Min birkebeiner

Sånn så sykkelen til min egen birkebeiner ut etter at han hadde slitt seg gjennom Birkebeinerrittet lørdag. Birkebeinerrittet, ofte bare kalt Birken, er et 94,5 km langt sykkelritt i terrenget mellom Rena og Lillehammer. Totalt var det 18.000 syklister påmeldt på lørdag og mange tusen hadde sykla på fredag også. HP sykla for 5. gang!

Her er han (i blått) på vei ned utrolig gjørmete bakker mot målområdet. Det var mange som sklei og velta nedover her, og enda flere som gikk eller løp ved siden av sykkelen. Jeg syns det er helt utrolig at noen klarte å holde seg på sykkelen i det hele tatt.

Sånn så sykkelflaskene ut etter strabasene. HP var ikke stort bedre... Han var iskald, hadde ingen følelse i føttene, sulten, tørst og sliten. Men til å ha sykla nesten 10 mil - hva skal man si? - selv ville jeg antagelig vært død...

HP reiste opp til Rena tidlig om morgenen med en buss. Selv kjørte jeg til Lillehammer utpå formiddagen. Mens jeg venta på å få se hovedattraksjonen (ja, for meg i hvert fall...) så jeg litt på livet og tok noen bilder. Det regna jevnt hele dagen, det var knapt 10 varmegrader. Oppe på fjellet, der sykkeltraseen er, var det mye kaldere - og antydning til sludd. Det var rekordmange som brøt rittet i år.

Her er det normalt gressbakke... Tusener av syklister har rett og slett pløyd opp underlaget.

Ekstraservise til sølete syklister: høytrykksspyling før de går i dusjen. Her var det lange køer. Ikke ofte man ser folk som frivillig lar seg spyle med klærne på.

Og hvis noen lurer: Nei, jeg skal aldri, aldri, aldri sykle Birken! NEI!

Og vinner av kroketten ble...

Som noen hadde gjettet: meg! Dermed ble jeg dronning for noen timer.

Anledningen var kroketturnering med familien, dvs. mine søsken og barna deres. Det er en tradisjon som har ligget i dvale noen år, og som opprinnelig broren min Ketil og kona hans Anne Gunhild satte i gang. HP og jeg fant ut at vi hadde lyst til å blåse liv i det. Og så passa det jammen for de aller fleste nå sist lørdag!

Min niese Sara tok det ærefulle oppdraget å krone meg.

Det var ikke gjort i en håndvending å bli krokettmester. Først måtte to heat spille innledende runder. Deretter ble det semifinaler og finale.

Her er første heat i gang. Fra venstre står lillesøster Tone, Sigurd, Gyda, JE, Henriette (delvis skjult av JE), Sara (i gul trøye) og meg.

Jeg viste tidlig gode takter! Men må innrømme at jeg overrasket meg selv aller mest da jeg vant og vant. Det hadde jeg ikke trodd...

JE spilte bra, og kom helt til finalen. Siden han måtte spille den mot sin mor, ble det selvfølgelig tap på ham, he he. Kanskje han bare var snill?

Henriette og Gyda var ikke blant de ivrigste til å slå krokett. Men min lillesøster Tone var tålmodig med å gi tips og råd.

Eirin prøver å få inn en fulltreffer mens HP og Mathias følger med.

Vi måtte jo by på litt mat også. HP grilla et lass med pølser og hamburgere, mens jeg hjalp til så godt jeg kunne...

Kake sto også på menyen. Her er min storesøster Eirin sammen med 3 søte tantebarn, f.v. Idunn, Gyda og Henriette.

Tone ser litt skeptisk ut mens jentene forsyner seg med kake og brus.

Sigurd koser seg på fanget til tante Tone.

Mathias ville egentlig ikke komme på bloggen. Han syns blogg er teit.

Idunn er den yngste av tantebarna. Hun begynner på skolen om ett år, og er ganske vilter av seg. Ingen piller henne på nesa...

Sara demonstrerte hvor flink hun er blitt til å slå hjul. Siden hun er ivrig fotballsparker, foreslo vi at hun må legge inn litt akrobatikk når hun feirer mål.

Og Mathias fant andre morsomme ting å gjøre. Her deler han et eple med panna.

