To godbiter med handling i England

Nå er det på høy tid å anbefale lesestoff igjen. Her er to bøker jeg har lest nylig, som begge ga meg gode leseopplevelser - hver på sin måte. Den ene var helt fantastisk, noe av det beste jeg har lest på veldig lenge.

Nemlig "Av kjærlighet" av Victoria Clayton. Jeg forsvant inn i boka og ble der til siste side var slukt - og det tok ikke mange dager. Den var virkelig sånn at jeg hadde problemer med å legge den fra meg; du vet når du leser på senga og øynene sklir igjen hele tida fordi du er så trøtt, men du må bare lese litt mer allikevel. Og det var ikke fordi forfatteren heter Victoria (hi hi), hun skapte rett og slett bare en verden jeg koste meg voldsomt i, med personer jeg hadde lyst til å bli kjent med.

Boka handler om to venninner, Daisy og Min. De ble bestevenner da de gikk på samme internatskole. Dessverre treffer Min en fyr som ikke er til å stole på. Han sjekker opp Daisy, og de havner i en situasjon som Min misforstår totalt. Dermed vil ikke Min ha mer med Daisy å gjøre. Mange år seinere møtes de på en gjenforeningsfest, og finner tonen igjen. Daisy, som er ungkarskvinne, drar på besøk til Min, som har mann og to barn. Og så må man som leser lure på om - skrekk og gru - historien kommer til å gjenta seg... jeg sier ikke mer!

Victoria Clayton skriver med humor og stor kunnskap om følelser, vennskap, kjærlighet, hagebruk, matlaging og litteratur, så levende at jeg kjente smaken av maten de spiste til te og så for meg blomsterbedene i hagen. Mens jeg leste "Av kjælighet" fikk jeg stor lyst til å lese noen av de engelse klassikerne, simpelthen fordi Daisy og Min leste dem og stadig henviste til dem. Derfor dro jeg rett på biblioketeket da jeg hadde lest siste punktum på side 406.

Der lånte jeg "Emma", skrevet av Jane Austen - som døde 130 år før Victoria Clayton ble født... Jeg må (noe beskjemmet) innrømme at jeg ikke har lest noen av Austens bøker. Kanskje litt merkelig, siden jeg har en viss sans for den tids kultur, i hvert fall rent litterært. Om jeg ville likt å leve på begynnelsen av 1800-tallet, er en annen sak.

"Emma" var ikke så fengslende som "Av kjærlighet", men det ventet jeg egentlig ikke heller. Men den var absolutt verdt å lese. All handling foregår i den lille byen der Emma bor sammen med faren sin. En god del personer kommer og går, og Emma spiller en rolle i de aller fleste sitt liv. Hun ser på seg selv som en menneskekjenner og opererer som Kirsten giftekniv - men uten særlig hell. I stedet misleder hun flere, inkludert seg selv, når det gjelder romantiske forhold. Alt går imidlertid bra til slutt.

Det er mye humor i boka, spesielt i måten Jane Austen karikerer de forskjellige personene. Flere ganger satt jeg og småhumret for meg selv over replikkvekslingene i forskjellige situasjoner. Kanskje kommer jeg til å forsøke meg på flere av Austens bøker? Ellers vet jeg jo at de finnes i veldig gode filmversjoner.

Norsk kunst og american food

Uff, i dag har jeg vært skikkelig sliten og slapp igjen. Har vært flink og tatt det veldig med ro. Mens jeg har ligget på sofaen,  lest bok og smådormet, er det koselig å tenke på at jeg på lørdag satt på The Nighthawk Diner sammen med min venninne Else, og tygget i meg en kjempegod burger.

Ser ikke så verst ut den, vel? Smakte skikkelig sterkt og godt.

The Nighthawk Diner ligger på Grünerløkka, og er innredet som en ekte amerikansk diner fra 50-60-tallet. Jeg hadde lest om den, og da vi travet rundt på løkka for å finne et sted å spise sto vi plutselig rett utenfor.

