Hjemme alene-fest

HP har tatt med seg Bamse på hytta og blir borte til i morgen. Da har jeg invitert meg selv på hjemme alene-fest!

Menyen er klar: Ferdig fiskesuppe, bare til å varme opp; en halvflaske italiensk rødvin (det er jo tross alt bare onsdag!) og blader og bøker.

 

Jeg er avhengig av å være helt for meg selv jevnlig. Hvis jeg ikke får tilfredsstilt alenebehovet mitt blir jeg veldig sliten, på grensen til å føle meg syk. Heldigvis trenger jeg ikke å være alene hjemme for å føle at jeg er for meg selv (det hadde jo blitt veldig vanskelig når man bor sammen med mann og sønn....!) - det holder å sette meg på et rom for meg selv en time eller to. Godt vi har stort hus!

 

Fortsatt er det ettermiddag, og jeg fryder meg over å vite at jeg har en lang kveld foran meg alene. Hvis du nå tror at jeg gjør alskens hemmelige ting som ikke tåler dagens lys, kan jeg skuffe deg med å avsløre at absolutt alt jeg gjør likeså godt kan gjøres i full offentlighet. Jeg leser litt, kanskje jeg hører litt på radio eller en cd, sannsynligvis ser jeg noen opptak på get-boksen som ingen andre er interessert i - kanskje jeg til og med avslutter kvelden med en liten sex og singelliv-maraton mens jeg drikker den siste slanten med vin. Og hele tiden nyter jeg å være alene.

Og i morgen kommer både HP, JE og Bamse hjem - og da blir det fint å se dem igjen!

Min alternative 17. mai

I dag kommer jeg ikke til å ta på meg bunaden og gå ut i verden og vifte med flagget. I stedet kommer jeg antagelig til å trekke på meg turbuksa og goretex-skoa og vandre til skogs. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i landet mitt. Det er folkemengdene og trengselen jeg ikke er komfortabel med.

Jeg har vært der, ute i 17. maivrimmelen. I mange år, først som liten korpsmusikant, så som større korpsmusikant. Til slutt som voksen korpsmusikant. Deretter som småbarnsmor, litt størrebarnsmor, og som klassekontakt i toget sammen med ivrige 8-åringer. Til og med som FAU-leder, på scenen i skolegården med hundrevis av barn og foreldre, gratulerer med dagen, dere - nå er det is og brus til alle barna!

Alt dette gikk bra, fordi jeg alltid hadde en rolle å fylle. Men når jeg skiftet fra uniformen og tok på meg penklærne, når jeg hadde ønsket velkommen til 17. maifeiringen på skolen og bare skulle være meg selv, da ble det verre. Det å være i en menneskemengde gjorde meg bare matt og sliten, jeg ville raskest mulig hjem. Det gjelder jo ikke bare 17. mai, selvfølgelig, det er bare sånn jeg er.

Jeg begynner å avfinne meg med at jeg bare er sånn, og at det faktisk er helt greit. At det til og med finnes en del andre som har det akkurat på samme måten. Det er bare det at vi ikke roper så høyt om hva vi foretrekker i en verden hvor man helst skal være så sosial som mulig. Vi velger bare - stille og rolig - å trekke oss litt tilbake.

Vi har til og med et navn: vi er høysensitive. Hele 15 - 20 prosent av befolkningen er det, og det finnes en egen forening for oss; Foreningen for høysensitive. På hjemmesiden kan du finne mer info om hva det vil si å være høysensitiv.

Ha en god 17. mai, da - uansett hvordan du velger å feire den!