Alltid en grunn til å drikke vin

Livet er ikke så verst. Nå er det meldt fint vær i flere dager framover, og jeg har inntatt terrassen med hvitvin, kjeks og bok. Riktignok er det overskya akkurat nå, men det regner ikke og bare det er jo grunn god nok til å ta et glass vin. (Vel, hadde det regna ville det vært en god grunn til å drikke vin...)

Slaveri og sterke følelser

Jeg ble så eitrende sinna da jeg leste "Tilbake til Tall Oaks" av Kathleen Grissom. Ikke fordi boka er dårlig, for den likte jeg godt. Nei, jeg ble så tvers igjennom sint og fortvila over å lese om hvordan slaver ble behandlet. Joda, jeg har selvfølgelig hørt masse om slaveri før; lest om det i bøker og blader, sett filmer og dokumentarer - men det er lenge siden jeg har kjent på de voldsomme følelsene jeg fikk mens jeg leste denne boka.

Kanskje har det noe med sinnsstemningen min mens jeg leste å gjøre? Jeg vet ikke - men uansett kjente jeg på en voldsom harme over hvor urettferdig verden kan være og hvor store forskjeller det kan være mellom mennesker basert på noe så overfladisk som hudfarge. Dessverre er det fortsatt mange som mener man har rett til å forskjellsbehandle folk fordi de har en annen farge, opprinnelse, kultur, religion eller av andre grunner. Skammelig er det!

Men - uansett: boka! Den er flott, og bør absolutt leses. Handlingen rommer mye annet også, i tillegg til behandlingen av slavene. Historien foregår på slutten av 1700-tallet, på plantasjen Tall Oaks i Virginia, USA. Hovedpersonen Lavinia er en liten jente da hun kommer til plantasjen. Foreldrene hennes døde om bord på et skip fra Irland til Amerika, og kapteinen, som også eier Tall Oaks, tar henne med seg hjem så hun kan arbeide for ham til hun har tjent inn det foreldrene skyldte for overfarten. Selv om Lavinia er hvit blir hun plassert hos de svarte slavene. Kokken Belle får i oppdrag å ta hånd om henne, og etter en trøblete start knytter de to sterke bånd.

For Lavinia blir livet komplisert, fordi hun egentlig ikke hører hjemme verken hos de svarte slavene eller de hvite plantasjeeierne. Først som ung voksen får hun innpass i de hvites verden, men de varme følelsene og den tette kontakten med sin svarte "familie" gir hun aldri slutt på.

Stemningen i boka minner meg litt om "Tatt av vinden". Tidvis er det som jeg kan kjenne de varme vindene i sørstatene, høre slavenes sang og kjenne lukten fra kjøttet de griller over bålet når de seint på kvelden kan avslutte dagens arbeid.

Mot slutten av boka bygger dramatikken seg opp, og da ble det virkelig vanskelig å legge den fra meg. Her er det kjærlighet, hat, omsorg, svik, liv og død - alt skildret med innlevelse av Kathleen Grissom. Hun har fått rosende omtaler for denne debutboka si, og mange venter spent på henne neste roman. Den kommer nok jeg også til å lese!

Nye klematis - til halv pris!

Man skulle tro at de som jobber på Plantasjen leser bloggen min, for samme dag som jeg fortvilte over mine døde klematis i dette innlegget leste jeg en annonse i avisa som frista med 50 prosent på alle klatreplanter.

En kjapp kveldstur, og dermed var to nye klematis anskaffet. Pluss en geranium, også til halv pris. En tohundrelapp for disse tre plantene - det synes jeg er et godt kjøp!

Klematisene skal gi store rødlilla blomster. Og så har de så fint navn - Cardinal! Kan det være sånn at klematis ofte har staselige navn? Jeg undres fordi Sylvia med bloggen Kanel & sukker fortalte meg at hun har hatt en klematis ved navn President. Noen som vet? (kan jo selvfølgelig google det, men gidder ikke akkurat nå...)

Sylvia ga meg også tips om å gi klematisene sand ved røttene. Sand er det ikke mye av her på min leiretomt, derfor dro jeg ut i nærområdet med en isboks i bilen, på leting etter egnet sand. Jammen fant jeg det, gitt (og jeg robba ikke noen av sandkassene i de bratte villaveiene i nærheten for strøsanda de skal bruke til vinteren...).

