Stille dager med en fin bok

Vosj, så er det sannelig fem dager siden forrige innlegg. Det er lenger siden enn jeg ønsker, men nå ble det altså sånn. I stedet for å komme med alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke har blogga, skal jeg sitere nevøen min som for noen år siden ga kraftig uttrykk for hvor teit han synes det er med blogging: "Ja, også skriver de sånn "å, det har vært så travelt i det siste at jeg ikke har rekt å blogge, asså." Men hvem bryr seg lissom?"

Ja, hvem bryr seg? Forhåpentlig er det noen som gjør det. Jeg vet i alle fall at jeg bryr meg om mange andre bloggere (de fleste finner du i bloggoversikten min), og gleder meg over å lese oppdateringene de legger ut. Hvis det går for lang tid uten innlegg lurer jeg på om det har hendt noe.

For min del har det hendt svært lite. Det har i sannhet vært en stille uke (er ikke påskeuka den stille uke?) - og verken kropp eller hode har spilt på mitt lag. Ikke mer om det, men heller mer om boka "Kjære, jeg må fortelle deg" som har vært en fin venn gjennom disse dagene. Forfatteren Louisa Young er ukjent for meg, men kommer jeg over flere bøker av henne vil jeg garantert putte dem i lesebunken min.

I likhet med "Hvis du får dette brevet" handler også denne boka mye om brevskriving, i tillegg til krig og kjærlighet. Og da mener jeg virkelig krig og kjærlighet, ikke som i "krig og fred og kjærlighet og sånn...". Men mens "Hvis du får dette brevet" foregikk under andre verdenskrig, er handlingen i "Kjære, jeg må fortelle deg" lagt til første verdenskrig. Vi følger arbeidergutten Riley Purefoy fra han som guttunge bokstavelig talt blir truffet (av en snøball) av herskapelige Nadine Waveney og fetteren hennes. Tette vennskap knyttes, på tvers av klasseskillene som på den tiden var som usynlige murer mellom folk.

Når krigen bryter ut, verver de fleste unge menn seg mens mange av kvinnene gjør tjeneste som sykepleiere. Riley reiser til fronten, og gjennom hans øyne skildres det grusomme livet i skyttergravene. Men livet på feltsykehusene kan også være grusomt, noe leseren får vite gjennom Nadines opplevelser.

I boka møter vi også ekteparet Peter og Julia Locke. Mens Peter er ved fronten, forsøker Julia å holde på standarden hjemme på godset deres. Julia har aldri hatt mye annet enn sin skjønnhet og gode manerer å skilte med, men i krigstid verdsettes ikke disse egenskapene like høyt lenger. Hun strever med å finne en plass i den nye tida som ruller inn over verden, hvor klasseskiller begynner å viskes ut og hvor kvinner ikke lenger bare skal være dekorasjon. Julias historie var en tankevekker for meg; det er lett å glemme hvilke årsaker som ligger bak et menneskes valg.

Utover i boka veves historiene til disse menneskene sammen. Mens krigen herjer utsettes de for store prøvelser som enten vil knytte dem tettere sammen eller rive dem fra hverandre. Når krigen er over på slutten av boka, skal de forsøke å vende tilbake til en normal tilværelse. Men hva er det som er normalt når de siste årenes hendelser har gjort at alt det vante er ugjenkjennelig?

-------

Og mens du nå lurer på om  kanskje denne boka er noe for deg, skal jeg logge av nettet og åpne Word i stedet. Ja, jeg skal skrive litt. Siden jeg ble så voldsomt inspirert på Litteraturhuset har jeg klart å klikke ned noen ord på dataskjermen. Det føles godt!

Jeg er blitt altfor søt

Se bare her. På hva jeg spiser, altså. Sjokoladepudding med krem og vaniljesaus. Og det kom på toppen av diverse godteri og kaker i helga (+ selvfølgelig kartongvinen, som har holdt standarden gjennom både fjerde, femte og sjette glass. Lenger har jeg ikke kommet, tror jeg... men aldri godt å si med kartongvin...)