Det er et populært sted, så vi ble plassert i baren mens vi ventet på bord - selv om det var midt på dagen.

Etter hvert fikk vi plass innerst i lokalet. Til høyre på bildet ser du en av kelnerne i tidsriktige klær. Jeg håper de ikke er så ubehagelige å ha på som det kan se ut som...

Her er det lettere å se hvordan interiøret er. Ganske stilig!

Men før vi gikk for å spise, hadde vi vært på Munchmuseet. Der er det innført grundig sikkerhetssjekk  - antagelig på grunn av bildene som ble stjålet for lenge siden. Ingen av oss hadde vært der siden før det ble stengt for ombygging - altså etter tyveriene, så det var absolutt greit å ta en tur nå. Men altså; på grunn av sikkerhetssjekken var det forbudt å ha med store vesker inn. Derfor la jeg veska mi i oppbevaringsboks, og lot kameraet også ligge der fordi jeg regnet med at det var forbudt å ta bilder. Det var det ikke (typisk!). Men jeg fotograferte i alle fall disse plakatene utenfor museumsbutikken.

Og her er jeg som interessert går og titter på postkortene som er til salgs. Ingenting ble kjøpt, men jeg tror jeg skal tilbake og kjøpe et par innrammede trykk som jeg syntes var veldig fine.

Hvis du nå lurer på om jeg er blitt så ego at jeg ikke gadd å ta bilder av Else, så er det feil! Hun ba så pent om å slippe å bli fotografert, så da respekterte jeg selvfølgelig det. Jeg er jo ikke slem, heller!

Kjersti og Kjersti på kunstpause

Her sitter min gode venninne Kjersti og nyter en dobbel latte på Cafe Pascal. (Dessverre er ikke bildene jeg tok i går veldig bra teknisk, vet ikke hva som har skjedd, jeg...) Uansett; Kjersti var min absolutt beste venninne i hele verden fra 3. klasse til videregående. Vi hang sammen konstant, delte interesser som gikk litt på tvers av hva "alle andre" var opptatt av. Antagelig var vi nerder, uten å vite det - siden det begrepet ikke var oppfunnet på 70- og 80-tallet. At vi har samme navn, er jo også morsomt.

Livet har ført oss i forskjellige retninger, og i mange år hadde vi ikke kontakt. For få år siden begynte vi så smått å ha litt kontakt igjen, mest via nettet og sms (fantastisk med teknologien når den kan brukes til noe fornuftig!). Og nå i løpet av vinteren har vi møtt hverandre flere ganger. Vi har funnet ut at vi fortsatt har veldig mye felles - og det er slett ingen selvfølge at barndomsvenner har det!

I går møttes vi til en kunstpause, dvs. at vi gikk på Astrup Fearnley museet for moderne kunst. Der er det jo forbudt å ta bilder (skulle bare mangle, tenk om de besøkende begynte å ta bilder ned fra veggene... ehh - tok du den?) så vi nøyde oss med å ta bilde av meg på utsiden. Strengt tatt kunne jo bildet ha vært tatt hvor som helst, he he.

Hovedutstillingen på Astrup Fearnley nå, er verker av den amerikanske kunstneren Dan Colen. Jeg har tatt sjansen på å klippe et bilde fra museets nettside. Hvis noen mener jeg dermed har gjort noe galt og må fjerne det, så er det bare å si ifra!

Dan Colen er født i 1979, og dermed regner jeg ham som ganske ung siden han da er 12 år yngre enn meg. Han har vært ganske eksperimentell, både når det gjelder teknikker og - ettersom jeg forstår - med et utesvevende liv hvor han ikke har vært fremmed for å eksperimentere med diverse påvirkningsmetoder på sin egen kropp også. Vel, kunstverkene hans er i hvert fall veldig varierte. Det du ser her er en flaggstang med det amerikanske flagget. Stangen er brukket slik at flagget ligger på gulvet, skittent og ydmyket. Ifølge en av museumsvertene, har Colen sagt at han ikke har noe politisk budskap med dette. Hmm, det tror vi hva vi vil om...

