Om krevende forhold mellom mor og datter

I disse regnværstider synes jeg det passer å anbefale en bok igjen. Jeg har lest enda en bok av min nye favorittforfatter Margaret Forster, nemlig "Mother can you hear me?". For første gang tok det litt tid før jeg ble revet med i en Forster-bok, og det var fordi jeg rett og slett ble litt irritert på hovedpersonen, Angela. Boka handler om hennes forhold til moren og datteren sin. Altså ikke bare ett mor-datter-forhold, men to. Man må stålsette seg for slikt!

Angela har et uhyre vanskelig forhold til sin egen mor, og det er lett å forstå hvorfor. Moren er krevende, sytete, selvsentrert og veldig god til å gi andre dårlig samvittighet (typen: "ikke tenk på meg du, jeg klarer meg nok skal du se..."). Angela har bestemt seg for at hennes datter skal slippe å ha et slikt forhold til moren sin. Derfor har hun stilt veldig få krav til datteren Sadie, som er blitt en ufordragelig tenåring som bare tenker på seg selv.

Angela har prøvd å få avstand til foreldrene, barndomshjemmet og oppveksten sin. Fysisk sett har hun klart det, og bosatt seg et stykke unna, men mentalt er det tydelig at båndene er sterke. Men er det bare på grunn av plikt- og skyldfølelse at hun slipper alt hun har i hendene og setter seg på toget hjem til foreldrene hver gang faren ringer med beskjeden "It's Mother, she's ill.".? På meg virker det sånn, jeg syntes det var trist i hvor liten grad det virker som hun faktisk bryr seg om moren sin. Forholdet til faren virker enda mer komplisert, men ham har hun ikke den samme pliktfølelsen overfor. Det er nok Mother som alltid har vært familiens martyr og den man må ta hensyn til.

I løpet av boka blir Mother virkelig alvorlig syk, og dør. For Angela er det en lettelse, en byrde som blir borte. Igjen er det trist å lese, men forståelig ut ifra hvordan morens eksistens har styrt så mye av Angelas følelsesliv på en negativ måte. Imidlertid får dødsfallet, begravelsen og hendelser i forbindelse med det, Sadie til å vise nye sider av seg selv. Heldigvis gir slutten håp om at Sadie tross alt har både empati og omtanke, og at kanskje Angela og Sadie kan klare å få et godt forhold etter hvert.

Dette er dessverre ikke den Forster-boka jeg har likt best. Den var i for stor grad preget av Angelas litt negative væremåte; jeg syntes hun beklaget seg altfor mye over alle kravene som ble stilt til henne. Men når det er sagt, så oppdaget jeg at jeg ikke klarte å slippe boka etter å ha lest den ut. Handlingen og tanker om mor-datter-forhold kvernet rundt i hodet i flere dager etterpå. Og dermed har boka virkelig hatt en god misjon, for det er slett ikke alle bøker som setter de små grå i gang på den måten.