Klippe eller ikke klippe?

Å, jeg er så lei hår! Mitt eget hår, altså - ditt hår er sikkert helt ok. Men mitt...!? Du kan få kjøpt det billig nå.

 

Jeg blir liksom aldri fornøyd med det. Eller vent - noen dager er jeg ganske fornøyd. Da tenker jeg: Jo, slett ikke verst. Men andre dager. Da er det definitivt verst. I dag er det en av de andre dagene, og det var det i går også, og dagen før det. Noe må gjøres.

Til uka har jeg time hos frisøren. Den er ikke egentlig bestilt for å gjøre noe drastisk, bare for å stusse litt. Men jeg ringte dit i dag for å sjekke at det er satt av nok tid til å kunne gjøre mer enn å stusse. Hvis jeg vil det.
"Men du skal da vel ikke klippe deg kort?" spurte frisøren (som jeg kjenner ganske godt privat også). "Nei, det syns jeg ikke!"

Men så la hun til: "Men du bestemmer jo selv, da!"

Så nå tenker jeg så det knaker helt ut i de grå hårene. Studerer blader for å se etter ideer til en fin klipp... men alle damer i alle blader har jo langt, nydelig hår. Hvor er de lekre, kortere sveisene? Ser du noen så send dem min vei!

En tur på Fretex

I går var jeg en tur innom Fretex. Siden jeg hadde et annet ærend i Lillestrøm, stakk jeg innom - for med Fretex er det jo sånn at du aldri vet hva du finner der. Godbitene går fort ut igjen, ergo er det greit å gå innom jevnt og trutt.

Fretexbutikken i Lillestrøm fikk en skikkelig ansiktsløftning for - ja, hvor lenge siden kan det være? Tida går så fort... ett år? To? Tja, uansett - det ble gjort omveltninger der, og etter det er det blitt en veldig fin butikk. Spenstig utstilling i vinduet er det også (selv om refleksene i glasset gjør at det ikke synes så godt her).

Inne i butikken bugner det av pent brukte saker og ting.

En av forandringene som jeg synes gjør butikken så fin, er at alt er sortert etter farger. Her er avdelingen for oransje-toner.

Vil du ha noe grønt eller svart kan du titte her.

Blått? Ja, det har de også!

Kanskje du er på jakt etter brudekjole?

Eller en ny (gammel) veske?

Denne røde kjolen likte jeg godt, men det ble allikevel ikke noe handling på meg denne gangen. Men jeg har noen flotte plagg i garderoben som er kjøpt brukt for en billig penge. Det er flott at både klær og annet kan resirkuleres, det er absolutt nødvendig i en verden som drukner i søppel.

Nå skal ikke jeg late som jeg ikke handler nytt tøy, for det gjør jeg absolutt. Jeg kunne garantert vært flinkere til å bare bruke det jeg har i stedet for å gi etter for trangen til noe nytt fordi årstidene skifter, humøret er litt labert eller jeg har andre "gode" grunner til å dytte enda mer inn i klesskapet mitt... Derfor føles det ekstra godt når jeg innimellom kan få meg noe nytt som er gammelt. Også gir jeg selvfølgelig mine avlagte klær til Fretex også.

Årets første hageinnlegg

Nå satser jeg på at våren er her, selv om det knapt ser sånn ut skal man dømme etter hvor mye snø vi har i hagen. Epletreet og syrinene står som tørre kvisthauger.

Men ved nærmere øyesyn: det spirer, du! Skal det virkelig skje i år igjen, etter all denne kulda og tenners gnidsel, at trærne springer ut i grønt og lager blomster!? Jo, jeg tror faktisk vi kan få oppleve det.

På sørsiden av huset er det litt mindre snø.

I bedet er det helt bart. Kanskje jeg snart kan beskjære rosene? (Ser du hvem som følger med i bakgrunnen?)

Tulipanene spirer også, gitt. Men jeg vil bare minne om at i fjor på denne tida hadde jeg allerede plukka hvitveis. Helt sant! Hvis du ikke tror meg, kan du klikke på dette innlegget og se beviset.