Slangemøte

Mens jeg venter på å ha tid til å fortelle mer om krokett-happeningen, tenkte jeg dere kunne få se denne krabaten. Den lå i veikanten da jeg var ute og gikk tur ved hytta på søndag. Må innrømme at jeg skvatt! Huggorm ser jeg ikke ofte, og denne har skikkelig tydelig sikksakkmønster også.

Selv om jeg ikke er helt hysterisk for slanger, så har jeg en sunn respekt for dem. Jeg gikk ikke veldig nær for å ta bilde. Men sjansen for å bli bitt, er liten. Som regel vil en huggorm heller komme seg unna - eller ligge helt stille i håp om ikke å bli oppdaget. Det gjorde denne fyren.

På Wikipedia leser jeg om huggormen at den er den eneste slangen som er giftig som lever vilt i Norden. Den er også den slangearten i verden som har størst geografisk utbredelse. En voksen huggorm kan bli 90 centimeter lang. Den kan ikke høre, men oppfatter bevegelser gjennom vibrasjoner i marken. Og den har god luktesans.

Mandag igjen

I helga har det vært knall sommervær og full rulle med familien på kroketturnering lørdag og dagstur på hytta i går. Deilig med gode, varme soldager igjen! Dermed har bloggingen blitt nedprioritert. Men for å gi dere en liten smakebit av noe som kommer, legger jeg i all hast ut dette bildet som viser alternativ bruk av krokettkølle. NB: Don't try this at home!

Større rapport fra kroketturneringen kommer! Imens kan dere fundere på hvem som vant!

Dagene tusler av gårde

Denne uka har vært både hektisk og rolig - på en gang. På en måte har det ikke skjedd noe spesielt, og dermed ingenting å blogge om. Samtidig synes jeg at jeg har gjort mye - du vet; hverdagsting som man ikke tenker så mye over: Stått opp med JE og spist havregrøt før han drar på skolen. HP har hatt fri på dagtid, så dermed har det blitt kaffe på senga på ham og meg etter at JE har gått. Det er deilig, det! Etterpå går dagen sin gang, med handling, matlaging, en gåtur, familiekos - og så er det jammen kvelden igjen.

Nå er det også like før vi (det vil si en håndverker) begynner å rive det gamle badet i andre etasje. Vi skal utvide det og totalrenovere - og det kommer til å bli kjempefint. Men det må jo forberedes, med en del rydding og ordning. Selvfølgelig vil det komme flere innlegg om dette!

Jeg kjenner på kroppen at den tåler hverdag dårligere enn ferie. Når jeg må opp tidlig og sette i gang med det samme, er jeg fryktelig vond og stiv. Det beste er å kunne våkne langsomt, strekke meg i senga og etter hvert komme opp i sittende. Der er det godt å bli en stund, støttet opp med puter så nakken får hvile.

Virkningen av morfinplasterne er så å si helt ute av kroppen nå. Dessverre kjenner jeg at de hadde en viss misjon; nå har jeg fått igjen en mer eller mindre konstant hodepine. Da jeg kjente den kom snikende, husket jeg at det var det første jeg merket da jeg begynte med morfinplaster; at hodepinen forsvant. Det rare var at jeg ikke hadde tenkt over at jeg hadde hodepine engang - jeg var så vant til den. Den kommer selvfølgelig fra nakken. Hodepinen gjør meg også "tåkete" i hodet og ukonsentrert. Enda mer enn vanlig, he he...

Men med den erfaringen jeg nå har med hvor mye dop mofinplasterne gir kroppen, håper jeg at jeg skal finne andre måter å lindre diverse smerter på. Kjære, kjære smerteklinikk - kan jeg ikke snart få innkalling til timen jeg ble henvist til i mars!!!

Bildet på dette innlegget er to år gammelt, tatt fra terrassen vår. Vi har hatt flere kvelder i sommer også med fantastiske solnedganger, men jeg har vært for sliten til å ta fram kamerautstyr. Dog; netthinnen er også en god minnebrikke!