Til mitt forsvar må jeg si at det var umulig å motstå denne sjokoladepuddingen som mamma serverte i går. Også jeg som er så vanvittig glad i sjokoladepudding, det vet hun jo godt og det var nok derfor hun hadde lagd det da JE og jeg skulle komme til middag.

Men i dag er det tydelig at jeg har fått i meg for mye sukker over flere dager. Det går rett til hjernen og gjør meg faktisk lett deprimert. Da jeg sto opp i dag kunne jeg ikke skjønne  hvorfor jeg følte meg så motløs, men så kom jeg på at dette har jeg oppdaget før også. Kuren er altså å vende tilbake til normalt kosthold, fort som svint.

Sjekk disse søte kyllingene som pynta middagsbordet hos mamma, da! Skikkelig påsketurister ved bålet. Jeg tror det er et nyforelska par, og jenta til venstre er litt blyg. Naaaaaaa....!

Påsken er i boks

Eller i kartong, om du vil. I form av italiensk rødvin, fra Toscana, laget på økologiske druer. Her snakker vi kos med god samvittighet. Prøvesmakt i går: det første glasset var utmerket, det andre fantastisk godt, det tredje ubeskrivelig. Lenger kom jeg ikke, men siden det er det fjerde glasset som ligger klart til tapping bør progresjonen tilsi at jeg har en mer enn ubeskrivelig opplevelse i vente. I dag, kanskje? Tuller jeg? Ja, her er det ikke snakk om kanskje. I dag. Punktum.

Lille postbud, min due

Jeg er gammel nok til å huske godt hvordan det var da vi mennesker faktisk skrev brev til hverandre. Ordentlige brev som vi satte frimerke på og sendte i posten. Slikt gjør vel de fleste stort sett bare til jul nå. Men da jeg vokste opp, skrev jeg masse brev. Fikk masse brev også, og det var noe magisk ved å finne et brev i postkassa. Jeg skulle gjerne kunnet fortelle at jeg la brevet til side til jeg hadde kommet meg i hus, vasket hendene og laget en kopp te - men sannheten er vel at jeg oftest rev det opp, altfor spent på hva avsenderen hadde å fortelle til å kunne vente.

Boka "Hvis du får dette brevet" av Sarah Blake handler i stor grad om brev. Historien foregår under 2. verdenskrig, en tid hvor brev brakte gode og dårlige nyheter mellom soldater og andre som var i krigen og alle dem som ventet hjemme. En av hovedpersonene er den kvinnelige postbetjenten Iris som setter sin ære i å sørge for at brev til og fra innbyggerne i den lille byen Franklin i USA kommer trygt fram. Iris er til å stole på, helt til hun en dag putter et brev i lomma og lar være å gi det til mottakeren. Hensikten er god: brevet inneholder dårlig nytt.

Emma, som skulle fått brevet, går og venter på å høre fra mannen sin, legen Will som frivillig har reist til London for å hjelpe til. Siden han reiste, har Emma og han skrevet til hverandre hver dag. Men en dag kommer det ikke brev fra Will lenger. Hva har skjedd? Emma går i uvisshet i lang tid.

En som vet godt hva som har hendt med Will, er radioreporteren Frankie. Hun jobber som korrespondent i London, og gjør sitt ytterste for å formidle krigens gru til sine landsmenn i USA. Tilfeldighetene vil at Frankie og Will møtes i et tilfluktsrom under en av de nattlige bomberaidene i London. Det skjer ting som gjør at Frankie, når hun etter en stund reiser tilbake til USA, oppsøker byen Franklin for å finne Emma.