Ellers spenner utstillingen fra forholdsvis pene bilder som viser at fyren virkelig kan male, til bilder som er lagd av tyggegummi og blomster, installasjoner av gamle basketballvegger (eller hva det heter; det som henger bak kurven). Mye som du må tolke og la fantasien spinne rundt.

Utstillingen står til 24. april, og du kan lese mer om den her.

Astrup Fearnley har også en permanent utstilling, som blant annet omfatter Jeff Koons statue av Michael Jackson og apen Bubbles. Jeg husker at det var mye snakk om den da den var ny, men hadde glemt at den står her i Norge. Artig å se! Detet bildet er også hentet fra Astrup Fearnleys nettside, som du kan besøke her.

Pannekaker til frokost

I dag skjemte jeg bort JE og kompisen hans som var her på overnatting med pannekaker til frokost. (HP er borte i helga, ellers hadde selvfølgelig han fått tilbud om det også...!) Gutta gomla i seg en stor haug, mens de med ujevne mellomrom fortalte hvor godt det var. Hvis du ser nærmere på bildet, ser du at min frokost var litt sunnere, med mer fiber. Jeg har funnet ut at det er lurt å gi magen min det den helst vil ha. Og det er ikke alltid det samme som ganen liker best... Men müsli med soyamelk og bananer er godt, det! Og selvfølgelig tok jeg en pannekake til dessert. Med nugatti på, nam nam!

Jeg har alltid vært over gjennomsnittet glad i pannekaker. Da jeg flyttet hjemmefra som 19-åring, var noe av det beste ved det at jeg kunne ha pannekaker til middag nårjeg ville. Og til kveldsmat. Og gjerne frokost... Men den gangen lagde jeg vanlige tynne store pannekaker uansett tid på døgnet. Skal ikke påstå at jeg er blitt så mye mer raffinert nå, 25 år senere, men i alle fall er det forskjell på pannekakene vi innimellom har til middag og dem som dukker opp på frokostbordet nårjeg gidder. Frokostpannekakene er tjukke og små, lagd av røre med blant annet kulturmelk og natron i.

Slik ser det ut når jeg steker de små frokostpannekakene. De ligner jo på sveler eller pletter. Oppskriften har jeg funnet i et blad, husker ikke hvilket, og den kommer her:

Amerikanske pannekaker:

300 gram hvetemel

3 ss sukker

1 ts salt

1 ts natron

3 dl kulturmelk

3 egg

60 gram smeltet smør

smør til steking

Bland alle de tørre ingrediensene i en bolle. Pisk sammen egg, melk og smeltet smør. Ha det våte i det tørre og bland til en glatt røre. Smelt litt smør i en medium varm stekepanne. Legg opptil 3 pannekaker som er ca. 10-12 cm i diameter i hver omgang. Når det kommer små bobler opp gjennom røren, er det på tide å snu pannekakene. Pass på at pannen ikke er for varm, da kan pannekakene bli for fort stekt utenpå og forbli rå inni. Hold dem varme i stekeovnen til all røren er brukt. 

De kan serveres med stekt bacon, sirup (gjerne lønnesisup), sukker - eller som vi gjør: nugatti!

Å spå eller ikke spå...

I går snødde det igjen. Det var ingen stor overraskelse, for meteorologene hadde meldt det. Eller spådd det, som noen sier. Og da kjenner jeg at jeg egentlig blir litt irritert. Ikke når det snør, altså, men når noen sier at meteorologene spår. "De har spådd snø." Som om statsautoriserte, velutdannede meteorologer skulle operere som noe i likhet med Miraculix (spåmannen fra Asterix og Obelix, vet du). De spår ikke, de melder! Basta!

