Drømmedager i Italia

Sånn kan det se ut når man drømmer seg bort i Italia. Det er rart å tenke på at sist torsdag - altså for bare fem dager siden - satt jeg på denne benken i Civita de Bagnoregio i noen-og-tjue graders varme og nøt kvelden.

Dette bildet oppsummerer i grunnen mye; slik hadde vi det hele tida. Blå himmel og noe godt i glasset. Man blir rimeligvis lettsindig under slike forhold, og for min del ga det seg utslag i at shopping-genet slo til for fullt. Utrolig hvor stor glede man kan føle av å slenge penger rundt seg i en idyllisk italiensk småby. Jeg oppfant slagordet "Italiensk økonomi trenger meg!" og trodde fullt og fast på det et par dager.

Men selvfølgelig ble det næring for sjelen også. Hva med en slik solnedgang?

Siden det var lørdag mens jeg var der, vanket det selvsagt lørdagskake. Dette var en slags sjokolademousse-croissant. Utrolig godt!

Her bodde jeg, hos min venninne Helen som har kjøpt dette lekre stedet cirka 11 mil nord for Roma for å kunne skjemme bort venninnene sine.

Rommet mitt blir kalt for prinsesserommet. Det er lett å skjønne hvorfor!

Og du: hvis du har lyst til å sove i dette rommet selv, kan du leie hele herligheten! Det kan du lese mer om på Villa Helenas egen blogg.

Så snart jeg får bedre oversikt over alle bildene jeg tok - og sortert alle inntrykkene inne i hodet mitt - kommer det nok noen flere innlegg fra denne drømmeturen.

Shopping og kino

Nå later jeg som jeg skriver en glam-blogg (eller rosa blogg, som jeg har hørt at det kalles): altså en blogg som handler om klær, sminke, dill og dall. Da må jeg jo vise fram de nye klærne jeg har kjøpt meg! Som du ser, er det ett sett, med to variasjonsmuligheter av topper (for jeg blir jo sikkert svett i toppen lenge før resten må vaskes!). Bukse, cardigan, to topper og hatt. Og hva tror du, er det Odd Molly? Chanel? By Malene Birger? Nei, dette er gode gamle H&M, bortsett fra hatten da - den er kjøpt på Morris (som ellers stort sett selger vesker).

Saken er at jeg trengte en liten pause, og fant ut at jeg skulle gå på kino! Jeg er veldig glad i kino, men dessverre er ikke HP det. Det blir heller ikke til at jeg går noe særlig på kino med venninner. Men lenge har jeg tenkt "Hvorfor ikke gå alene?" Når man først er inne i salen, merker man jo ikke om man er der sammen med noen eller ei. Så jeg så "The Beaver", med Jodie Foster og Mel Gibson. En litt rar film om en familiefar med store psykiske problemer. Han er helt på randen av selvmord, når beveren dukker opp som redningsmann. Og beveren, det er en hånddukke som fyren bruker til å snakke gjennom. Det er jo hele tiden han selv som snakker, men i hans hode er beveren levende. Etter hvert tar beveren mer og mer kontroll, og det blir ganske dramatisk. Jeg likte filmen, jeg. Hvis du vil, kan du lese mer om den her.

Da jeg først dro til Lillestrøm for å gå på kino, beregnet jeg ekstra tid til å gå og titte litt (hørt den før? skal bare titte litt...). Men, ok, H&M er et sted man har råd til å være impulsiv innimellom. Dessuten hadde jeg veldig lyst på noe nytt siden jeg skal reise til Italia noen dager. Ja, faktisk er jeg der nå! Buon giorno!

Hatten er nok det mest impulsive kjøpet jeg gjorde. Egentlig synes jeg det er ganske kult med hatt, og kunne tenke meg å bruke det innimellom. Men det er såpass uvanlig å gå med det at jeg må føle meg litt modig for å gjøre det. Denne synes jeg kan passe som solhatt i Italia, så kanskje jeg tar den med. Problemet er at den vil bli klemt i kofferten, mens den er upraktisk å ha med på flyet, hmm... Jeg skal fortelle hva det ble til når jeg er hjemme igjen.

