Neste stopp: fliser!

Nå er det meste av grunnarbeidet på badet ferdig! Veggene har fått fiberduk og membran. Det er vanskelig å se på bildet, men membranen har en ganske fin, lys blåfarge - så jeg fleipa med at vi bare kan ha veggene sånn. De er jo vanntette nå, he he.

Her er det litt lettere å se fargen. Dette bildet er tatt med ryggen mot vinduet (jeg står altså i badekaret - men det er ikke der ennå, da...)

Maleren har vært her fire ganger; to for å sparkle og to for å male. Taket ser fint ut, så han er ferdig. Jeg synes det er utrolig godt med hvert trinn som er ferdig. Etter 5 uker med håndverkere ut og inn av huset daglig, må jeg innrømme at jeg begynner å bli lei. Alle sammen er høflige og koselige - så det er ikke noe galt med dem. Men når man er så mye hjemme som jeg er, savner jeg å bare ha huset for meg selv i en normal tilstand. Snart, snart!

Tålmodighet...

Litt på spøk sier mange at det krever god helse for å være syk. Jeg kan legge til at det også krever tålmodighet... Siden slutten av mars har jeg ventet på time hos nevrolog. Selv om jeg fikk brev om at jeg hadde rett til å få time innen 30. juni 2010 (altså for 3 måneder siden), hadde jeg fortsatt ikke fått time for en måned siden.

"Du må jo ringe og etterlyse timen!" sa folk til meg. Og ja, det er klart jeg må det. Men etter mange år med legetimer her og der, venting på undersøkelser, telefoner og samtaler hit og dit for å sjekke opp alt mulig, nytt håp om bedring som viser seg å renne ut i sanden nok en gang, ny venting på nye undersøkelser, prøve en ny behandlingsform, få høre at "jo, jeg tror jeg skal få deg bedre" - for så å konstatere noen måneder senere at det ikke var noe hjelp i den behandlingsformen heller. Joda, det er klart jeg bør ringe og etterlyse timen - men jeg er så utrolig lei. Burde det ikke gå av seg selv at jeg får time når jeg er satt på prioritert liste?

Men til slutt ringte jeg da. Og snakket med en hyggelig kontorsøster. Hun ba om personnummer, tastet det inn og sa:
"Ja men kjære deg, du skulle jo vært her for lenge siden! Du burde ha ringt før!"

- er det lov å skrike høyt i telefonen til en hyggelig dame som bare prøver å være omtenksom? -

"Joda, men jeg regner jo med at dere ikke lar meg vente for moro skyld." sa jeg (for det tror jeg faktisk).

"Ja, men allikevel - du har ventet altfor lenge," sa hun.

Så da er det tydeligvis sånn at selv om du har fått en prioritet (er det ikke det som heter ventelistegaranti?) så må du passe på selv!? Har de ikke dataprogrammer som forteller dem hvilke pasienter de skal innkalle først?

Vel, jeg fikk time, 24. september. Jeg begynte å glede meg , tenkte at nå kan jeg kanskje få noen svar på hvilke framtidsutsikter jeg har. Fant fram cd med MR-bilder og røntgenbilder på, og begynte å tenke over hvordan jeg - nok en gang - skal forklare så grundig som mulig hvor jeg har vondt, på hvilken måte (brennende? stikkende? ulmende? sviende?), hvor vondt (på en skala fra en til ti), når er det vondest, er det noe spesielt som trigger det? - og så videre.

Men tror du ikke jeg fikk telefon dagen før, altså nå på torsdag:
"Det er fra nevrologisk avdeling på Ahus. Vi må dessverre avlyse undersøkelsen din i morgen, for vi har ingen lege her."

Hun hørtes veldig lei seg ut, stakkars - det er jo ikke hennes skyld at de ikke har lege der. Hva kunne jeg si?
"Nei, da er det jo ingen vits i å komme."

Hun beklaget flere ganger, og sa at de må få sende meg brev om ny time - for de har ikke helt oversikt over når jeg kan komme. Rykk tibake til start. Du er nesten i mål i stigespillet, men kommer på ruta med den laaaange stigen som fører deg helt nederst igjen.

Er det nå jeg skal benytte meg av fritt sykehusvalg? Og hva skjer hvis jeg gjør det? Kan jeg være garantert at jeg kommer raskere til undersøkelse på sykehuset i Lillehammer - som ifølge nettet har kortest ventetid på nevrologiske undersøkelser (5 uker) - hvis jeg søker meg dit enn hvis jeg bare venter i kø på Ahus? Jeg velger jo å tro at folka på Ahus faktisk har til hensikt å gi meg time så raskt de bare kan.

Skal man som pasient liksom bare vite alt dette? Og hvor skal man finne overskuddet fra til å finne ut av alt sammen, når man ofte knapt nok har overskudd til å ta seg av hverdagslige gjøremål?

