Heia nummer 14!

Jeg heia på spiller nummer 14 her om dagen! I rød trøye tro han til for laget sitt, Eidsvold Idrætsforening (EIF), som rundspilte et lag fra Skedsmo.

Og hvorfor heia jeg på han fra EIF, og ikke på Skedsmo - som tross alt er mitt lokale lag?
Jo, fordi nummer 14 er nevøen min, Sigurd, så klart. Og ham heier jeg på! Dette var første gang jeg så ham sparke fotball, og det var morsomt å se. Han jobba hardt og hjalp laget sitt fram til en solid seier.

Så mange mål ble det at jeg kom ut av tellinga. Etter kampen ble Sigurd spurt om hvor mange mål det egentlig ble, og svaret var:
De andre skåra ett mål. Og vi skåra... mange mål.

Og da er det jo greit.

Snev av vår i England

Det er rart hvor raskt man er fast planta i hverdagen igjen. Selv om det bare er to dager siden jeg kom hjem fra England, virker det ganske fjernt. Muligens skyldes det at disse to dagene har vært fulle av gjøremål fordi vi skal ha stort bursdagselskap her i morgen.

 

Men: slik så jeg ut på tirsdag formiddag, på selve bursdagen min. Smil til deg selv i speilet, så kommer det gode humøret!

 

 

JE og jeg bodde på Dunkenhalgh hotel utenfor Blackburn, nord i England. Vi har bodd der før, og likte oss skikkelig godt. Her kan du lese om hvordan vi hadde det sist vi bodde der, og se flere bilder fra hotellet.

Jeg hadde bedt spesielt om å få rom i courtyard, for der er det så koselig. Vi bodde i det lille utbygget på høyre side, og når vi gikk ut av rommet kom vi rett ut i friluft. Som å ha en egen liten leilighet!

Legg merke til at det er blå himmel, og det regner ikke! Akkurat det er ganske utrolig til å være England i februar. Sola varmet, og jeg fikk en bitteliten forsmak på vår.

Koselig rom (selv om det er ganske rotete på dette bildet, da...).

Og så over til maten! Jeg er veldig glad i å spise, og benytter enhver anledning til å få i meg noe som smaker godt. På bursdagen min spanderte JE lunsj. Egentlig ville jeg ha en saftig burger, men det hadde de ikke - så det endte med fiskeburger i stedet. Den var god, den.

Nå tror du vel at dette var bursdagskaka mi? Nei, det kunne det vært - men på selve bursdagen min ble det ikke sjans til å spise kake. Heldigvis hadde vi sørga for å dekke søtbehovet grundig dagen før, først med denne solide sjokoladekaka...

... og seinere på kvelden ble vi så sugne på noe godt på rommet at vi tro til med room service med enda mer sjokoladekake og kaffe latte. Vi var så glupske at jeg glemte å fotografere de lekkert danderte kakene... men sånn så det ut etter gildet.

 

Du lurer kanskje på hvordan i all verden man klarer å være på reise på bursdagen sin uten å få mulighet til å spise kake? Jo, vi var rett og slett så mye på farten den dagen. Først gikk turen til Blackburns hjemmestadion, hvor vi blant annet var i supporterbutikken. Der henta vi billetter til fotballkamp samme kveld, og billetter til busstransport til kampen. Så spiste vi lunsj i baren / restauranten på stadion (ja, det var jo fiskeburgeren!). Planen var å ta en dessert også der (kake!) men tror du ikke de var helt tomme for alt søtt.

 

Vel, vi kunne ikke gjøre stort med det, men måtte bare gå rett fra lunsjen til bussen som kjørte oss til kampen i byen Hull - eller Kingston upon Hull som den formelt heter. Nå tror du vel jeg er klin sprø, for det var snakk om en busstur på 2,5 time. En vei. Så ja - jeg satt totalt rundt 5 timer i buss for å se fotballkamp. På bursdagen min.

 

Og så tapte til og med Blackburn kampen med to mål... Jaja, samme hvordan  man snur og vender på det, så hadde JE og jeg en fin tur sammen, med mange gode opplevelser. Vi kom i snakk med et eldre par som reiste med samme buss, og hadde en koselig prat med dem før kampen. De ble ivrige da de hørte vi var fra Norge, for de skal til Norge på ferie om en ukes tid. Snakk om tilfeldighet!