Litt nytt i hagen

Jeg har ikke pusla så mye i hagen som jeg skulle ønske i det siste, men denne uka fikk jeg kost meg med litt fornyelser. Veldig koselig å få en ny blomst i velkommen-kurven. Den gamle trengtes å kastes, er du ikke enig:

He he, liten grunn til å spare på denne påskeliljen (som var veldig fin da den var ny, da!)

Jeg har også gravd et hull i hagen.

Fylt det med rhododendronjord...

... og planta rhododendron nummer to i det som skal bli rhododendron-bedet vårt. Den til venstre er ny, den heter Alfred (altså rhododendron-sorten, det er ikke jeg som har døpt den!) Den til høyre heter Baden Baden, og den plantet vi i fjor. Stammen du ser bak, er det som står igjen av svær tuja som vi kvittet oss med i fjor fordi den ble så stor og stygg. Planen er at stammen skal danne midten av rhododendron-bedet, og kanskje planter vi noe som kan klatre på den også.

Det sto en rhododendron her da vi kjøpte huset. Nå er den et sørgelig syn, dessverre. I fjor så det ut som den skulle komme seg litt, og det er antydning til nye skudd fra rota. Vet ikke helt hva vi skal gjøre, kanskje ryker hele greia til fordel for flere nye planter samlet på ett sted. Vi ser det an litt.

Må vise fram lille Morten meitemark som dukket opp da jeg gravde hullet. Ham la jeg trygt til side så jeg ikke skulle hakke ham i stykker med spaden.

Nå er også tomatplantene ute i det fri for alvor. I noen dager har de fått stå ute døgnet rundt, etter at jeg lenge har båret dem ut og inn om morgenen og kvelden. Neste skritt var å plante dem i store potter.

Nå blir det spennende å se hvordan de klarer seg.

Det var godt å kjenne hvor glad jeg blir av å pusle ute sånn. Tenker at jeg må være flinkere til å prioritere hagestell, selv om det er hektiske tider - fordi det gir meg så mye.

Deilig søndagslunsj

I dag virker det som det myldrer av meitemarker i plenen vår, sikkert fordi det er regn i lufta - da må markene komme opp for å ikke drukne. Da er det flere troster som benytter sjansen til å jakte. Det er fascinerende å se på hvordan de sprader rundt på plenen, stopper opp litt, før de hakker til med nebbet og dukker opp igjen med markefangst. De klarer å holde mange i nebbet om gangen, det ser du på bildet over.

Nå har den nettopp fanget en mark, som den mistet fordi den hadde en i nebbet fra før. Marken ligger på bakken, foreløpig...

Fortsatt ligger den på bakken (det er bare et knapt sekund siden forrige bilde). Kanskje trosten flytter litt på fangsten i nebbet, for nå...

... slår den til og huker tak i marken den hadde mistet.

Der er den fanget, og ender som føde til fugleungene som venter pipende i redet et sted i nærheten.

Jeg har hørt at trostene hører og føler hvor markene er. Det er derfor de går omkring, stopper opp litt, går lit til, stopper opp og så slår til. Helt utrolig - det ser jo ikke ut som de har ører i det hele tatt... Tenk om de hadde store ører utenpå hodet, slik som andre dyr. Hadde sett ganske rart ut...

Litt rosa i hverdagen

Omsider har jeg fått hengt opp de nye gardinene i stua (hvis noen husker det, nevnte jeg så vidt i et innlegg for leeenge siden at jeg hadde kjøpt nye gardiner fra Ellos). Som du ser, er de rosa! HP var først uhyre skeptisk, men bestemte seg til slutt for at han er trygg nok på sin egen maskulinitet til at han takler rosa gardiner i huset sitt. Jeg synes dette vinduet ser veldig fint ut omkranset av rosa.

Her er før-og-etter bildene. Før:

Og etter.
Utrolig hvor stor forskjell det blir av å bytte farger på gardiner...

Sofakroken ble koselig, synes jeg. Legg merke til de rosa putene og brikken på bordet. Tilfeldig? Neppe!

Med min fantastiske vidvinkellinse kan jeg ta bilde av hele stua i den nye rosa habitten. Think pink!

Kake og kroppslige kontraster

I dag er jeg i dårlig form... Nakken og armen verker, og jeg har mest lyst til å gi opp. Må innrømme at det kom noen tårer i frustrasjon tidligere i dag. Jeg er så lei av å ha det sånn, og noen dager er det vanskeligere å holde motet oppe.