Historien er veldig fengslende. Men ikke minst er språket fantastisk. Forfatteren skildrer personene, hendelser og stemninger på en slik måte at man er der, til stede i den lille søvnige byen Franklin, og kjenner ettermiddagssola steke mot ansiktet mens dønningene fra Atlanterhavet slår inn mot stranden. Er det periskopet til en tysk undervannsbåt som kan anes der ute mot kanten av horisonten? Vender Will tilbake fra London? Får Emma noensinne brevet som Iris har gjemt? Ja, si det... den som vil finne ut av det må bare lese boka!

Oppmuntring i posten

Akkurat da jeg trengte det som mest, kom en hyggelig oppmuntring i posten i går. Kroppen min var heldigvis bedre enn på søndag, men allikevel verre enn "normalt" (hva er egentlig normalt når man har kronisk smerte?). Uansett...

 

...lå denne pakka i postkassa. Fra Frankrike! Jeg visste den skulle komme, og har gledet meg.

På baksiden var en koselig hilsen.

Og jeg frydet meg med å forstå hva som er skrevet på fransk: Kryss i boksen for cadeau = gave. Innholdet er (og selv om jeg visste det, så skjønte jeg det også!): en eske med bokstaver i papir.

Riv her for å åpne (he he, utrolig hvor lite som skal til for å lyse opp dagen - dette er jo barnelærdomsfransk, men allikevel: jeg husker det!).

Inni pakka: Voila! En eske med bokstaver i papir (jada, det har jeg jo akkurat skrevet...).

Bokstaver, tall og symboler, for å være helt nøyaktig. Også så fine farger! Disse kan brukes til å lage bannere som kan henges opp på et passende sted. Jeg har vunnet dem i giveaway hos Synne, som har den flotte bloggen Et dryss kanel. Synne studerer i Paris, og blogger om det. Hun er superflink til å fotografere og fortelle om alt hun opplever (vel, kanskje ikke alt - hun holder garantert noe for seg selv, akkurat som alle andre bloggere...). Jeg blir veldig inspirert av å lese bloggen hennes, og supersugen på å reise til Paris igjen. Synne har bokstavsett selv, og lager stadig nye ord som henger på veggen hennes.

Hvor jeg skal henge mine ord, er ikke bestemt ennå - men jeg skal garantert bruke settet til oppmuntring for meg selv og de andre i huset! Mens jeg vurderer hvor skriften på veggen skal være, sier jeg bare - til Synne:

Ut a dæ sjæl åpplevelse

Takk for fine kommentarer til skrivekløe-innlegget mitt. Jeg tar til meg alt: ros, back up og tips med glede og ydmykhet. Og dere: jeg har begynt, så smått, i går og forgårs. Godfølelsen er der, og jeg har alle intensjoner om å fortsette.

I dag, derimot - ingen skriving. Er bare kjapt innom tastaturet med en verkende kropp som har slått fullstendig krøll på seg. Denne søndagen er ingenting å skrive i historiebøkene om, det er dagen hvor jeg knasker smertestillende som sukkertøy, ligger med nakken støttet mot varmepute og gråter noen tårer over hvor trøstesløst alt virker på de dårligste dagene.

Og da kom jeg til å tenke på Ravis Utadæsjælåpplevelse (Dans, dans, dans oppå bordet, vet du). I dag skulle jeg gjerne vært ute av meg sjæl, helt konkret - ikke bare meditativt, flydd fra kroppen og lånt en annen, frisk kropp uten smerter.

Vel. Vi får satse på at det blir bedre i morgen.

Jeg (er) vil(l)...

Ja, jeg både vil og er vill - etter å ha vært på Litteraturhuset og hørt på to flotte forfattere i går. Nå vil jeg lese, skrive, skape, være kreativ.

 

Jeg hørte på Merethe Lindstrøm (t.v.) i samtale med den danske forfatteren Helle Helle (i midten). De ble intervjuet av Ingrid Z. Aanestad på en glitrende måte. Begge forfatterne har skrevet mange bøker. Merethe Lindstrøm vant Nordisk Råds litteraturpris i fjor, men jeg må innrømme at jeg ikke har lest noe av henne. Det har jeg tenkt å endre på raskt! Helle Helle har jeg lest to bøker av, begge falt i smak, og nå er jeg lysten på å lese flere.