Men jeg sier jo ikke det når noen hevder at Kristen Gislefoss og vennene hans farer med spådommer. Jeg er tross alt både snill og veloppdragen, så jeg overhører feilen, smiler og sier meg henholdsvis enig eller uenig - alt ettersom jeg har hørt samme værmelding som vedkommende. Ja, der ser man jo - det heter værmelding, ikke værspåing. Basta igjen!

Aller helst ville jeg si kraftig ifra om denne språklige villfarelsen. På samme måte som jeg ofte er fristet til å slå hardt ned på enhver språklig feil som kommer i min vei - det være seg skriftlig eller muntlig. Men igjen; jeg holder meg jo i skinnet. Og hva verre er; noen ganger tar jeg etter - altså bruker ordet "spådd" selv. Jeg lover deg, når det skjer får jeg vondt i språknerven, pustebesvær og kjenner at jeg nesten rødmer.

Dette er sikkert en yrkesskade, etter at jeg i over 20 år har levd av å skrive riktig, eller å få andre til å skrive riktig. Kanskje jeg rett og slett kan søke yrkesskadeerstatning, og få så mye cash utbetalt at jeg gladelig overhører både "spå været", "når han kom fram" og "jeg sa det til de". Og skulle jeg fortsatt ha problemer, kan jeg rett og slett emigrere til et land hvor jeg overhodet ikke kan språket. Da vil det være meg som sier alle feilene, uten å merke det selv. Akk, for en fryd det ville være!

Hverdagsliv i uforutsigbare mars

Mars er en uforutsigbar kavaler. I noen dager har jeg hatt en følelse av vår, riktignok veldig veldig svak - men den har vært der. Til tross for høye brøytekanter, skiføre, vinterklær og tjukke sko. Det har ligget noe i lufta og vrikket litt på rompa, sånn for å varsle meg om at snart skjer det.

I dag har det snødd. Det er bare sånn det er. Imens sliter jeg med forkjølelse som slår meg helt ut omtrent annenhver dag, mens dagene imellom er litt bedre. Så mens jeg sist torsdag lå rett ut på sofaen og lot skigutter og -jenter i VM ta seg av all fysisk utskeielse, var jeg fredag såpass i form at jeg orket å dra på dagsbesøk til min venninne Hege.

Dette er ikke Hege. Det er jo meg! Det vil si: mitt alter ego, Victoria. Ok, siden det står "of Sweden" så er det kanskje egentlig den svenske kronprinsessen. Men jeg har også svensk blod i årene, cirka en åttendedel. Så da er det meg! I denne posen hadde Hege puttet bursdagsgave til meg.

Jeg er vel heldig!? Hege ga meg peeling, bodylotion og badeolje + en bok vi har snakket om som heter Kollektivt selvmord av den finske forfatteren Arto Paasilinna. Jeg har lest en annen bok han har skrevet, som heter Harens år,og den var veldig bra - og veldig spesiell. Denne skal ifølge en del folk være enda bedre. Jeg gleder meg!

Hege og jeg hadde en fin dag sammen, vi gikk en liten tur, skravla og spiste en enkel og sunn lunsj. Vi er enige om at man ikke skal slakte gjøkavlen for å møtes: brødskiver med pålegg og god kaffe er helt topp!

Jeg har fått flere bursdagsgaver også, selv om det begynner å bli noen uker siden dagen min:

Min kjære sønn hadde kjøpt dette nydelige kashmirskjerfet i Dubai da han var der i vinterferien sin. Jeg hørte i går at rosa er virkelig vårens farge, så her er det bare å drapere seg og være in.

Dette skjellet hadde han plukket på stranden i Dubai. Ganske eksotisk!

Jeg har også fått nye votter, som søsteren min Eirin har strikket. Oppmerksomme lesere vil huske at jeg fikk votter på selve bursdagen, 19. februar, men at de var litt små. Jammenmei dukket Eirin opp i forrige uke med nystrikkede votter, som er akkurat passe. Det er søster, det!

