Tålmodighet...

... er en dyd, også for den som venter på å se hva det er jeg tenker på. Nå håper jeg bare at jeg ikke spenner forventingene så høyt at det hele ramler pladask i bakken med en gang.

Tenker på noe nytt

Inni hodet mitt surrer jeg med tanker om å gjøre noe nytt på bloggfronten. Foreløpig vil jeg holde det for meg selv. Mens jeg surrer videre med mitt blir det ikke så ofte oppdateringer her.

Historisk sus i nærområdet

Man blir lett blind på de nære tingene. Det ble jeg minnet om i går, da jeg besøkte Skedsmo bygdemuseum for første gang og virkelig fikk se hvilken perle det er. Kan du tro at jeg har bodd en drøy kilometer unna i 14 år, og ikke tatt turen dit for å se ordentlig på det? Det var på tide!

 

Skedsmo bygdemuseum ligger helt sentralt på Skedsmokorset. Det er den gamle storgården Huseby, omgitt av jorder på alle kanter. De siste årene har debatten gått voldsomt om hvorvidt det skal bygges boliger og forretninger på noe av jorda. Spør du en gjennomsnittlig skedmokorsetbeboer om hva han forbinder med Huseby gård, er det nok den debatten som blir nevnt først. Nå er det for lengst avgjort at det skal bygges ut noe, men det er ikke det jeg skal skrive om.

Derimot handler det om de flotte gamle bygningene som ligger der. Hovedbygningen er naturlig nok finest, malt i sommerlig gult og omkranset av rosebusker. Nydelig sommervær bidro til godfølelsen.

Hovedbygningen er fra 1830, da den ble bygd opp igjen etter en brann. Det eldste bygget som står der nå er stabburet, som du ser nederst til høyre her. Det er hele 300 år gammelt. Man skulle ikke tro det ved å se på bygningen, men som guiden fortalte meg: ofte kan man ikke se på bygningene hvor gamle de faktisk er.

Øverst til høyre er sagmesterboligen, som opprinnelig sto ved saga i Strømmen, 5-6 kilometer unna. Du husker kanskje at jeg nylig var på Sagelvafestivalen i Strømmen? Sagmesteren bodde altså rett ved saga, men for å gjøre det mer tilgjengelig for publikum er huset hans flytta til bygdemuseet.

Men tilbake til hovedbygningen. Se på dette lekre rommet! Husets opprinnelige møbler er stort sett forsvunnet, men tidsriktige møbler er skaffet for å vise hvordan det kan ha sett ut. Her var det prestebolig i hundrevis av år, i hvert fall fra cirka år 1000 og helt fram til 1883 da det ble bygd en ny prestebolig nærmere kirken  (som ligger cirka en kilometer unna). Noen år seinere ble Huseby fattiggård - snakk om kontrast fra å være prestegård.

Dette flotte gamle skapet er rikt på detaljer og utsmykninger, blant annet er det utskjæringer av bibelske motiver i alle speilene.

Prestens arbeidsrom inneholder blant annet et staselig skrivebord. Guiden og jeg var enige om at man burde kunne få inspirasjon til å skrive gode prekener ved det. Legg merke til den gamle prestekjolen som står i glassmonteret ved siden av skrivebordet.

På røkerommet står denne pipeholderen. Bare en pipe har fått lov til å henge i fred, de andre har blitt stjålet av besøkende. Hvor frekke kan folk være?

Hva med et elefantbord å ha blomster på?

Storstua er - som navnet sier - stor og flott! Den ble brukt til selskapeligheter, for eksempel når biskopen kom på besøk. Da hadde biskopen sete ved enden av langbordet og benyttet anledningen til å preke for alle de andre gjestene. Når han hadde sagt sitt trakk han seg tilbake for å slippe unna folkemengden.

Da presten hadde flytta ut og huset ble brukt som fattiggård, var storstua sovesal for fattiglemmene. her lå de på tepper eller tarvelige madrasser av strå og halm.

