seg, hun velger sin beste venninne (hovedpersonen) som forlover, men forloveren er utrolig mislykket i livet og går på den ene smellen etter den andre til hun holder på å ødelegge alt både for seg selv og andre. Slik var det - men det jeg ikke hadde fått med meg var at historien fortelles med enorme porsjoner galgenhumor og selvironi på den stakkars hovedpersonens vegne. Hun setter seg selv i så mange håpløst ydmykende situasjoner at seeren normalt sett ville krympe seg i stolen på hennes vegne. Men humoren vinner - og jeg for min del lo mesteparten av tida. Og jeg lo ikke alene, for å si det sånn.

Selvfølgelig byr filmen på litt romantikk også, Hollywood fornekter seg ikke. Vil du se en koselig film som får deg i godt humør, er denne et godt valg!

Bildet er hentet fra filmens hjemmeside: http://www.imdb.com/title/tt1478338/

Og traileren kan du se her:

En nydelig film

I går så jeg filmen "Midnight in Paris" på kino. Sukk, den var så nydelig at jeg ikke ville at den skulle være slutt... Løp og se!

Handlingen kort fortalt: Gil Pender er i Paris med sin forlovede og foreldrene hennes. Ikke skjønner jeg hvorfor han vil gifte seg med den dama, for det er klart for meg (og antagelig de fleste som ser filmen) at de er så forskjellige som salt og sukker. Men bra er det, for det får Gil til å utforske Paris på egen hånd. Han er en uforbederlig romantiker, og besatt av 1920-tallets Paris som han drømmer om og regner for å være den beste tidsepoken noensinne. Og - jammenmei - havner han i en tidsreise og befinner seg plutselig i Paris på 1920-tallet, sammen med berømtheter som Cole Porter, Ernest Hemingway, Pablo Picasso, Salvador Dali og mange, mange andre.

Det er alt du får vite. Eller nei, to ting til: Det ene er at filmen får deg til å lengte etter å reise til Paris, snarest mulig - helst i natt. Det andre er at den er regissert av ikoniske Woody Allen. Men ikke la det skremme deg, den er overhodet ikke spesielt dyp, sær eller vanskelig tilgjengelig.

J'aime Paris!

Bildet er hentet fra filmens hjemmeside http://www.imdb.com/title/tt1605783/

Og her kan du se traileren.

Trolsk solnedgang

Etter en dag med både hete og regn, slår naturen seg løs ved solnedgang. Kombinasjon av lav tåke og høy himmel, lyst opp av solas siste stråler - uslåelig vakkert og trolsk.

Bildet ble tatt søndag kveld, fra terrassen i 2. etasje - Oasen.

Søkkblaut i nødhavn

Det er ikke alltid alt går sånn som man har tenkt, eller har lyst til at det skal gå. Så også i går, da båtturen vår på Øyern endte med at vi i full fart måtte gå i land på en liten øy på grunn av tordenvær. Vi hadde vært på en koselig tur til Gansvika og spist, sola skinte og det var deilig å være utpå i bare shorts og singlet - og flytevest! Men akk, mens vi satt i Gansvika begynte det å blåse opp og skye til. Vi studerte skyene for å prøve å finne ut hvilken vei uværet gikk, og bestemte oss for at det burde gå greit å sette skuta hjemover.

Den gang ei. Ganske raskt kjørte vi rett inn i et skybrudd. Vi dro på oss regnfrakker over flytevestene, men på kort tid var begge gjennombløte i shortsene. Husker du følelsen av å være så blaut i bukserompa at du føler at den sitter som klistret? Ikke deilig... Men regn er nå en ting - torden når du er i småbåt noe annet. Da vi så det første lynet var vi fortsatt et stykke unna land... Denne lille øya var første mulige nødhavn, så på den ble vi stående under et tre til det verste været ga seg. Å stå under et tre er vel heller ikke det smarteste i tordenvær, men har du valget mellom småbåt ute på vannet eller ly under et tre, velger du det minste av to onder...

Mens jeg sto der, småfrøs og ventet, tenkte jeg: dette kan det bli gøy å tenke tilbake på! For sånn er det jo alltid; episoder du synes er ganske fæle mens du opplever dem, kan være morsomt å gjenfortelle når de først er over.