Rosa velkomst

Ikke verst å bli møtt av denne blomsterprakten når man kommer hjem fra ferie! Min nye austinrose, en Abraham Derby, har sprunget ut. Og det bugner av knopper også - jippi! I dag har hagen fått vann, men mer stell må vente til i morgen. Da skal det lukes og dulles. Gleder meg!

Nye klematis - til halv pris!

Man skulle tro at de som jobber på Plantasjen leser bloggen min, for samme dag som jeg fortvilte over mine døde klematis i dette innlegget leste jeg en annonse i avisa som frista med 50 prosent på alle klatreplanter.

En kjapp kveldstur, og dermed var to nye klematis anskaffet. Pluss en geranium, også til halv pris. En tohundrelapp for disse tre plantene - det synes jeg er et godt kjøp!

Klematisene skal gi store rødlilla blomster. Og så har de så fint navn - Cardinal! Kan det være sånn at klematis ofte har staselige navn? Jeg undres fordi Sylvia med bloggen Kanel & sukker fortalte meg at hun har hatt en klematis ved navn President. Noen som vet? (kan jo selvfølgelig google det, men gidder ikke akkurat nå...)

Sylvia ga meg også tips om å gi klematisene sand ved røttene. Sand er det ikke mye av her på min leiretomt, derfor dro jeg ut i nærområdet med en isboks i bilen, på leting etter egnet sand. Jammen fant jeg det, gitt (og jeg robba ikke noen av sandkassene i de bratte villaveiene i nærheten for strøsanda de skal bruke til vinteren...).

Så ble det planta etter alle kunstens regler, med plantejord iblanda kugjødsel - og altså sand nærmest røttene. Nå blir det spennende å se om dette blir bra.

Voila - tre klematis; en Cardinal på hver side og en annen sort i midten. Jeg har et-eller-annet-sted en plantemerkelapp hvor det står hva den heter også, og jeg trodde jeg hadde lagt den et sted jeg skulle huske... men neida. Skitt au - den får lilla blomster i hvert fall!

Frustrert - men håpefull

Det er bare å innse at de fleste rosene har gått dukken i løpet av vinteren... Nå er det straks St. Hans, og det er begredelig trist i rosebedet, hvor tulipanene fortsatt holder på å visne helt ned. Dessuten har to av klematisene som jeg planta for to år siden også trukket sitt siste sukk. De har i alle fall ikke vist tegn til liv ennå, og nå er det 20. juni. På tide å se sannheten i øynene.

Jeg blir litt frustrert og motløs av det. Det er så demotiverende å holde på og spa og grave, plante, vanne og gjødsle og bruke masse tid og penger... også kommer det en beinhard vinter og stiller det hele tilbake til null. Æsj!!

Men, ok - jeg får være glad jeg ikke er bonde og skal ha et levebrød av dette! Dessuten, når jeg ser hagen under ett, er det for det meste masse å glede seg over:

En av klematisene har klart seg! Det er en av tre; altså 33 prosent - ikke verst! Og se på syrinblomstringen!

Fortsatt er det liv i valmuen som jeg planta for et par år siden, og ripsbuskene er fulle av grønne kart som kan omdannes til deilig ripsgele på sensommeren.

Den nye rosen min har knopper som snart springer ut. Det samme har peonene. Og i urtebedet har det begynt å vokse markjordbær! Dem må det være fugler som har "sådd", siden bedet er rett ved fuglebrettet hvor de spiser og - ja, maten kommer jo ut igjen også...

Rhododendronen som jeg frykta var helt død blomstrer som bare det. Riktignok ser den ganske skranten ut, men det kommer nye blader på den.

Neida, skal vel ikke klage for mye når det tross alt er så frodig som dette...

Så i stedet har jeg begynt så smått å grave opp det som er dødt og planlegger nye turer til hagesenteret!

Og rhododendronen erstattes med...

I går var tida inne for å dra på hagesenteret og kjøpe en erstatning for rhododendronen som jeg gravde opp her om dagen. Jeg er så glad i å surre rundt der og se på alle de vakre blomstene og andre saker og ting som de selger. Drømme meg litt bort - hvis jeg bare kunne kjøpe alt jeg har lyst på, og gjøre hagen så fin, så fin... sukk...

 

Men - det er mye glede i å titte også. Dessuten...

... var det en del som ble lasta opp i trillevogna mi.

Og her er den utvalgte erstatningen, klar til planting. Flunkende ny spade er det også, for den gamle brakk i to da rhododendronen ble gravd opp...