Fattiggård-tida varte i 35 år. Da var det mellom 30 og 50 fattige som bodde her, under svært enkle kår. Guiden kunne fortelle at de allikevel hadde det mye bedre enn de ville hatt hvis ikke fattigvesenet hadde eksistert. Tross alt var det bedre å vite at de hadde et sted å sove og at de fikk faste måltider hver dag enn å vandre fra gård til gård og tigge om arbeid eller mat.

Her er noen glimt fra sagmesterboligen, som er en mye mindre bygning. Koselig blå panel, flotte gamle møbler. Jeg liker sånt, jeg!

 

I hele to timer vandret guiden Guri Nørve og jeg rundt. Det var så få besøkende i går at jeg hadde henne helt for meg selv, og det ble en fantastisk opplevelse. Hvilken kunnskapsrik, reflektert og hyggelig guide!

 

 

Etterpå var jeg full av inntrykk, men også sliten og matt. En vaffel og kaffe var absolutt på sin plass. Da må jeg innrømme at det føltes rart å sitte ved dette bordet og spise. Selv om det ikke var akkurat dette bordet som har stått her i gamle dager, så var det i alle fall i dette rommet presten og hans kone vandret rundt. Seinere var det de stakkars fattiglemmene som var her. Tenk om veggene kunne snakke og fortelle om hvordan alt var?

Ut på tur i Sommer-Norge

Hva ville du gjort når himmelen ser sånn ut og du har bestemt deg for at du skal ut og gå tur? Ta på regntøy? Jasså, er du bleik, eller....? Jeg strena av gårde uten regntøy, jeg. "Dette går bra!" tenkte jeg. "Og om det kommer ei lita skur, så pytt pytt!"

Litt over halvkilometeren hjemmefra begynte det å dryppe litt. Veldig raskt dryppa det mye. Fortere enn jeg hadde trodd silte regnet ned.

"Det går sikkert snart over!" tenkte jeg, og stilte meg under trærne langs gangveien. Så begynte skybruddet.

Jeg stakk ned i grøfta for å få bedre ly for regnet. "Kan jo stå her til det gir seg!" tenkte jeg.

Og sto der. Og sto der. Og - ja, du har gjetta det? - sto der.

Dette var utsikten min. Der oppe er gangveien. "Håper ingen jeg kjenner kommer forbi og får øye på meg..." tenkte jeg og begynte å føle meg litt dum. Regnet pøste ned, og etter hvert ga ikke trærne spesielt mye ly for regnet lenger.

"Jeg teller til hundre, og hvis det ikke har gitt seg da må jeg bare gå så fort jeg kan hjemover," tenkte jeg.

Jeg måtte gå så fort jeg kunne hjemover. Man kan jo si at regnet hadde gitt jakka mi en enda freshere rosafarge enn før....

Men jeg hadde bestemt meg for å gå fem-seks kilometer, og når jeg først har bestemt meg for noe blir det som regel gjennomført. Altså...

... på med tørre klær, og ut igjen! Denne gangen med regnjakke. Regnbukse? "Det går sikkert bra uten!" tenkte jeg.

På andre forsøk kom jeg meg helt ut i skogen. Først så det ut til at det skulle gi seg å regne, men ting blir ikke alltid slik de ser ut til. I skogen var det veldig vått...

... og det var buksa mi også da jeg kom hjem...

Det er sommer i Norge!

Hekta...

Jeg skulle i hvert fall ikke ha smart-telefon. Og hvis jeg skulle vurdere det, skulle jeg i hvert fall ikke la meg dra inn i apple-konsernets klør. Men nå...

 

... den er jo skikkelig pen, da!! Så hvit og søt og uskyldig. Og jeg kan gjøre så uendelig mye med den, nå forstår jeg virkelig hvorfor alle folk sitter og fikler med telefonene sine overalt.

Joda, det er over ett år siden nysgjerrigheten dro meg inn i smart-telefonenes verden. Men jeg kjøpte en superbillig telefon i et merke ingen noensinne har hørt om. Og det skjønner jeg nå, for det har bare vært tull med den telefonen. Samtidig skjønte jeg at flere venninner har det utrolig moro på instagram. Jeg måtte også prøve! Men installasjonen av instagram var dråpen som fikk begeret på jalla-telefonen min til å  fosse over... den slutta rett og slett å virke.