Tilbake der jeg trives best

Joda, jeg liker å reise. Det er fint å oppleve nye steder, få nye inntrykk og ha gode minner å tenke tilbake på. Men: for meg er det helt klart borte bra, hjemme best. Etter hektiske dager i London, var det utrolig deilig å tusle ut i skogen igjen. Jeg gikk meg en lang tur, i strålende sensommervær. Mens jeg gikk kjente jeg hvordan siste rest av storbystresset skled ut av kroppen.

Er det rart jeg finner ro for kropp og sjel her? Nesten uansett hvor sliten jeg er, er det godt å gå en tur. Hvis jeg er ekstra stiv i kroppen, prøver jeg å svinge skikkelig med armene og strekke meg mens jeg går. Antagelig ser det litt merkelig ut - men det er det jo nesten ingen som ser. Det er ikke mange jeg treffer på der jeg går.

Skogen har begynt å få høstfarger. Det er ikke rart at mange av høstmotene går i rustrødt/burgunder-nyanser - de hermer jo bare etter naturen!

Rognebærene har også kommet. Nei; jeg lager ikke rognebærgele, he he...

Så seint på sommeren, lukter det annerledes ute i skogen. En mer mettet duft, sikkert på grunn av alle bær som er modne.

Disse stolte furuene har stått der i mange år. Tenk på hvor mye de har sett, og kunne fortelle om hvis man kunne forstå dem.

Fristende å ta seg en hvil på denne ganske naturlige krakken; bare en planke som er lagt over to stubber.

Vi bor rett under en av innflyvningstraseene til Gardermoen. Som regel tenker jeg ikke over flyduren en gang, for jeg er så vant til den... Men på denne turen la jeg godt merke til det. Flyene kommer utrolig tett noen ganger.

... dette måtte jeg bare ta bilde av. Hvem gjør sånt? Skal det liksom være dekorativt? Tror vedkommende at mora di jobber her med å samle inn bikkjeposer? Skjerpings!

Skolestart

Det er helt utrolig at gutten min begynte i 10. klasse i dag... Årene går så fort, og jeg må innrømme at jeg sto med vemod og en liten klump i halsen i vinduet og vinket til ham.

Vi mimret litt ved kjøkkenbordet, blant annet om hvordan han følte det da han skulle begynne i 8. klasse. Det var skummelt å begynne på ungdomsskolen, og han hadde hørt mange historier om hvordan 8. klassingene ble behandlet - med buksevann og andre grusomheter.
"Men det skjedde jo ingenting! Og jeg skal i hvert fall ikke gjøre noe med noen, for jeg husker åssen jeg grua meg sjøl," sa han.

Siste året på grunnskolen, altså. Et alvorlig år, hvor han faktisk skal legge mye av grunnarbeidet for framtida si som voksen. Det er mye mer som står på spill nå enn da jeg gikk på skolen, konkurransen er hardere og kravene likeså. Om noen måneder må han bestemme hva han skal søke seg til på videregående.

"Jeg skulle ønske skolen var sånn som da jeg var liten, jeg," sa han i går kveld. "Da brukte vi flere dager med moro før vi måtte begynne å lære noe."

Da han var liten, ja - da så han sånn ut:

Første skoledag, i august 2001, med kontaktlærer Tilde. En stolt gutt som var veldig klar for å begynne på skolen. Heldigvis er han ganske klar for å gå på skolen fortsatt. Lykke til med 10. klasse, JE!

Greetings from London

Jon-Erik og jeg hadde tre hektiske og fine dager i London. Her er jeg på Piccadilly circus, med den typiske reklamen i bakgrunnen. (Husker du sangen om Piccadilly circus med hun svenske artisten, var det ikke Pernilla Dahlgren hun heter? Den har satt seg på hjernen min: "På Piccadilly sircuuuuuus, där mötte jag dej...")

Og her: Tower bridge. NB: Mannen til venstre er en tilfeldig forbipasserende.

Vi hadde stort sett fint vær, rundt 18-20 grader. Litt regn nå og da, men ikke så mye at det virkelig plaget oss. En gang måtte vi flykte inn i en butikk, men siden det også var kafe der og vi var ganske tørste, var det helt ok.

Siden vi har vært i London flere ganger tidligere, er det mange typiske turistting vi har gjort før. Denne turen ble det mye titting i butikker, siden JE er blitt så stor at han liker det veldig godt.