 

Og denne blide taxisjåføren ble vi godt kjent med: entusiastiske og serviceinnstilte Margaret som kjørte oss fra Manchester til hotellet på ankomstdagen. Hun er medeier i taxiselskapet Hyndburn cars, som gir god fastpris mellom Manchester og Dunkenhalgh. Siden hun var så hyggelig, avtalte jeg at hun skulle kjøre oss når vi skulle hjem også. Da hun hoppet (ja, hun hoppet!) ut av bilen og sang "Good morning!" var det som å treffe igjen en god venn.

 

Nå har vi direktenummeret og mailadressen hennes, og streng beskjed om å kontakte henne før vi kommer neste gang. Da skal nemlig broren hennes, som jobber med security på Ewood Park (Blackburns stadion) sørge for at vi får treffe fotballaget. Wow! Det hadde jo vært stas, da. Spesielt for JE selvfølgelig, men litt for meg også.

 

Tenk hvor heldig man er noen ganger, når man treffer slike mennesker som Margaret, som er så blide og hyggelige og gir totalt ukjente folk en god opplevelse. Hun hadde jo ikke trengt å gi oss dette tilbudet som broren kan fikse. Hun kunne bare kjørt oss dit vi skulle, tatt pengene og ikke gjort mer ut av det.

 

Jeg sa til henne: "Så heldige vi er som traff deg!"

Svaret var :"Så heldig jeg er som traff dere!"

 

Blir glad av sånt, jeg!

Fotball og påske i iskalde Køben

Skål til dere alle fra København! Jeg kom hjem derfra i går kveld, etter en kort visitt på et drøyt døgn.

Målet med turen var fotballkamp på Skjærtorsdag, i Parken som er hjemmestadion til FC København. Da har sikkert noen gjettet at jeg nok en gang var på tur med min fotballgale sønn, JE.

Stadionen er den største jeg har sett kamp på, med plass til 40.000 tilskuere. Vi satt høyt oppe, bildet viser ikke så godt hvor høyt og bratt det er, men det er langt ned til gresset. Vi så kampen mellom FC København og Brøndby. Disse to lagene er skikkelige rivaler, siden begge er fra København. Kampen er et hatoppgjør (som det kalles i fotballverdenen - jeg blir litt skremt noen ganger over voldsomme uttrykk og oppførsel, må jeg si...) og vanligvis er det en del bråk i forbindelse med den.

Denne gangen boikottet fanklubbene til begge lagene kampen, i protest mot at politiet krever at de må reise i samlet følge fra sine respektive hjemmearenaer når de skal på bortekamper. Det fører til at f.eks. Brøndby-supportere som bor rett ved stadionen til FC København, ikke kan gå rett dit, men må reise til Brøndbys stadion og bli med i buss derfra. Etter kampen må de tilbake dit før de kan reise hjem igjen. Tungvint, selvfølgelig (og enda mer tungvint når det er større avstand mellom stadionene) - men jeg synes vel også det er forståelig med tanke på alt bråk som kan oppstå mellom rivaliserende supportere.

Siden blod-supporterne da ikke var på kampen, var det "bare" 22.000 tilskuere. Til gjengjeld samlet tusenvis av fotballfans seg i København sentrum og herjet. Vi så i avisa dagen etter at det hadde gått hardt for seg, mange slåsskamper og mye bråk - og en del som ble arrestert.

Heldigvis hadde vi forholdsvis godt vær den kvelden, opphold og sol (til den gikk ned, da...) så vi holdt varmen sånn noenlunde til tross for få varmegrader.

Dagen etter slo det om til regn, og med vind i tillegg ble det fort kaldt, brrr....Vi hadde tenkt å rusle litt på Strøget, shoppe og kikke - men ble tatt på senga av at København er like påskestengt som Norge... Til og med Tivoli var stengt... Også vi som hadde bestilt en sen flyavgang hjem i går kveld, for å kunne bruke dagen. Vi holdt humøret oppe og dro på  tur til Christiania, ruslet en del rundt til vi ble så kalde at vi...

...måtte ta en kakaopause.

Endelig var det blitt så langt på dag at vi kunne spise - en god pizza med kylling til meg, ditto med skinke til JE - drikke en øl (eller cola...) og varme oss til vi dro til flyplassen.

Også var det som alltid godt å komme hjem igjen!

Fotball - foran og bak kulissene

Mange av dere som leser bloggen vet - eller har gjettet - at hovedmålet med turen til Blackburn var fotballkamp. Blackburn Rovers er det engelske favorittlaget til sønnen min, JE. Han så sin niende kamp denne gangen. For meg ble dette den femte kampen! Jeg må innrømme at det ikke er like viktig for meg å se kampene som det er for ham. Men det som virkelig er viktig er at vi to reiser på tur sammen, har god tid og hygger oss. Så lenge han gidder å reise sammen med meg, kommer vi til å ta minst en årlig tur på tomannshånd.