Så ble det planta etter alle kunstens regler, med plantejord iblanda kugjødsel - og altså sand nærmest røttene. Nå blir det spennende å se om dette blir bra.

Voila - tre klematis; en Cardinal på hver side og en annen sort i midten. Jeg har et-eller-annet-sted en plantemerkelapp hvor det står hva den heter også, og jeg trodde jeg hadde lagt den et sted jeg skulle huske... men neida. Skitt au - den får lilla blomster i hvert fall!

Ut på tur i Sommer-Norge

Hva ville du gjort når himmelen ser sånn ut og du har bestemt deg for at du skal ut og gå tur? Ta på regntøy? Jasså, er du bleik, eller....? Jeg strena av gårde uten regntøy, jeg. "Dette går bra!" tenkte jeg. "Og om det kommer ei lita skur, så pytt pytt!"

Litt over halvkilometeren hjemmefra begynte det å dryppe litt. Veldig raskt dryppa det mye. Fortere enn jeg hadde trodd silte regnet ned.

"Det går sikkert snart over!" tenkte jeg, og stilte meg under trærne langs gangveien. Så begynte skybruddet.

Jeg stakk ned i grøfta for å få bedre ly for regnet. "Kan jo stå her til det gir seg!" tenkte jeg.

Og sto der. Og sto der. Og - ja, du har gjetta det? - sto der.

Dette var utsikten min. Der oppe er gangveien. "Håper ingen jeg kjenner kommer forbi og får øye på meg..." tenkte jeg og begynte å føle meg litt dum. Regnet pøste ned, og etter hvert ga ikke trærne spesielt mye ly for regnet lenger.

"Jeg teller til hundre, og hvis det ikke har gitt seg da må jeg bare gå så fort jeg kan hjemover," tenkte jeg.

Jeg måtte gå så fort jeg kunne hjemover. Man kan jo si at regnet hadde gitt jakka mi en enda freshere rosafarge enn før....

Men jeg hadde bestemt meg for å gå fem-seks kilometer, og når jeg først har bestemt meg for noe blir det som regel gjennomført. Altså...

... på med tørre klær, og ut igjen! Denne gangen med regnjakke. Regnbukse? "Det går sikkert bra uten!" tenkte jeg.

På andre forsøk kom jeg meg helt ut i skogen. Først så det ut til at det skulle gi seg å regne, men ting blir ikke alltid slik de ser ut til. I skogen var det veldig vått...

... og det var buksa mi også da jeg kom hjem...

Det er sommer i Norge!

Festival med vann i sentrum

I går ettermiddag, få timer før ekstremværet Geir var venta her på Østlandet, rusla HP og jeg oppover Sagstien på Strømmen.

Vi skulle på Sagelvafestivalen, som var ved denne fossen. Jeg var ganske sikker på at den heter Sagfossen, men HP mener at den ikke heter noe spesielt. Han vet nok best, for han er jo fra Strømmen, og har lekt masse i denne elva da han var liten gutt. Men elva heter i alle fall Sagelva.

Selvfølgelig heter den Sagelva fordi det i gamle dager var en sag her: Strømmensaga. Og jammen du, den er der fortsatt! Eller, det riktige er at den er bygd opp igjen av noen ivrige sjeler som kaller seg Sagelvas venner. De gjør en stor innsats for å ta vare på miljøet rundt Sagelva, blant annet står de bak festivalen som var i går. Hvis du vil vite mer om dem har de en super hjemmeside som du kan se her.

De har bygd opp en sag som drives med vann på samme måten som i gamle dager. Jeg er litt fascinert av gamle tradisjoner, og syntes det var flott å se demonstrasjonen av saga. Her sages en svær tømmerstokk til planker. Stokken festes godt, og kjøres sakte bortover mens saga jobber med voldsom kraft ovenfra. Alt drives med vannkraft.

Du kan faktisk se på bildet hvor fort saga går!

I underetasjen av bygningen er skovlene som driver saga; den store gir kraft til saga, mens den lille drar tømmerstokken tilbake når saga er ved enden.

For å lede vannet til riktig skovlehjul er det bygd to renner. Lemmer stenger for vannet når skovlene skal stoppe. Den store renna leder vannet til skovlen som driver saga, naturlig nok - det kreves mer kraft for å drive saga enn for å dra stokken tilbake.