Men ikke bare vil jeg lese... etter å ha hørt forfatterne fortelle litt om skriveprosessene sine, vil jeg skrive selv... Jeg har så lyst, så lyst - og jeg vet hvor glad jeg blir når jeg først klarer å sette meg ned og gjøre det. Men det er så inni hampen vanskelig å prioritere det, det er faktisk en bøyg å sette seg ned og begynne å forme ordene. Finne historien, mane fram personene. Det er mye enklere å sette på en vaskemaskin eller finne fram støvsugeren. Mye nyttigere.

Men så vet jeg også at tilfredsstillelsen etter å ha støvsugd er milevidt fra godfølelsen hvis jeg føler at jeg har klart å dikte fram noe jeg er fornøyd med. For den følelsen er det lite som slår.

Nå gjelder det å holde fast ved skrivelysten som dirrer. Ta den på alvor og ha som mål å sette meg ned en time for å skrive, allerede i morgen. Ja, planen er klar!

Ny, gammel kopp

I dag har jeg drukket te av denne fine koppen, som jeg fant på bruktmarked i helga. Den er stor og god, blomstrete og fin.

Fin på baksiden også.

Bruktmarkedet var i Letohallen på Dal i Eidsvoll. En stor hall fullstappa med boder med nips og naps, masse fint og en del ikke fullt så fint. Men sikkert noe for enhver smak (diplomati lenge leve!). Hver vår er det bruktmarked der, og de siste årene har jeg dratt dit hvert år sammen med mamma.

Jeg var på jakt etter et engelsk teservise, for eksempel sånn som dette. Men selgeren hadde bare to tekopper, og jeg vil ha minst fire. Vurderte å kjøpe de to og fortsette å lete etter flere av samme sort, men avgjorde at det ikke var lurt. Tenk om jeg neste gang finner to i blått? Nei, jeg venter til jeg finner mange nok.

Imens kunne jeg kjøpt meg en kopp med egen holder til barten. Men jeg har jo ikke bart.

Eller krukker til oppbevaring - med snertne slagord på. "Salt er godt for alt" og "Ein må ha godt mjøl når ein skal baka sjøl".

Noen hadde funnet en kreativ måte å bruke norgesglass på. Morsomt!

Og en gjeng med artige småtasser hadde samlet seg.

Et annet sted hadde nissene årsmøte.

Men for min del ble det bare to nye, gamle kopper som ble innkjøpt. Ja, for jeg ville jo ha to - så HP og jeg kan drikke te sammen. Og når jeg en dag finner teservise til minst fire personer, har jeg ganske bestemte planer for det også - nemlig å invitere til afternoon tea. Kanskje til sommeren?

Skinka til mannen min

Ja, hvis ikke den tittelen gjør det fristende å klikke på dette innlegget, så vet ikke jeg...

 

HP kom altså hjem fra gutteturen til Spania i går. I kofferten hadde han...

 

... litt serranoskinke, ehemm.... Nei, MYE serranoskinke. Seks kilo - 6 kg - serranoskinke. For det hadde han betalt den nette sum av 38 Euro. Utrolig, hva? Men enda mer utrolig er det at han så denne skinka henge i en butikk og tenkte "Jo, den tar jeg med meg hjem i kofferten!" Hadde det vært meg ville jeg sikkert kjøpt noen vakuumpakker med ferdig oppskåret skinke, men jeg ville aldri - aldri - vurdert å frakte med meg en hel skinke. Ganske kult å gjøre det, da!

Så nå skal vi spise serranoskinke i ukevis framover.

