Underlig kunst - men god vaffel

Kunst skal utløse følelser. Men jeg fikk mest av alt en sterk følelse av at jeg ville rydde opp da jeg så denne installasjonen på Akershus kunstsenter i går.

"Building a character" har Jennie Hagevik Bringaker og Sara Eliassen kalt den. Tanken er å skissere en fiktiv karakter som har søkt tilflukt i et hotellrom i Normandie. Her er det noen møbler (seng, stol, bord), massevis av ark med skriblerier, tekst og tegninger på, videosnutter som vises på veggene i bakgrunnen og lydklipp av musikk og noen som prater. Hver søndag i løpet av utstillingsperioden kommer kunstnerne og endrer installasjonen mens publikum kan se på, som en performance.

Mamma og jeg så den sammen, og helt ærlig: det ga oss ikke mye. Men vi snakket litt med daglig leder for kunstsenteret som forsøkte å hjelpe oss litt. Hun mente verket kan sees på som en demonstrasjon av prosessen hvor et kunstverk blir til. I en større filosofisk sammenheng blir det som en metafor på livet (er min tanke når jeg spinner videre på hennes innspill): at målet ikke er å bli ferdig, men å være underveis.

Her er et annet verk fra utstillingen, laget av Svein Flygari Johansen. Han stilte ut flere verk, som alle tar for seg frykt. Denne som heter The Fish, er ganske artig - en presenning med litt vann i og en projektor.

Projektoren viser en fisk, men det som gjør det spesielt er...

... at fisken svømmer vekk når besøkende kommer for nær. Altså frykt - aha!

Jeg blir fascinert av hvordan i all verden man får ideen om å lage noe slikt. Og hvordan får han til at fisken flykter når vi nærmer oss? Gruble gruble...

 

Da sjelen hadde fått sitt var det kroppens tur. Ergo ble det kafebesøk med rundstykke - og vaffel! Sannelig var det på tide med vaffel, for nyttårsforsettet om å spise vafler oftere har sklidd ut i det siste. Her må det strammes inn!