Stille dager med en fin bok

Vosj, så er det sannelig fem dager siden forrige innlegg. Det er lenger siden enn jeg ønsker, men nå ble det altså sånn. I stedet for å komme med alskens forklaringer på hvorfor jeg ikke har blogga, skal jeg sitere nevøen min som for noen år siden ga kraftig uttrykk for hvor teit han synes det er med blogging: "Ja, også skriver de sånn "å, det har vært så travelt i det siste at jeg ikke har rekt å blogge, asså." Men hvem bryr seg lissom?"

Ja, hvem bryr seg? Forhåpentlig er det noen som gjør det. Jeg vet i alle fall at jeg bryr meg om mange andre bloggere (de fleste finner du i bloggoversikten min), og gleder meg over å lese oppdateringene de legger ut. Hvis det går for lang tid uten innlegg lurer jeg på om det har hendt noe.

For min del har det hendt svært lite. Det har i sannhet vært en stille uke (er ikke påskeuka den stille uke?) - og verken kropp eller hode har spilt på mitt lag. Ikke mer om det, men heller mer om boka "Kjære, jeg må fortelle deg" som har vært en fin venn gjennom disse dagene. Forfatteren Louisa Young er ukjent for meg, men kommer jeg over flere bøker av henne vil jeg garantert putte dem i lesebunken min.

I likhet med "Hvis du får dette brevet" handler også denne boka mye om brevskriving, i tillegg til krig og kjærlighet. Og da mener jeg virkelig krig og kjærlighet, ikke som i "krig og fred og kjærlighet og sånn...". Men mens "Hvis du får dette brevet" foregikk under andre verdenskrig, er handlingen i "Kjære, jeg må fortelle deg" lagt til første verdenskrig. Vi følger arbeidergutten Riley Purefoy fra han som guttunge bokstavelig talt blir truffet (av en snøball) av herskapelige Nadine Waveney og fetteren hennes. Tette vennskap knyttes, på tvers av klasseskillene som på den tiden var som usynlige murer mellom folk.

Når krigen bryter ut, verver de fleste unge menn seg mens mange av kvinnene gjør tjeneste som sykepleiere. Riley reiser til fronten, og gjennom hans øyne skildres det grusomme livet i skyttergravene. Men livet på feltsykehusene kan også være grusomt, noe leseren får vite gjennom Nadines opplevelser.

I boka møter vi også ekteparet Peter og Julia Locke. Mens Peter er ved fronten, forsøker Julia å holde på standarden hjemme på godset deres. Julia har aldri hatt mye annet enn sin skjønnhet og gode manerer å skilte med, men i krigstid verdsettes ikke disse egenskapene like høyt lenger. Hun strever med å finne en plass i den nye tida som ruller inn over verden, hvor klasseskiller begynner å viskes ut og hvor kvinner ikke lenger bare skal være dekorasjon. Julias historie var en tankevekker for meg; det er lett å glemme hvilke årsaker som ligger bak et menneskes valg.

Utover i boka veves historiene til disse menneskene sammen. Mens krigen herjer utsettes de for store prøvelser som enten vil knytte dem tettere sammen eller rive dem fra hverandre. Når krigen er over på slutten av boka, skal de forsøke å vende tilbake til en normal tilværelse. Men hva er det som er normalt når de siste årenes hendelser har gjort at alt det vante er ugjenkjennelig?

-------

Og mens du nå lurer på om  kanskje denne boka er noe for deg, skal jeg logge av nettet og åpne Word i stedet. Ja, jeg skal skrive litt. Siden jeg ble så voldsomt inspirert på Litteraturhuset har jeg klart å klikke ned noen ord på dataskjermen. Det føles godt!