Anne Frank

Jeg leste Anne Franks dagbok da jeg var 13-14 år. Like gammel var hun da hun skrev den. For meg - den gangen - var det spennende lesning, litt romantisk og samtidig skremmende fordi jeg visste at hun ble arrestert av tyskerne og sendt i konsentrasjonsleir rett etter at hun hadde skrevet det siste dagbokinnlegget.

Omtrent samtidig med at vi pokerdamene bestilte flybilletter og planla reisen til Amsterdam, gikk filmen om Anne Frank på tv. Jepp, tenkte vi - vi må besøke Anne Franks hus! Det gjorde vi på tidlig kveldstid, da var det ingen kø der - tips! :)

Anne Frank gikk i skjul i en leilighet i Prinsengracht (det er en av kanalene i Amsterdam) den 6. juli 1942. Der bodde hun sammen med foreldrene og søsteren sin + fire mennesker til, til tyskerne stormet leiligheten og arresterte dem 4. august 1944. Alle ble sendt til konsentrasjonsleire, og alle unntatt faren hennes (Otto Frank) døde. Anne selv døde bare noen få uker før Bergen-Belsen ble frigitt.

Etter krigen ble leiligheten i Prinsengracht museum og minnesmerke over jødenes skjebne. Otto Frank har selv vært aktiv i arbeidet med museet, og med holdningsskapende arbeid for å sikre mennesker trygghet uavhengig av rase, religion og politisk tilhørighet.

Leiligheten var ribbet for møbler etter krigen. Otto Frank bestemte at den ikke skulle møbleres, jeg tenker meg at det ville blitt for mye for ham - å se så levende rommene der han bodde med familien som ble utslettet av tyskerne. Og jeg må si at bare det å spasere rundt i rommene der jeg visste at Anne Frank hadde bodd, ga et sterkt nok inntrykk i seg selv. Noen gjenstander var utstilt der, blant annet morens bønnebok og farens utgave av Dickens. På rommet der Anne sov, hang en innrammet bit av tapeten hun selv dekorerte med filmstjernebilder. Tapetbiten er det Otto Frank som har skåret løs og tatt vare på, da hele leiligheten sto i fare for å råtne opp på 50-tallet.

Noen sitater fra dagboken sto skrevet på veggene. Nå, i voksen alder, virker det utrolig at linjene er skrevet av en så ung jente. Hun må ha vært usedvanlig reflektert; mon tro om hun ville blitt en stor forfatter hvis hun hadde overlevd?

Jeg prøvde å forestille meg hvordan det må ha vært å leve i skjul, dag etter dag, uker og måneder - i over to år. Hele dagen måtte de være musestille, siden det var kontorlokaler i etasjene under dem. De kunne ikke spyle ned på toalettet eller tappe vann, og knapt nok bevege seg. Vinduene var blendet, så de så ikke dagslys. Etter hvert ble det vanskelig for hjelperne utenfor å gi dem gode nok matforsyninger, så de spiste dårlig. Men allikevel var det uendelig mye bedre enn å gå ut på gaten hvor de ville blitt arrestert øyeblikkelig og sendt av gårde til en sannsynlig død - bare fordi de var jøder...

Det er så altfor voldsomt å tenke på hvor mange mennesker som har måttet lide for sin tro, rase, politiske standpunkt. Jeg kjenner det nesten som en fysisk smerte, og hadde en solid klump i halsen flere ganger mens jeg gikk rundt i rommene. Men allikevel tror jeg vi har godt av å bli minnet på hvor grusomme noen mennesker kan være mot hverandre. Ikke minst fordi vi kan være med å kjempe mot det, hver på sin egen måte - for eksempel ved å lære våre egne barn at alle - absolutt alle - er akkurat like mye verdt!

(Bildet er av Anne Frank-statuen som er reist til minne om henne og alle millionene jøder som døde i løpet av andre verdenskrig.)