Skitur med tilpasninger

Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med dette innlegget... Jeg hadde laget det klart i går, så det skulle publiseres i dag. Men jammen ble det publisert i går, men bare med tittel - ingen tekst, ingen bilder. Og med datoen i dag. Underlig... og kjedelig å måtte skrive på nytt, dette er jeg jo på en måte ferdig med. Men ok:

Saken var altså at jeg i går var på vinterens andre skitur. Jeg har ikke villet gå på ski, fordi jeg har hatt mye vondt i armen og vært redd for at skigåing skal trigge enda mer vondt. I tillegg tok jeg det litt for hardt på noen skiturer forrige vinter, og resultatet ble at jeg fikk veldig vondt og ble utrolig sliten. Så sliten vil jeg ikke være...

Men så har jeg tenkt litt, og funnet ut at for det første trenger jeg ikke å gå det forteste jeg klarer selv om jeg går på ski. For det andre er jeg såpass glad i å gå på ski, at jeg vil gjøre det litt. Da må jeg bare passe på at jeg gjør det på dager hvor jeg bare kan ta det med ro etterpå - og altså at jeg holder igjen så jeg ikke overbelaster armen (og nakken).

I går lå alt til rette for skitur; det var cirka 5 minusgrader, skyer men lite vind - og jeg hadde hele dagen til rådighet. Så jeg satte av gårde hjemmefra. Vi kan ta på oss skiene på gårdsplassen, skli over dette jordet og bort til skogen. Der er det oppkjørte løyper.

Jeg gikk - forholdsvis rolig-  til Ringdalshytta, en tur på cirka 5 km.

Da var det bare å legge fra seg staver og hansker...

... drikke vann og spise noen rosiner for å få ny energi til hjemturen.

Hjemover fra Ringdalshytta går det ganske fort, for det er for det meste nedover. Jeg har litt skrekkblandet fryd for nedoverbakker, og liker å kunne ploge så jeg kan ha full kontroll. Men den store skrekken er denne korte, men bratte bakken. På grunn av trærne er den jo ganske uoversiktlig, og jeg har ramla mange ganger her. Egentlig har jeg lyst til å ta av meg skiene og gå til fots ned. Men jeg kvinner meg opp og setter utfor, og i går gikk det bra!

Og når den bakken er unnagjort kan jeg se huset vårt! Da gjenstår det bare å kravle seg opp den siste kneika før jeg med god samvittighet kan slappe av.

Hjemmekoselig lørdagsmiddag

Denne helga er rolig og avslappende. Hjemmekosen demonstreres herved med dette bildet fra gårsdagens kosemiddag. Til høyre skimtes hånda til JE, mens HP sitter til venstre. Koselig når alle tre spiser sammen. I helgene inntar vi som regel maten foran tv'en. Man kan si mye om tv - også en del negativt - men jeg må innrømme at i passelige porsjoner synes jeg det er ganske greit  å titte på boksen. I går var det delfinale i Melodi Grand Prix som var trekkplasteret for min del.

Gårsdagens meny var marinert svinekjøtt, stekt under lokk i panna, hjemmelagde fløtegratinerte poteter, blandet salat og saus. En sikker vinner! Det er ikke ofte vi lager gratinerte poteter, men du verden så godt det er! Slik gjør du det:

Fløtegratinerte poteter
Poteter
Kremfløte
Revet ost (bruk en gulostvariant du liker godt)
Kremfløte
Salt, pepper og evt. hvitløkskrydder

Velg gjerne store poteter, så slipper du å skrelle så mange!
Begynn med å skrelle potetene, skyll dem så i kaldt vann. Skjær dem i løvtynne skiver, jeg bruker rett og slett en ostehøvel til det. Legg et lag potetskiver i en ildfast form, strø over salt, pepper og evt. hvitløkspulver + et tynt lag med revet ost. Legg et nytt lag med potetskiver, strø med krydder og litt ost igjen. Fortsett sånn til du har brukt opp alle potetene.
Hell over kremfløte, den renner ned mellom potetskivene og fyller formen. Det gjør ingenting om fløta ikke dekker alle potetene, det "utvider" seg litt når det stekes. Strø over med revet ost.
Gratineres på 20 grader til potetene er myke. Prøv å stikke i dem med en gaffel. Det tar ganske lang tid, beregn minst 45-60 minutter.