Og den nye planta ble... tattaratattarata (trommevirvel!):

En buskrose!
... trommevirvelen stilner fort ved synet av denne noe unnselige planta uten en eneste blomst. Men - det er masse knopper på den, og gartneren på hagesenteret sa at den skal blomstre masse allerede i år. Regn med bilder av det!

Rosen er en Austinrose, og den heter Abraham Derby. Den er såpass robust at den bør kunne tåle å stå i min nordavindutsatte hage (for øvrig er dette på sørsiden av huset...). Den gir store, tettfylte rosa blomster hele sommeren igjennom. Og den har sterk duft!

Nå gleder jeg meg til å nyte synet og duften av Austinroser i hagen min!

(Når det er sagt, så ser det ut til flesteparten av de andre rosene mine har gått dukken på grunn av den harde vinteren... Gartneren på hagesenteret sa at jeg kan se det an til St. Hans, men hvis de ikke har begynt å spire ennå da er nok håpet ute... Jeg krysser fingre...)

Primula i staudebedet

I staudebedet mitt vokser og trives denne primulaen. Ser du at blomstene ser annerledes ut når den vokser "vilt" enn når den vokser inne i en potte? Hver blomst er mindre, og traktformet.

(Er du usikker på hvordan primula i potte ser ut, kan du for eksempel ta en titt her.)

Ganske fint, synes jeg - når blomstene sammen danner en rosett.

Primulaen planta jeg rett ut i bedet for to år siden, etter at den hadde blomstra av innendørs og begynte å se ganske trist ut. Nå har den virkelig fått nytt liv!

Og nå, mens jeg lette på nettet etter bilder av primula å lenke til, har jeg lært meg at primula er det samme som kusymre! Både blomstene, bladene og roten kan brukes medisinsk, står det på denne siden. Så lærte jeg noe nytt i dag også!

Nå ryker'n

Denne rhododendronen har jeg stelt og stulla med siden vi flytta inn på Heimtun. Den var et sørgelig syn allerede for fem somre siden,. Men jeg synes det er så trist å kaste planter, derfor har jeg prøvd så godt jeg kan å redde den. I fjor så det endelig ut til at den begynte å komme seg. Men så kom den harde vinteren og herja så grusomt ille med den. Så å si alle bladene falt av, og nå er det bare to stakkars små kvister igjen som det er liv i. Jeg gidder ikke å vente enda flere somre på at den skal bli pen - altså: vekk me'n!

Jeg begynte å løsne jorda rundt den med spaden. Da tilbød HP seg å overta, og jeg takket selvfølgelig ja til det. Men det ble rett og slett for mye for spaden som knakk i to. Ja ja, en tur til hagesenteret står uansett på planen for kommende uke, for jeg vil jo kjøpe noe nytt å plante her. Da blir det ny spade også.

Heldigvis hadde vi et greip. Dessuten har vi en alaskan malamute, som mer enn gjerne graver litt.

- Hva? Skal det graves her?

- Ok, jeg gir gjerne en hjelpende labb eller to...

Men vi måtte være litt strenge på dette, for vi prøver å få ham til å forstå at det ikke er lov til å grave i hagen. Visstnok er malamutenes graveinstinkter veldig sterke, så vi får se hvor godt vi lykkes med det. Men han lot i alle fall hullet være i fred mens vi gjorde resten av jobben.

Å snuse litt i hullet er lov. Om noen dager er det noe nytt som skal plantes, og jeg har jo en plan - men hvis du vil se hva som kommer der må du rett og slett følge med utover i uka!

Rabarbrapai med sukrin

 

Snart er det helg, og da kan det smake godt med en liten kakebit eller to. Jeg kan trygt anbefale denne rabarbrapaien som jeg bakte sist helg. Siden jeg er så inspirert til å teste sukrin for tida, brukte jeg det - og paien falt i smak den. Og du - den er superenkel!

Rabarbra skal visstnok helst brukes før St.Hans. Ikke noe å si på det, når den allerede har vokst seg så stor og fin - her er det bare å ta for seg! Jeg har planer om å lage masse saft, men etter suksessen med denne paien blir det nok en pai eller fire til.

Server gjerne paien med krem til. Det er en sikker vinner for hele familien. Her i huset var vi to voksne, en 18-åring og en 12-åring, og alle spiste med god appetitt. Hvorvidt den egentlig ble søt nok med sukrin i, var det strengt tatt delte meninger om... "Den var frisk," var kommentaren fra HP. Frisk? Joda, den er jo ikke syk heller... Men jeg dømmer etter hvor mye som ble spist opp, jeg. Og hele paien forsvant!

