Dagene surrer av gårde

Nå er det to og et halvt år siden jeg har vært på jobb. 30 måneder siden jeg måtte innse at det ikke nyttet å slite meg gjennom dagene lenger. Smertene tok all energi, jeg var konstant sliten og hadde ofte så vondt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å lindre det.

Fortsatt har jeg like vondt, men når jeg ikke trenger å pushe meg selv av gårde på jobb er det lettere å takle hverdagene. Jeg surrer rundt her hjemme og prøver så godt jeg makter å finne ut hvordan jeg kan ha det best mulig. Det er ikke alltid jeg er så flink til å lytte til kroppen min når den forteller meg at jeg trenger å hvile; for ofte "skal jeg bare" gjøre det ene eller det andre før jeg tar en pause. Sånn har det lett for å bli for en flink pike som ikke helt klarer å godta at hun ikke orker det samme som før. Jeg jobber med saken!

Dagene tusler av gårde, den ene dagen går litt inn i den andre når hjemmet er daglig base. Jeg tenker ofte at jeg er glad for at jeg ikke bor aleine, for da hadde dagene gått enda mer i ett. Men med mann og sønn som skal opp og ut om morran, blir det til at jeg også står opp. Det tror jeg er viktig; beholde en normal dagsrytme. Faktisk kjenner jeg også godt på kroppen at den ikke trives hvis jeg forskyver døgnet, sover for lite (eller for mye...) eller spiser (for mye) usunt. En god, jevn rytme er best for meg.

Disse 30 månedene har gått fort. Dagene går i det hele tatt fort. En gang imellom får jeg spørsmål om jeg ikke kjeder meg, når jeg bare går hjemme. Da prøver jeg å forklare den som spør at man får et helt annet utgangspunkt for livet når kroppen ikke fungerer som den skal lenger. At det ikke er spørsmål om å kjede seg eller ei. Men samtidig er jeg glad for at jeg ikke trenger masse action for å ha en god dag. Da hadde det vært enda vanskeligere å avfinne seg med at livet er blitt som det er blitt.

Hvordan livet mitt ser ut om ytterligere 30 måneder, aner jeg ikke. For å være realistisk, er det mest sannsynlig at jeg fortsatt er hjemme. I så fall håper jeg at jeg har blitt enda flinkere til å finne ut hva som skal til for at jeg skal fungere best mulig. I mellomtiden er det bare å la livet surre videre fra dag til dag.