God appetitt!

Kurs i smertemestring, om angst og depresjon

I går var det ny samling på kurset i smertemestring på Ahus. Jeg var spent, for forrige gang ble det - etter min mening - altfor mye negativt prat. Som jeg skrev i innlegget mitt om det (som kan leses her) hadde jeg bestemt meg for å si noe om det hvis det gjentok seg. Heldigvis ble ikke det nødvendig, det virket som de som hadde behov for det hadde fått blåst fra seg forrige gang. Samlingen i går var hyggelig og positiv, og jeg ser fram til neste gang!

Temaet i går var smerte, angst og depresjon. Selv har jeg kjent mye på negative tanker i forbindelse med smertene mine og den innvirkningen de har på livet. Kroniske smerter tapper deg for energi, de stjeler konsentrasjon og oppmerksomhet, frarøver deg søvn og endrer på mange måter livet. Det er ikke lett å forholde seg til, og i tunge stunder har det vært vanskelig å se lyst på livet og framtida. Jeg tenker at fordi angst og depresjon er et eget tema på kurset, sier det meg masse om hvor vanlig det er å ha negative tanker. I går fikk jeg også bekreftet at alle på kurset i større eller mindre grad har slitt. Det er vanlig å føle seg mislykket, mindreverdig, at man ikke duger lenger, at man er til overs, at man bare er en byrde osv., osv.

En av legene ved smerteklinikken holdt et foredrag om sammenhenger mellom smerte, angst og depresjon. Hun hadde ganske knapp tid til et så stort emne, derfor ble det litt kjapt i svingene. Men vi fikk utdelt power point-presentasjonen hennes så vi kan se mer på den. Dessuten kan man søke fram mye på nett, i tillegg til å lese bøker.

Etter foredraget hennes, var ordet fritt i en times tid. Det var jo i den sammenhengen jeg syntes alt ble så negativt forrige gang, men i går var den timen det som ga mest. Å høre hva andre i samme situasjon som deg selv har følt, opplevd og tenkt, er fint.

Dessverre finnes det ingen fasit på hvordan man skal komme seg gjennom de tunge stundene. Det er en lang prosess, og man kan bare jobbe med seg selv, ta et skritt om gangen og forsøke å tenke positivt. Og noe av det viktigste jeg skal ta med meg videre, er en kort liten setning som smertelegen sa helt på tampen av foredraget sitt: Det er ikke din feil. Tenk på det: Det er ikke din feil! Ok, det høres kanskje ikke så revolusjonerende ut, men alle dere som ikke har kroniske smerter skal vite at vi som har det ganske ofte klandrer oss selv. Man tenker at det sikkert er noe man har gjort galt, noe man skulle gjort annerledes, en eller annen behandlingsform man ikke har forsøkt (selv om man har forsøkt så mange ulike former behandlinger at man ikke husker alle engang), at man ikke tenker positivt nok, at man ikke er flink nok til å bite tenna sammen... Ja, hjernen er veldig oppfinnsom når det gjelder å finne argumenter til "det er din egen skyld"-lista. Men nå har jeg det altså svart på hvitt i power point-en fra i går: Det er ikke din feil!

Aktiv helg

Jeg må innrømme at jeg er litt sliten nå, fordi jeg har gapt over litt mye i helga. Snart bør jeg lære hvor mye jeg orker - men når det er flere hyggelige ting som skjer er det så lett å glemme. Vel, jeg har kost meg, og da er det også verdt det.

Fredag møtte jeg denne robot-typen. Kanskje noen kjenner ham igjen fra Star Wars-filmene?

Anledningen var at HP og jeg var i Konserthuset, som du ser på dette bildet. Lett gjenkjennelig foaje, som er som en bru over veien. Fint når det er opplyst om kvelden.

Her sitter Filharmonien, eller Oslo-Filharmonien som det vel egentlig heter. På programmet sto musikken fra Star Wars-filmene, av komponisten John Williams. Vi er ikke ofte på konserter, men da vi så denne annonsert hadde begge lyst til å gå. Ikke fordi vi er spesielt glad i Star Wars, men fordi musikken er veldig fin. Nå skjønner du jo også hvorfor robot-typen var der. Mange andre karakterer fra filmene var også der, som en gimmick fra arrangørens side. Det var tydelig at det var en del Star Wars-fans i salen, for det var spontane tilrop og jubel underveis etter hvert som dirigent Lucas Richman presenterte musikken.

