Dagen som ble annerledes

I dag hadde jeg planer om å legge ut et innlegg om hagen. Det er så deilig vær om dagen, utrolig varmt og solfylt - og samtidig som hodet mitt er i en boble skapt av unntakstilstanden i landet vårt, så kjenner jeg en fantastisk glede over å leve. De siste dagene har jeg begynt dagen med en kaffe ute i sola før frokost. Og avsluttet dagen med en tur rundt i hagen for å vanne og nyte synet av alt som vokser. Noe av det som vokser hadde jeg altså tenkt å vise fram i dag. Men det var før jeg tok en tur ut for å gjøre noen ærend.

Først skulle jeg farge øyebrynene mine. En forholdsvis triviell affære, men da jeg var ferdig og ville avtale ny tid fortalte hudpleieren at hun skal slutte. Det viser seg at hun - som er forholdsvis ung - har fått ryggproblemer og senebetennelser i armene på grunn av yrket sitt. Hun må finne på noe annet å gjøre. Brått sto vi der og vekslet noen ord om hvor viktig det er å lytte til kroppen sin, og jeg ønsket henne selvfølgelig lykke til før jeg gikk videre. Jeg hadde god tid, for neste post på programmet - frisøren - var over en time senere. Derfor ruslet jeg litt på senteret, og oppdaget en plakat med 70 % utenfor en klesbutikk som åpnet for noen måneder siden. Da ante jeg jo muligheten for et kupp, og ganske riktig; der fant jeg en lekker rød topp til kun 60 kroner. Skjerf til 30 kroner stykket, og i tillegg 3 for 2, tok jeg også med meg.

"Skal du gi deg?" spurte jeg innehaveren - som jeg aldri har snakket med før.
"Ja. Du skjønner, jeg har fått vite at jeg har lymfekreft. Mannen min og jeg fant ut at det er lurt at jeg kan bruke mest mulig krefter på behandlingen og barna våre - og snart kommer det jo en til også," sa damen og pekte på magen sin. Jeg vil tippe at hun skal føde om maks to-tre måneder. Det viste seg at hun har to barn fra før.
Jeg ble paff, må jeg innrømme. Hun fortalte så åpent og ærlig om kreften til meg som hun overhodet ikke kjente. Vi snakket en stund, og jeg fikk vite at hun hadde bestemt seg for å være ærlig og fortelle om kreften dersom kunder spurte om hvorfor hun skulle legge ned butikken. Hun vil ikke at noen skal tro at hun har gått konkurs.

Jeg fortalte henne at stefaren min også har lymfekreft, og at så vidt jeg har forstått er det "gode prognoser"... og idet jeg sa nettopp de ordene tenkte jeg at det er på en måte helt ubetydelige ord. I klartekst betyr det jo at hun har stor sjanse for å ikke dø... Hun virket så rolig, men innrømmet at hun er engstelig og gruer seg til cellegiftkurene.

Etter å ha snakket en stund, endte det med at jeg ønsket henne også lykke til.

Med toppen og skjerfene i en pose, gikk jeg videre. Bestemte meg for å kjøpe en is og sette meg på en benk ute i finværet. Der satt en mann fra før, han var godt voksen som det heter (ja, i 60-åra et sted, tipper jeg). Han nikket og smilte da jeg satte meg, dermed lot jeg falle en bemerkning om det fine været. I løpet av et par minutter var vi i gang med en hyggelig samtale om hvor viktig det er å ta vare på øyeblikket og enkle gleder - for man vet jo aldri; plutselig kan det være slutt.

Jeg spiste opp isen min, takket for praten og gikk videre til frisøren mens han fortsatte med sitt liv. Og nå dveler jeg ved disse tre menneskene jeg kom litt inn på i dag, fordi jeg tilfeldigvis var der jeg var og sa de ordene jeg sa. Det var ikke noe mer enn det, men jeg synes det var ganske fint - og dermed må dere vente til en annen dag med å lese om alt som vokser i hagen.