Oppskriften kommer her. Den er inspirert av flere andre oppskrifter jeg fant på nettet, og tilpasset etter mengden margarin jeg hadde i kjøleskapet.

Smuldrepai med rabarbra
100 gram margarin
100 gram hvetemel
100 gram sukrin

Skjær margarinen i terninger og smuldre dem sammen med mel og sukrin.

3-4 stilker rabarbra (her er det egentlig bare du selv som avgjør hvor mye du bruker)
litt potetmel
3-4 ss sukrin
kanel

Skrell rabarbraen og skjær den i passelige biter. Vend dem i potetmel (for at det ikke skal klistre seg sammen). Hell sukrin over og bland det så sukrinen fordeler seg godt. Smør en paiform og hell rabarbra/sukrinblandingen oppi. Dryss over kanel etter smak. Så smuldrer du paideigen over.

Stekes på 200 grader i 20-30 minutter (til rabrabraen er mør og paien er sprø og fin).

Spis og nyt!

Blomstring

Jeg er skikkelig misunnelig på dem som har hager som allerede bugner av blomster. Ikke skjønner jeg hvordan de får det til, for her hos meg er det ikke sånn. Noe av grunnen kan nok være at jeg bor ganske værhardt til, nordavinden er nådeløs og det er få lune vokseplasser. Til gjengjeld bor jeg så praktfullt til på andre måter: fritt og usjenert - det skal mye til for at jeg velger å flytte!

 

Men litt blomstring er det da i hagen: Epletreet, for eksempel.

I staudebedet blomstrer blant annet løytnanshjertene. De er et sikkert vårtegn, som minner meg om barndommen. Løytnanshjerter var ett av de første blomsternavnene jeg lærte meg.

Også syrinene, da, nå begynner de også å springe ut. Nydelige å se på, også så deilig som de dufter. Nå gjelder det å passe på; ta seg en rusletur i hagen titt og ofte for å se og lukte. Plutselig er forsommeren over, og da begynner andre tider med nye blomster og lukter.

Ode til visne tulipaner

Jeg tok en tur rundt i hagen i dag og knipsa bilder av blomstring. Tulipanene som bare er visne og stygge, gikk jeg først fort forbi. Denne tida er egentlig bare en ventetid, det er snakk om å holde ut mens tulipanene - som jeg for bare et par uker siden syntes var så vakre - visner helt ned før jeg klipper dem vekk. Husj, ferdig med dem!

Men så bestemte jeg meg for å gi de visne tulipanene litt oppmerksomhet allikevel. For de er jo bare et symbol på selve livet, i all sin forgjengelighet. Først forventningen når de tidlig om våren presser sine spede spirer opp gjennom vissent løv fra i fjor. Gleden over å se dem vokse seg store, sette knopper og til slutt springe ut i praktfull blomstring. Det er vår, og de er så etterlengtet. Noen få uker gledes vi over dem, besøker dem hver dag, stikker nesa ned imellom kronbladene og trekker pusten. Ja, det er deilig!

Så kommer dagen da de begynner å falme. Og snart faller det første kronbladet til bakken, raskt fulgt av flere. Til slutt står stilken hodeløs igjen. Stygg. Helst vil vi bare fjerne den med en gang, et raskt klipp ved bakken så alle spor blir borte.

Men gjør vi det forsvinner kraften fra tulipanen. Den må få lov til å stå der og være stygg, brun, innskrumpet - helt til den har sendt all næring tilbake til løken igjen. Det evige kretsløpet, slik at løken kan sørge for at vi også neste vår kan glede oss over de første små spirene.

-----------

Ok, litt svulstig ble kanskje dette, men det er allikevel sant! Så stopp litt ekstra ved de visne tulipanene og send dem en god tanke mens du venter på at innlegget mitt om blomstene som blomstrer nå kommer - en annen dag.

Våronn i rhododendronbedet

Heimtunrusken 2013 er i gang! I går fikk rhododendronene den nye jorda jeg kjøpte på hagesenteret. De har hatt en tøff vinter, og ser ganske så triste ut, egentlig.

Jeg håper de kommer seg, nå som de har fått frisk jord med masse næring. Hvis de i tillegg får kjenne på litt sol og varme og får masse vann så de ikke tørker ut nå på våren, så bør det hjelpe.