I går gikk jeg lang tur med min venninne Else. Som vanlig ville ikke hun fotograferes (eller; jeg spurte ikke engang, jeg bare ba henne fotografere meg). Her er jeg på Huk, med Oslofjorden i bakgrunnen. Vi gikk kilometervis i skikkelig snøføyke.

Etter den strabasiøse turen, spanderte Else lunsj på meg. Og ikke minst kake til dessert, nam nam! Dermed ble dette ukas lørdagskake.

Og nå venter vi svigermor og kavaleren hennes til middag. Vi skal servere kalkunbryst med tilbehør, og huset er fullt av deilige dufter. Fortsatt god søndag til alle!

Tid for fyring

Det er en tid for alt. Nå om dagen er det tid for å fyre i ovnen. Ute er det i skrivende stund 10 minusgrader. Jeg har vært ute og fylt opp med mat til småfuglene. Dessverre er det mest skjærer som forsyner seg, men plutselig er det noen småtasser der også. Ja ja, skjærene skal vel også leve.

Kvelden faller på. Jeg er alene i huset og skal nyte noen timer egentid. Så jeg fyrer, tenner noen stearinlys og har det ganske bra.

Knausgårds lange kamp

Da Karl Ove Knausgårds første bind av "Min kamp" (her representert med et bilde av bind 2) kom ut, var jeg ikke blant dem som løp til bokhandelen. Tvert imot syntes jeg hele "Min kamp"-prosjektet fikk så mye oppmerksomhet at jeg i det stille boikottet det. I tillegg kjøper jeg så å si aldri bøker, i alle fall ikke nye bøker til full pris. Jeg låner dem på biblioteket, eller kjøper til nød pockeutgaver eller andre billigutgaver. Man kan vel si at det er et paradoks, siden jeg er så glad i å lese. Kanskje jeg burde begynne å kjøpe bøker for å yte min skjerv til forfatternes lønn, slik at vi også i framtida kan ha gode forfattere?

Uansett. Knausgård ga ut "Min kamp" 1, 2, 3 og 4 - og kanskje 5 også, men det husker jeg ikke helt. Jeg leste dem ikke. Ikke før jeg fikk bind 1 som en del av et innmeldingstilbud i en bokklubb. Selvfølgelig var dette tilbudet så billig at det nesten var som å få bøkene, jeg tror det var fem bøker for under 150 kroner. Da leste jeg "Min kamp 1", og jeg ble hekta. Jeg ble dratt inn i stemningen i boka. Det var som å lese en annen persons dagbok, og samtidig følte jeg at det tidvis kunne vært min egen dagbok - fordi jeg kjente meg så godt igjen i jeg-personens følelser, tanker og handlinger. Hvorvidt det sier mest og meg eller om Knausgård får være opp til andre å bedømme, men jeg har snakket med andre også som ser seg selv i disse bøkene.

Nå har jeg lest til og med bind 4. Jeg leser dem ikke rett etter hverandre, fordi jeg dras så inn i bøkene at jeg må ta pauser. Men så langt har jeg fått kjennskap til ganske mye om Knausgård selv, hans oppvekst, ungdomstid og mye av voksenlivet. Han deler også villig hemmeligheter om sine nærmeste, familie og venner. Det er jo også noe han er blitt kritisert for, og jeg har lest at kona hans - som har bipolar lidelse - har blitt sykere på grunn av at hun blir så utlevert i bøkene. Samtidig har jeg også lest at hun selv ville at han skulle skrive ærlig, at hun ser bøkene hans ut ifra sitt eget forfatterperspektiv.

Selv må jeg innrømme at jeg ikke tenker så mye på at bøkene er biografiske. Jeg tror noe av det som gjør dem så fascinerende, er at de skildrer min tidsalder gjennom livet; en oppvekst på 70-tallet, ungdomstid på 80-tallet og en skrivende hovedperson som strever for å gi skrivingen stor nok plass i livet. Nå er tida snart inne til å låne bind 5 på biblioteket. Jeg har lest at den tar for seg tida som ung mann med stort skrivebegjær, kombinert med skrivesperre. Det er jeg klar for å lese om!

