Fascinerende og brutal bok

Den chilenske forfatteren Isabel Allende hadde ikke vært seg selv hvis hun ikke skrev om overnaturlighet og ånder. Det gjør hun i sin siste bok "Øya under havet"  - men den har også solide doser beinhard realisme. Handlingen foregår på Haiti, på slutten av 1700-tallet og gjennom flere tiår. Den ytre handlingen er historisk riktig, og skildrer slavenes frigjøringskamp. Hovedpersonen er slavekvinnen Zarité, som også kalles Tété, som vi følger fra hun er ni år gammel. Hverdagen hennes er et endeløst slit for å tekkes sin eier, sukkerplantasjeeieren Toulouse Valmorain - både gjennom å jobbe i huset hans og som hans konkubine. Hun blir gravid og føder to barn med ham. Det ene barnet, en sønn, blir tatt fra henne ved fødselen. Datteren som fødes seinere får hun beholde. Etter hvert må Tété og eieren hennes flykte på grunn av slavenes opprør. De klarer å redde seg unna, og skaper en ny framtid . Jeg skal ikke gå mer inn på hva som skjer, for det er vel greit å ikke vite for mye hvis man vil lese boka?

Slavenes opprørskamp er voldsom, og Allende viker ikke unna grusomme beskrivelser. Jeg er ikke glad i å lese for detaljerte skildringer av hva mennesker blir utsatt for, men i denne boka gikk det greit. Dessuten tenker jeg at det på et vis er nødvendig, for slaveri er grusomt. Jeg visste - fordi jeg har lært det som historiske fakta - at slaver behandles som en eiendel, som noe man bruker til eget forgodtbefinnende. Dette blir bare så uendelig mye sterkere når man lever seg inn i et menneske - en slave - sitt liv. Tété hadde ikke noe valg, hun måtte bare finne seg i at eieren hennes voldtok henne natt etter natt. Det var allment akseptert at slaveeiere gjorde det, og at de fikk barn med slavinnene sine. Sjelden vedkjente de seg barna, de ble behandlet som slaver de også. Konene til slaveeierne godtok dette som noe helt naturlig, som et resultat av menns natur.

Ofte når jeg leser gode bøker, vil jeg gjerne bli i bok-verdenen lenger når boka er slutt. Det ville jeg ikke med denne boka, tvert imot er jeg glad jeg lever i stille rolige Norge i 2011. Allikevel tror jeg at vi har godt av å få et realitetsspark fra andre kulturer innimellom, så vi ikke luller oss for mye inn i vår egen koseboble. Å lese bøker som denne er en god måte å gjøre det på.