Et par meter unna hoved-rhododendronbedet står en utstøtt liten stakkar. Den var her da vi kjøpte huset, og så ut til å skulle stryke med. Men i fjor kom den seg allikevel ganske godt, så den har fått stå. Nå er jeg jammen skeptisk til om den kommer til å bli noe særlig dekorativ... men jeg gjør ikke noe med den før jeg ser om den henter seg inn igjen. Det er trist å kassere planter, synes jeg - jeg prøver i det lengste å få liv i dem igjen. Dessverre er det ganske værhardt her hos oss, så det er ikke alle planter som klarer seg.

En som klarer seg uansett vær er Bamse. Han bryr seg i alle fall ikke om iskald nordavind som herjer rundt hushjørnene. Verre blir det nok når sommervarmen kommer for alvor. Hvis sommervarmen kommer for alvor... Da blir det varmt for ham.

Å ligge på taket av hundehuset er favorittsysselen når han er i hundegården. Der ligger han og følger med på oss når vi holder på ute, ser på fugler som flyr eller folk som går forbi utpå veien - eller bare sover.

Vårens første tur på hagesenteret

Sukk... jeg blir mo i knærne og varm om hjertet ved synet av alle disse blomstene. Jeg får lyst til å ta med meg alle sammen hjem og spre dem utover i hagen (og i huset, jeg tror jammen det ikke ville bli plass til alle i hagen...) og bare nyyyyyte synet.

Overfloden av vakre blomster så jeg i Lillestrøm Hageland, som er favoritthagesenteret mitt. Det er fint på Plantasjen også, men her på Hageland er det litt mer eksklusivt. Riktignok også litt dyrere, men det kan det være verdt hvis kvaliteten og opplevelsen av handleturen veier opp.

Og det er jo ikke bare blomster som frister, vet du: urner og potter, lysthus, møbler, saker og ting - alt ser så fint ut og det roper etter å få bli med meg hjem. Særlig nå som vi endelig har fått vår, og jeg vil bare være ute og stulle og stelle - eller drikke en kaffekopp på terrassen eller en øl i ettermiddagssola.

 

På Hagesenteret har de også sin egen hagekatt som spankulerer rundt, sånn passe tykk og bedagelig.

 

Og jeg dro hjem - flink som jeg var - med kun det jeg på forhånd hadde bestemt: rhododendronjord og lecakuler. Det er for tidlig å fråtse i blomster, fortsatt kan det fryse og da blir det lett ødelagt. Men nå kan jeg i alle fall ta våronn i rhododendronbedet. Viktig å ta vare på de plantene man har også, ikke bare drømme om nye.

Lyspunkt i vinduskarmen

Tåke ute. En nydelig alpefiol inne.

Jeg håper tåka letter utover dagen. Men uansett kan jeg glede meg over alpefiolen som gir blaffen i både tåke, regn og kjølig vær. Den ser ut til å være glad for at den fikk bli med meg hjem i går, og krever ikke så mye mer enn å stå og pynte opp. (Pluss en skvett vann innimellom, da - men ifølge mannen i blomsterbutikken skal den ikke ha så mye av det heller.)

På vei til vinterlagring

Det var meldt snø i dag. Nå har ikke det slått til her på Skedsmokorset, men i morgen rundes midten av oktober så det er bare å innse at vinteren er rett rundt hjørnet. Da var det på tide å flytte inn pelargoniene mine for å nyte synet av dem i vinduskarmen i stua mens de visner ned til vinterlagring.

Faktisk er det fortsatt knopper på noen av dem, sammen med blader som holder på å visne. Tre årstider på en gang i en liten potte; vår, sommer og høst.

Det blir spennende å se om knoppene springer ut før resten av planta har overgitt seg til vintersøvnen.

Håpet er ute...

Man trenger ikke å granske tomat- og agurkplantene mine nøye for å forstå at jeg ikke lenger kan håpe på egen avling.

Høsten har definitivt tatt kål på de sarte vekstene. En frostnatt for et par uker siden satte inn nådestøtet, og siden har det bare gått nedover.

Men - det er moro å se at en liten agurk så smått hadde begynt å vokse.

Og et par små tomater også, gitt!

Akk ja, sommeren var nok ikke varm og solrik nok. I tillegg må jeg innrømme at plantene ikke har fått full oppmerksomhet i år. For det er det...

... denne karen som har fått! Og han er fortsatt ung og håpefull!