Forkjølelsen min er altså seiglivet, i grunnen litt som vinteren. Men akkurat som våren til slutt får overtaket, så blir jeg nok bra igjen. I går var jeg heldigvis bra nok til å gjennomføre enda en avtale, da med Anne-Brit som jeg pleier å møte med ujevne mellomrom og spise sushi.

I går ble intet unntak. En medium sushi-tallerken  og et glass vin er fast kost. Deretter forlater vi sushi-restauranten og går på kafe hvor vi kjøper et stykke kake hver. Vi deler stykkene, så begge får smake to typer kake. I går ble det gulrot- og sjokoladekake, men jeg glemte jo å ta bilde av dem... Jaja, godt smakte det uansett.

I dag skal jeg bare ta det rolig og passe på halsen, hodet og nakken (som er blitt ekstra stiv fordi jeg er forkjøla). Jeg leser en veldig fin bok - men den kommer det mer om etter hvert.

Fastelavnsboller på 1-2-3

Siden det er fastelavn i dag, var det ingen tvil om hva helgas kake måtte bli. Selvfølgelig fastelavnsbolle! Vi har juksa litt (igjen...) og koste oss med bolle med krem allerede i går. Faktisk var det bare juksing fra ende til annen, for vi hadde ikke bakt bollene engang. Hva skal man si? Kjøpekake sist helg, og kjøpeboller denne. Forfallet er i gang...

Uansett: slik lager du kjempegode - og lettvinte - fastelavnsboller:

Lettvinte fastelavnsboller
- kjøp en pose boller og en kartong kremfløte i butikken
- pisk kremen med litt sukker i
- del bollen
- legg på en stor klatt med krem
- legg på toppen av bollen
- sikt litt melis over til pynt
- spis!

Siden det ikke er så lett å spise fastelavnsboller uten at det blir masse klin, gir jeg en oppskrift på det også:

Spising av fastelavnsbolle
- løft av toppen av bollen
- bruk en teskje til å stryke et lag med krem oppå melisen (det fungerer som lim, så den ikke drysser så mye utover)
- nå trenger du ikke skjea lenger, bruk fingrene!
- spis toppen (evt. spar toppen til slutt hvis du vil vente med den søte gode melisen)
- spis bunnen
- gå og vask hendene, evt. slikk dem rene.

Og hvis du lurer på hva fastelavn er? Her kan du lese mer om det. Dessverre er det slik at fastelavn er innledning til fasten. Jeg trodde faktisk det var avslutningen. Nå som jeg vet at det er innledningen bør jeg jo egentlig faste fra i morgen av, skrekk og gru... Vi får se hvordan det blir med det.

Engelsk herskap og tjenere-historie

I disse VM-tider kan det være greit å dempe gullfeberen med en stille lesestund i ny og ne. Skulle du være i beit for noe å lese, kan jeg anbefale "Tilbake til Riverton" av den australske forfatteren Kate Morton. Hun  debuterte for noen år siden med denne boka, som er en stemningsfull herskap og tjenere-historie med noen små mysterier innvevd. Likte du "Downton Abbey"-serien som gikk på tv nylig, vil du også like denne!

Hovedpersonen, 98 år gamle Grace, jobbet som tjenestepike på det engelske godset Riverton i tiden rundt 1. verdenskrig. En dag blir hun oppsøkt av en filmprodusent som skal lage en film om Riverton og en spesiell hendelse der. Produsenten vil at Grace skal være tidsvitne, og dermed vekkes mange minner til live. Som leser opplever du historiefortelling både fra Graces nåtid og fortid, vevd sammen på en spennende og fengslende måte.

Grace begynner å jobbe på Riverton når hun er bare 14 år. Etter hvert blir hun kammerpike for Hannah, som er datteren til Rivertons arving (litt komplisert, mange dør i krigen og til slutt er det altså Hannahs far som eier Riverton). Når Hannah gifter seg og flytter til London, følger Grace med. Selv om de er tjener og frue, er de også til en viss grad venninner. I tillegg aner leseren at de egentlig står hverandre enda nærmere - men jeg skal ikke røpe mer om det...

