Min alternative 17. mai

I dag kommer jeg ikke til å ta på meg bunaden og gå ut i verden og vifte med flagget. I stedet kommer jeg antagelig til å trekke på meg turbuksa og goretex-skoa og vandre til skogs. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i landet mitt. Det er folkemengdene og trengselen jeg ikke er komfortabel med.

Jeg har vært der, ute i 17. maivrimmelen. I mange år, først som liten korpsmusikant, så som større korpsmusikant. Til slutt som voksen korpsmusikant. Deretter som småbarnsmor, litt størrebarnsmor, og som klassekontakt i toget sammen med ivrige 8-åringer. Til og med som FAU-leder, på scenen i skolegården med hundrevis av barn og foreldre, gratulerer med dagen, dere - nå er det is og brus til alle barna!

Alt dette gikk bra, fordi jeg alltid hadde en rolle å fylle. Men når jeg skiftet fra uniformen og tok på meg penklærne, når jeg hadde ønsket velkommen til 17. maifeiringen på skolen og bare skulle være meg selv, da ble det verre. Det å være i en menneskemengde gjorde meg bare matt og sliten, jeg ville raskest mulig hjem. Det gjelder jo ikke bare 17. mai, selvfølgelig, det er bare sånn jeg er.

Jeg begynner å avfinne meg med at jeg bare er sånn, og at det faktisk er helt greit. At det til og med finnes en del andre som har det akkurat på samme måten. Det er bare det at vi ikke roper så høyt om hva vi foretrekker i en verden hvor man helst skal være så sosial som mulig. Vi velger bare - stille og rolig - å trekke oss litt tilbake.

Vi har til og med et navn: vi er høysensitive. Hele 15 - 20 prosent av befolkningen er det, og det finnes en egen forening for oss; Foreningen for høysensitive. På hjemmesiden kan du finne mer info om hva det vil si å være høysensitiv.

Ha en god 17. mai, da - uansett hvordan du velger å feire den!