Og nevrologen sa...

Plutselig skjedde ting veldig fort: Mandag i 12-tida ringte telefonen. Det var fra nevrologisk avdeling, Ahus. Damen i den andre enden sa at de var pålagt å gi meg time innen 14 dager, og lurte på om jeg kunne komme samme dag kl. 16.30. Jeg ble litt paff, men heldigvis hadde jeg ikke planlagt noe annet - så da sa jeg jo ja.

(Hva som hadde hendt hvis jeg ikke kunne komme på så kort varsel, vet jeg ærlig talt ikke. Slik jeg tolker brevet fra Helfo pasientformidling, ville Ahus ha gjort jobben sin når de hadde tilbudt meg time. Hvis jeg ikke hadde kunnet ta den, ville jeg kanskje havnet bakerst i køen igjen.)

Vel, jeg kunne jo! Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte finne venterommet og sitte der til legen hentet meg. Kontorpersonalet ville jo være ferdig for dagen kl. 16.30. Så jeg dro til Ahus, fant venterommet og hadde ikke engang rukket å sette meg ned før legen hentet meg. En forholdsvis ung fyr, asiatisk utseende men snakket norsk uten noen aksent. Han fortalte at han jobbet overtid med å ta unna rettighetspasienter.
"Jeg har jobbet mye i det siste, det er nesten ingen som ønsker å ta overtid," sa han. Jeg fikk en følelse av at jeg burde være veldig takknemlig for at han gadd å jobbe så jeg fikk timen min. Ok, jeg ser at jeg antagelig er ekstra følsom når det gjelder opplevelser knytta til folk jeg møter i helsevesenet. Den erkjennelsen tar jeg med meg videre i undersøkelsen.

Jeg var der i ca. 40 minutter. Han ba meg fortelle om bilulykken jeg var i for 7 år siden, og som i journalen min er angitt som en viktig årsak til plagene mine. Så tok han cd-en med røntgenbilder og MR-bilder og skumleste teksten fra radiologen.
"Men dette er jo bare røntgenbilder..." sier han og peker på arket.
Jeg pekte på avsnittet under det avsnittet hvor han pekte. "Der står det om MR-bildene."
"Å ja..." han leste litt, og jeg så at han rynket pannen. Jeg er klar over at MR-bildene mine ikke viser store skader i nakken, det står "relativt trange forhold" og skal man dømme etter radiologens tolkning av bildene, bør jeg ikke ha så store plager som jeg har.

Nevrologen sa ikke noe, men begynte å undersøke meg klinisk. Det betyr at jeg må bevege meg hit og dit, løfte armene, vifte med fingrene, vri på hodet, bli kilt og stukket med skarpe redskaper, osv. Dette har jeg vært med på mange ganger før, og de finner aldri noe spesielt. Ikke denne gangen heller.

Da han var ferdig, fortalte han at han ikke kan gi noen endelig konklusjon før han selv har tolket MR-bildene. Dem skulle han se på en annen dag.
"Men ut ifra det jeg har sett nå, har du ingen nerveskader. Det er ingen grunn til at du skal være helt borte fra jobb," sa han.
Jeg påpekte at smertene mine er akkurat like store uansett om det er noen nerveskade eller ikke. Han avviste ikke det, og jeg skjønner jo at han gjør sin jobb - som nettopp er å undersøke om det er nerveskader.

Men så skjedde noe som jeg fortsatt angrer på at jeg ikke kommenterte. Han sa
"Det er uansett ikke lurt å bare sitte hjemme i sofaen og stivne mer til."
Jeg tenkte umiddelbart at er det noe jeg ikke gjør, så er det å sitte i sofaen. Tvert imot har jeg hele tiden trent, gått turer, rørt på meg. Er det et sted jeg derimot stivner til, så er det foran datamaskinen på jobb. Men jeg sa det ikke. Jeg orket ikke å kommentere det, eller argumentere med ham. Så dumt!

Nå er jeg redd for at han skal skrive en konklusjon som går ut på at jeg bør komme meg på jobb igjen sporenstreks. Selvfølgelig er det ikke han som bestemmer det, men det blir nok vanskeligere å møte forståelse hos NAV da.

Og kroppen min er jo akkurat like smertefull og stiv. Kanskje jeg bør prøve å tolke det positivt; at når det ikke er nerveskader så er det kanskje noe som kan behandles? Men hvordan skal det i så fall behandles? Jeg har jo prøvd så mye forskjellig uten resultat.

Litt nedslått etter denne undersøkelsen altså...