Dagens variant ble innbakt omelett med serranoskinke, spansk pølse (som han også hadde med seg) og vårløk. Innbakt omelett har jeg lagd et par ganger før, etter å ha sett en fristende oppskrift på bloggen Gjør hverdagen til en fest.

Hva du putter i omeletten kan jo varieres nesten i det uendelige, men utgangspunktet er slik:

Kjevle ut en plate butterdeig og legg i bunnen av en ildfast form. Forstek den i 200 grader varm ovn, til den blir sprø og blåser seg opp. Legg i fyllet: bruk skinke, pølse, løk, grønnsaker - hva du vil. Pisk sammen 4-5 egg, litt vann, salt og pepper og hell over. Kjevle ut to butterdeigplater (som overlapper hverandre slik at det blir en stor) og legg det oppå som et lokk. Stek det i ovnen, fortsatt på 200 grader, i 20-25 minutter. Butterdeiglokket skal bli sprøtt og lysebrunt. Stikk et hull i lokket for å sjekke at egget har stivnet.

Sammen med salat og godt brød (for eksempel baguett med urtesmør) blir det et supert måltid.

... og forresten: JE har også kommet hjem fra sin tur, han var i London for første gang uten mamma eller pappa. Han har hatt det supert, og alt har gått greit. (Mamma puster lettet ut og tenker at jammen er han blitt stor nå...)

Gressenkehelg

Jeg er overlatt til meg selv i helga. Ja, bortsett fra Bamsegutt, da - han er hjemme hos meg. Men HP er på guttetur i Spania, og JE er i London med kompiser - 18-åringen altså ute og reiser for første gang uten mamma eller pappa... Jeg husker godt den frihetsfølelsen!

 

Begge to koser seg, og det gjør jeg også!

 

I går hadde jeg besøk av min venninne Else. Da måtte det jo bare bli en flaske prosecco! (Beklager rotet på benken bak glassene, men sånn er det bare... vi hadde det så travelt med å skjenke og drikke at jeg ikke tok meg tid til å dandere en ryddig fotoshoot.)

Litt mat må også til, og jeg lagde en deilig quiche fylt med skinke, ost og purre. Nydelig (om jeg så skal si det selv...)!

Else hadde med seg en flaske rødvin også, men etter proseccoen følte vi at vi hadde fått nok alkohol. I dag, derimot, skal jeg ha hjemme alene-kveld, og da vanker det noen glass vin på meg. Og i morgen har jeg andre planer. Hvis du følger med , får du nok høre om dem også!

Underlig kunst - men god vaffel

Kunst skal utløse følelser. Men jeg fikk mest av alt en sterk følelse av at jeg ville rydde opp da jeg så denne installasjonen på Akershus kunstsenter i går.

"Building a character" har Jennie Hagevik Bringaker og Sara Eliassen kalt den. Tanken er å skissere en fiktiv karakter som har søkt tilflukt i et hotellrom i Normandie. Her er det noen møbler (seng, stol, bord), massevis av ark med skriblerier, tekst og tegninger på, videosnutter som vises på veggene i bakgrunnen og lydklipp av musikk og noen som prater. Hver søndag i løpet av utstillingsperioden kommer kunstnerne og endrer installasjonen mens publikum kan se på, som en performance.

Mamma og jeg så den sammen, og helt ærlig: det ga oss ikke mye. Men vi snakket litt med daglig leder for kunstsenteret som forsøkte å hjelpe oss litt. Hun mente verket kan sees på som en demonstrasjon av prosessen hvor et kunstverk blir til. I en større filosofisk sammenheng blir det som en metafor på livet (er min tanke når jeg spinner videre på hennes innspill): at målet ikke er å bli ferdig, men å være underveis.

Her er et annet verk fra utstillingen, laget av Svein Flygari Johansen. Han stilte ut flere verk, som alle tar for seg frykt. Denne som heter The Fish, er ganske artig - en presenning med litt vann i og en projektor.

Projektoren viser en fisk, men det som gjør det spesielt er...