Da ga jeg opp, ga etter og la meg totalt flat for behovet for å ha et lite vidunder å fikle med. Og nå er jeg helt hekta, og forsvinner snart inn i den lille hvite boksen og ender opp med å være en hyperaktiv smiley som hopper som en gal opp og ned. HP får ikke kontakt med meg, Bamse venter forgjeves på mat og kos, og JE har ... ja, hvor er han forresten? Hos faren sin, ja. Ikke rart...

Men nå må jeg stikke, skulle ha sjekke ut noen app'er og snapp'er og knapp'er før batteriet er tomt!

Vil du følge meg på instagram, så heter jeg kjerstivic.

Tubaens dag!

Jammen meg er det ikke tubaens dag i dag! Og jeg som ikke synes det er lenge siden forrige gang...

 

 

Det er selvfølgelig derfor denne blanke typen står i spisestua! Han feirer litt, sånn helt for seg selv. (Beklager at ikke spisestua er shaina opp før fotograferinga, men sånn er den altså til hverdags. Og på tubaens dag.)

Han er veldig fin, da! Ja, for jeg tror det er en hann.

Han har til og med pynta seg til 17. mai allerede! Flink gutt!

Nå er JE på kjøret

Enda en av livets milepæler er passert: JE har fått lappen. I ettermiddag kunne vi rive L-en av bakruta, og det var en glad gutt som putra av gårde for å kjøre på trening for litt siden. Aleine i bilen for første gang! Hvilken herlig frihetsfølelse!

Og det er jo ikke bare frihet for ham, for meg begynner også en ny tid. Ikke at jeg har kjørt ham veldig mye rundt omkring i det siste, han er flink til å ta bussen når han kan. Men litt kjøring har det jo vært. Nå skal han få lov til å kjøre meg i stedet, og jeg har allerede bestilt henting fra et 60-årslag neste helg. Hihaa!

Hjemme alene-fest

HP har tatt med seg Bamse på hytta og blir borte til i morgen. Da har jeg invitert meg selv på hjemme alene-fest!

Menyen er klar: Ferdig fiskesuppe, bare til å varme opp; en halvflaske italiensk rødvin (det er jo tross alt bare onsdag!) og blader og bøker.

 

Jeg er avhengig av å være helt for meg selv jevnlig. Hvis jeg ikke får tilfredsstilt alenebehovet mitt blir jeg veldig sliten, på grensen til å føle meg syk. Heldigvis trenger jeg ikke å være alene hjemme for å føle at jeg er for meg selv (det hadde jo blitt veldig vanskelig når man bor sammen med mann og sønn....!) - det holder å sette meg på et rom for meg selv en time eller to. Godt vi har stort hus!

 

Fortsatt er det ettermiddag, og jeg fryder meg over å vite at jeg har en lang kveld foran meg alene. Hvis du nå tror at jeg gjør alskens hemmelige ting som ikke tåler dagens lys, kan jeg skuffe deg med å avsløre at absolutt alt jeg gjør likeså godt kan gjøres i full offentlighet. Jeg leser litt, kanskje jeg hører litt på radio eller en cd, sannsynligvis ser jeg noen opptak på get-boksen som ingen andre er interessert i - kanskje jeg til og med avslutter kvelden med en liten sex og singelliv-maraton mens jeg drikker den siste slanten med vin. Og hele tiden nyter jeg å være alene.

Og i morgen kommer både HP, JE og Bamse hjem - og da blir det fint å se dem igjen!

Leke med ord

Jeg kunne ikke dy meg da jeg rydda bort god jul-bokstavene. Bli med på en liten ordlek!

Originalen.

Jaha... kanskje noe man kan ty til i disse svineinfluensatider?

Snakker vi om dorulldamer? Duftlys? Forseggjorte såpedispensere?

Hvis man ikke bruker alle bokstavene, er det mange muligheter. Et veldig aktuelt ord for meg nå for tida!

Nei... jeg er da ikke det...!!!

Tror ikke jeg er det heller...