I går var jeg også sliten og verkete, men hadde allikevel mer pågangsmot. Holdt på litt ute i hagen og puslet med litt forskjellig - og bakte lørdagskake.

Denne gangen ble det en sikker vinner: sukkerbrød med vaniljekrem, vanlig krem, litt jordbærsyltetøy og marsipanlokk. Jon-Erik synes det er så godt med bare krem, så halve kaka er uten syltetøy. Lett å se hvilken del som er beregnet på ham! (Men han har ikke hevd på hele halvdelen, altså - det er nok fare for at enten HP eller jeg spiser oss litt inn på den...)

Begge gutta mine var på farten på dagen i går, så jeg satt og koste meg i sola alene. Hørte på radioen, leste litt eller bare lot tankene fly.

Det er like fint vær i dag, og enda varmere. Nå skal jeg gå meg en tur i skogen og prøve å ikke tenke for mye på... ja; i det hele tatt prøve å ikke tenke. Og hvis kroppen krever at jeg bare legger meg rett ut etterpå, så må jeg bare gjøre det - selv om jeg egentlig har lyst til å gjøre en hel haug.

En snodig, men fin bok

Muriel Barbery, som har skrevet "Pinnsvinets eleganse" er ikke bare forfatter, hun er filosof også. Og da mener jeg virkelig filosof, hun er professor i filosofi - ikke bare en som tenker mye om mangt slik mange forfattere i grunnen gjør. Jeg visste ikke det da jeg leste "Pinnsvinets eleganse", men det overrasker meg ikke. Boka er full av filosofiske betraktninger rundt livet, døden, kjærligheten, kunst, kultur, musikk, mat - ja, i grunnen det meste. Mange av tankerekkene foregår i hodet til den tilsynelatende unnselige portnerkonen Reneé. Hun bor og arbeider i en bygård i Paris, og bruker mye tid på å skjule sitt intellekt for beboerne i gården. Hun har fått det for seg at en portnerkone ikke bør ha så mye kunnskap og intellektuelle interesser, og er redd for å få sparken hvis hennes sanne jeg kommer for en dag.

I gården bor ungjenta Paloma. Hun er 12 år, og er vel strengt tatt i opposisjon til det meste - og spesielt familien sin. Hun føler at de lever et totalt overfladisk liv, i motsetning til henne som tenker dype tanker og har en bred horisont. I løpet av boka flytter også den rike japaneren Kakuro inn i gården, og da begynner ting å skje. Etter hvert mistenker både Paloma og Kakuro at det bor mer enn interesse for trappevask og såpeserier på tv i portnerkonen, og det blir vanskeligere for Reneé å skjule hvem hun egentlig er. Om det er bra eller dårlig for henne? Ja, det vil du finne ut hvis du leser boka!

Selv om jeg slett ikke forsto alt i boka, appellerte den veldig til meg. Jeg klarte ikke å følge alle de filosofiske tankene og krumspringene. Dels skyldtes det nok at en del av lesningen foregikk på senga, og at jeg dermed ofte ble overmannet av trøtthet midtveis i tankerekkene, men jeg skammer meg ikke for å si at det også rett og slett kan være mangel på kunnskap om flere av emnene Reneés tanker kretser rundt. Men - i stedet for å virke avskrekkende, fikk jeg lyst til å lære mer om flere ting - og det er jo slett ikke dumt. Dessuten syntes jeg ikke filosofien sto i veien for den gode historien, tvert imot; det ble bare en ekstra dimensjon. Underveis tenkte jeg at "nei, nå skal jeg sannelig finne fram Jostein Gaarders "Sofies verden", (en roman om filosofiens historie) som jeg ga opp lesningen av etter noen få sider for mange år siden. Jeg tror jeg har den i hylla fortsatt - så kanskje jeg tar fatt på den i løpet av sommeren.

Lovens litt utilgjengelige arm

Heldigvis er det ikke ofte jeg trenger å anmelde noe til politiet. Akkurat hvor heldig det er, har jeg funnet ut nå - for nylig skjedde det noe som jeg ville anmelde, og da fant jeg ut at jammen er det uhyre tidkrevende å gjøre det.