Bamse blåser i om jeg plukker hvitveis tidlig eller seint, så lenge han får ligge på huset sitt og fundere på når det er mat å få igjen.

Stille dager med en fin bok

Vosj, så er det sannelig fem dager siden forrige innlegg. Det er lenger siden enn jeg ønsker, men nå ble det altså sånn. I stedet for å komme med alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke har blogga, skal jeg sitere nevøen min som for noen år siden ga kraftig uttrykk for hvor teit han synes det er med blogging: "Ja, også skriver de sånn "å, det har vært så travelt i det siste at jeg ikke har rekt å blogge, asså." Men hvem bryr seg lissom?"

Ja, hvem bryr seg? Forhåpentlig er det noen som gjør det. Jeg vet i alle fall at jeg bryr meg om mange andre bloggere (de fleste finner du i bloggoversikten min), og gleder meg over å lese oppdateringene de legger ut. Hvis det går for lang tid uten innlegg lurer jeg på om det har hendt noe.

For min del har det hendt svært lite. Det har i sannhet vært en stille uke (er ikke påskeuka den stille uke?) - og verken kropp eller hode har spilt på mitt lag. Ikke mer om det, men heller mer om boka "Kjære, jeg må fortelle deg" som har vært en fin venn gjennom disse dagene. Forfatteren Louisa Young er ukjent for meg, men kommer jeg over flere bøker av henne vil jeg garantert putte dem i lesebunken min.

I likhet med "Hvis du får dette brevet" handler også denne boka mye om brevskriving, i tillegg til krig og kjærlighet. Og da mener jeg virkelig krig og kjærlighet, ikke som i "krig og fred og kjærlighet og sånn...". Men mens "Hvis du får dette brevet" foregikk under andre verdenskrig, er handlingen i "Kjære, jeg må fortelle deg" lagt til første verdenskrig. Vi følger arbeidergutten Riley Purefoy fra han som guttunge bokstavelig talt blir truffet (av en snøball) av herskapelige Nadine Waveney og fetteren hennes. Tette vennskap knyttes, på tvers av klasseskillene som på den tiden var som usynlige murer mellom folk.

Når krigen bryter ut, verver de fleste unge menn seg mens mange av kvinnene gjør tjeneste som sykepleiere. Riley reiser til fronten, og gjennom hans øyne skildres det grusomme livet i skyttergravene. Men livet på feltsykehusene kan også være grusomt, noe leseren får vite gjennom Nadines opplevelser.

I boka møter vi også ekteparet Peter og Julia Locke. Mens Peter er ved fronten, forsøker Julia å holde på standarden hjemme på godset deres. Julia har aldri hatt mye annet enn sin skjønnhet og gode manerer å skilte med, men i krigstid verdsettes ikke disse egenskapene like høyt lenger. Hun strever med å finne en plass i den nye tida som ruller inn over verden, hvor klasseskiller begynner å viskes ut og hvor kvinner ikke lenger bare skal være dekorasjon. Julias historie var en tankevekker for meg; det er lett å glemme hvilke årsaker som ligger bak et menneskes valg.

Utover i boka veves historiene til disse menneskene sammen. Mens krigen herjer utsettes de for store prøvelser som enten vil knytte dem tettere sammen eller rive dem fra hverandre. Når krigen er over på slutten av boka, skal de forsøke å vende tilbake til en normal tilværelse. Men hva er det som er normalt når de siste årenes hendelser har gjort at alt det vante er ugjenkjennelig?

-------

Og mens du nå lurer på om  kanskje denne boka er noe for deg, skal jeg logge av nettet og åpne Word i stedet. Ja, jeg skal skrive litt. Siden jeg ble så voldsomt inspirert på Litteraturhuset har jeg klart å klikke ned noen ord på dataskjermen. Det føles godt!

Jeg er blitt altfor søt

Se bare her. På hva jeg spiser, altså. Sjokoladepudding med krem og vaniljesaus. Og det kom på toppen av diverse godteri og kaker i helga (+ selvfølgelig kartongvinen, som har holdt standarden gjennom både fjerde, femte og sjette glass. Lenger har jeg ikke kommet, tror jeg... men aldri godt å si med kartongvin...)

