Den sykmeldtes hverdag

Rett før helga var jeg hos legen igjen. Sykmeldinga mi er i ferd med å gå ut, dessuten var jeg tom for morfinplaster. Altså: på tide å snakke litt med den hyggelige fastlegen min igjen. Vi gjør ikke stort annet enn å snakke, for det er ingen undersøkelser han kan gjøre. Min trange spinalkanal er der for å bli. Han er først og fremst opptatt av å høre hvordan jeg har det i hverdagen, hvor godt jeg klarer å leve med smertene og begrensningene det gir meg.

Jeg venter fortsatt på innkalling til nevrologisk undersøkelse og på time ved smerteklinikken. Ting tar tid i det norske helsevesenet, og det er noe jeg har fått erfare grundig gjennom de siste 4-5 årene. En ting er den tiden det tar å få time til diverse undersøkelser, noe annet er all den tiden man må sitte på forskjellige venterom. Jeg er i grunnen drittlei det.

Men hverdagene rusler av gårde, og jeg klarer stort sett å benytte dem godt. Jeg går mye turer (derfor bildet: som dere ser går jeg også i regn!), og prøver å teste ut hvor grensen går når det gjelder å bruke kroppen min. Dessverre må jeg nok innrømme at grensen krysses raskere nå enn for ett år siden. Jeg bør nok være flinkere til å legge inn hvilepauser i løpet av dagen. Dette er det bare jeg som kan finne ut av, sier legen min. Selv skulle jeg ønske noen kunne gi meg en pille som ordnet opp i alt sammen...

Resultatet av legetimen: videre sykmelding, denne varer ut september. Dessuten skal jeg trappe ned på morfinplaster, ettersom jeg synes det er vanskelig å si hvor god effekt jeg har av dem. Vondt har jeg uansett, og jeg blir veldig trøtt og dessuten (unnskyld detaljene...) treg i magen. Derfor er det ok å trappe ned for å se om det gjør at smertene øker. Hvis de ikke gjør det, vil jeg helst kutte ut morfinen for å slippe bivirkningene.

Det gjelder å se på de positive sidene ved livet: Jeg har en fantastisk mann, en super sønn og familie og venner. Jeg har et hjem jeg stortrives i. Jeg er ikke sengeliggende. Økonomien er ok. Dessuten er verden full av gode bøker, filmer, musikk, kunst, kultur, natur og... ja, mye som kan nytes.

Jeg er ikke tilhenger av holdningen "slutt å klage, det er så mange som har det mye verre enn deg" - fordi jeg tror alle er seg selv og sin egen situasjon nærmest. Alle har lov til å klage litt innimellom. MEN: man kan allikevel prøve å lete etter de gode, hyggelige små tingene i hverdagen, og gjøre det beste ut av dem!