Før alt ble forandret

Det er ufattelig hvordan alt kan endre seg så plutselig. Vi vet det jo, alle som har opplevd å miste en av sine nære i et brått dødsfall - hvordan du tenker på øyeblikket før og etter. Og hvordan alt føles forandret. Det gjør jeg nå. Dette bildet tok jeg torsdag. Da var HP og jeg på besøk hos min venninne Else på Bergsjø i Hallingdal. Vi gikk tur i det fine været. Jeg syntes det var morsomt at denne åsen ser ut som lepper slik den speiler seg i Bergsjøen. Om kvelden spiste vi jordbær og drakk champagne, lagde mat og koste oss med rødvin.

Dagen etter - fredag - var det dårlig vær. Vi bestemte oss for å trosse regnet og gå en tur allikevel. Jeg kledde meg ikke godt nok, og ble gjennomvåt. Etterpå dro vi på Fagerstølen, en stølskafe i nærheten, og spiste rømmegrøt. Hjemme i leiligheten til Else sto en bolledeig og hevet, og vi hadde lagt kjøtt til marinering. Det skulle være nok en koselig kveld med god mat og drikke.

Da vi parkerte bilen, sjekket Else telefonen sin. Hun hadde fått en melding fra en venninne som fortalte at det trolig hadde gått av en bombe i Oslo. Vi satte på fjernsynet med en gang vi kom inn i leiligheten. Alle vet jo hva vi fikk vite da. Levende bilder fra regjeringskvartalet, uvirkelige bilder. Ganske snart sto det en kort melding nederst på skjermen som fortalte at det var meldt om skyting på Utøya.

Fjernsynet ble stående på resten av kvelden, langt utover natta. Vi bakte bollene, lagde middag og drakk vin - men tankene våre var ikke der vi var. Jeg husker at jeg tenkte hvor ubetydelig det er at jeg ble gjennomvåt på turen vår i regnet. Da vi våknet dagen etter skrudde vi på fjernsynet igjen, og først da fikk vi vite omfanget av det som hadde skjedd på Utøya.

For 48 timer siden hadde ingenting av dette hendt ennå. Nå kan det aldri bli ugjort. Jeg vet jo at det normale vender tilbake, i alle fall for meg. Men for alle dem som har mistet noen vil livet aldri bli det samme igjen. Jeg tenker på dem.