Prøver ny smertestillende

Nå skal jeg prøve om Sarotex kan ha smertestillende effekt på meg. Det er antagelig ikke veldig interessant for "vanlige" folk, men jeg tenker at det kan være noen der ute som er på internettsøk etter andres erfaringer - og som kan ha nytte av nettopp mine erfaringer. Selv har jeg søkt en god del etter tips og råd angående min situasjon. Faktisk har jeg de siste dagene søkt på nettopp Sarotex, og funnet ut at mange skriver at de har god smertestillende effekt av det. Da vil jeg prøve også!

Det er lenge siden jeg fikk resepten, men jeg har vært skeptisk fordi det står i pakningsvedlegget at det er et antidepressiva. Ops, tenkte jeg - jeg vil ikke gjøre meg avhengig av medisin som tuller med hjernen min (veldig forenkelt skrevet, da - jeg tenkte jo mer enn det). Derfor ble pillene bare stående i skapet. Men da jeg var på kurs i smertemestring tidligere denne uka, ble det snakk om Sarotex. Sykepleieren sa at mange stusser på å få Sarotex mot smerter siden det er et antidepressiva. Men det er altså sånn at at i lave doser har det vist god effekt mot smerter. Hvis det skal brukes mot depresjon, er startdosen 25 mg, med økning opp til 150 - 225 mg per dag. Mot smerter starter man på 10 mg og øker til 50 eller maks 100 mg. Dermed gikk jeg hjem, leste pakningsvedlegget på nytt, tenkte en del, snakket med fastlegen min og - ja, i går kveld tok jeg den første pillen.

Legen advarte meg om at man oftest merker mest bivirkninger de første tre ukene. Deretter kan man begynne å kjenne virkningen. Så nå er jeg spent på hvor sterke bivirkninger jeg får. Blant de vanligste er munntørrhet, forstoppelse, kvalme, endret smaksoppfatning, økt svette, vektøkning, søvnforstyrrelser, forsvirring... ja, lista er lang. Men det heter jo at vondt skal vondt fordrive, og det er ikke verre enn at hvis bivirkningene er sterkere enn virkningen, slutter jeg bare igjen.

Mens jeg sitter her og skriver, synes jeg allerede at jeg er veldig tørr i munnen... hmmm... Men jeg har kjøpt inn tyggegummi, og er forberedt på å pusse tenner oftere enn jeg pleier, siden tørrhet i munnen øker risikoen for hull i tennene. Hvis jeg kan få mindre smerter, er det nok verdt det!

Kurs i smertemestring

I går begynte jeg på kurs i smertemestring på smerteklinikken på Ahus. Det er, som navnet sier, et kurs i hvordan man best mulig skal mestre det å leve med kronisk smerte. Jeg er spent på hva kurset vil gi meg, og håper at jeg kommer til å lære noe jeg ikke allerede vet fra før.

Kurset går over seks ganger, fra 9.45 til 14.30 onsdag annenhver uke. Jeg var spent på hvordan kroppen ville reagere på å sitte mer eller mindre stille i såpass mange timer. Når jeg er hjemme kan jeg hele tida tilpasse meg hva kroppen har behov for; jeg går tur, ligger på sofaen, tøyer og strekker litt, sitter i en stol eller rusler rundt. Men det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Sykepleierne som holder kurset, understreket at vi måtte reise oss, strekke oss eller rusle litt rundt i rommet etter behov. Når alle er i samme situasjon er det ingen som stiller spørsmål når du reiser deg og står og tøyer en stiv nakke.

Nettopp det at alle på kurset er i samme situasjon, kan være positivt. Vi er cirka ti stykker, som alle har kroniske smerter og har hatt det i mange år. Dermed har alle også mye erfaring med helsevesenet og med NAV. I går ble det dessverre mye negativt prat om dårlige erfaringer, uforstående leger og uvettige saksbehandlere i NAV. Det likte jeg ikke. Selv har jeg også negative erfaringer, men jeg ønsker ikke at dette kurset skal bli en arena for kos med misnøyen. Jeg sa ingenting, men tenkte at jeg vil se an til neste kursdag. Hvis det gjentar seg, vil jeg si noe om det da. Jeg blir ikke oppkvikket av å sitte og høre andre klage, da kan jeg heller prøve å tenke positive tanker på egen hånd.