... at fisken svømmer vekk når besøkende kommer for nær. Altså frykt - aha!

Jeg blir fascinert av hvordan i all verden man får ideen om å lage noe slikt. Og hvordan får han til at fisken flykter når vi nærmer oss? Gruble gruble...

 

Da sjelen hadde fått sitt var det kroppens tur. Ergo ble det kafebesøk med rundstykke - og vaffel! Sannelig var det på tide med vaffel, for nyttårsforsettet om å spise vafler oftere har sklidd ut i det siste. Her må det strammes inn!

Ønsker meg en ku...

... eller rettere sagt skinnet til en ku - lekkert dandert som denne veska:

 

En MOO Candy, laget av den norske designeren Karianne Sæther. Vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk for en stund siden en ide om at jeg har lyst til å investere i en skikkelig skinnveske. Oppglødd satte jeg meg til å google, og kom over nettsiden til Moo, her. Og der fant jeg mye fint!

Falt pladask for denne, som finnes i flere farger. Hva med grønn?

Eller rød?

Hmm... vi får se, men jeg vil nok gå for den beige. Den er tross alt mest anvendelig og passer til alt. Og ja, legg merke til at jeg skriver "vil gå for"... jeg har begynt å spare. Trenger bare 4300 kroner. Det er jo egentlig billig når man får sin egen ku!

Fransk film og asiatisk takeaway

Ukeslutten fikk en internasjonal vending da jeg halvveis på sparket dro på kino og så en fransk film. HP er ikke spesielt interessert i film, så han ble hjemme og ventet i lengsel på at jeg skulle komme hjem.

 

Det var nok maten jeg skulle ha med meg han ventet mest på... En smak av det asiatiske kjøkken: sushi til meg og sprøstekt and med grønnsaker og ris til ham. En øl til hver, og - schmakk - der satt søndagskvelden.

Noen fikk ikke smake på takeawaygildet, men holdt seg rett i nærheten bare sånn i tilfelle.

Filmen jeg så? Joda, det var Amour, den som stakk av med Oscar foran nesa på vår egen Kon-Tiki. Jeg har sett Kon-Tiki også, og er glad jeg ikke satt i juryen og skulle vurdere disse to opp mot hverandre, for de er totalt ulike.

Amour handler om et eldre ektepar, hvor kona får slag og blir pleietrengende. Mannen hennes pleier henne så godt han makter, mens hun blir stadig sykere. Så å si all handling foregår inne i leiligheten deres, og det er ikke mange rolleskikkelser foruten dem. På noen måter en trist film, men også veldig flott om kjærlighet og omsorg.

Og her kan du se traileren!

Matpakkekos til hele flokken

Når man skal på tur med hele flokken, gjelder det å pakke egnet mat. En boks med diverse kjeks med og uten brunost / sjokolade til dem uten pels, og en boks med noe tørka kjøttgreier som ser ut til å smake svinaktig godt for han med pels.

I går gikk vi langs en vintervei til en hytte et stykke oppi skogen. Der lånte vi en krakk og satt i sola lenge og vel. Kakao på termos, vann til Bamse, solskinn mot ansiktet (og ja, jeg hadde smurt meg med faktor!).

På hjemveien ble det ganske synlig at våren så vidt har tatt tak. I en solhelling var veien nesten bar. Snart småsko?!?

Mmmmmmvår!

Så er det blitt mars! Første vårdag, og både været og naturen gjør sitt ytterste for å demonstrere at vi kan regne med at vinteren snart slipper taket. Vel er det fortsatt mye snø, men i dag varmet sola godt mot ansiktet.

Våryr Bamse? Hmmm... han er jo egentlig like yr uansett årstid, spesielt når han løper fritt i skogen.

 

Han løper så fort han kan til han er ute av syne rundt en sving. Så snur han og løper som en vind tilbake til meg igjen. Bamsegutten min det!