Sånn, det måtte bare ut!

Lørdagsettermiddagskaffekake

På Heimtun har vi innført en ny, koselig tradisjon - nemlig lørdagsettemiddagskaffekake! Nam nam! Vi har det ikke absolutt hver lørdag, men ingen av oss protesterer veldig hvis det plutselig skulle bli hver lørdag...

Nå var det en stund siden vi hadde hatt det. Rett før helga hadde både HP og jeg bestemt oss for å bake i helga - uten å fortelle det til hverandre. Dermed måtte vi velge: vi trengte jo tross alt bare en kake. Som du ser, var det HP som "vant". JE og jeg vant jo også, som fikk være med og spise!

HP er en råtass på marsipankake. Her er han godt i gang med sukkerbrødet. Det ble helt fantastisk, luftig og høyt.

Det er viktig å være lett på hånda i stekeprosessen, ellers faller sukkerbrød lett sammen.

Krem må vispes. Halve kaka ble fylt med vaniljekrem, vanlig krem og villbringebær som vi plukket på det fantastiske bringebærstedet vi fant i høst. Den andre halvparten ble bare fylt med vaniljekrem, fordi JE lenge har ønsket seg marsipankake med bare vaniljekrem inni.

Kaka er fylt, nå gjenstår bare det ytterste kremlaget...

... og marsipanlokket!

Og voila! Du skjønner sikkert at vi skrev navn på Jon-Eriks del for å klare å skille halvdelene fra hverandre .

Det er innsiden som teller!

(PS: HP minner meg om at jeg må skrive at vi begge to hadde vært i skogen og rørt på oss før vi spiste kake! JE hadde vært på farten hele dagen, og nøt sin kake seint lørdag kveld. I tillegg hadde vi litt til kveldskos i går - og resten ligger i fryseren til en annen lørdag.)

Badet tar form

Nå begynner vi virkelig å se hvordan badet kommer til å bli! Snekker'n holder på å spikre opp rupanel på veggene. Gipsplatene i taket er på plass, og i morgen kommer maleren for å begynne med sparkling. Flisene ble bestilt på mandag, de kommer ca. 4. oktober. Og hvis alt går som det skal, bør vi kunne ta oss et bad i siste halvdel av oktober - akk så deilig det det skal bli!

På disse to første bildene ser du dusjveggen som er bygd midt i rommet. Den blir også skillevegg mellom våtromssonen og - heter det tørromssonen? Nærmest vinduet skal badekaret være, med en bred, fin kant hvor jeg kan sette stearinlys og andre koselige ting. HP erter meg litt for alle stearinlysene jeg planlegger...

Jeg tror det blir fint å ligge i et varmt bad her! Den brede kanten har jo også plass til en kopp kaffe, eller hva med et glass vin? Så ligger jeg der og slumrer mens jeg ser ut på vinterstormen...

Jeg er glad det ikke er jeg som skal rydde opp i alt dette rotet...

Her er rørene som dusjarmaturet skal festes på. De gjør nytten som knagg for støvmaska til snekker'n!

Kunstnerbyen Mougins + siste natt i Nice

Siste stopp på turen vår, var Nice. Der var vi siste kveld og natt - og benyttet sjansen til å besøke en irsk pub på blomstertorget i gamlebyen.

Men på vei utover mot kysten og Nice, tok HP meg med til en søt liten by som heter Mougins. Der har han vært før, og han regnet med at jeg ville like den. Kunstmaleren Francis Picabia (som jeg aldri har hørt om...) bodde i Mougins. Han omga seg med masse kunstnervenner, blant annet Fernand Léger og Pablo Picasso. En fotograf som het André Villiers tok masse bilder av de ville kunstnerne, og de er stilt ut i et museum i byen. I våre dager er det fullt av små atelierer og butikker som selger kunst der.

Utrolig koselig vindu! Jeg liker så godt å rusle rundt i sånne små velholdte byer hvor nesten hvert eneste hus kunne stått på trykk i et magasin.

På en vegg hang dette maleriet. Det må jo være Liza Minnelli i Cabaret!

Fra Mougins til Nice: strandpromenaden som er flere kilometer lang.

Blomstertorget, som om ettermiddagen er fullt av barer og restauranter.

En tilfeldig gate i Gamlebyen.
Alt i alt syntes vi Nice var masete etter de små koselige stedene vi hadde vært. OK, vi var der under ett døgn, og skal ikke trekke noen bastant konklusjon: Antagelig finnes det rolige områder i Nice også...

Men med dette sier vi takk for turen for denne gang!

I Napoleons fotspor

Napoleon med sin hær over Alpene dro... og det gjorde vi også! Men vi hadde ikke bukser med røde render i, og i hvert fall ikke flasker med melkeskvetter på. Derimot hadde vi heldigvis flaskevann, og det var bra - for det var langt mellom vannhullene på kjøreruten vi valgte. Riktignok var det mange restauranter og kafeer - men de fleste av dem var stengt. Feil årstid - dette er nok et vintersporteldorado.