Men, når det er skrevet; tema for kursdagen i går var kommunikasjon. For oss som er smertepasienter (og sikkert generelt for alle som er pasienter...), er det viktig å kommunisere godt, spesielt med helsevesenet, leger og andre spesialister - og også med familie og andre som står oss nær. Hovedbudskapet fra kursholderne, var hvor viktig det er å være konkret, ikke gå rundt grøten men si tydelig fra. Vi skal huske at legene er der for oss, og ikke omvendt. Akkurat det er lett å si, men ikke fullt så lett å holde fast ved når man sitter overfor en lege som har det travelt og som lirer av seg mange faguttrykk som du overhodet ikke skjønner. I en slik situasjon skal vi spørre, spørre og spørre - sa sykepleierne som holder kurset.

Visste du forresten at den viktigste kommunikasjonsferdigheten er å lytte? Tenk på det selv, når du snakker med noen om litt alvorlige emner - hører du ordentlig etter, eller sitter du og tenker ut et svar allerede lenge før den andre er ferdig med å snakke?

En annen interessant side ved kommunikasjon, er at hele 50 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom kroppsspråket. Det er mye, det! Tenk bare på hva du signaliserer hvis du står med armene i kors foran kroppen, eller ser en annen vei hele tida mens noen snakker med deg.

40 prosent av kommunikasjonen foregår gjennom stemmekvaliteten. Akkurat hva det innebærer, fikk jeg visst ikke helt med meg... men det må jo være noe med hvordan stemmen høres ut sammenlignet med hva man sier.

Dermed er det bare 10 prosent igjen - og det er ordene vi sier. Hmm... liten grunn til å stole utelukkende på det noen sier, altså - med mindre de uttrykker det samme med kroppen og stemmekvaliteten.

Om to uker er temaet smerte, angst og depresjon. Det blir interessant, for det er ikke tvil om at det å ha kronisk smerte drar med seg en del annen grums som negative tanker, lav selvfølelse og tunge dager. Om ikke annet, er det godt å få bekreftet at det er helt vanlig å ha det sånn.

Årets første tur med Hege og Kira

I går var jeg på tur i Østfolds dype skoger med Hege og Kira (Hege er til høyre på bildet ;-)
Hege bor i Tomter i Østfold, cirka en times kjøretur fra meg. Hun trenger ikke gå langt for å kunne gå tur i skogen, og det er bra - for hun er minst like glad i naturen som jeg er.

Kira er også veldig glad i å gå tur, hun var tidvis helt vill. Her kommer hun mot oss i full fart, det ser nesten ut som hun er en spøkelseshund.

Hege disket også opp med deilig formiddagsmat; rundstykker med pålegg og nydelig kaffe latte. Nam nam!

En reise over land og sjø

I denne fristende oasen av salgsplakater tilbrakte jeg to timer i går. Tror du jeg gikk ut derfra uten noe nytt? Hmmm.....

Dagen begynte tidlig; jeg forlot hjemmet kl. 9, tok bussen til Helsfyr, byttet til T-bane til Nationaltheatret, gikk ned til Aker Brygge - hvor neste framkomstmiddel var Nesoddbåten

Da båten gikk hadde jeg vært på farten i nesten halvannen time, og enda lenger var det siden frokost. Jeg lot meg friste av kioskens tilbud om kanelbolle og kaffe. Koselig å se på utsikten mens jeg tygget i vei.

Etter båtturen gikk jeg på en ny buss, som jeg bare skulle ta tre stoppesteder, til Tangenåsen. Der ligger Tangen nærsenter, som var målet for den nesten to timer lange reisen min.

På Catch i senteret jobber min venninne Kari. Her er hun i full sving med å ordne med varene til en kunde som hadde handlet på salg. Hvem kunne det være, tro?