Når det er sagt: Jeg synes det er gøy med fotballkamp når lagene spiller bra og det er litt fart på banen. Motstanderne denne gangen var Wolverhampton (i orange). Forrige sesong klarte både Blackburn og Wolverhampton på hengende håret å berge plassene sine i Premier League (britisk tippeliga), derfor var det ekstra spennende å se dem spille mot hverandre i sesongåpningskampen.

... og i perioder hvor spillet er litt mer kjedelig og stillestående, er det alltids spillere å hvile øynene på. Når man sitter på tribunen bak mål, blir det mye utsyn til keeperens bakside. Dessverre har denne (Wolverhampton sin) litt for posete shorts etter min mening.

JE og jeg har lenge snakket om at vi må bli med på en omvisning på Ewood Park, Blackburns hjemmestadion. Tidligere har det ikke passet, fordi vi enten har bodd i Manchester eller Liverpool - og da blir det upraktisk å reise til Blackburn to dager på rad. Men denne gangen bodde vi jo rett utenfor byen, så vi hadde meldt oss på omvisning dagen etter kampen!

Ewood er en stor stadion etter norsk målestokk, med plass til drøyt 30.000 tilskuere. I England er den ikke så stor, siden de mest populære lagene har plass til både 60.000 og 70.000 mennesker. Allikevel er det så mye som skjuler seg i rom og ganger inne på stadionområdet, at jeg velger ut noen få bilder. Ovenfor er spillerinngangen. Den er jo ekstra stas å se og å kunne gå gjennom. Jeg er en lettrørt person, så da guiden satte på lydbånd med opptak av jubel fra en fullsatt stadion og ba de to yngste deltakerne på omvisningen om å løpe ut og hilse på publikum - ja, da måtte jeg svelge noen ganger...

Se på de to stolte småtassene!

Spillergarderoben er også stas å se. Den var heldigvis grundig vasket etter kampen dagen før, det luktet kun klor og rent. Jeg klarte ikke å motstå dette motivet av far og sønn på Blackburn-opplevelse sammen. Og legg merke til de oppmuntrende ordene spillerne kan lese på veggen: Score more goals! Jepp, det er det man skal!

Her er det ikke like stas å være; dette er fengselscellene. Guiden fortalte at det havner folk her på hver eneste kamp. Det er tre celler, en for hjemmefans, en for bortefans og en for damer. Av det kan vi tolke at det ikke er så farlig om damer fra rivaliserende lag havner i celle sammen... Hmm, mon tro om det ikke kan bli skikkelig catfight...?

Kontrasten til fengselet må jo være dette VIP-rommet. Her kan man altså sitte og spise en bedre middag, ta to skritt til siden og ha praktfull utsikt over kampen, for så i pausen sette seg igjen og ta en øl eller to før andre omgang. Høres bra ut.

Blackburn hadde nok ikke vært der laget er i dag uten sin aller største supporter, Jack Walker. For ordens skyld; statuen er Jack Walker, siden han døde i 2000. Han var en lokal fyr som ble milliardær på stålindustri og luftfart. Som enorm fan av Blackburn, kjøpte han laget og brukte flere hundre millioner på å utvikle klubben med spillerkjøp og stadionanlegg. Takket være det, rykket Blackburn opp fra å være en middelmådig klubb til å hevde seg i toppen av Premier Lague på 90-tallet. I 1995 vant de ligagullet.

Jack Walker var nok en spesiell fyr, noe dette bildet viser. Det synes litt dårlig, for bildet er tatt gjennom vinduet fra rommet ved siden av - men i enden av rommet er det innredet en kopi av stua til Walkers mor. Han var veldig knyttet til henne, og hadde alltid drømt om å kunne sitte hjemme i stua hennes og se favorittlaget sitt. Da han eide laget, kunne han jo gjøre hva han ville. Selv om han har vært død i over 10 år, står rommet fortsatt slik.

Nylig ble Blackburn kjøpt opp av indere. Mange er misfornøyd med det, for de er visst ikke genuint opptatt av laget, men mest av hvilken status det gir dem å eie et fotballag.

Vel, uansett - jeg har fått en helt ny forståelse for hva fotballaget betyr for Blackburn. Mange tusen (titusener?) fotballfans besøker byen hvert år, og legger igjen penger i overnatting, mat, drikke, taxi osv. osv. Det gir utrolig mange mennesker arbeid. Ikke rart at det under hvert eneste byskilt som forteller deg at du er kommet til Blackburn, henger et annet skilt hvor det står: The proud home of Blackburn Rovers.