Lovens litt utilgjengelige arm

Heldigvis er det ikke ofte jeg trenger å anmelde noe til politiet. Akkurat hvor heldig det er, har jeg funnet ut nå - for nylig skjedde det noe som jeg ville anmelde, og da fant jeg ut at jammen er det uhyre tidkrevende å gjøre det.

Det som skjedde var at jeg skulle kjøpe fotballbilletter av en fyr som annonserte på Finn. I ettertid ser jeg jo at det var uhyre naivt; men jeg betalte på forhånd - i tro på at han er en ærlig sjel som kom til å sende billettene. Men de kom aldri, og JE som skulle sett Norge-Danmark ble skuffet. Uff...

Vel, så tenkte jeg at dette må jo anmeldes. Sjansen for å finne fyren og få igjen pengene er nok minimal, men hvis jeg ikke anmelder det er den lik null. Siden jeg husker at jeg for mange år siden var på politistasjonen en helgedag for å anmelde hærverk på bilen min, tenkte jeg at dette kan jeg gjøre en søndag. Heldigvis ringte jeg og undersøkte først, for - neida; anmeldelser må gjøres på hverdager, i kontortida.

Ok, så dro jeg ned første hverdag. Men da jeg kom på politistasjonen fikk jeg vite at jeg måtte regne med en ventetid på en og en halv time, fordi de bare har én etterforsker som kan ta imot anmeldelser. Rett før jeg kom, hadde det kommet en som skulle melde en person savnet. "Og det må du jo skjønne tar tid" sa hun som sto i mottaket til meg.
"Hva gjør jeg da?" spurte jeg. "Kan jeg gjøre en avtale og komme tilbake?"
"Nei, vi lager ikke timeavtaler. Du må bare komme innom og vente på tur."
"Hva hvis det akkurat har kommet inn noe som tar lang tid neste gang jeg kommer innom?"
"Da må du vente."

Jeg ble ganske provosert, og sa at da er det ikke sikkert jeg gidder å anmelde i det hele tatt, og er det slik det skal være i et velfungerende land? Så gikk jeg.

Noen dager senere hadde jeg tenkt meg om, og fant ut at jeg bare må anmelde det. Klok av erfaring utstyrte jeg meg med en bok og var forberedt på å vente. Jeg kom til politistasjonen rett før klokka 14 - og fikk da beskjed  - av den samme damen i mottaket - om at "etterforskeren er blitt satt på en jobb, så vi kan ikke ta imot anmeldelser resten av dagen".
"Nå tuller du vel" sa jeg, men den damen tuller nok ikke.

Da sa jeg en hel masse som hun heldigvis tok innover seg, for stikk i strid med reglementet ga hun meg en timeavtale dagen etter.
"Men da må du være her klokka ni!" sa hun med en mine som ga inntrykk av at dersom jeg ikke møtte opp ville en patrulje hente meg og sette meg i arrest.
Før jeg gikk understreket hun at slikt pleide de ikke å gjøre, dette var høyst uvanlig (jeg forsto jo at jeg burde være veldig takknemlig...).

Jeg møtte selvfølgelig opp i god tid dagen etter, og ti over ni ble jeg ropt inn av etterforskeren. Han var en hyggelig ung mann (nå høres jeg ut som min egen bestemor...) som ikke ga meg veldig mye håp om at de kommer til å finne bedrageren. Men han satte pris på at jeg bruker tid på å anmelde det...

Og ja: da jeg kom inn til ham, sa han
"Jeg hører du har vært her et par ganger?"
Mens jeg bekreftet det, funderte jeg på hvilken beskrivelse han hadde fått av meg fra damen i mottaket. Kanskje ikke den mest flatterende...