Er ikke dette er fantastisk eksempel på hvordan kreftene i vannet kan brukes positivt? (Til sammenligning har jo årets flom vist oss tragiske eksempler på de negative sidene av vannkraft...).

Siden uværet Geir lot vente på seg, var det oppholdsvær og godt og varmt. Mange folk var det også, og det er kjempefint når Sagelvas venner først drar i gang et så stort arrangement. I tillegg til demonstrasjon av saga var det blant annet demonstrasjon av kvern (altså til å kverne korn, på gamlemåten med steinkvern - selvfølgelig også drevet av vann), underholdning med lokale krefter, speiderne hadde stand og fortalte litt om hva de driver med. Og så var det salg av litt mat, kaffe og vafler.

En barnehage hadde pynta området med flotte bilder.

Og jammen fikk vi med oss en kake fra lotteriet til Strømmen damekor! Jippi! Ekstra moro var det fordi vi slett ikke vant i lotteriet. Det gjorde derimot svigermor, som også synger i koret og plutselig dukka opp bak oss. Hun skulle ikke rett hjem, og trengte noen til å ta hånd om kaka. Vi lot oss ikke be to ganger! (Hun skulle ha halvparten selv altså, men resten kunne vi få. Da ble det kakekos i går kveld!)

Frustrert - men håpefull

Det er bare å innse at de fleste rosene har gått dukken i løpet av vinteren... Nå er det straks St. Hans, og det er begredelig trist i rosebedet, hvor tulipanene fortsatt holder på å visne helt ned. Dessuten har to av klematisene som jeg planta for to år siden også trukket sitt siste sukk. De har i alle fall ikke vist tegn til liv ennå, og nå er det 20. juni. På tide å se sannheten i øynene.

Jeg blir litt frustrert og motløs av det. Det er så demotiverende å holde på og spa og grave, plante, vanne og gjødsle og bruke masse tid og penger... også kommer det en beinhard vinter og stiller det hele tilbake til null. Æsj!!

Men, ok - jeg får være glad jeg ikke er bonde og skal ha et levebrød av dette! Dessuten, når jeg ser hagen under ett, er det for det meste masse å glede seg over:

En av klematisene har klart seg! Det er en av tre; altså 33 prosent - ikke verst! Og se på syrinblomstringen!

Fortsatt er det liv i valmuen som jeg planta for et par år siden, og ripsbuskene er fulle av grønne kart som kan omdannes til deilig ripsgele på sensommeren.

Den nye rosen min har knopper som snart springer ut. Det samme har peonene. Og i urtebedet har det begynt å vokse markjordbær! Dem må det være fugler som har "sådd", siden bedet er rett ved fuglebrettet hvor de spiser og - ja, maten kommer jo ut igjen også...

Rhododendronen som jeg frykta var helt død blomstrer som bare det. Riktignok ser den ganske skranten ut, men det kommer nye blader på den.

Neida, skal vel ikke klage for mye når det tross alt er så frodig som dette...

Så i stedet har jeg begynt så smått å grave opp det som er dødt og planlegger nye turer til hagesenteret!

Villmarkens datter

Som en ekte villmarkens datter har jeg tilbrakt det siste døgnet langt ute i skogen. Blant annet med å slappe av med å lese bok. Veldig smart å ha med seg en bok på overnattingstur, for uansett hvor idyllisk og deilig det er, kan tida bli litt lang utover kvelden når man camper. I går kveld satt jeg og leste - selvfølgelig avbrutt av diverse andre camp-aktiviteter - til klokka var over ti om kvelden. Det er jo lyst!

HP, Bamse og jeg gikk hjemmefra til denne fantastiske idyllen oppe i Romeriksåsen.

Rundtjern heter det, og for lokalkjente kan jeg røpe at det ligger et par kilometer nordvest for Ringdalshytta. Alt i alt cirka sju kilometer fra utgangsdøra vår. Så kjapt er det å komme seg langt ut i villmarka, det er helt fantastisk!

Rett forbi her går skiløypa mot Busterudvangen, og HP har lagt merke til denne gapahuken når han har vært på skitur. Vi har lenge tenkt at det hadde vært fint å gå hit og overnatte, og nå passa det.

 

God og enkel mat er viktig når man camper. Lapskausen fra Real turmat er veldig smakfull! Kok opp vann, hell oppi posen og rør rundt, vent noen minutter og spis. Nam nam, godt og næringsrikt.