En oppfordring til mer aktivitet i det nye året!

Ja - lo du?

Tanker på tur

Når jeg går ut på tur har jeg som regel planlagt hvor jeg skal gå. I tankene har jeg alt gått turen, så å si, siden jeg vet godt hvilken vei jeg skal følge, hvor jeg skal svinge, hvilken runde jeg skal velge og omtrent hvor langt det er. 

Målet er å gå turen jeg har lagt opp. Følge den planlagte veien.

Men Bamse har helt andre mål, hvis han har noen mål i det hele tatt. Han skal snuse bak trær.

Stoppe opp og lytte; hva er det han hører?

Snuse mer.

Løpe i snøen.

Tisse en skvett. Eller... det blir ganske mange skvetter på en tur, altså...

Snuse igjen.

Og sånn går turen. Han har overhodet ingen tanker for hvor han har tenkt å gå, hvor langt eller når turen er ferdig. Han bare er på tur, han. Det er målet. Å være på tur.

Jammen har jeg litt å lære av pelsdotten; han trenger overhodet ikke å minne seg selv om å være til stede i øyeblikket. Han bare er det. Nå skal jo han riktignok aldri rekke noe; han må ikke i butikken eller lage middag. Men det er det ikke alltid jeg må heller, allikevel har jeg lett for å drive meg selv fram mot målet: å komme hjem fra turen.

I dag klarte jeg å la turen bli en leksjon i å være til stede i øyeblikket. Og jammen ga det mersmak!

Nyttårsfilosofisk

Jeg blir alltid litt ekstra filosofisk rundt nyttår. Tanken på at et helt nytt, blankt og ubrukt år kommer, får meg til å dvele ved hva jeg har gjort og hva jeg skal gjøre. Er jeg fornøyd med livet som det er? Vil jeg endre på noe, og i så fall hva? Hva vil jeg gjøre mer av, og hva kan jeg egentlig godt tenke meg å kutte ut?

Som regel ender det med at lite forandrer seg. I alle fall kan jeg knapt huske at jeg noengang har forandret på noe drastisk sånn - pang! - ved nyttår. Endringene kommer heller gradvis, som dråper fra en istapp som til slutt har gravd en grop som vannet samler seg i. Når jeg tenker tilbake og forsøker å erindre hvordan det ble som det ble, er det umulig å huske en utløsende årsak. Det bare ble sånn.

Heller ikke i år føler jeg behov for å gjøre drastiske tiltak i livet. Men noen små tilpasninger kan være på sin plass. En av dem er at jeg vil bli flinkere til å være til stede i øyeblikket. Det er noe jeg har tenkt på en stund, og som jeg er i gang med å øve meg i. Å virkelig være der jeg er akkurat når jeg er der - det burde jo være en selvfølgelig sak, men når jeg tenker over det er ofte tankene langt foran kroppen. Mens jeg står i dusjen, er hodet opptatt med hva jeg må gjøre når jeg har kledd på meg. Kaffekoppen etter frokost drikkes mens hjernen allerede er på vei til butikken for å handle. Jeg sitter her og blogger, og er samtidig på spranget til å gå og sette på en vaskemaskin.

Neida, jeg skal ikke slutte å planlegge hva som skal gjøres - jeg vil bare bli flinkere til å kjenne forskjellen på planlegging og gjennomføring. Lære meg å kjenne etter hvordan vannet fra dusjen føles mot kroppen; hvordan kaffen smaker mens jeg ser ut av vinduet og tenker på - ingenting... Kanskje klare å glemme tid og sted innimellom, slik at jeg kan oppleve å "våkne" fra øyeblikket og oppdage at en time har passert uten at jeg har registrert det fordi jeg var så opptatt med å være.

Joda, jeg er klar for 2013!

Novembersløv

Jeg har ikke lyst til å gjøre noen ting. Bare sitte inne på mørke ettermiddager, tenne lys, drikke te og høre på Odd Nordstoga.

November. Det er nesten advent, det. Bare hør på plata, så kjenner du stemningen. Snart er den lyse tida her igjen. Jeg må bare sløve meg gjennom november først.