Kari og jeg har kjent hverandre siden vi gikk i småskolen. I tenårene var vi helt uadskillelige, og vi holdt nær kontakt langt opp i voksen alder. Dessverre skled vi fra hverandre for en del år siden, men nå har vi fått kontakt igjen. Det er jeg veldig glad for! I går hadde vi avtalt at jeg skulle komme til henne, men hun måtte uventet jobbe noen få timer. Ikke noe problem, jeg besøkte henne på jobben og slo i hjel tida med å kikke, prøve litt klær og skravle når det var mulighet til det mellom kundene.

Her er et mer nærgående bilde av Kari, hjemme hos henne. Vi gikk jo dit etterpå, spiste formiddagsmat og skravla mer før jeg tok fatt på min to timers hjemreise.

Og selvfølgelig handla jeg, tro ikke annet. Dette er et elendig bilde, helst skulle jeg jo tatt på meg klærne for å yte dem full rettferdighet, men det har jeg ikke orket. Det er altså en tunika, som er kjempefin på meg, en basic genser til å ha under og en mønstret tights - det har jeg hatt lyst på en stund.

Kanskje dette bildet viser tunikaen litt bedre? Vel, uansett - det var en koselig dag. I dag kjenner jeg godt på kroppen at jeg ikke tok det med ro i går, er mørbanka og stiv i nakken. Men det får gå, jeg kan ta det mer rolig i dag.

Og; nå har jeg selvpålagt kjøpestopp på klær fram til tidligst 15. februar. Selv om jeg ikke har vist det fram her, så har det blitt noen kjøp både før og etter jul. Skapene er fulle (og det har de egentlig vært lenge...)! Nå må jeg være flink og bruke det jeg har, selv om det er fristende å putte på seg helt nye klær. Basta!

Hverdagen sniker seg innpå

Nå som hverdagen innhenter oss igjen, er det viktig å ikke bli for oppjaget. Jeg tenner et lys og roer meg med kaffe og avislesing etter frokost. Juleduken ligger fortsatt på bordet, og det røde lyset er ikke brent opp. Vi har bestemt at til helga er det slutt; da skal all julepynt fjernes.

Rart at det er sånn at det er kjempekoselig å finne fram pynten, og så - noen få dager seinere - kan man ikke vente med å fjerne den igjen. Er jula over, så er den over.

Men, altså - jeg skal prøve å beholde litt ro over tilværelsen, så godt jeg kan. Benytte pusterommene til å  - nettopp - tenne et lys, puste skikkelig med magen og tenke litt på ... ingenting.

Stille og fredelig nyttårsaften

Overgangen til 2012 gikk stille og rolig for seg her på Heimtun.

HP og jeg koste oss med prosecco mens vi forberedte middagen.

Her er den ferdigstekte kalkunen, som ble kjempegod. Før vi stekte den, gned vi den inn med salt, pepper og persille. Utenpå penslet vi den i tillegg med litt smør.

Alt er klart for innhugg. Tilbehøret er mandelpoteter, saus, stuffing og waldorfsalat.

Stuffingen steker vi i en form ved siden av. Den lages av 400 gram medisterdeig, 150 gram bacon skåret i strimler, 1 dl kremfløte, 2 egg, litt salt og pepper. Bland det hele sammen. Du kan selvfølgelig stappe det inn i kalkunen, men vi har alltid stekt det i en brødform ved siden av. Smaker fantastisk!

Waldorfsalaten lages av 2-3 grønne epler, 2-3 stangselleri, 2 ringer ananas, noen blå druer og eventuelt valnøtter (jeg er allergisk mot valnøtter, så vi droppet dem). Kutt alt i små biter. Visp 1,5 dl fløte til krem og bland det med 1,5 dl majones. Hell oppi 2-3 spiseskjeer av saften fra ananasboksen. Bland alt sammen.

Sausen er HP mester for. Han tar utgangspunkt i vanlig sausbasis i terninger, og smaker det til med fløte, brunost og krydder.

Et skikkelig herremåltid!

Desserten tok vi veldig lettvint: is og småkaker. Når jeg i tillegg får vispet krem på isen, er jeg i mathimmelen - jeg synes det er over staur og vegger godt med krem, men spiser det ikke ofte. Da smaker det desto bedre!

Ønsker alle et fantastisk år i 2012!