På utflukt i Markveien

 

Gudskjelov at jeg var i stand til å kose meg med denne smakfulle lunsjen på onsdag. I går lå jeg nemlig rett ut med omgangssyke (jeg skal ikke gå i detaljer...) - og ja; det var omgangssyke, ikke matforgiftning av noe slag, for stakkars JE var syk først. Så tirsdag var jeg sykepleier, onsdag var jeg på vift og torsdag lå jeg rett ut selv. I dag har JE hatt et lite tilbakefall, men det virker som ting stort sett er under kontroll igjen heldigvis.

Men onsdag var altså Helen, som jeg vet mange av dere kjenner fra Helens italialiv, og jeg på tur i Markveien.

Utenfor et apotek sto denne lille karen (eller er det en liten dame, jeg så ikke etter....) og ventet på eieren sin. Utrolig å bare slippe båndet sånn, synes nå jeg! Men hunden sto der så lydig i sine søte rosa sokker.

Den matchet tebutikken Le Palais des Thes, som vi selvfølgelig kikket innom, ivrige tedrikkere som  vi begge er.

Nydelig innredning i butikken, og legg merke til at også Helens hansker matcher både innredningen og for så vidt potesokkene til den lille hunden!
Selvfølgelig havnet en pose te i veska mi.

Litt lenger opp i Markveien, ligger Oliviers & Co, olivenoljespesialisten.

Innehaveren er en sjarmerende franskmann, som lokket oss inn med løfte om smaksprøver (og det er derfor jeg understreker i begynnelsen av innlegget at magesyken min ikke var matforgiftning...). Vi fikk smake salat med sitronolivenolje og hvitvinseddik med ingefær, og han hadde de lekreste oliven, soltørkete cherrytomater og fikenmarmelade.

Og teposen i veska mi fikk følge av både soltørkete tomater og fikennmarmelade.

Smaksprøvene vi fikk av Olivier (vet jo ikke om han heter det, da - men vi sier det) fungerte som en god forrett til lunsjen vi spiste på Villa Paradiso på Olaf Ryes plass. Og en fordel med å være på utflukt med en annen blogger, er at man kan utveksle bilder etterpå. Slik kan jeg vise fram hvordan det ser ut når jeg fotograferer maten min. Og ja, hvis du lurer, noen ganger undrer jeg meg på hva folk rundt meg tenker når jeg sitter og knipser før jeg spiser. Ekstra påfallende blir det vel når Helen og jeg tar bilde av hverandre som tar bilde av maten... men hvis det kan gi våre medspisende noe å more seg over, så byr vi på den - ikke sant Helen?