Bildet er tatt fra 1662 meter høyde. Allikevel rager fjellene høyt til værs, de høyeste er jo rundt 3000 meter. Men legg merke til vegetasjonen; det er grønt og frodig. Hjemme i Norge ville det bare vært stein og atter stein på en slik høyde. I sydligere breddegrader merket vi bare at løvtrærne forsvant.

Beviset på hvor høyt det er!

Vi kjørte gjennom vintersportstedet Valberg. Aldri hørt om det sier du? Velkommen i klubben! Men koselig var det der, og det beste av alt: en åpen restaurant! Jeg var skikkelig lav på blodsukker, hadde vondt i hodet og klarte ikke å tenke skikkelig. Den pizzaen er noe av det beste jeg har smakt, selv om jeg kjente at den egentlig ikke var så voldsomt å skryte av når den verste sulten var stillet.

Egentlig tror jeg at jeg tåler høyde litt dårlig, for tross alt fikk vi i oss såpass med mat i løpet av turen at det ikke var noen grunn til å bli så sulten... Men jeg er jo ikke vant til å befinne meg på mellom 1000 og 1600 meters høyde over flere timer.

Alpeferden endte i en liten by som heter Castellane. Der fikk vi rom på dette hotellet, men først hadde vi vært innom to andre hoteller hvor det var fullt! Vi ble ganske overrasket over at byen var så populær, men hvorfor forsto vi da vi leste litt mer i guideboka. For Castellane er kjent for å ha huset selveste Napoleon den 3. mars 1815. Da spiste han formiddagsmat der, og da han reiste videre gled ett av muldyrene hans ned i en kløft. På ryggen hadde det en trekiste med 300.000 gullfranc. Napoleon og mennene hans lette etter dem, men fant bare 260.000. Så fortsatt ligger 40.000 gullfrancstykker oppe i fjellet et sted!

Den lille bygningen du ser oppe på fjellknausen her, er en annen grunn til Castellanes popularitet. Det er en kirke som heter La Chapelle Notre Dame du Roc, som ble bygd i 1703. Den ligger på en fjelltopp som står loddrett opp 200 meter over byen. Fra baksiden er imidlertid fjelltoppen mer tilgjengelig, og det er veldig populært å gå den omtrent 30 minutter lange spaserturen opp.

Ellers er Castellane også et senter for utendørsaktiviteter som rafting, fotturer og fjellklatring. Men vi koste oss bare med mat og drikke, sov en natt - og dro videre.

Fjellandsbyen Marie

Hvis du kjører noen mil oppover i landet fra Nice, svinger av fra hovedveien og lar nysgjerrigheten ta overhånd - da kan du ende opp ved dette blomsterdekorerte huset. Det ønsker deg velkommen til fjellandsbyen Marie, som ligger ved porten til Alpene, rett sør for fjellet Mercantour (som noen kan huske fra Tour de France).

Vi lot oss friste til å ta en avstikker fra den planlagte ruta, og vi angret overhodet ikke da vi etter møysommelig kjøring kom opp til dette koselige stedet. Utrolig idyllisk! Men det er nå om sommeren, vi har våre tanker om hvordan det må være der om vinteren...

I bakgrunnen får du et inntrykk av beliggenheten; bokstavelig talt helt ute på stupet.

Og med så bratt beliggenhet blir gatene like bratte. Her bor det ikke mange på fast basis. Vi kom i snakk med en eldre herre som antagelig har bodd i Marie hele livet. Selv om jeg totalt sett synes jeg klarte meg bra på det lokale språket, måtte jeg gi tapt da han bablet i vei for å forklare både det ene og det andre. Han var tydelig stolt av byen sin!

Jeg: "Vouz habitez ici, monsieur?" (Bor De her?")

Han: "Oui, bable bable bable bable..."

Jeg, med et lett måpende ansiktsuttrykk: "Ehh... je ne comprends pas..." (Jeg skjønner ikke.)

Han: "Bable bable bable, anglais, touriste, bable bable" (Jeg skjønte at han ville vite hvor vi kom fra.)

Jeg: "Norvegien."

Han: "Ahhhh! Bable bable bable..." Mens han pekte hit og dit og antagelig ville fortelle litt om byen, vi oppfattet noe med slott og kirke - så på et punkt i talestrømmen hvor det ikke virket uhøflig å gå videre, tuslet vi i retning kirken. Men den tok jeg ikke bilde av...