Nåtids-Grace gjenopplever historien også gjennom å lese den inn på kassett til barnebarnet sitt, som er forsvunnet. Han er i sorg etter å ha blitt enkemann, og reiste uten å fortelle noen hvor han dro. I fortvilelse over ikke å vite om han vil komme tilbake mens hun fortsatt lever, finner Grace ut at hun i det minste kan etterlate ham historien sin på denne måten.

Jeg synes forfatteren er god til å skildre menneskene i historien på en sånn måte at man blir engasjert i dem. Vi får vite mye om hva som hender både i salongene og i tjenerskapets forskjellige rom. Det er utrolig å lese om de enorme klasseskillene som fantes, ikke minst fordi få satte spørsmålstegn ved om det var riktig at det var sånn. Tvert imot: man godtok bare at noen var født til å tjene andre - og sånn var det bare. Det ble til og med ansett som en ære å tjene for de rette menneskene. Ganske utenkelig for meg...

Derimot er det ikke utenkelig at jeg kommer til å lese flere bøker av denne forfatteren! Det blir spennende å se om hun innfrir forventningene etter denne leseopplevelsen.

En tur i kjeller'n...

Det er mye snakk om å gå i kjeller'n nå om dagen. I går hadde visst Marit Bjørgen vært skikkelig i kjeller'n for å hente krefter til å slå hun polske i 10-kilometeren. Og Petter Northug er også ofte i kjeller'n, i grunnen er de visst veldig mye der alle sammen - altså alle de som driver og løper eller hopper på ski oppe ved Holmenkollen.

Jeg har også vært i kjeller'n i dag, men det var for å vaske tøy. Egentlig følte jeg ikke at jeg fikk med meg noe annet enn rent tøy opp igjen, i hvert fall ikke haugevis av nye krefter som jeg kunne bruke i spurten. Faktisk måtte jeg sette meg ned litt i stedet, for jeg var litt matt etter å ha baksa med masse vått sengetøy.

I kjeller'n til Marit Bjørgen og Petter Northug er det nok ikke vasketøy. Der er det sikkert ikke edderkopper heller, sånn som det var i kjeller'n hjemme da jeg var liten. Svære edderkopper. Gedigne, uffamei. Jeg var livredd dem, men måtte trosse frykten når det var min tur til å hente poteteter til middag. Ja, for potetene lå i en stor binge i det aller innerste, mørkeste kjellerrommet. Der hadde vi lagt dem etter at vi høstet dem fra åkeren. Når de hadde ligget i bingen hele høsten, vinteren og langt utover våren, begynte de å bli ganske myke. Noen av dem hadde lange, lyse roer som grodde på dem. Det brydde vi oss ikke om, vi bare plukket vekk roene før vi kokte potetene til middag.

Men altså; aldri måtte jeg så langt ned i kjeller'n som når jeg skulle hente poteter. Ned den smale, bratte trappa. Gjennom det første kjellerrommet. Forsiktig åpne døra til det innerste rommet og skru på lyset fort, fort så jeg skulle kunne se om det var edderkopper der. Det var det ofte, men de pilte av gårde raskere enn svint. Hjertet mitt dunket fort og hardt, for selv om mamma sa at edderkoppene var reddere for meg enn jeg var for dem, så trodde jeg ikke på det.

Lynkjappe skritt bort til potetbingen, raske med meg mange nok poteter i kjelen jeg hadde med meg til å bære dem i. Enda raskere skritt tilbake, av med lyset, igjen med døra, bort til trappa, opp trappa, stenge døra. Og så endelig ferdig med å være i kjeller'n den dagen.

En ting er sikkert; både for Bjørgen, Northug og meg handler det i alle fall om å komme seg kjappest mulig opp av kjeller'n igjen. Mens de tar med seg krefter opp, kommer jeg med poteter. Ja, eller rent tøy. Og alle sammen lar garantert edderkoppene blir igjen der nede. I mørket. Sammen med alle de grå kattene.