Til mitt forsvar må jeg si at det var umulig å motstå denne sjokoladepuddingen som mamma serverte i går. Også jeg som er så vanvittig glad i sjokoladepudding, det vet hun jo godt og det var nok derfor hun hadde lagd det da JE og jeg skulle komme til middag.

Men i dag er det tydelig at jeg har fått i meg for mye sukker over flere dager. Det går rett til hjernen og gjør meg faktisk lett deprimert. Da jeg sto opp i dag kunne jeg ikke skjønne  hvorfor jeg følte meg så motløs, men så kom jeg på at dette har jeg oppdaget før også. Kuren er altså å vende tilbake til normalt kosthold, fort som svint.

Sjekk disse søte kyllingene som pynta middagsbordet hos mamma, da! Skikkelig påsketurister ved bålet. Jeg tror det er et nyforelska par, og jenta til venstre er litt blyg. Naaaaaaa....!

Påsken er i boks

Eller i kartong, om du vil. I form av italiensk rødvin, fra Toscana, laget på økologiske druer. Her snakker vi kos med god samvittighet. Prøvesmakt i går: det første glasset var utmerket, det andre fantastisk godt, det tredje ubeskrivelig. Lenger kom jeg ikke, men siden det er det fjerde glasset som ligger klart til tapping bør progresjonen tilsi at jeg har en mer enn ubeskrivelig opplevelse i vente. I dag, kanskje? Tuller jeg? Ja, her er det ikke snakk om kanskje. I dag. Punktum.

Lille postbud, min due

Jeg er gammel nok til å huske godt hvordan det var da vi mennesker faktisk skrev brev til hverandre. Ordentlige brev som vi satte frimerke på og sendte i posten. Slikt gjør vel de fleste stort sett bare til jul nå. Men da jeg vokste opp, skrev jeg masse brev. Fikk masse brev også, og det var noe magisk ved å finne et brev i postkassa. Jeg skulle gjerne kunnet fortelle at jeg la brevet til side til jeg hadde kommet meg i hus, vasket hendene og laget en kopp te - men sannheten er vel at jeg oftest rev det opp, altfor spent på hva avsenderen hadde å fortelle til å kunne vente.

Boka "Hvis du får dette brevet" av Sarah Blake handler i stor grad om brev. Historien foregår under 2. verdenskrig, en tid hvor brev brakte gode og dårlige nyheter mellom soldater og andre som var i krigen og alle dem som ventet hjemme. En av hovedpersonene er den kvinnelige postbetjenten Iris som setter sin ære i å sørge for at brev til og fra innbyggerne i den lille byen Franklin i USA kommer trygt fram. Iris er til å stole på, helt til hun en dag putter et brev i lomma og lar være å gi det til mottakeren. Hensikten er god: brevet inneholder dårlig nytt.

Emma, som skulle fått brevet, går og venter på å høre fra mannen sin, legen Will som frivillig har reist til London for å hjelpe til. Siden han reiste, har Emma og han skrevet til hverandre hver dag. Men en dag kommer det ikke brev fra Will lenger. Hva har skjedd? Emma går i uvisshet i lang tid.

En som vet godt hva som har hendt med Will, er radioreporteren Frankie. Hun jobber som korrespondent i London, og gjør sitt ytterste for å formidle krigens gru til sine landsmenn i USA. Tilfeldighetene vil at Frankie og Will møtes i et tilfluktsrom under en av de nattlige bomberaidene i London. Det skjer ting som gjør at Frankie, når hun etter en stund reiser tilbake til USA, oppsøker byen Franklin for å finne Emma.

Historien er veldig fengslende. Men ikke minst er språket fantastisk. Forfatteren skildrer personene, hendelser og stemninger på en slik måte at man er der, til stede i den lille søvnige byen Franklin, og kjenner ettermiddagssola steke mot ansiktet mens dønningene fra Atlanterhavet slår inn mot stranden. Er det periskopet til en tysk undervannsbåt som kan anes der ute mot kanten av horisonten? Vender Will tilbake fra London? Får Emma noensinne brevet som Iris har gjemt? Ja, si det... den som vil finne ut av det må bare lese boka!