Da jeg tok bilde av denne flott dekorerte veggen, stoppet en dame som så veldig stolt ut. "Tres bon! Tres bon!?" (vakkert) sa hun mens hun slo ut med armene mot veggen. Kanskje var det hun som hadde pyntet så fint? Jeg sa meg helt enig, og håpet at ikke hun også skulle bable i vei, men heldigvis gikk hun videre.

Her er vidunderet vi disponerte i 3 dager, en Citroen (selvfølgelig fransk bil!). HP kjørte, mens jeg leste kart. Grei arbeidsdeling for meg!

Spesielt syntes jeg det var greit at han kjørte når vi skulle opp og ned her. Dette er da veien til Marie, og dette er den beste delen av den. Litt lenger ned var det enda verre; stupbratt ned på utsiden, smalt, dårlig sikret og med utrolig krappe hårnålssvinger.

Helt der nede er hovedveien.

Og her kan du se Marie oppe i høyden, på den lille kollen til høyre for trærne. Dobbeltklikk eventuelt på bildet for å se det bedre. Bildet er tatt fra bilen på vei nedover igjen, før vi kjørte videre til nye spennende steder - som det kommer innlegg om en annen gang.

Yndige Villefranche

Noen av dere som leser bloggen min vet det, men for andre er det en overraskelse: Vi har vært på tur til Provence! Her har min kjære knipset meg i den utrolig søte byen Villefranche-sur-mer. Vi har nettopp delt en flaske rosévin, så jeg er akkurat like happy som det ser ut til.

Vi fløy til Nice, hentet ut leiebil og kjørte omtrent ti minutter østover. Der ligger Villefranche-sur-mer (som betyr Villefranche ved havet, det er mange andre steder i Frankrike som også heter Villefranche). Byen ligger i en liten bukt, og små sukkertøyfargede hus er bygd oppover skråningen mot åsene ovenfor. Dette huset lå i gata nedenfor hotellet. Utrolig søtt!

Det var fortsatt full sommer i Syd-Frankrike, og vi tusla rundt i lette klær. Fotoobjekter var det overalt. Det samme med kafeer og restauranter, så det var ingen fare for at vi skulle verken tørste eller sulte.

Her kommer faktisk fjellet rett ut av huset. Eller er det huset som kommer ut av fjellet? Vel, fjellet var nok der først...

Her ser du hvordan byen er bygd oppover i skråningen fra havet.

Villefranche-sur-mer besøkes av ganske mange turister, spesielt fordi cruiseskip anløper der. På bildet ser du to cruise-skip i bakgrunnen. De kan ikke gå helt til land, så turistene fraktes inn i mindre båter. Faktisk har jeg ankommet dit i cruise-skip selv, for 9 år siden. Da var JE og jeg på cruise i Middelhavet, og hadde noen ettermiddagstimer i Villefranche. Byen gjorde stort inntrykk på meg den gangen, den virket som en liten fredelig oase etter Roma, folkemylderet i Pisa og stor sosial aktivitet med andre barnefamilier på skipet. Det var fint å komme tilbake dit. HP likte seg også i Villefranche - og det var godt siden jeg hadde snakket så varmt om byen.

Strandpromenaden er full av restauranter, barer, strandbutikker med solbriller, sandaler, badetøy og hodeplagg.

Vi hadde funnet dette hotellet på nettet, La Provencale. Det var veldig koselig og billig (det var for så vidt alle hotellene vi bodde på).

Her er utsikten fra rommet. De kan så vidt forsvare at vi hadde "sea view", for bak det hvite huset kan du ane det bå havet. Ideelt sett skulle vi bodd en etasje eller to høyere, da hadde vi sett hele bukta. Men pytt pytt; ganske idyllisk utsikt allikevel!

Og så til maten. Et tips hvis du kommer dit noen gang; styr gjerne unna restaurantene ved havna - de er kjempedyre og kelnerne virket litt vel overlegne og fornemme. Gå derimot et par gater oppover og finn et sted å spise i en av gatene. La Grignotiere anbefales varmt! Vi spiste en 3-retters med enorme porsjoner og drakk (selvfølgelig...) vin til. Her ser du forretten min, som er chevre på toast. Jeg valgte å la være å spise mye av toasten, for å orke resten av middagen. HP tok spaghetti bolognese til forrett, og porsjonen han fikk var en fullgod hovedrett i seg selv. Han lot også mye være igjen, for etterpå fikk vi:

Andebryst! Og dette må ha vært en enorm gakk-gakk, for å si det sånn. Utrolig nydelig, sprø utenpå og mør og saftig inni. Igjen: mesteparten av pommes fritesen min ble liggende igjen.

Vi spiste jo dessert også, men tok jeg bilder av den da? Nei... jeg vet ikke hva som skjedde - for mye vin? For hyggelig selskap? Et øyeblikks total tankeflukt? Det var i hvert fall ikke fordi desserten ikke var god, for det var den. Og regninga kom på mindre 700 kroner totalt. Vive la France!