Vi tok oss noe å drikke på en kafe utenfor St. Pauls katedralen. Noen ved nabobordet hadde gått fra masse mat - og duene var ikke seine om å ha seg et festmåltid. Det ble så mange av dem at det var litt ekkelt, de flaksa hit og dit og overalt. Vi drakk fort opp og stakk.

Dette ble jo et skikkelig London-motiv, med både St. Pauls katedralen og to røde busser! St. Pauls har vi ikke vært inne i før, så det gjorde vi. Der inne var det ikke lov å ta bilder, og lovlydig som jeg er (ehh, ok: bortsett fra at jeg kjører for fort noen ganger...) overholdt jeg det. Derfor følger her en serie bilder tatt fra øverste utsiktspunkt i katedralen.

For å kunne knipse disse bildene, måtte vi gå opp 528 trappetrinn, puh... Fra før hadde vi travet og gått ganske mye både samme dag og dagen før - så jeg kjente det bra i beina etter hvert. Men det var verdt det! Og vi var superheldige med sikten; så å si ingen smog!

Her er JE på jakt etter godbiter. Jeg tror dette er inne på Harrod's. Det er i alle fall de neste bildene:

Dette er fra den egyptiske rulletrappen, som er hovedrulletrappen i Harrod's. Hvorfor det er en egyptisk rulletrapp i et supermarked i London? Beats me!

På Harrod's er det også en minneplakett over lady Diana og Dodi al Fayed. Kanskje fordi hun var veldig god kunde der....?

Jeg hadde lagt litt ekstra penger i et bra hotell; 4-stjerners rett ved Hyde Park / Marble Arch. Tanken var at vi kunne benytte sjansen til å spasere litt i parken for å få en motvekt til det hekstiske bylivet som jeg vet jeg blir veldig sliten av. Det ble med tanken, men vi koste oss på hotellet.

Her har vi bestilt lunsj fra room service på ankomstdagen. Vi sto opp kl. 5 og var ganske slitne da vi kom til hotellet i 11-tida. Overraskende nok kunne vi få rommet med en gang, dermed spiste vi og hvilte et par timer før vi kastet oss ut i Oxford street (som også lå rett utenfor døra - ikke tilfeldig det heller...)

Glimt fra badet på hotellrommet.

Resten av badet. Jeg benyttet sjansen til å legge den stive kroppen min i et deilig bad (nei, jeg tok ikke bilde av det... ;) Mens jeg badet, var JE ute og travet på egen hånd. Han skulle kikke litt, og kjøpe med kaffe fra Starbucks når han kom tilbake. Men da var vår lokale Starbucks - hvor vi spiste frokost begge dagene - stengt. JE fikk vite at en annen Starbucks skulle ligge rett borti gata, og travet av gårde bortover Oxford street. Da han kom helt til Oxford circus (tja, ca. 1,5 kilometer) hadde han fortsatt ikke funnet noen annen Starbucks, så han tok T-banen tilbake og fant en annen kafe. Praktisk med store barn.

Sengene var store og gode, med ordentlige dyner i stedet for tepper med laken rundt. Til og med putene var akseptable, selv for nakken min.

Koselig med en sittegruppe, selv om vi stort sett lå i sengene når vi var på rommet. Dette er visst et deluxe-rom. Vi hadde bestilt (og betalt for...) et standard rom. Da vi sjekket inn, spurte resepsjonisten om vi ville oppgradere til deluxe-rom for kun 20 pund per natt. Jeg sa nei, tenkte at vi har annet vi vil bruke de totalt ca. 400 kronene på. Men jammen ble rommet oppgradert allikevel, uten kostnad. Antagelig hadde de ikke standardrom tilgjengelig og skulle prøve seg, sleipinger!

Jeg må si at selv om hotellet var superbra, lekre rom, topp komfort osv., så trives jeg nok bedre på litt mer folkelige hotell. Grunnen er at det ble litt for mye "stiff upper lip" her, spesielt fra de som jobba i resepsjonen. Derimot var det koselige folk som kom med room service og tok hånd om bagasjen. De var selvfølgelig også fargete, mens de i resepsjonen var hvite. Sånt liker jeg ikke!