Botox og triggerpunkter

For å gjøre dette innlegget litt koseligere, vil jeg vise dere dette bildet av blåveis fra påsken på hytta for tre år siden. Pent, ikke sant?

Så til saken: I går var jeg på smerteklinikken og fikk triggerpunktinjeksjoner og botox i nakken. Så vidt jeg har forstått, er triggerpunktinjeksjoner en lokalbedøvelse, som sprøytes inn i ømme punkter i muskulaturen. Hensikten er å få musklene til å slappe bedre av, og dermed minske ømhet, stivhet og smerter. Botox har vel de fleste hørt om, i hvert fall i forbindelse med behandling mot rynker. Botox lammer jo nervene, og i mitt tilfelle er vel tanken at ved å sprøyte inn botox i nervene i nakken, skal jeg få mindre nervesmerter utover i armen. (Jeg har sikkert ikke riktige formuleringer rent medisinsk-teknisk, men så er jeg ikke lege heller...)

Dette var første gang jeg fikk disse sprøytene, og jeg hadde både hørt at folk har god nytte av det og at andre blir veldig dårlige... så jeg var spent. Heldigvis har jeg vært på smerteklinikken noen ganger nå, så jeg kjente sykepleieren som tok meg imot. Jeg ble tatt med inn på et rom som var en kombinasjon av kontor og sykerom, med skrivebord og datamaskiner i den ene enden og fire-fem sykesenger i resten av rommet. Der fikk jeg en seng og beskjed om å slappe av mens jeg ventet på legen. Hun kom raskt, undersøkte meg for å finne ut hvor sprøytene skulle settes og - ja, så satte hun sprøytene, da.

Det var ganske vondt, og spesielt sprengte det veldig mens hun sprøytet inn middelet. Jeg fikk vel en sju-åtte sprøyter, og ble etter hvert svimmel. Da jeg fortalte at jeg begynte å bli svimmel, spurte hun om jeg klarte å sitte oppreist for to små injeksjoner til, og det sa jeg ja til. Jammen gikk det akkurat, for idet hun satte den siste, begynte jeg helt uventet å gråte samtidig som jeg kjente at jeg måtte legge meg ned. Merkelig følelse, å plutselig gråte sånn uten at det egentlig var noen grunn til det. Men jeg forsto på legen og sykepleieren at det hadde skjedd med andre også, så det er vel noe med påkjenningen på kroppen. Legen klappet meg på hodet og sa at jeg var flink, he he.

Så lå jeg der og hvilte en halv times tid, og da kunne jeg reise hjem. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om at jeg ikke kunne kjøre bil selv, så HP skulle hente meg. Da jeg reiste meg fra senga, kjente jeg godt hvorfor jeg ikke skulle kjøre selv, for jeg var fortsatt svimmel - men det var helt normalt, fikk jeg beskjed om. Det føltes som jeg var litt bedøvet i hodet, jeg måtte gå sakte og passe på å se rett framover for hvis jeg tittet ned på gulvet eller til siden gikk det litt rundt for meg.
Da jeg kom hjem, la jeg meg rett på sofaen. Hele ryggtavla føltes øm og mørbanket, og jeg var så trøtt, så trøtt. Jeg hvilte og døste mesteparten av dagen, og allikevel hadde jeg ikke problemer med å få sove da natta kom.

I dag er jeg piggere. Fortsatt er det litt ømt rundt nakken og skuldrene, men ellers kjennes det greit ut. Nå er jeg spent på å se hvordan dette påvirker meg i dagene framover. Kanskje jeg får noen veldig gode dager med lite smerter?