Sykling, gjørme og campingturister

I løpet av året inneholder livet noen faste begivenheter. Etter at jeg ble sammen med HP, har Birkebeineren i forskjellige varianter vært en årlig milepæl. I går handlet det om Birkebeinerittet, et 94,6 kilometer langt terrengsykkelritt fra Rena til Lillehammer. Her ligger sykkelen til HP, ferdigtråkket mens tråkkeren selv er i dusjen. Jeg står i fullt regntøy, under en paraply og under et tre og passer på sykkelen.

De som ikke har koner (eller menn, cirka 20 prosent av dem som sykler er damer) som kommer og passer syklene deres mens de dusjer, kan parkere dem her. I går var det 18.000 påmeldte deltakere, men ifølge nyheter jeg har hørt var det 3000 som ikke stilte på grunn av dårlig vær og føre. Og ja; det regnet, men det var ikke kaldt slik det var i fjor. Løypa var ifølge HP stedvis gjørmete, men på langt nær så ille som i fjor.

Også parkeringsplassen preges av været. Slik så det ut på store deles av parkeringsområdet. Å kjøre gjennom denne gjørma var som å kjøre på skikkelig glattis, bilen sklei i alle retninger. Jeg kjørte til Lillehammer for å se HP komme i mål og ta ham med hjem. (Han hadde busstransport til start på Rena tidlig på morgenen.) Men da jeg var noen få meter fra innkjøringa til parkeringa, stoppet trafikken opp. Og ble stående, og stående og stående. Etter ti minutter begynte jeg å bli engstelig for å ikke rekke å komme meg ned til mål før HP passerte. Jeg vurderte å kjøre ut fra køen og finne et annet sted å parker, men hvor? Man kan ikke bare sette fra seg bilen hvor som helst uten å risikere bot eller borttauing - så jeg ble stående i køen.

Etter 20 minutter kom parkeringsvakten gående langs køen. Hun fortalte at det var en bil med campingvogn som skulle ut fra parkeringa, og som ikke hadde sett skiltinga om at utkjøring var en annen vei enn innkjøring. Dermed hadde føreren sperret all trafikk inn til parkeringa, og vi måtte fortsatt vente til han kom seg ut.

Etter ytterligere flere minutter kom bilen med campingvogna bak, og passerte meg på vei nedover. Sjelden har jeg følt meg så fristet til å vise noen fingeren ut gjennom vinduet, men jeg klarte å dy meg. Til slutt kunne vi endelig kjøre inn på parkeringa, etter en halv time i kø - på grunn av en - ja, jeg vet faktisk ikke hvilket ord jeg skal bruke uten å være skikkelig ufin - altså en campingturist som ikke klarte å forstå at han ikke måtte beynne å kjøre opp til innkjøringstraseen i all den gjørma. Lurer på om han overhodet tenkte over alle de menneskene som ble stående i kø så lenge på grunn av ham. Jeg ville vært så flau at jeg ikke hadde kjørt nedover langs køen...

Tror du jeg rakk å se HP komme i mål? Neida. Akkurat da jeg parkerte, kom meldingen fra resultatservice om at han hadde syklet i mål. Grrr...

Men men, ingen vits i å gråte over slikt. Han var uansett kjempeglad for å bli hentet. Og dette var hans tiende deltakelse i Birken totalt sett; seks på sykkel, to på ski og to til fots. Stolt av ham, jeg!