Det som skjedde var at jeg skulle kjøpe fotballbilletter av en fyr som annonserte på Finn. I ettertid ser jeg jo at det var uhyre naivt; men jeg betalte på forhånd - i tro på at han er en ærlig sjel som kom til å sende billettene. Men de kom aldri, og JE som skulle sett Norge-Danmark ble skuffet. Uff...

Vel, så tenkte jeg at dette må jo anmeldes. Sjansen for å finne fyren og få igjen pengene er nok minimal, men hvis jeg ikke anmelder det er den lik null. Siden jeg husker at jeg for mange år siden var på politistasjonen en helgedag for å anmelde hærverk på bilen min, tenkte jeg at dette kan jeg gjøre en søndag. Heldigvis ringte jeg og undersøkte først, for - neida; anmeldelser må gjøres på hverdager, i kontortida.

Ok, så dro jeg ned første hverdag. Men da jeg kom på politistasjonen fikk jeg vite at jeg måtte regne med en ventetid på en og en halv time, fordi de bare har én etterforsker som kan ta imot anmeldelser. Rett før jeg kom, hadde det kommet en som skulle melde en person savnet. "Og det må du jo skjønne tar tid" sa hun som sto i mottaket til meg.
"Hva gjør jeg da?" spurte jeg. "Kan jeg gjøre en avtale og komme tilbake?"
"Nei, vi lager ikke timeavtaler. Du må bare komme innom og vente på tur."
"Hva hvis det akkurat har kommet inn noe som tar lang tid neste gang jeg kommer innom?"
"Da må du vente."

Jeg ble ganske provosert, og sa at da er det ikke sikkert jeg gidder å anmelde i det hele tatt, og er det slik det skal være i et velfungerende land? Så gikk jeg.

Noen dager senere hadde jeg tenkt meg om, og fant ut at jeg bare må anmelde det. Klok av erfaring utstyrte jeg meg med en bok og var forberedt på å vente. Jeg kom til politistasjonen rett før klokka 14 - og fikk da beskjed  - av den samme damen i mottaket - om at "etterforskeren er blitt satt på en jobb, så vi kan ikke ta imot anmeldelser resten av dagen".
"Nå tuller du vel" sa jeg, men den damen tuller nok ikke.

Da sa jeg en hel masse som hun heldigvis tok innover seg, for stikk i strid med reglementet ga hun meg en timeavtale dagen etter.
"Men da må du være her klokka ni!" sa hun med en mine som ga inntrykk av at dersom jeg ikke møtte opp ville en patrulje hente meg og sette meg i arrest.
Før jeg gikk understreket hun at slikt pleide de ikke å gjøre, dette var høyst uvanlig (jeg forsto jo at jeg burde være veldig takknemlig...).

Jeg møtte selvfølgelig opp i god tid dagen etter, og ti over ni ble jeg ropt inn av etterforskeren. Han var en hyggelig ung mann (nå høres jeg ut som min egen bestemor...) som ikke ga meg veldig mye håp om at de kommer til å finne bedrageren. Men han satte pris på at jeg bruker tid på å anmelde det...

Og ja: da jeg kom inn til ham, sa han
"Jeg hører du har vært her et par ganger?"
Mens jeg bekreftet det, funderte jeg på hvilken beskrivelse han hadde fått av meg fra damen i mottaket. Kanskje ikke den mest flatterende...

Bugnende bursdagskakebord

Gårsdagens lørdagskake gomlet vi i oss på bursdagselskap. Som bildet viser var det kaker for enhver smak! Først hadde vi spist grillmat, som vi nøt ute i det varme været. Kloke av erfaring sparte vi masse appetitt til kakene.

Bursdagsbarna var min lillesøster Tone og vårt felles tantebarn Idunn (som altså er yngste datter til broren min). Tone ble 36 tidligere i april, og Idunn fylte 6 år i går. Snart blir hun skolejente, og det gleder hun seg til. Tone er skolejente, og skal snart ha tentamen + muligens eksamen... Hun gleder seg ikke.

Her har Tone fått dobbelt vaffeljern i gave, noe hun tydelig likte veldig godt!  Det gjorde datteren hennes Henriette også, nå gleder hun seg til stabler på stabler av vafler.

Gratulerer med dagen til begge to!