 

Selv om det står en gapahuk der, hadde vi med oss et lite telt. Det var lurt, for det kom en del mygg og knott utpå natta, og da var det deilig å slippe å ligge i friluft som levende mat for dem...

Bamsegutt sov ute i marka for første gang, og han var kjempeflink. Det tok litt tid før han slo seg ordentlig til ro, han kunne jo ikke uten videre skjønne at vi skulle bli der til dagen etter. Men - som du ser - etter hvert ble han helt kul.

HP liker å fiske...

 

... og jammen fikk han en ørret på omtrent en halv kilo! Den kokte vi i kaffekanne til kveldsmat og delte broderlig i tre. Både de med og uten pels syntes det var kjempegodt.

Selv om det var en varm sommerkveld var det deilig å fyre bål når sola begynte å gå ned. En ting er varmen fra bålet, men en annen ting er kosen med å stirre inn i flammene og høre på knitringa.

Jeg skal være ærlig og innrømme at søvnen ikke blir den aller beste på en sånn tur; litt for hardt underlag, litt for varmt i teltet og alt er uvant... Klokka 5 i dag følte vi oss ferdige med å ligge i teltet, da hadde sola allerede vandret et stykke opp på himmelen. Vi la oss på fjellet utenfor teltet og tok det rolig, etter hvert lagde vi kaffe og spiste frokostmatpakker, mens småfugler sang og kvitra overalt rundt oss. Da er det faktisk helt greit selv om det har vært lite soving, ingen blir grinete av den grunn.

Og ja - vi er enige om at det har vært en fin tur!

Noen timer på byfest i Lillestrøm

I går reiv jeg meg løs fra min rolige hjemmetilværelse og tok en tur på byfesten i Lillestrøm sammen med HP. Her ser det ut som jeg drikker øl, men det er faktisk kaffe latte.

Men - før jeg drakk kaffen hadde vi spist pizza og drukket øl på Casa Mia, en super italiensk restaurant som er veldig populær. Vi hadde flaks og fikk bord ganske kjapt.

Byfesten i Lillestrøm er andre helga i juni hvert år. Da myldrer byen av folkeliv, det er musikk fra mange forskjellige scener rundt omkring - og det er gratis å høre på! I år sto blant annet DDE, Hanne Boel, Kurt Nilssen og Admiral P på programmet.

Nesten hvert eneste år regner det når det er byfest. I år hadde arrangørene vært kloke av skade og satt opp et enormt telt på Torget, cirka 30 ganger 30 meter i to etasjer. På bakkeplan var det drikkeservering, og i andre etasje restaurant. Det krydde av folk der, og flere og flere kom til utover kvelden. Rundt midnatt var det så mange at folk sto som sild i tønne og ingen kom noen steder - har jeg hørt; jeg hadde heldigvis reist hjem da...

I tillegg til musikken er det diverse jalla-boder i hele sentrum, hvor man kan kjøpe alt fra rullekebab til fargerike parykker.

Tivoli er det også. Jeg tok ikke denne karusellen, den hadde jeg ikke tatt om jeg så hadde fått en million kroner... eller, jo forresten - hvis noen er gale nok til å faktisk gi meg en million ville jeg nok gjort det. Men jeg hadde vært livredd hvert sekund!

Hvis du må på do og ikke er inne på en vanlig restaurant, kafe, bar eller lignende, må du ty til disse latrinene (eller hva det heter...). Den ene gangen jeg trengte å bruke den, var heldigvis såpass tidlig på kvelden at den så rein og fin ut... men jeg vet at de blir ganske ekle og grisete utover kvelden.

Oftest når jeg er på byfesten, går turen innom jazzteltet. I går hørte jeg på Lillestrøm storband med gjestevokalist Morten Remberg. Han er utrolig god til å synge, og tro til med gode gamle klassikere som "Have you met miss Jones?" og "Feelin' good" (den som bl.a. Michael Buble synger).

Og så dro jeg hjem, jeg. Da var klokka nesten 21, og jeg var godt fornøyd. I grunnen blir det litt for mye folk for meg; for mye ståk og styr, lyder og leven. Så det var deilig å sette seg på bussen hjem og ha god tid til å strekke kroppen på sofaen før det var leggetid- mens HP koste seg på byfesten noen timer til. Det er så godt at begge kan få dekket behovene sine!